Til dere som har vært/er deprimerte

[AnonymBruker]

Hvordan merket du at du var deprimert? Hva var hovedsymptomene? Først og fremst i hodet, eller var det mer fysisk? Jeg mistenker selv at jeg er det, men føler ikke helt det passer med kriteriene jeg finner oå div. tester. Jeg har ikke dårlig selvtillit eller føler skyld, skam etc. Er bare helt utkjørt hele tiden, og har null tiltakslyst (alt er et ork). Noen andre som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: b43ae...fdd

[AnonymBruker]

Jeg merket at jeg aldri var ordentlig glad. Var nedstemt hele tiden og når jeg gjorde ting som burde få meg til å bruse, så skjedde det ingenting. Jeg var på gråten hele tiden. TIl slutt som selvmordstankene for alvor. Gikk til legen og tok en test der jeg slo ut som alvorlig depressiv, Måtte på DPS sin akuttavdeling og fikk medisiner med engang.

Anonymous poster hash: 3a013...89f

[minister-mio]

Føltes veldig trist, som om noe forferdelig hadde skjedd, bare at ingenting hadde skjedd

[Duckie]

Jeg har "alltid" vært deprimert, og har derfor trodd at det var meningen at det skulle være sånn, og at alle andre også hadde det sånn. Utover symptomene du nevner at du ikke har, er jeg generelt mye sliten, ALT er et slit, blir veldig tiltaksløs, og finner liksom ikke meningen med noenting. F.eks. er det i dårlige perioder vanskelig å få i seg mat, hvorfor skal jeg spise liksom. Jeg innser jo at jeg må ha mat for å overleve. Men det er slitsomt å lage, har ikke lyst på noen ting, og så masse overanalysering rundt det å skulle spise. Og sånn går det for hver eneste ting hele dagen, alt er så slitsomt at det er like greit å bare bli sittende.

Tankekjør er en ting jeg synes er veldig slitsomt i dårliger perioder, tanker spinner og spinner rundt i hodet så jeg blir helt sliten, og alt overanalyseres. All hensikt og formål med å gjøre noe som helst er rett og slett borte, og jeg blir nummen innvendig.

Selvtillit, skyld og skam føler jeg hører mer til angsten min en depresjonen. Depresjonen sitter på en måte i hele kroppen, den blir tung, og hodet blir tåkete. Angsten arter seg mer som panikk og knyting i brystet, at hjertet følers som det skal hoppe ut av brystet, svimmelhet, osv. Uten at det nødvendigvis er sånn for alle andre!

[AnonymBruker]

Jeg har "alltid" vært deprimert, og har derfor trodd at det var meningen at det skulle være sånn, og at alle andre også hadde det sånn. Utover symptomene du nevner at du ikke har, er jeg generelt mye sliten, ALT er et slit, blir veldig tiltaksløs, og finner liksom ikke meningen med noenting. F.eks. er det i dårlige perioder vanskelig å få i seg mat, hvorfor skal jeg spise liksom. Jeg innser jo at jeg må ha mat for å overleve. Men det er slitsomt å lage, har ikke lyst på noen ting, og så masse overanalysering rundt det å skulle spise. Og sånn går det for hver eneste ting hele dagen, alt er så slitsomt at det er like greit å bare bli sittende.

Tankekjør er en ting jeg synes er veldig slitsomt i dårliger perioder, tanker spinner og spinner rundt i hodet så jeg blir helt sliten, og alt overanalyseres. All hensikt og formål med å gjøre noe som helst er rett og slett borte, og jeg blir nummen innvendig.

Selvtillit, skyld og skam føler jeg hører mer til angsten min en depresjonen. Depresjonen sitter på en måte i hele kroppen, den blir tung, og hodet blir tåkete. Angsten arter seg mer som panikk og knyting i brystet, at hjertet følers som det skal hoppe ut av brystet, svimmelhet, osv. Uten at det nødvendigvis er sånn for alle andre!

Blir kroppen tung på den måten at det blir tungt å bevege seg? At du er kraftløs?Det er sånn jeg føler det, at jeg går i kvikksand på en måte.. Helt merkelig.. Takk for svar forresten!

Anonymous poster hash: b43ae...fdd

[Lykkerusen]

Kan grine av omtrent alt.Konstant sliten og tenker mye negativt. Overanalyserer de minste ting og har generelt lite matlyst (men så plutselig kan jeg spise alt jeg ser foran meg).Har problemer med konsentrasjonen og klarer ikke følge med på noe. Sliter i tillegg med søvn (både innsoving og at jeg våkner ofte iløpet av natta)

[AnonymBruker]

Blir kroppen tung på den måten at det blir tungt å bevege seg? At du er kraftløs?Det er sånn jeg føler det, at jeg går i kvikksand på en måte.. Helt merkelig.. Takk for svar forresten!Anonymous poster hash: b43ae...fdd

ja det blir den. Jeg skjønte ikke at jeg var deprimert før jeg merket hvor lite energi jeg hadde og begynte å tenke etter.

