Stefar vil adoptere barnet mitt, hva med arven?

[Peter007]

Jeg har en datter fra et tidligere forhold. Vi har desverre ingen kontakt i dag ( av mange årsaker) hun har en stefar som nå ønsker å adoptere henne, dette er for såvidt greit for meg, men hva skjer da med farsarven hennes. Vil hun arve oss begge? Jeg vil jo gjerne at hun skal arve etter meg ( jeg har ingen andre barn), må jeg da skrive et testamente der hun arver meg, eller vil hun automatisk arve meg selv om jeg ikke er juridisk far lengre?

Anonymous poster hash: 45d4a...184

Hei.

Du bør tenke det veldig nøye om her. Jeg vet ikke hvordan denne datteren ble til, et forhold eller ons.

Dette er en for juridisk abort i praksis. Jeg ser egentlig ikke forskjellen. Merkelig så mange som er med på en løsning som dette når de er i mot juridisk abort.

Kontakt advokat.

[AnonymBruker]

Ikke gjør det er mitt råd. Selv om barnemoren hater deg, så har du likevel dine rettigheter. Du har ingen andre barn. Kanskje du nå føler deg ok med å la stefaren adoptere barnet, men vil du alltid være ok med det? Ikke la barnemoren tvinge deg til noe.

Anonymous poster hash: 68f5f...abb

[AnonymBruker]

Jeg vet at det ikke er tema her, men tillater meg likevel å nevne det.

Hva mener du selv m.t.p adopsjon? Er dette noe du også vil?

Siden mor hater deg så sterkt, antar jeg at det kanskje er en grunn til at det ikke er kontakt mellom deg og barnet.

Du må ikke gå med på adopsjon.

Hva hvis forholdet mellom mor og stefar ryker, vil stefar fortsatt ivareta barnet og behandle det som sitt?

Anonymous poster hash: 1544d...619

Jeg personlig har ikke noe ønske om å adoptere henne bort, men hvis jeg skal tenke på hva som er best for henne ( og det skal man jo) så er det nok best at den mannen hun har kaldt fra hele livet skal ha omsorgen for henne om det skulle skje noe med moren. Det ville bare vært en ekstra påkjenning for henne om mor skulle falle fra og hun plutselig må forholde seg til meg som hun ikke kjenner. Det gjør vondt så klart, men det er nok det beste for henne. Stefaren hennes er en fin mann og de har et godt forhold til hverandre.

Anonymous poster hash: 45d4a...184

[umwar]

Hei.

Du bør tenke det veldig nøye om her. Jeg vet ikke hvordan denne datteren ble til, et forhold eller ons.

Dette er en for juridisk abort i praksis. Jeg ser egentlig ikke forskjellen. Merkelig så mange som er med på en løsning som dette når de er i mot juridisk abort.

Kontakt advokat.

Her adopteres barnet bort, og blir ikke fratatt en eneste rettighet. En annen person ønsker å overta ansvaret hans. Derfor er det ikke like mange som er i mot dette som det du jobber for.

[AnonymBruker]

Det er flott at du tenker på barnets beste, men er du virkelig sikker på at adopsjon er det beste for barnet? Jeg er selv stebarnsadoptert. Jeg er veldig glad i adoptivfaren min, som alltid kommer til å være min Pappa. Det er han som var der gjennom oppveksten min, og som jeg vet at jeg alltid kan komme til hvis det er noe. Men det er ikke adopsjonen som har gitt oss det forholdet, det er relasjonen oss i mellom over tid. Adoptivfaren min hadde vært min pappa, også om det ikke var formelt, nettopp fordi det er han som alltid har stilt opp. Sånn sett opplever jeg at adopsjonen ikke har gitt meg noe, men jeg opplever at den har tatt noe fra meg.

