Tilbake på jobb etter angstperiode, men..

[AnonymBruker]

Jeg er endelig tilbake i jobb etter 2 år uten pga angst.. Har hatt det utrolig vanskelig disse to årene og kjempet myye!

Har enda Nav "ved min side", får aap, så jobber kun 50% foreløpig.

Men tingen er.. På jobb går det veldig bra, kjenner ikke noe til angst, heller ikke når jeg kommer hjem, men om jeg får besøk kommer det, til og med om det er kjæresten, som har vært med meg gjennom alt dette.

Så da lurer jeg, jeg jobber på byggmaker, hjelper altså mange kunder i løpet av dagen, det går helt fint, men skal jeg på besøk hos noen kjente eller får besøk, så blir jeg kvalm og uvel..

Er ikke dette litt rart?

Jeg vil bare bli "frisk"

Det at jeg klarer å jobbe igjen uten angst gir meg jo håp om å kanskje bli kvitt den helt ellers også!

Anonymous poster hash: 0bc7f...051

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det slik i mange år, og har ikke gått på aap etc- men har gått i behandlingsopplegg.

For meg handler det om å akseptere at dette kan være en del av meg livet ut fra og til, og forsøke å ikke unngå ting av den grunn.

Eksponering er den eneste behandlingen som virker, selv når det føles som den ikke virker

Poenget kan ikke være at man ikke skal få panikkanfall, men at man ikke skal flykte/unngå situasjonen.

Anonymous poster hash: d920f...b98

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det slik i mange år, og har ikke gått på aap etc- men har gått i behandlingsopplegg.

For meg handler det om å akseptere at dette kan være en del av meg livet ut fra og til, og forsøke å ikke unngå ting av den grunn.

Eksponering er den eneste behandlingen som virker, selv når det føles som den ikke virker

Poenget kan ikke være at man ikke skal få panikkanfall, men at man ikke skal flykte/unngå situasjonen.

Anonymous poster hash: d920f...b98

Godt å høre at det er flere, selv om dette er noe man ikke unner noen.

Det å akseptere ja, det tror jeg må være den vanskeligste delen!

Men du har helt rett, må eksponere, og ikke flykte. Det er mer håp da enn om man unngår alt som er ubehagelig..

Tusen takk for svar!

Må vel jobbe litt med megselv.

Anonymous poster hash: 0bc7f...051

[AnonymBruker]

Godt å høre at det er flere, selv om dette er noe man ikke unner noen.

Det å akseptere ja, det tror jeg må være den vanskeligste delen!

Men du har helt rett, må eksponere, og ikke flykte. Det er mer håp da enn om man unngår alt som er ubehagelig..

Tusen takk for svar!

Må vel jobbe litt med megselv.

Anonymous poster hash: 0bc7f...051

Jeg har etter endel år sluttet å lete så desperat etter løsninger for å bli kvitt det, og for meg er aksept faktisk aller beste medisin.

Det har også redusert mye av den generelle angsten og antall anfall.

Man kan liksom ikke mislykkes med den strategien, men det tar jo likevel mye energi

Og som du sier bruker man jo mye energi for å klare "worst case scenario", så da kan det plutselig få utslag i helt andre situasjoner igjen.

Men det er jo egentlig helt ok, og det hjelper mye å vite at det alltid går over.

Anonymous poster hash: d920f...b98