Mye tanker

[Ung anonym]

Hei.

Jeg har akuratt begynt i 1.klasse på en videregående skole. Skolen er topp! Har kommet i en super klasse hvor alle er snille med hverandre og det er lett å være seg selv. I tillegg går jeg i klasse med kjæresten min. Vi fant tonen ekstremt fort og gikk tidlig i et forhold. Noe som funker bra og jeg er virkelig glad i ham. Vi vil begge bli skuespillere!

Da jeg var 14 år begynte jeg med selvskading av ulike grunner (som ikke er så viktig å få fram i dette innlegget). Jeg holdt på med dette i rundt et år, men fikk hjelp og greide å slutte ved nyttår i fjord. Etter en herlig sommerferie var jeg klar for en ny start på ny skole, noe som funket veldig bra i en god stund. Jeg har blitt mye flinkere til å sette pris på små ting og og å gjøre meg selv glad. Jeg går dramalinje. En linje hvor du finner alle type personligheter og mennesker med forståelse for vonde ting. Har snakket med flere som har erfaringer å dele selvom jeg ikke interesserer meg for å dele mine egene.

Tilbake til kjæresten min. Jeg ble fort betatt av denne energiske gladgutten som inkluderte og var snill med alle. Etterhvert åpnet han seg mer og mer og fortalte om sine erfaringer og ting han angrer på.. noe som plaget han mer enn det burde. Om alle disse historiene han forteller er helt sanne vet jeg ikke helt. Han har god fantasi og er flink til å fortelle. Noen ganger forteller han ting som ikke helt gir mening med andre ting han har sagt, og det viker som han tror mer på disse historiene enn meg ..

Hjemme er han blitt alenebarn etter at 4 søsken har flyttet ut. Foreldrene hans krangler veldig mye og det går stadig utover ham. En gang satt jeg og hørte på en krangel på telefonen mellom han og moren hans mens tårene bare rant og rant uten at jeg kunne stoppe det og jeg fikk mye mer forståelse for hvordan forholdene hans var hjemme. Kjæresten min er avhengig av både snus og røyk og gjør dette mye av forskellige grunner som blandt annet stress og depresjon..

For noen uker siden fikk jeg se kutt på beina hans. Han valgte selv å vise meg dem da jeg skjønte at noe plagde ham. Vi skulket to skoleturer hvor jeg gråt og snakket masse om hvorfor han ikke måtte forsette med dette og hvor mye jeg angrer på mine egne arr. Først virket det som at han ikke kom til å prøve igjen, men en uke senere fikk jeg se nye sår på armen hans. Han brydde seg ikke om å skjule dem til tross for at det kun var to små merker. Likevel mener jeg at kutt er litt uansett hvor store eller små de er. Og så lenge de er ferske, er det ikke noe man vil vise frem uten å få oppmerksomhet. (Til de grader)

Han tok tak selv og kontaktet psykolog ganske tidlig. Han får en time i uka på skolen og det virker som han syns det er greit.

Likevel er jeg redd for hva han kan finne på når jeg sitter alene på rommet sitt. Noe han gjør hver kveld og han sier selv at alt hadde vært bra hvis jeg hadde vært der med ham.

Noen dager er ekstra tunge for ham og disse dagene blir selvfølgelig ekstra tunge for meg også. Jeg skjønner godt følelsene hans siden jeg har følt på mye av det samme og støtter han så godt jeg kan. Det gjør meg virkelig glad de dagene han holder det gode humøret!

Tro meg, jeg vil gjøre alt for at denne gutten skal få det godt igjen, men jeg blir sliten selv. Jeg blir sliten av beskymringer. Jeg blir sliten av at ikke hører på det jeg sier når han vet selv hvor mye han ødelegger for seg selv.

Jeg gir alt jeg har og bruker mye krefter (ikke misforstå, jeg vil som sagt gjøre alt jeg kan for denne gutten), men jeg får likevel ikke gjort noe.

Jeg vil ikkr vise han hvor vondt dette gjør meg for han har nok med seg selv. Noen ganger tenker jeg tilbake på mine egene "opplevelser" med søvnløse nettet, tårer og skading og syns synd på meg selv som virkelig hadde håp om en ny start med mindre beskymringer. Men så skyver jeg denne egoistiske tanken vekk fordi jeg vet godt at alle kan ha det ordentlig vondt med seg selv.

Jeg vet at to triste menensker ikke vil greie noe annet enn å dra hverandre enda lenger ned. Ihvertfall når han ikke er innstilt på å hjelpe seg selv. (Noen ganger derimot, er han helt sikker på at han vil snu ting på flekken, men ..)

Jeg har lang skolevei og pendler hver dag. Jeg står opp klokken 5 hver dag, noen ganger tidligere for å rekke andre ting .. jeg sitter sent oppe hver kveld for at han skal ha noen å snakke med itilfelle han trenger det mer enn vanlig. Men jeg gleder meg hver dag til å se ham igjen, som regel glad på morgenene.

Jeg veit ikke hvorfor jeg skrev dette. Jeg vil ikke ha råd. Jeg vil ikke ha hjelp for meg selv. Jeg vil bare ha en som kan lese dette og vite det. Fordi ingen andre vet om hva jeg tenker på fortiden. Jeg tror ikke han vil dra meg så langt ned som til gamle vaner, jeg håper ihvertfall ikke det.

Selv når jeg var på mitt nederste var det eneste som stod i tankene mine å hjelpe venner som også hadde det vondt, selvom jeg ikke følte at jeg hadde noe å holde tak i selv.

Jeg er sliten av å alltid ha sorgen rundt meg. Uansett på hvilen måte det er.

Jeg har sikkert rotet masse, skrevet mye unødvendig surr som er utenom poenget og helt sikkert glemt de tankene jeg aller mest ville få fram(har heller ikke orket å lese gjennom teksten), men ja. Sånn er det. Men jeg har det bra jeg altså.

Jente, 16 år

Kvelden etter at jeg skrev dette (denne kvelden) slo jeg hodet i vinduskarmen tre ganger. Jeg ville ha mer og fant frem en fyrstikkeske for så å brenne meg selv. Jeg fikk små prikker på armen etter der fyrstikkene gikk. Det gjorde veldig vondt og jeg orket ikke mye. Jeg har aldri gjort denne typen av selvskading før.

(Dette innlegget skulle egentlig sendes til nettsiden ung.no, men teksten min er for lang for at den kan bli sendt.. håper ingen ser på meg som ung og uvitende, for jeg vet godt at alt vil bli bra og ordne seg for kjæresten min. Vi er unge og går igjenom noe normalt, har hele livet foran oss jja.)