Adopsjonen har tatt fra meg retten til min biologiske far. Retten til å kjenne til hvor den andre halvparten av meg kommer fra. Retten til å bli kjent med besteforeldre, onkler, tanter, halvsøsken og tantebarn. Selv om jeg ikke hadde noen kontakt med den biologiske faren min ved da adopsjonen ble gjennomført, tenker jeg at jeg ville hatt en helt annen mulighet til å ta opp kontakt selv når jeg ble eldre, hvis jeg ikke hadde blitt adoptert. Jeg vet at adopsjonen ble gjort i beste mening, men jeg opplever likevel en stor sorg i forhold til dette.

Du snakker om at du mener dette er best for jenta,fordi hun da vil kunne vokse opp med stefar dersom mor går bort. Det er et argument jeg kan forstå, men samtidig tenker jeg at, så sant både du og stefar er fornuftige mennesker, og han ønsker å påta seg det ansvaret, er det noe dere i den gitte situasjonen vil kunne organisere, selv om stefar ikke har adoptert.

Anonymous poster hash: 9c835...8d4

[AnonymBruker]

Det er flott at du tenker på barnets beste, men er du virkelig sikker på at adopsjon er det beste for barnet? Jeg er selv stebarnsadoptert. Jeg er veldig glad i adoptivfaren min, som alltid kommer til å være min Pappa. Det er han som var der gjennom oppveksten min, og som jeg vet at jeg alltid kan komme til hvis det er noe. Men det er ikke adopsjonen som har gitt oss det forholdet, det er relasjonen oss i mellom over tid. Adoptivfaren min hadde vært min pappa, også om det ikke var formelt, nettopp fordi det er han som alltid har stilt opp. Sånn sett opplever jeg at adopsjonen ikke har gitt meg noe, men jeg opplever at den har tatt noe fra meg.

Adopsjonen har tatt fra meg retten til min biologiske far. Retten til å kjenne til hvor den andre halvparten av meg kommer fra. Retten til å bli kjent med besteforeldre, onkler, tanter, halvsøsken og tantebarn. Selv om jeg ikke hadde noen kontakt med den biologiske faren min ved da adopsjonen ble gjennomført, tenker jeg at jeg ville hatt en helt annen mulighet til å ta opp kontakt selv når jeg ble eldre, hvis jeg ikke hadde blitt adoptert. Jeg vet at adopsjonen ble gjort i beste mening, men jeg opplever likevel en stor sorg i forhold til dette.

Du snakker om at du mener dette er best for jenta,fordi hun da vil kunne vokse opp med stefar dersom mor går bort. Det er et argument jeg kan forstå, men samtidig tenker jeg at, så sant både du og stefar er fornuftige mennesker, og han ønsker å påta seg det ansvaret, er det noe dere i den gitte situasjonen vil kunne organisere, selv om stefar ikke har adoptert.

Anonymous poster hash: 9c835...8d4

Interessant å høre din historie. Tror du du ville følt det lettere å ta kontakt med din biologiske far om du ikke ble adoptert bort? Det er ikke mitt argument at det er viktig at han adopterer hvis hun skulle falle fra. I følge henne er jeg ikke ' et fornuftig menneske'. Hun har kanskje litt rett i det, jeg er ikke verdens beste person, men jeg elsker selvfølgelig min datter. Så det går vel mye på mors trygghet her, hun ønsker å føle seg trygg på at hennes datter får det best mulig om det værste skulle skje.

Anonymous poster hash: 45d4a...184

[AnonymBruker]

Det er flott at du tenker på barnets beste, men er du virkelig sikker på at adopsjon er det beste for barnet? Jeg er selv stebarnsadoptert. Jeg er veldig glad i adoptivfaren min, som alltid kommer til å være min Pappa. Det er han som var der gjennom oppveksten min, og som jeg vet at jeg alltid kan komme til hvis det er noe. Men det er ikke adopsjonen som har gitt oss det forholdet, det er relasjonen oss i mellom over tid. Adoptivfaren min hadde vært min pappa, også om det ikke var formelt, nettopp fordi det er han som alltid har stilt opp. Sånn sett opplever jeg at adopsjonen ikke har gitt meg noe, men jeg opplever at den har tatt noe fra meg.

