Min mobbehistorie.

[Gjest Hummels]

Jeg var en ganske rolig og litt sjenert gutt når jeg begynte på skolen. I barnehagen var jeg ikke sjenert, men gikk ikke så ofte i barnehagen. På skolen i 1.klasse var jeg mer forsiktig. Det var noen villhester der som ikke kunne oppføre seg. De valgte meg som mobbeoffer. En uke etter skolestart begynte de å plage meg. Ta tingene mine, spytte på meg, dytte, sparke og alt det der små djevler gjør med andre barn. En annen grunn til at jeg ble mobbet var at jeg ikke var 100% norsk. Ellers var jeg jo som alle andre barn. Var ganske tynn og spinkel men egentlig helt normal.

Jeg ble mobbet hele barneskolen og det ble verre for vert trinn. Når vi ble eldre så stjal de mye fra meg, ødela ting og klær, sparket, slo, dynket meg i gjørme eller snø, tvang meg til å spise gjørme og snø, spyttet, gjorde hærverk på skolen og lot meg få skylda, kalte meg alt mulig. Jeg ble mer frekkere i kjeften igjen mot de, og da gjorde de bare verre igjen. De visste at jeg hadde en far som drakk mye og kalte meg for jævla alkisunge. De truet meg også. Tok kvelertak på meg og ba meg gå å dø så verden kunne bli bedre. Dette ødela meg psykisk. Jeg ville ofte bare gå å dø og tenkte på hvordan jeg skulle gjøre det. Barn skal ikke gå rundt å tenke sånt. Ikke voksne heller.

Jeg var en aktiv unge og elsket å spille fotball. Var ganske god, og det likte ikke de andre. De gjorde alt for å ødelegge for meg. De klarte å skade foten min en gang så jeg ikke kunne spille på en stund. Jeg vet det var med vilje. Så jeg fikk ikke fred på fotballbanen heller.

Til slutt var jeg så lei at jeg endret meg. Jeg ble en jævel i ungdomskolen. Var frekk igjen. Det hjalp ikke så mye mot de som hatet meg. De fortsatte å plage, true, starte slåsskamper. Jeg fikk alltid skylda. Jeg hang helst med eldre folk. De var vertfall ikke jævlig mot meg. Fikk også min første skikkelige kjæreste som 13 åring, og jeg mistet jomfrudommen. Min første kjæreste var jo egentlig i barnehagen.

I vgs så gikk jeg ca 2 år. På to forskjellige linjer. Jeg droppa ut før skoleslutt. Gadd ikke mer. Begge gangene. Var noen der også som kalte meg unormal. Jeg vet jeg var drittsekk, men jeg var ikke mer unormal enn de. Jeg ble kanskje likt for utseendet, men jeg ble hatet for den personen jeg var.

Jeg begynte i en jobb. Jeg holdt ut et halvt år. De baksnakket meg noe jævlig. Drev med psykisk mobbing. Kalte meg ting. Voksne folk! Fy faen! Jeg gadd ikke mer. Jeg begynte å ruse meg. Ikke så mye. Jeg traff vertfall ei dame. Var sammen ganske lenge. Til hun var utro. Så traff jeg ei ny dame. Var sammen lenge. Så var hun utro. Jeg begynte å ruse meg enda mer. Prøvde også selvmord en gang. Noen klarte å stoppe meg.

Jeg orker ikke tanken på å være i en jobb mer. Jeg klarer ikke jobbe med folk. Hvor enn jeg er så er det noen som hater meg og må mobbe eller si en stygg kommentar. Jeg klarer vertfall å gjøre igjen, men det hjelper ikke. Har vertfall venner og en kjæreste som er glad i meg for den jeg er, og som støtter meg uansett, og jeg prøver å slutte med rus. Har ikke tatt noe på lenge! :D

Jeg gir mer faen i frekke folk, men tar mye innover meg. Jeg er faktisk ganske følsom. Jeg tåler vertfall mer og klarer å forsvare meg mer. Men jeg kommer aldri til å forstå hvorfor folk ikke liker meg for den jeg er.