Anonymous poster hash: d7511...f20

[Duckie]

Blir kroppen tung på den måten at det blir tungt å bevege seg? At du er kraftløs?Det er sånn jeg føler det, at jeg går i kvikksand på en måte.. Helt merkelig.. Takk for svar forresten!

Anonymous poster hash: b43ae...fdd

Ja! Føles veldig sånn. Og ofte som at det er noe som trykker meg nedover. Får det ofte når jeg ligger/sitter også, føles som at lufta blir helt tung og presser meg lengre ned på en måte. Veldig rar følelse, vanskelig å beskrive. Blir fort svimmel og desorientert når jeg har det sånn.

[AnonymBruker]

Jeg gråt hele tiden, hadde konstant tankekjør, var ekstremt tiltaksløs. Klarte ikke lenger å gjøre vanlige ting som å trene, lage mat og etter hvert ikke en gang dusje.. Følte at alt var min skyld - til og med små detaljer som at det regnet ute eller at jeg mistet et glass vann på gulvet var "typisk at det skjer akkurat med meg, det er fordi jeg er så fæl/stygg/lite verdt".

Tiltagende selvmordstanker og planer og alt var bare sort. Hadde ingen glede av noe og mistet også all empati med de rundt meg. Alle følelsene utenom de "svarte" bare forsvant.

Anonymous poster hash: fb15a...b83

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det vanlig å være deprimert, noen som vet?

Anonymous poster hash: b43ae...fdd

[ohdeergod]

Jeg var deprimert da jeg var rundt 19. Jeg var underærnert(sykt tynn), og trist hele tiden. Følte ikke at jeg levde. Jeg bare pustet, jeg ble ikke lagt merke til, og følte at folk bare behandlet meg som luft. Jeg var lite utadvendt, var ofte nervøs, og satt mye for meg selv. Nå føles det bare ut som en drøm.. eller at jeg på en måte var "en annen" enn den jeg er i dag. Jeg hadde ikke noe særlig selvmordstanker, men jeg skadet meg selv ofte. Jeg følte meg lite verdt og at ingen satt pris på meg. At ingenting jeg gjorde ga mening og at jeg ikke kom meg noen sted i livet. Alle var i mot meg, verden var i mot meg. Alt jeg gjorde var galt.

Jeg har det litt sånn nå også, men ikke i like stor grad. Jeg har oftere lyspunkter og er mer positiv enn før. Dårlige dager kommer og går, men prøver å gjøre det beste ut av ting, så jeg ikke havner nede i mørket igjen. Men for all del, jeg føler meg mye bedre nå. Nå lever jeg, folk ser meg. Jeg smiler - og mener det.

[AnonymBruker]

Noen depresjoner går over av seg selv.

Noen varer fordi det er noe som opprettholder den.

En del får hjelp av antidepressiva, men det er psykologisk behandling som anbefales først og fremst.

Psykologisk behandling kommer i ulike varianter. I dag er det veldig mange som kommer i korttidsform, men leste nettopp at korttidsterapi ikke virker så bra likevel.

Be fastlegen din om henvisning til psykolog/ditt lokale DPS og se hva slags tilbud du kan få der.

Hvor lenge er det vanlig å være deprimert, noen som vet?

Anonymous poster hash: b43ae...fdd

Anonymous poster hash: 4398e...04d

[AnonymBruker]

en annen ting... desto lenger man går og er deprimert, desto større blir risikoen for tilbakefall. Det er derfor viktig å forsøke å komme seg i behandling tidlig.

Hvor lenge er det vanlig å være deprimert, noen som vet?

Anonymous poster hash: b43ae...fdd

Anonymous poster hash: 4398e...04d

[Gjest Oonagh]

Jeg kjenner depresjonen som at jeg blir mer kynisk og hard enn vanlig, samt at jeg ikke føler entusiasme over noe som helst. Alt skrumpes inn til en ball av steinhard, kullsort humor.

[AnonymBruker]

Nå har jeg vært av og på deprimert/mer nedstemt enn normalt hele livet mitt, men det var ikke før jeg åpnet meg for en venninne da jeg var ca 17 at jeg skjønte det ikke var normalt å tenke sånn og føle slikt om livet. Jeg kranglet mye med folk, slet med døgnrytme, slet med mat, var tiltaksløs og rett og slett tilbragte mye tid for meg selv i sengen med f.eks. musikk for å overdøve virkeligheten. Gikk litt opp og ned med symptomene da, noen dager så satt det mer i hodet enn i kroppen og omvendt.

Men jeg tror det er lurt at du hører med legen slik at du utelukker alt fysisk, f.eks. vitaminmangel. Broren min ble på et tidspunkt veldig slapp og tiltaksløs, besvimte også, han manglet B12.