Adopsjonen har tatt fra meg retten til min biologiske far. Retten til å kjenne til hvor den andre halvparten av meg kommer fra. Retten til å bli kjent med besteforeldre, onkler, tanter, halvsøsken og tantebarn. Selv om jeg ikke hadde noen kontakt med den biologiske faren min ved da adopsjonen ble gjennomført, tenker jeg at jeg ville hatt en helt annen mulighet til å ta opp kontakt selv når jeg ble eldre, hvis jeg ikke hadde blitt adoptert. Jeg vet at adopsjonen ble gjort i beste mening, men jeg opplever likevel en stor sorg i forhold til dette.

Du snakker om at du mener dette er best for jenta,fordi hun da vil kunne vokse opp med stefar dersom mor går bort. Det er et argument jeg kan forstå, men samtidig tenker jeg at, så sant både du og stefar er fornuftige mennesker, og han ønsker å påta seg det ansvaret, er det noe dere i den gitte situasjonen vil kunne organisere, selv om stefar ikke har adoptert.

Anonymous poster hash: 9c835...8d4

Interessant å høre din historie. Tror du du ville følt det lettere å ta kontakt med din biologiske far om du ikke ble adoptert bort? Det er ikke mitt argument at det er viktig at han adopterer hvis hun skulle falle fra. I følge henne er jeg ikke ' et fornuftig menneske'. Hun har kanskje litt rett i det, jeg er ikke verdens beste person, men jeg elsker selvfølgelig min datter. Så det går vel mye på mors trygghet her, hun ønsker å føle seg trygg på at hennes datter får det best mulig om det værste skulle skje.

Anonymous poster hash: 45d4a...184

[AnonymBruker]

Interessant å høre din historie. Tror du du ville følt det lettere å ta kontakt med din biologiske far om du ikke ble adoptert bort? Det er ikke mitt argument at det er viktig at han adopterer hvis hun skulle falle fra. I følge henne er jeg ikke ' et fornuftig menneske'. Hun har kanskje litt rett i det, jeg er ikke verdens beste person, men jeg elsker selvfølgelig min datter. Så det går vel mye på mors trygghet her, hun ønsker å føle seg trygg på at hennes datter får det best mulig om det værste skulle skje.

Anonymous poster hash: 45d4a...184

Interessant å høre din historie. Tror du du ville følt det lettere å ta kontakt med din biologiske far om du ikke ble adoptert bort? Det er ikke mitt argument at det er viktig at han adopterer hvis hun skulle falle fra. I følge henne er jeg ikke ' et fornuftig menneske'. Hun har kanskje litt rett i det, jeg er ikke verdens beste person, men jeg elsker selvfølgelig min datter. Så det går vel mye på mors trygghet her, hun ønsker å føle seg trygg på at hennes datter får det best mulig om det værste skulle skje.

Anonymous poster hash: 45d4a...184

Ja, jeg er ganske sikker på at jeg ville følt det lettere å ta kontakt om jeg ikke var adoptert. Jeg opplever at ved å gjennomføre en adopsjon tok de voksne et valg over hodet på meg, og da jeg var stor nok til å forstå, og ønsket kontakt, var valget allerede tatt. Som barn opplevde jeg at adopsjonen betydde at den biologiske faren min haddevalgt meg bort. Det er vanskelig å skulle ta kontakt med en som har valgt deg bort!

Som voksen skjønner jeg jo at det var mye mer komplisert enn som så. Foreldrene mine er ikke interessert i å snakke med meg om hvorfor de valgte som de valgte, det eneste de sier er at de mente det var best, så jeg kan egentlig bare gjette. Men jeg kjenner moren min godt nok til å vite at hun er flink til å manipulere, og jeg ser ikke bort fra at hun har tenkt at det ville være enklere å slippe å forholde seg til min biologiske far.

Anonymous poster hash: 9c835...8d4

[AnonymBruker]

Hei.