En ting er sikkert. Jeg HATER mobbing og støtter ALLE mobbeoffer der ute, og jeg håper mobbere får lide en gang! Kanskje de da klarer å skjerpe seg? I stedet for å psyke ned folk til de bare vil ende livet sitt. Er det så gøy at folk tar selvmord for mobbere? Tydeligvis. Eier de følelser? Eier de samvittighet? Ikke alle ser det ut som.

Flere som har opplevd mobbing? Gjerne fortell din historie.

Endret 8. november 2014 av Hummels

[NettMeg]

Jeg var en ganske rolig og litt sjenert gutt når jeg begynte på skolen. I barnehagen var jeg ikke sjenert, men gikk ikke så ofte i barnehagen. På skolen i 1.klasse var jeg mer forsiktig. Det var noen villhester der som ikke kunne oppføre seg. De valgte meg som mobbeoffer. En uke etter skolestart begynte de å plage meg. Ta tingene mine, spytte på meg, dytte, sparke og alt det der små djevler gjør med andre barn. En annen grunn til at jeg ble mobbet var at jeg ikke var 100% norsk. Ellers var jeg jo som alle andre barn. Var ganske tynn og spinkel men egentlig helt normal.

Jeg ble mobbet hele barneskolen og det ble verre for vert trinn. Når vi ble eldre så stjal de mye fra meg, ødela ting og klær, sparket, slo, dynket meg i gjørme eller snø, tvang meg til å spise gjørme og snø, spyttet, gjorde hærverk på skolen og lot meg få skylda, kalte meg alt mulig. Jeg ble mer frekkere i kjeften igjen mot de, og da gjorde de bare verre igjen. De visste at jeg hadde en far som drakk mye og kalte meg for jævla alkisunge. De truet meg også. Tok kvelertak på meg og ba meg gå å dø så verden kunne bli bedre. Dette ødela meg psykisk. Jeg ville ofte bare gå å dø og tenkte på hvordan jeg skulle gjøre det. Barn skal ikke gå rundt å tenke sånt. Ikke voksne heller.

Jeg var en aktiv unge og elsket å spille fotball. Var ganske god, og det likte ikke de andre. De gjorde alt for å ødelegge for meg. De klarte å skade foten min en gang så jeg ikke kunne spille på en stund. Jeg vet det var med vilje. Så jeg fikk ikke fred på fotballbanen heller.

Til slutt var jeg så lei at jeg endret meg. Jeg ble en jævel i ungdomskolen. Var frekk igjen. Det hjalp ikke så mye mot de som hatet meg. De fortsatte å plage, true, starte slåsskamper. Jeg fikk alltid skylda. Jeg hang helst med eldre folk. De var vertfall ikke jævlig mot meg. Fikk også min første skikkelige kjæreste som 13 åring, og jeg mistet jomfrudommen. Min første kjæreste var jo egentlig i barnehagen.

I vgs så gikk jeg ca 2 år. På to forskjellige linjer. Jeg droppa ut før skoleslutt. Gadd ikke mer. Begge gangene. Var noen der også som kalte meg unormal. Jeg vet jeg var drittsekk, men jeg var ikke mer unormal enn de. Jeg ble kanskje likt for utseendet, men jeg ble hatet for den personen jeg var.

Jeg begynte i en jobb. Jeg holdt ut et halvt år. De baksnakket meg noe jævlig. Drev med psykisk mobbing. Kalte meg ting. Voksne folk! Fy faen! Jeg gadd ikke mer. Jeg begynte å ruse meg. Ikke så mye. Jeg traff vertfall ei dame. Var sammen ganske lenge. Til hun var utro. Så traff jeg ei ny dame. Var sammen lenge. Så var hun utro. Jeg begynte å ruse meg enda mer. Prøvde også selvmord en gang. Noen klarte å stoppe meg.

