Leve med sykepleiere...

[AnonymBruker]

Det er en annen tråd på forumet hvor en kommende lege ber om tips og råd fra pasienter for å kunne fungere godt i yrket.

Nå vil jeg spørre alle som har knekt koden, og sykepleierene selv, om hvordan man skal forholde seg til sykepleierene for å kunne slippe å konstant se seg over skulderen og leve i frykt. Fins det en mulighet?

Hvis man har gale holdninger, så resulterer det i gal adferd. Jeg vet at jeg har andre holdninger enn sykepleiere, og jeg ser på det som veldig vanskelig å forandre på disse. Men jeg har tenkt å gjøre et forsøk, og om ikke holdningene kan forandres, så er det spørsmål om jeg kan skjule holdningene i det jeg sier og gjør.

Slik som jeg opplever det, så er det en sladrekultur. Jeg har opplevd å spørre en sykepleier om hva hun syns om å gjøre behandling x, uten at det har møtt på større motforestillinger, og så har jeg senere erfart at det har blitt sladret på dette. Jeg syns det er vanskeligere og vanskeligere å være hyggelig eller vennlig ovenfor sykepleiere. Det er vanskelig å være vennlig mot noen som samtidig er bødlene dine.

Jeg har forsøkt å snakke bare minimum med sykepleiere. Logikken er, hvis jeg ikke bedriver small talk med dem, så har de heller ikke noen holdninger å gripe fatt i som de kan klage på, det er ingen humor de ikke kan like, osv.

Men så har jeg erfart at sykepleierene da klager på det de mener ikke er riktig. Dette da på typiske ting som det er stor spredning til fra sted til sted avhengig av hvilket sykehus du jobber på. Det vil si, ettersom jeg blir vurdert ut ifra antall klager, ikke hvorvidt klagene er rimelige, så er jeg ikke bare avhengig av å gi god behandling, jeg er avhengig av å gi den behandlingen som sykepleierene mener er god. Og det sykepleierene har som erfaringsgrunnlag, det er kun den behandlingen de har sett at brukes på de stedene de har jobbet.

Jeg lurer da på hvordan man skal unngå å stille spørsmål om absolutt alt, så man ikke blir helt handlingslammet, paralysert. Ettersom det er variasjon på nesten alt av behandling, og det er sparsommelig med empirisk bevis, hvordan skal man klare å forsikre seg om at man gjør det de andre sykepleierene er kjent med, og unngår murring og baksnakking?

Jeg har ikke skjønt hvordan folk unngår disse damned if you do, damned if you don't problemstillingene. Hvis du kommer inn og er for selvstendig, så er du verdensmester, og da er du en drittsekk. Hvis du kommer inn og stiller for mange spørsmål, da er du inkompetent, og da sladrer de også. Hvis jeg smiler, så prater de med meg, og hvis jeg prater med dem, da er det en stor utfordring å ikke si for mye. Sykepleiere har generelt den holdningen om at alle andre skal ofre livene sine for pasienten og det som er "riktig". Hvis jeg sier at jeg ikke vil skrive sykemeldinger på mer enn 8 uker, fordi jeg da blir innkalt til dialogmøte med NAV, så ser en sykepleier på meg som en ondskapsfull dritt, og ser ikke på systemet som håpløst som stiller krav som er helt urealistiske og ikke lar seg innfri i praksis.

Hvis det er 10 pasienter i akuttmottaket med potensielt hjerteinfarkt som venter på diagnose av lege, og legen er opptatt med at en psykisk syk jentunge ikke vil fortelle hva hun har tatt i seg av piller, ikke når, og ikke vil gå med på å tømmes, da er jeg ond om jeg ikke står der og dikkeduller eller fører et par times psykiatrisk samtale, om jeg skjærer igjennom og forteller sykepleierene at her må vi bare la det gå naturens gang, ellers må vi bestemme oss for tvang. Det er kanskje bare et mindretall av akuttsykepleiere som vil være misfornøyd med at man ikke tigger denne jenta i timesvis om samarbeid, men samtidig så er det bare mindretallet som klager som høres, ref det jeg skrev om sladrekultur.

Hvis jeg nå slår meg selv i hodet hardt med en hammer, og våkner opp med rosa ponnier som hopper rundt skallen og engler som drar i munnvikene så jeg smiler til alt og alle, så har jeg fortsatt ingen løsning på hvordan man praktisk forholder seg til de tilsynslatende uforenlige arbeidskravene jeg har listet opp. Man er dømt til å tape på en eller annen måte.