Anonymous poster hash: b3cac...d38

[AnonymBruker]

Kort fortalt:
Jeg var veldig lei meg uten å helt forstå hvorfor. Jeg var ofte sint, og det gikk utover de rundt meg. Jeg trengte mye søvn, men slet med å sove om natten. Var mye plaget med mareritt, men måtte likevel opp på skolen/jobb. Etter skolen orket jeg ofte ikke annet enn å sove. Jeg avlyste alt av planer, og dyttet på en måte bort alle vennene mine. Jeg hadde ikke matlyst, slet med hodepine og tenkte at verden ville vært bedre uten meg. Jeg var ute hver helg og drakk for å glemme de vonde tankene. Så ble det plutselig bedre en dag, jeg kunne se lyset i enden av tunnelen. Når jeg følte jeg var på vei til å få det bedre, så ble jeg voldtatt... Så var det på an igjen, bare 10 ganger verre. Jeg orker ikke å fortelle engang...

Mitt råd til deg er at du må hjelp så fort som mulig! Snakk med noen. Enten det er en venn, helsesøster, psykolog. Bare noen som kan lytte til deg og forstå deg, hvis ikke kan det fort utvikle seg til å bli noe mye større.

Anonymous poster hash: 2da72...d11

[Gjest Dude91]

Depresjonen som jeg har nå er situasjonsbetinget og blir forsterket pga. Asperger. Har angst i tillegg. Det opptrer nok veldig forskjellig fra person til person.

[bippo]

Vil ikke ut av senga, er helst aktiv om natten, vil ikke treffe folk, driter i både personlig hygiene og å holde det ryddig rundt meg, ALT er slitsomt, om det så er å pusse tenner, børste håret eller lage mat. Null interesse for det som foregår rundt meg, og jeg blir ekstremt selvsentrert og oppslukt av det som foregår i mitt eget hode. Dårlig matlyst og insomnia. Ville dø.

Du bør få hjelp så fort som mulig, for det kan gå fra dårlig til helt jævlig på bare et par dager, det er hvertfall min erfaring. Skal veldig lite til før det blir verre. Så finn noen å snakke med, vær så snill. Håper du får det bedre snart.

[cherry blossomed. gone.]

Jeg ble suicidal av å skifte klasse som 16 åring og måtte ha matematikk i 3 år til. så jeg skiftet klasse og tok lettere matematikk, og da fikk jeg min første stalker og alle la merke til hvilke kleder man gikk med etc og så som 17 åring hvis jeg husker riktig så "tok" noen en viss person jomfrudommen min i en lånt seng og viste seg at det kom litervis med blod og han bare fikk noia og stakk og alle visste alt og jeg bare bædet på hele situ og stakk hjemmefra, prøvde hvertfall og alt var BARE mørkt. De sa bare til meg at jeg skulle være tålmodig og lese en shedelig bokihvertfall veldig shedelig iforhold til romantikk og starlet som jeg var vant med å lese hjemme og jeg hadde apati og sukkeravhengighet og alt mulig rart og jeg var ikke frisk.

når jeg tenker tilbake på det så er det AKKURAT SOM I SANGEN TIL BEYONCE DISEAPPEAR; WHEN I THINK ABOUT IT I KNOW THAT I WAS NEVER THERE OR EVEN CARED. THE MORE I THINK ABOUT IT THE LESS THAT IM GON BE WILLING TO SHARE. WITH ANYONE. I TRIED TO REACH FOR YOUS I COULD FEEL YOUS( IN PLURAL) YOUS WERE ALMOST THERE AND THEN YOUS IN PLURAL MADE ME DISEAPPEAR. I DISEAPPERED DISEPEEARD.

[Gjest constance90]

Følte meg bare tom og utslitt. Alt tok så mye lengre tid, og det plaget meg at småting på jobb som før tok 5 min fikk jeg ikke unnagjort på mindre enn en time eller fikk ikke konsentrert meg nok til å gjøre det i det hele tatt. Fikk aldri sove, visse perioder så levde jeg på energitabeletter og redbull for å klare meg gjennom hverdagen. Sov max 1-2 timer i døgnet, om ikke mindre. Kjente hvordan kroppen ble tyngre og tyngre å drasse på, ble mindre sosial og økte alkoholmengden i sosiale settinger. Jeg gikk konstant å tenkte på situasjonen som skapte dette og konfliktene rundt, men prøvde å skjule det så godt jeg kunne for andre. Trente aktivt i lagspill men det var som jeg var i slow modus og fikk ikke gjort det jeg skulle, fikk dårlig selvtillit og tilslutt droppet treningene.

Endte til slutt på sykehus da det ble for mye alkohol og fikk et anfall for jeg ikke hadde tatt vare på meg selv og snakket om situasjonen til andre, men istedet holdt alt for meg selv. Ble sykemeldt i ca 3 måneder. Har hørt fra en kollega i etterkant at hun skjønte noe var galt, jeg kunne visstnok stå og stirre tomt ut i luften og hadde visst hatt en mantra og sa høyt at "jeg orker ikke mer, jeg orker ikke mer". Jeg fikk god hjelp og en kombinasjon av det og at jeg ble sint på situasjonen gjorde at jeg klarte å komme meg tilbake på jobb. Kjenner det enkelte dager enda, men da er det bare en dårlig dag. Nå vet jeg så tydelig forskjellen.

Så mitt råd er, ta tak i problemene pronto og ikke hold ting for deg selv. Snakk med noen og få luftet dine tanker. De ligger bare å råtner i hodet ditt og tærer på deg fysisk tilslutt.