Jeg orker ikke tanken på å være i en jobb mer. Jeg klarer ikke jobbe med folk. Hvor enn jeg er så er det noen som hater meg og må mobbe eller si en stygg kommentar. Jeg klarer vertfall å gjøre igjen, men det hjelper ikke. Har vertfall venner og en kjæreste som er glad i meg for den jeg er, og som støtter meg uansett, og jeg prøver å slutte med rus. Har ikke tatt noe på lenge! :D

Jeg gir mer faen i frekke folk, men tar mye innover meg. Jeg er faktisk ganske følsom. Jeg tåler vertfall mer og klarer å forsvare meg mer. Men jeg kommer aldri til å forstå hvorfor folk ikke liker meg for den jeg er.

En ting er sikkert. Jeg HATER mobbing og støtter ALLE mobbeoffer der ute, og jeg håper mobbere får lide en gang! Kanskje de da klarer å skjerpe seg? I stedet for å psyke ned folk til de bare vil ende livet sitt. Er det så gøy at folk tar selvmord for mobbere? Tydeligvis. Eier de følelser? Eier de samvittighet? Ikke alle ser det ut som.

Flere som har opplevd mobbing? Gjerne fortell din historie.

Vondt og lese din historie jeg sender deg en god klem

[Gjest Hummels]

Vondt og lese din historie jeg sender deg en god klem

Takk

[Gjest Inggolf]

Jeg bli så lei meg og provosert av å lese det du skriver!!!

Hvordan er det mulig å være så gjennomført og tvers igjennom ondskapsfull!?

Det er tragisk at dette ikke ble tatt tak i opp gjennom skolegangen din.

Hvordan har du det i dag? Har du kuttet ut rusen?

:klemmer:

[Gjest Hummels]

Jeg bli så lei meg og provosert av å lese det du skriver!!!

Hvordan er det mulig å være så gjennomført og tvers igjennom ondskapsfull!?

Det er tragisk at dette ikke ble tatt tak i opp gjennom skolegangen din.

Hvordan har du det i dag? Har du kuttet ut rusen?

:klemmer:

Takk. Ja jeg prøver å bli rusfri. Har klart å holdt meg en stund, og savner det av og til når jeg er nedfor. Ellers savner jeg det ikke. Håper bare jeg ikke sprekker. Ellers har jeg det greit med kjæreste, venner og familie. Jeg har ikke jobb da. Men klarer meg uansett. Trening og være aktiv hjelper meg mye.

Lærerne brydde seg ikke så mye akkurat. Ellers holdt jeg noe av mobbinga hemmelig. Litt pga jeg var flau og ville ikke at folk skulle se på meg som svak, og litt for jeg ble truet av mobberene hva de skulle gjøre med me hvis jeg sa det.

[Gjest Dorosseru]

Får så vondt av å lese historien din Har selv blitt mobbet opp gjennom oppveksten og det har satt sine spor. Stoler på veldig få mennesker av de jeg møter og har endt opp med angst og depresjon. Er også selvskader og henger mange år etter i utdannelsen. Jeg klarer ikke å ha sympati for mobbere der ute. Folk skal alltid bagatellisere mobbing med at mobbeofrene sikkert har det vondt hjemme osv, men det forandrer ikke det faktum at offeret fortsatt er livredd for å gå ut sin egen dør på grunn av terroren deres.-

[Gjest Hummels]

Får så vondt av å lese historien din Har selv blitt mobbet opp gjennom oppveksten og det har satt sine spor. Stoler på veldig få mennesker av de jeg møter og har endt opp med angst og depresjon. Er også selvskader og henger mange år etter i utdannelsen. Jeg klarer ikke å ha sympati for mobbere der ute. Folk skal alltid bagatellisere mobbing med at mobbeofrene sikkert har det vondt hjemme osv, men det forandrer ikke det faktum at offeret fortsatt er livredd for å gå ut sin egen dør på grunn av terroren deres.-

Ja de prøver å få det til å høres ut som at mobbere har det verre enn offera. Det er ikke sant. De som ikke har blitt mobbet aner ikke en dritt hvor jævlig offera har det, og i langt tid (kanskje resten av livet) etterpå. Synd at du også har blitt mobbet! Jeg har også drevet med selvskading men har sluttet med det nå. I den tiden jeg holdt på så kalte folk meg unormal når de så arra. Folk er ikke helt god i hodene sine!