Hvordan kompenserer de flinke legene for dette?

- Er de eksepsjonelt hyggelige?

- Er de flinke til å se jentene, kommentere hvor pene de er, hvor fine sko de har, brystnåler, håret osv?

- Er de flinke til å hele tiden spørre om hva de andre sykepleierene syns?

- Er de hele tiden i godt humør, slik at de ser ut som om de er helt avslappet, aldri stressa, aldri under press, bare svever igjennom den jævla hverdagen og koser seg?

- Mater de sykepleierene ved å bake kaker og ta med godteri?

- Hvordan klarer disse flinkisene å bruke så mye ekstra tid på det sykepleierene mener man skal bruke tid på, som å være forståelsesfull, ta seg tid til pasienten, snakke med sykepleiere osv, uten samtidig da å ikke få jobben gjort raskt nok til at sykepleierene når lunsj, at pasienter tas imot så det ikke oppstår kø, osv. Hvor kutter de ned? Hvor kniper de inn tid? Delegerer de mer til fastlegene? Hvordan kan de egoistisk knipe inn hva de må bry seg om, uten å tilkjennegi at de er egoistiske? Lar de bare være å snakke med sykepleierene? Har de en ferdig begrunnelse som høres mer akseptabel ut for sykepleierene?

Jeg syns det er vanskelig nok å forene det å gjøre en faglig god nok jobb, med å gi god nok service.

Det blir helt umulig når man skal gjøre en faglig god nok jobb, god nok service, og tilstrekkelig til at det møter sykepleierenes standard, som man aldri får vite, hvis man ikke lukter det før det er for sent, og før det har gått innom sladremølla.

Hva gjør folk??

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

[Luckiness]

Jeg forstår ikke innlegget ditt særlig...
Er du sykepleier? Eller er du noe annet? Er det klagingen du ikke vet hva du skal gjøre noe med? Eller er det at du ikke klarer å ta beslutninger selv om dine egne handlinger?

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke innlegget ditt særlig...

Er du sykepleier? Eller er du noe annet? Er det klagingen du ikke vet hva du skal gjøre noe med? Eller er det at du ikke klarer å ta beslutninger selv om dine egne handlinger?

Jobber som lege.

Jobber vikariater.

Må søke vikariater på nytt og på nytt fordi sjefen sier sykepleierene klager.

Det er alltid det samme, det er sykepleierene som klager, og jeg får ikke innsyn i hva de klager på, jeg må drive privatetterforskning.

Prøver å ha så lite som mulig med dem å gjøre, prøver å bare få jobben gjort best mulig, men innser at en del av jobben er at sykepleierene skal være tilfreds med meg.

Ser at sykepleiertilfredshet av og til skaper tilsynelatende uløselige interessekonflikter med arbeidsmengde.

Vet ikke hvordan det skal løses, og kommer med noen detaljerende forklaringer.

Skjønte du det nå...?

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

[AnonymBruker]

Men fellesnevneren er jo deg, så kanskje du må gå litt i deg selv? Kan tenke meg at dette gjelder ellers også og ikke bare på jobb.

Anonymous poster hash: 1d748...d4d

[Luckiness]

Jobber som lege.

Jobber vikariater.

Må søke vikariater på nytt og på nytt fordi sjefen sier sykepleierene klager.

Det er alltid det samme, det er sykepleierene som klager, og jeg får ikke innsyn i hva de klager på, jeg må drive privatetterforskning.

Prøver å ha så lite som mulig med dem å gjøre, prøver å bare få jobben gjort best mulig, men innser at en del av jobben er at sykepleierene skal være tilfreds med meg.

Ser at sykepleiertilfredshet av og til skaper tilsynelatende uløselige interessekonflikter med arbeidsmengde.

Vet ikke hvordan det skal løses, og kommer med noen detaljerende forklaringer.

Skjønte du det nå...?

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

Det er jo selvfølgelig en grunn til at de klager på deg. Jeg forstår at det er frustrerende for deg å ikke vite hva de har klaget på. Er jo rart at du ikke har fått vite noe...Du burde jo få vite hva de har klaget på, uten at du får vite hvem som har klaget.