Du bør tenke det veldig nøye om her. Jeg vet ikke hvordan denne datteren ble til, et forhold eller ons.

Dette er en for juridisk abort i praksis. Jeg ser egentlig ikke forskjellen. Merkelig så mange som er med på en løsning som dette når de er i mot juridisk abort.

Kontakt advokat.

Jeg er enig i at dette er en form for juridisk abort, men jeg finner det merkelig at ikke flere benytter seg av denne muligheten når de får tilbud om det, selv om de ikke ønsker kontakt med barnet. (Dette er generelt, ikke rettet mot trådstarter)

Til trådstarter.

Du virker som en reflektert mann som virkelig ønsker ditt barns beste, det står det respekt av!

Men det er vanskelig å si noe som helst rundt din situasjon når vi ikke kjenner bakgrunnen til at du ikke har kontakt med barnet.

Jeg sier som de andre, kontakt advokat.

Jeg ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: 35df4...7d3

[Pinkee]

Jeg lurer på hvor gammel er datteren din nå?

Skjønner at du har tenkt mye på hva som er best for datteren din, og har stor respekt for tankene dine rundt det hele. Bla at du mener det beste for jenta er at stefar blir reel far, hvis det skulle skje moren noe.

Men, jeg tenker dette har også litt med hvor gammel jenta er, er hun 2 er det enklere i mitt hode enn om hun er 16. Er hun 16, så kanskje hun bare går rundt å venter på å bli 18, slik at hun kan ta kontakt med deg, uten innblanding fra mor.

Men, hvis du går for adopsjon, for så å ønske at hun skal arve deg. Ta kontakt med advokat, få satt opp et skikkelig testamente. Tror du kan få ordnet det slik at arven ikke trer i kraft før jenta er 18, da er du sikret at ikke moren gjør overrilte ting med arven. At overformynderiet kommer inn i bildet, er ingen garanti for at forvalntingen av arven blir gjort fornuftig. Har hørt mange eksempler på at forelder har fått bruke barnas arv på en slik måte at det har vert minimalt igjen når ungen er myndig.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er ganske sikker på at jeg ville følt det lettere å ta kontakt om jeg ikke var adoptert. Jeg opplever at ved å gjennomføre en adopsjon tok de voksne et valg over hodet på meg, og da jeg var stor nok til å forstå, og ønsket kontakt, var valget allerede tatt. Som barn opplevde jeg at adopsjonen betydde at den biologiske faren min haddevalgt meg bort. Det er vanskelig å skulle ta kontakt med en som har valgt deg bort!

Som voksen skjønner jeg jo at det var mye mer komplisert enn som så. Foreldrene mine er ikke interessert i å snakke med meg om hvorfor de valgte som de valgte, det eneste de sier er at de mente det var best, så jeg kan egentlig bare gjette. Men jeg kjenner moren min godt nok til å vite at hun er flink til å manipulere, og jeg ser ikke bort fra at hun har tenkt at det ville være enklere å slippe å forholde seg til min biologiske far.

Anonymous poster hash: 9c835...8d4

I forhold til dette med arv, så må jeg bare komme med nok et aspekt som taler for adopsjon.

Min storebror og jeg hadde forskjellig far, men hvor mamma i praksis var alenemor fra før fødsel av bror. Faren min og moren min ble kjærester når storebror var et par måneder, og han har alltid fungert som en far for oss begge. Biologisk far hadde rusproblemer, og var ikke involvert i min brors liv (de møttes et par ganger, men ikke noe mer).

Når min storebror var blitt ganske stor, så bestemte vi oss for i fellesskap for å få gjennom adopsjon. Dersom faren "vår" skulle omkommet sammen med mor, ville ikke min bror hatt arverett på ham, og jeg som lillesøster ville måttet stå ansvarlig for å fordele arven rettferdig. Den belastningen ønsket ikke jeg å ha på meg, og jeg er veldig glad broren min nå har de samme juridiske rettighetene som meg i forhold til min bilogiske far.