[AnonymBruker]

Da jeg var liten var jeg veldig følsom, men også intelligent, type book-smart. Litt som Mathilda i Roald Dahl, kunne lese flytende da jeg var fire år. Kom fra en veldig akademisk++ familie. Jeg var alltid redd for å såre andre, og klarte aldri drepe insekter. Jeg begynte lett å gråte hvis jeg trodde jeg hadde gjort noe galt, eller trodde andre var lei seg.

Da jeg begynte på skolen var det mange som ville være venner. Men ettersom årene gikk merket de både at jeg var veldig følsom og mye flinkere enn dem på skolen. De gikk fra vennlighet til å kalle meg nerd og ødelegge for meg. Hvis jeg måtte snakke foran klassen lo de. Hvis vi laget ting som skulle bli stilt ut i klasserommet ble de ødelagt.
Etterhvert gikk det over til vold, selv om jeg var jente. Jeg ble spent bein på og faceplantet i korridoren. Blødde ofte neseblod. En gang sparket en gutt en fotball opp i fjeset mitt som jeg svimte av. Våknet i en pøl av blod med klassen rundt meg.
Jeg hadde kun 1 venn, og mange "venner" som etterhvert begynte å løpe fra meg med vilje når jeg kom gående...

Foreldrene mine hjalp meg ikke, de bare sa "så slemme de er!" og satte meg opp mot dem. Men egentlig ønsket jeg hjelp til å passe inn. Hjelp til ikke å være så følsom, men kanskje bli litt mer drittsekk tilbake. Da kanskje de kunne akseptert meg som "kul nok".

Etterhvert begynte jeg å trene, noe som ga meg masse energi og selvtillit. I tillegg hadde jeg observert andre i stillhet og lært meg sosiale normer, ironi og frekkhet. På videregående fikk jeg mange venner og hadde det bra. Jeg var alltid glad og smilte. Ingen visste hvorfor, men grunnen var at jeg hver dag var lykkelig siden jeg endelig hadde venner. The end.

Anonymous poster hash: 45466...53e

[Gjest Hummels]

Trist historie Blir bare mer og mer forbanna på mobbing! Bra du ble lykkelig til slutt

[ohdeergod]

Jeg ble psykisk mobbet. Jeg var med i en vennegjeng på 4 jenter. Jeg var ikke den smarteste. Jeg var den dummeste, av alle 4. Jeg var den som ikke skjønte noe, som ikke kunne si min mening uten å bli hakket på, det var ikke sånn det var. Det jeg sa betydde ingenting. Til slutt, sluttet jeg å snakke. Jeg hang med dem, men jeg snakket ikke, jeg ble dyttet til siden, det var alltid jeg som måtte gå ytterst i "søla" da vi gikk hjemover. Du lurer kanskje på hvorfor jeg hang med dem? Vel, jeg var veldig sjenert, og jeg turte aldri å snakke med noen andre. Derfor var jeg med de fordi jeg ikke turte å få nye venner, og alle de andre i klassen min var så mye kulere enn meg. Jeg følte jeg fortjente det. Å bli behandla sånn. At jeg var den dumme, teite, og stygge som ingen likte, så jeg hadde ingen plass. Jeg var nervøs, og redd hele tiden på skolen. De rotta seg mot meg hver dag. Jeg følte meg utelatt. Følte meg usynelig, som luft. Som ingen gidder å bry seg om, som bare var der fordi hun måtte. Da jeg kom hjem fra skolen, gråt jeg. Jeg fortalte mamma alt. Hun støttet meg selvfølgelig, men hun sa alltid "det kommer sikkert til å gå bedre til neste år." Det gjorde det ikke.

Etterhvert da jeg begynte på ungdomskolen gikk det ikke bedre. Jeg kom tilfeldigvis i samme klasse som de 3 andre. Alt fortsatte der. Jeg trodde det hadde bedret seg. At de hadde vokst opp, men nei.