Tror du det er på grunn av din pasientbehandling? Eller kanskje fordi de mener du ikke klarer å samarbeide godt nok med sykepleierne og høre på hva de har å si?

[AnonymBruker]

Jobber som lege.Jobber vikariater.Må søke vikariater på nytt og på nytt fordi sjefen sier sykepleierene klager.Det er alltid det samme, det er sykepleierene som klager, og jeg får ikke innsyn i hva de klager på, jeg må drive privatetterforskning.Prøver å ha så lite som mulig med dem å gjøre, prøver å bare få jobben gjort best mulig, men innser at en del av jobben er at sykepleierene skal være tilfreds med meg.Ser at sykepleiertilfredshet av og til skaper tilsynelatende uløselige interessekonflikter med arbeidsmengde.Vet ikke hvordan det skal løses, og kommer med noen detaljerende forklaringer.Skjønte du det nå...? Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

Om det skrives avvik på deg, så. får du vite hva det gjelder.

Jeg tror ikke noe på at du jobber som lege.

Det gjorde jeg ikke i de hundre andre trådene du har postet om dette heller.

Anonymous poster hash: f845e...6e9

[AnonymBruker]

Tror du det er på grunn av din pasientbehandling? Eller kanskje fordi de mener du ikke klarer å samarbeide godt nok med sykepleierne og høre på hva de har å si?

Det er ikke rart man ikke får vite noe, fordi det er bruk og kast. Bare å prøve en ny assistenlege, det, helt fram til systemet forandrer seg til faste stillinger nest år.

Jeg regner med at det kommer klager på alt.

Jeg regner med at det kommer mer klager, jo mer en sykepleier misliker meg som person, fordi klager er en "legitim" måte å føre krig på.

Det kommer ingen klager fra pasientene, det har jeg fått svar på.

Det er derimot ikke mulig å vite om sykepleierene er fornøyd med måten jeg f.eks går visitt eller har konsultasjoner på, fordi sykepleierene har også forskjellige holdninger, og etiske undersøkelser viser stort sprik. I det hele virker det som om de som blir erfarne er veldig stille og forsiktige, og sier minst mulig.

Jeg spekulerer i om det vesentlige er å være vennlig, tilsynelatende se ut som om man har god tid, hoppe bukk over det man mener er uvesentlig, men få sykepleierenes aksept ved å stille dem spørsmål, få de til å få det avgjørende ordet i mesteparten av ting.

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

[AnonymBruker]

Om det skrives avvik på deg, så. får du vite hva det gjelder.

Ikke det jeg har erfart. Kan jeg kreve det?

Videre trenger man ikke å skrive avvik for å klage til sin overordnede.

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

[Luckiness]

Det er ikke rart man ikke får vite noe, fordi det er bruk og kast. Bare å prøve en ny assistenlege, det, helt fram til systemet forandrer seg til faste stillinger nest år.

Jeg regner med at det kommer klager på alt.

Jeg regner med at det kommer mer klager, jo mer en sykepleier misliker meg som person, fordi klager er en "legitim" måte å føre krig på.

Det kommer ingen klager fra pasientene, det har jeg fått svar på.

Det er derimot ikke mulig å vite om sykepleierene er fornøyd med måten jeg f.eks går visitt eller har konsultasjoner på, fordi sykepleierene har også forskjellige holdninger, og etiske undersøkelser viser stort sprik. I det hele virker det som om de som blir erfarne er veldig stille og forsiktige, og sier minst mulig.

Jeg spekulerer i om det vesentlige er å være vennlig, tilsynelatende se ut som om man har god tid, hoppe bukk over det man mener er uvesentlig, men få sykepleierenes aksept ved å stille dem spørsmål, få de til å få det avgjørende ordet i mesteparten av ting.

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

De har jo ett eller annet i mot deg, siden de klager. Dumt at de ikke tør å gå direkte til deg dersom det er noe de ikke er enig i. Kan du snakke med andre leger hvordan de "gjennomfører" dagen sin? Kanskje du gjør det på en annen måte enn dem og kan prøve å endre litt på din gjennomførelse av dagen?

Prater du med sykepleierne utenom under visitter og faglige ting? Kanskje du kan prøve å være bittelitt personlig med dem på møterommet e.l. slik de får et innblikk av hvordan du er som privat og at du faktisk er grei? Og så får de kanskje et litt annet forhold til deg. Og senere tør å gi beskjed om det er noe?