Anonymous poster hash: b2ff4...424

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor gammel er datteren din nå?

Skjønner at du har tenkt mye på hva som er best for datteren din, og har stor respekt for tankene dine rundt det hele. Bla at du mener det beste for jenta er at stefar blir reel far, hvis det skulle skje moren noe.

Men, jeg tenker dette har også litt med hvor gammel jenta er, er hun 2 er det enklere i mitt hode enn om hun er 16. Er hun 16, så kanskje hun bare går rundt å venter på å bli 18, slik at hun kan ta kontakt med deg, uten innblanding fra mor.

Men, hvis du går for adopsjon, for så å ønske at hun skal arve deg. Ta kontakt med advokat, få satt opp et skikkelig testamente. Tror du kan få ordnet det slik at arven ikke trer i kraft før jenta er 18, da er du sikret at ikke moren gjør overrilte ting med arven. At overformynderiet kommer inn i bildet, er ingen garanti for at forvalntingen av arven blir gjort fornuftig. Har hørt mange eksempler på at forelder har fått bruke barnas arv på en slik måte at det har vert minimalt igjen når ungen er myndig.

Hun er 6 år, tror ikke hun vet noe om meg, og om hun er blitt fortalt noe ser jeg ikke for meg at det er positivt. Jeg har som sagt ikke god helse, så det er en viss sannsynlighet for at jeg ikke er her når hun blir 18, men man kan jo alltids håpe at hun vil ha kontakt, hvis jeg skulle være her...

Hun burde nok ikke få tilgang til arven sin før hun er18, men jeg tviler på at mor ville sløst dem bort, hun er en fornuftig dame og ville nok enten frasagt seg arven eller spart det til vår datter.

Anonymous poster hash: 45d4a...184

[Pinkee]

Hun er 6 år, tror ikke hun vet noe om meg, og om hun er blitt fortalt noe ser jeg ikke for meg at det er positivt. Jeg har som sagt ikke god helse, så det er en viss sannsynlighet for at jeg ikke er her når hun blir 18, men man kan jo alltids håpe at hun vil ha kontakt, hvis jeg skulle være her...

Hun burde nok ikke få tilgang til arven sin før hun er18, men jeg tviler på at mor ville sløst dem bort, hun er en fornuftig dame og ville nok enten frasagt seg arven eller spart det til vår datter.

Anonymous poster hash: 45d4a...184

Ok, da er det snakk om en liten unge. Du har ingen kontakt, og lite sannsynlig at det vil oppstå kontakt.

Da er jeg veldig enig med deg i at adopsjon kan være det beste for jenta, sånn i tilfelle det skjer noe med mor. Å både miste mor, og å få en ukjent far, kan bli traumatisk.

Jeg ville gått til advokat, og sørget for at den tok seg av evnt arv fram til jenta er 18. Jeg ville også laget et brev til jenta, med informasjon om meg selv, og min familie. Kan være godt å få vite noe om ens biologiske avstamning. Forklart hvorfor du har gått med på adopsjon og litt slikt. Bare ikke skriv noe negativt om moren, skal du forklare hvorfor du ikke har hatt kontakt med jenta, så gjør det forsiktig. Husk at hun skal ha et forhold til moren etterpå. Å huske å skrive at du uansett elsker henne, er vel ikke noe problem?

Men, huff, jeg synes det er en trist situasjon

[AnonymBruker]

Ok, da er det snakk om en liten unge. Du har ingen kontakt, og lite sannsynlig at det vil oppstå kontakt.

Da er jeg veldig enig med deg i at adopsjon kan være det beste for jenta, sånn i tilfelle det skjer noe med mor. Å både miste mor, og å få en ukjent far, kan bli traumatisk.