Da jeg begynte på vgs, så ble jeg kvitt dem, men jeg ble fortsatt mobbet av noen andre. 2 andre jenter som rotta seg i mot meg, igjen. De kasta snøballer på meg, og trykka snø ned i nakken på meg. Jeg var så lei alt dette. Hvorfor var det ingen som kunne være venner med meg?

På vgs begynte jeg med selvskading. Jeg skjærte opp huden. Dypere og dypere for hver gang. Dette førte til røde, blodige streker på armen. Jeg kunne ikke ha gym eller ha på t-skjorte. Jeg prøvde alt for å skjule dem.

Da jeg ble 19, begynte jeg på folkehøyskole. Det forandret absolutt alt. Jeg ble lykkeligere, jeg følte en slags varme i meg. Jeg ble kjent med nye folk, jeg fikk venner for livet, folk smilte til meg. Jeg smilte, og mente det fra innerst i mitt hjerte. Jeg følte meg glad, og sett. Jeg dro på byen i helgene. Jeg fikk gutter inn i livet mitt. Jeg kysset for første gang. Jeg mistet jomfrudommen. Jeg reiste til USA. Det året forandret livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å dra på folkehøyskole. Det jeg frykter er at jeg kanskje hadde tatt livet mitt, eller kanskje forsøkt. En ting er sikkert; jeg hadde hvertfall ikke vært den samme.

Endret 9. november 2014 av ohdeergod

[AnonymBruker]

Huff dette var trist å lese og hvorfor blir ikke mobbing straffet?! Folk tar jo selvmord pga mobbing. Det kan ødelegge liv totalt. Hvorfor får ikke mobberne samfunnstjeneste eller noe? De får bare a slap on the rist eller ikke det en gang i skolene. Helt latterlig!

Jeg har aldri blitt mobbet, men kusinen min ble mobbet gjennom hele barne og ungdomsskolen. Ingen hjelp å få og det var akkurat som de i skolen ikke brydde seg. Lærere må jo få seg at det er mobbing på skolen. Når en elev blir trengt opp i et hjørne, dytta osv, så skal de voksne gripe inn. Ingen gjorde det. Hun følte seg veldig alene og fikk kjeft av læreren sin pga hun ikke ville komme på skolen. Er det rart liksom? For en kjerring. Mobbingen foregikk hver dag. Både psykisk og fysisk.

Etter år med mobbing og trakassering, så tok hun selvmord. Hun var 15 og akkurat begynt i 10 klasse. Jeg håper VIRKELIG alle mobberne, lærer og alle sammen fikk en dårlig smak i munnen og dårlige samvittighet. Dette er snart 6 år siden.

Anonymous poster hash: 9ab32...13a

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke før jeg ble voksen at jeg ble mobbet. Jeg ble aldri fysisk angrepet og de sa aldri noe stygt til meg på barneskolen. Men... Jeg hadde ingen venner, fikk aldri være med de andre å leke. De andre jentene snakket aldri til meg, snakket jeg til dem så overså de det og lot som de ikke hørte. De latet som jeg var luft! Jeg husker de skulle telle opp hvor mange jenter det var i klassen og de bare hoppet over meg og tenkte at de var 11, og ikke 12 jenter i klassen. Det var en systematisk utfrysning som pågikk i 6 år. Jeg husker jeg fortalte læreren vår at de andre jentene var slemme med meg, men da spurte hun bare sier de stygge ting til deg? Slår de deg? Nei da er de ikke slemme... Jeg husker jeg ønsket at de skulle si noe stygt til meg for det betydde jo at jeg i alle fall var i live...

Jeg tror jeg kan telle på en hånd antall ganger noen andre barn snakket til meg de seks årene, til slutt sluttet jeg også å snakke og begynte bare å snakke hjemme...

Anonymous poster hash: 4dfd7...b34

[Gjest Hummels]

Huff vondt å lese om dere som også har blitt mobbet! Jeg hvor jævlig det er.

Det verste av alt er når folk ikke gjør noe. Lærere må gidde å følge mer med. De lover hele tiden og få slutt på mobbingen, og kommer med ideer om hvordan de skal klare å stoppe det. Men ingenting blir gjort. De lover gang på gang. Årene går og ingenting skjer. Noen lærere klarer heldigvis å stoppe mobbing, men de fleste ikke.