[AnonymBruker]

De har jo ett eller annet i mot deg, siden de klager. Dumt at de ikke tør å gå direkte til deg dersom det er noe de ikke er enig i. Kan du snakke med andre leger hvordan de "gjennomfører" dagen sin? Kanskje du gjør det på en annen måte enn dem og kan prøve å endre litt på din gjennomførelse av dagen?

Prater du med sykepleierne utenom under visitter og faglige ting? Kanskje du kan prøve å være bittelitt personlig med dem på møterommet e.l. slik de får et innblikk av hvordan du er som privat og at du faktisk er grei? Og så får de kanskje et litt annet forhold til deg. Og senere tør å gi beskjed om det er noe?

Jeg tenker at hvis overlegene er fornøyd, hvorfor skal man da bry seg om hva sykepleierene mener medisinskfaglig?

Alt som skjer med pasienten er fullt synlig i pasientjournalen og forløpet.

Hvorfor kan ikke klager fra sykepleierene som går på faglige ting bare resultere i at disse klagene havner i papirkurven, eller bare gi sykepleierene sparken?

Må jeg være grei?

Må jeg snakke med dem?

Må jeg late som om jeg er venn med dem?

Når jeg hører på sykepleiere på møterommet og i pauser (motvillig) så er det så mange holdninger der som jeg har lyst til å rive av meg hodet for. Det er tydelig at mesteparten av disse er damer som så vidt skrapet seg igjennom videregående, og er generelt ganske konforme og egentlig nokså ufyselig og intolerante. Vi har null felles. Det er som å være Frp-mann i et rom fylt av SV-høner. Du ville kanskje ikke følt konfortabel med å snakke om så mye personlig da, ville du det?

Kan jeg ikke bare få deres observasjoner, deres tilbakemeldinger og så tenke selv og ta en avgjørelse selv? Kan ikke jeg selv få vurdere når jeg faktisk trenger hjelp? Kan ikke noen ha tillit til at når jeg har kommet så langt, så klarer jeg å sortere informasjon og vurdere hvor det er behov for mer?

Kan jeg ikke bare være normalt serviceinnstilt ovenfor pasienten, gi sykepleierene beskjed om hva vi skal gjøre.

De passer på sin jobb, og jeg passer på min.

Er det ikke innmari påtatt å stille en sykepleier spm om hvorvidt det er greit å øke dosen av hjertemedisin? Akkurat som om hun skal bestemme det?

Er det sånn for alle andre som har en jobb også, at de må finne seg i å bli micromanaged av vaskekjerringa, av tapetsereren, av de som jobber i avdelinga ved siden av? At alt og alle skal gjøre hverandres jobb?

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

[Gjest incognita]

Jeg tenker at hvis overlegene er fornøyd, hvorfor skal man da bry seg om hva sykepleierene mener medisinskfaglig?

Alt som skjer med pasienten er fullt synlig i pasientjournalen og forløpet.

Hvorfor kan ikke klager fra sykepleierene som går på faglige ting bare resultere i at disse klagene havner i papirkurven, eller bare gi sykepleierene sparken?

Må jeg være grei?

Må jeg snakke med dem?

Må jeg late som om jeg er venn med dem?

Når jeg hører på sykepleiere på møterommet og i pauser (motvillig) så er det så mange holdninger der som jeg har lyst til å rive av meg hodet for. Det er tydelig at mesteparten av disse er damer som så vidt skrapet seg igjennom videregående, og er generelt ganske konforme og egentlig nokså ufyselig og intolerante. Vi har null felles. Det er som å være Frp-mann i et rom fylt av SV-høner. Du ville kanskje ikke følt konfortabel med å snakke om så mye personlig da, ville du det?

Kan jeg ikke bare få deres observasjoner, deres tilbakemeldinger og så tenke selv og ta en avgjørelse selv? Kan ikke jeg selv få vurdere når jeg faktisk trenger hjelp? Kan ikke noen ha tillit til at når jeg har kommet så langt, så klarer jeg å sortere informasjon og vurdere hvor det er behov for mer?

Kan jeg ikke bare være normalt serviceinnstilt ovenfor pasienten, gi sykepleierene beskjed om hva vi skal gjøre.

De passer på sin jobb, og jeg passer på min.