Jeg ville gått til advokat, og sørget for at den tok seg av evnt arv fram til jenta er 18. Jeg ville også laget et brev til jenta, med informasjon om meg selv, og min familie. Kan være godt å få vite noe om ens biologiske avstamning. Forklart hvorfor du har gått med på adopsjon og litt slikt. Bare ikke skriv noe negativt om moren, skal du forklare hvorfor du ikke har hatt kontakt med jenta, så gjør det forsiktig. Husk at hun skal ha et forhold til moren etterpå. Å huske å skrive at du uansett elsker henne, er vel ikke noe problem?

Men, huff, jeg synes det er en trist situasjon

Det er ikke noe problem å snakke pent om hennes mor, jeg har ikke et negativt ord å si om henne. hun er en fin dame som gjør alt for sin datter, og hun kommer til å få en fin forelder i sin stefar. Det beste for henta er nok å sikres trygge foreldre i fremtiden også, og dette kan jeg gi henne ved å adoptere henne bort. Eneste jeg vil er at hun skal arve penger fra meg også.

Anonymous poster hash: 45d4a...184

[AnonymBruker]

Synes ikke du skal adoptere henne bort.. uansett hvor glad datteren din er i stefaren sin, uansett å mye hun ser på han som en far.. så vil du for alltid være hennes PAPPA..ikke ta det fra henne!!

Hvorfor prøver du ikke eller å skape en relasjon til henne? Om moren gjør alt for sin datter - bør hun ikke frarøve henne å kjenne pappaen sin, så sant du ikke er til fare for datteren din på noen måte.. det virker ikke slik på innleggene dine.

Ta kontakt med en advokat før du skriver under noe..

Anonymous poster hash: d83b9...055

[AnonymBruker]

Du virker som en god mann!

Anonymous poster hash: 1ddc2...9da

[AnonymBruker]

Synes ikke du skal adoptere henne bort.. uansett hvor glad datteren din er i stefaren sin, uansett å mye hun ser på han som en far.. så vil du for alltid være hennes PAPPA..ikke ta det fra henne!!

Hvorfor prøver du ikke eller å skape en relasjon til henne? Om moren gjør alt for sin datter - bør hun ikke frarøve henne å kjenne pappaen sin, så sant du ikke er til fare for datteren din på noen måte.. det virker ikke slik på innleggene dine.

Ta kontakt med en advokat før du skriver under noe..

Anonymous poster hash: d83b9...055

Jeg syns det står respekt av valget hans. Han setter faktisk sin datter over alt. Dersom mor faller fra, så vil datteren fortsatt ha stefaren som pappa og slipper å få ekstra smell i tillegg.

Anonymous poster hash: 1ddc2...9da

[AnonymBruker]

Klem til trådstarter! Ønsker både deg og datteren din alt godt, denne historien traff meg. Er selv ung med en svært syk far, og selv om forholdet har vært ekstremt problematisk, er jeg alt i alt evig takknemlig for tiden jeg har fått med han. Jeg håper dere får sjansen til å bli kjent, du virker som en far som datteren din fortjener å ha et forhold til.

Anonymous poster hash: 71f63...8fa

[AnonymBruker]

Jeg syns det står respekt av valget hans. Han setter faktisk sin datter over alt. Dersom mor faller fra, så vil datteren fortsatt ha stefaren som pappa og slipper å få ekstra smell i tillegg.

Anonymous poster hash: 1ddc2...9da

Det finnes andre måter å sørg for det.. ikke så drastisk som og fraskrive seg barnet,

Har selv barn som er vokst opp med en fraværende far ( av hans egen vilje).. selv om han ikke adopterte de bort, så gjør det fryktelig vondt for barna å vite at de har en pappa der ute som ikke vil vite av de..

Om han lever til datteren blir voksen eller ei.. barn har faktisk rett til å vite om og kjenne BEGGE sine

foreldre..

så av hensyn til nettopp datteren bør han IKKE gjøre dette..

Anonymous poster hash: d83b9...055

[QueenOfTheSidewalk]

Skriv testament, men sørg for at moren ikke får tak i pengene. Det burde du snakke med advokaten om