Det verste er når voksne folk driver med mobbing!! Så klart lærer barn at det er greit å mobbe når de ser voksne mobber. Jeg trodde voksne folk hadde bedre vett enn det og visste hva som kan skje med de de mobber. Neida. De må baksnakke, utestenge, hakke ned på noen, si stygge ting. Skikkelig psykisk mobbing. Den verste mobbe måten.

Endret 10. november 2014 av Hummels

[Rosa Sitron]

Jeg orket ikke lese så langt, fikk flash fra min egen mobbing og orket ikke. Kanskje en dag jeg er i bedre humør.

Men vil uansett si, det kan bli bedre og vi er mange som vet hvordan det er.

Stooor klem.

[EDM]

Mobbing er faen meg det verste jeg vet!

De lager sår innvendig som aldri gror. Kunne ønske jeg var der for deg da det skjedde.

[Gjest Hummels]

Takk

[AnonymBruker]

Dette var ikke noe særlig

Anonymous poster hash: 471ad...db9

[AnonymBruker]

Hadde jeg ikke visst det var umulig ville jeg sagt du var en jeg kjenner. Er som å lese hans historie på nytt. Har opplevd mobbing selv så skjønner hvor du kommer fra, du er ikke alene:)

Anonymous poster hash: 4851b...996

[Gjest mainbitch]

Synes det er utrolig tøft av deg å dele historien din! Du har helt rett, mobbing er forferdelig og ingen fortjener å oppleve det.

[Gjest FuturePrimitive]

Tja..

Ble mobbet på ungdomsskolen og vidregående. Det var som regel 4-5 stykker som banket meg, i tillegg til kommentarer, kastet ut penal, skolesekk av vinduet, prøvde dynke meg i dass osv. Dette pågikk vel i totalt 6 år. I blandt klarte jeg slå i fra meg skikkelig, uten at det hjalp så mye. Jeg brakk nesa på èn og armen på en annen. Men flest skader fikk jeg selv. Den mentale biten var likevel værst. Antar at de gikk på meg fordi jeg var av den uredde typen som ikke føyde meg. Jeg sa hva jeg ville og hadde en liten faen i meg som gjorde at jeg ikke trakk tilbake ting jeg sa og gjorde. Venner så feigt vekk når det pågikk. Gikk og gjemte seg. Lærerene så jeg aldri noe til. Faktisk var jeg hos rektor fire ganger, og alle gangene fordi JEG hadde trykt trynet til noen igjennom ei dør eller ja..brukket en arm eller nese på noen. Jeg var skolens rassehøl liksom, badguy.

MEN..alt forandret seg da jeg sluttet på skolen. Begynte på universitet, reiste osv og møtte nye mennesker. Jeg ble aldri knekt av mobbingen og gledet meg over et nytt liv.

Din historie er tragisk TS..men, og ikke tolk dette på gal måte, du sier selv at du tolker alt i værste mening og at du er veldig hårsår. Ta meg f.eks..jeg har faktisk opplevd at en kollega (som nå er en god venn) og noen andre tilfeller også har tolket måten jeg er på som mobbete eller slem. Jeg er bare laget av litt røffere materiale enn de fleste og jeg har veldig få "barrierer" kan du si. Jeg tåler alt av kødding og fleiping og sånt. Men i blandt er det veldig lett å glemme at ikke alle andre tåler like mye. Så whoops, plutselig har man tråkket over noens grense, fordi den grensa var så nære at man ikke en gang så den.

De jeg mener å si, er at du kan ha (ikke sikkert) tolket noe som drittslenging eller mobbing, som egentlig var et klønete manneforsøk på å bli kompis. At du skal bli systematisk mobbet i alle jobber og alle steder du oppholder deg virker lite sannsynlig. Eller? Det kan jo selvsagt være slik..men om du er helt ærlig med deg selv..er det? Er du kanskje veldig følsom siden du har blitt mobbet på skolen?