Er det ikke innmari påtatt å stille en sykepleier spm om hvorvidt det er greit å øke dosen av hjertemedisin? Akkurat som om hun skal bestemme det?

Er det sånn for alle andre som har en jobb også, at de må finne seg i å bli micromanaged av vaskekjerringa, av tapetsereren, av de som jobber i avdelinga ved siden av? At alt og alle skal gjøre hverandres jobb?

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

Jeg begynner å skjønne hvor problemet ligger.

[AnonymBruker]

Ikke det jeg har erfart. Kan jeg kreve det? Videre trenger man ikke å skrive avvik for å klage til sin overordnede. Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

Hvis en klage blir tatt opp med deg er det ikke hemmelig hva den går ut på. Hvis den ikke blir tatt opp med deg, er den ikke tillagt noen vekt, og følgelig ikke noe som kan brukes mot deg.

Da jeg jobbet på OUS ble vi alltid henvist til å bruke avvikssystemet om vil ville klage på noe. De få gangene jeg selv har vært innklaget for noe, har jeg (selvfølgelig) fått vite hva det er klaget på.

Jeg tror ikke noe på deg.

Anonymous poster hash: f845e...6e9

[Gjest incognita]

Hvis en klage blir tatt opp med deg er det ikke hemmelig hva den går ut på. Hvis den ikke blir tatt opp med deg, er den ikke tillagt noen vekt, og følgelig ikke noe som kan brukes mot deg.

Da jeg jobbet på OUS ble vi alltid henvist til å bruke avvikssystemet om vil ville klage på noe. De få gangene jeg selv har vært innklaget for noe, har jeg (selvfølgelig) fått vite hva det er klaget på.

Jeg tror ikke noe på deg.

Anonymous poster hash: f845e...6e9

Samme her. Jeg tror faktisk ikke TS er lege i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Hvis en klage blir tatt opp med deg er det ikke hemmelig hva den går ut på.

Det er ingen klage som har blitt tatt opp med meg.

Hvor jobber du som lege?

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

[AnonymBruker]

Jeg begynner å skjønne hvor problemet ligger.

Fortell.

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

[AnonymBruker]

Det er en annen tråd på forumet hvor en kommende lege ber om tips og råd fra pasienter for å kunne fungere godt i yrket.

Nå vil jeg spørre alle som har knekt koden, og sykepleierene selv, om hvordan man skal forholde seg til sykepleierene for å kunne slippe å konstant se seg over skulderen og leve i frykt. Fins det en mulighet?

Hvis man har gale holdninger, så resulterer det i gal adferd. Jeg vet at jeg har andre holdninger enn sykepleiere, og jeg ser på det som veldig vanskelig å forandre på disse. Men jeg har tenkt å gjøre et forsøk, og om ikke holdningene kan forandres, så er det spørsmål om jeg kan skjule holdningene i det jeg sier og gjør.

Slik som jeg opplever det, så er det en sladrekultur. Jeg har opplevd å spørre en sykepleier om hva hun syns om å gjøre behandling x, uten at det har møtt på større motforestillinger, og så har jeg senere erfart at det har blitt sladret på dette. Jeg syns det er vanskeligere og vanskeligere å være hyggelig eller vennlig ovenfor sykepleiere. Det er vanskelig å være vennlig mot noen som samtidig er bødlene dine.

Jeg har forsøkt å snakke bare minimum med sykepleiere. Logikken er, hvis jeg ikke bedriver small talk med dem, så har de heller ikke noen holdninger å gripe fatt i som de kan klage på, det er ingen humor de ikke kan like, osv.

Men så har jeg erfart at sykepleierene da klager på det de mener ikke er riktig. Dette da på typiske ting som det er stor spredning til fra sted til sted avhengig av hvilket sykehus du jobber på. Det vil si, ettersom jeg blir vurdert ut ifra antall klager, ikke hvorvidt klagene er rimelige, så er jeg ikke bare avhengig av å gi god behandling, jeg er avhengig av å gi den behandlingen som sykepleierene mener er god. Og det sykepleierene har som erfaringsgrunnlag, det er kun den behandlingen de har sett at brukes på de stedene de har jobbet.

Jeg lurer da på hvordan man skal unngå å stille spørsmål om absolutt alt, så man ikke blir helt handlingslammet, paralysert. Ettersom det er variasjon på nesten alt av behandling, og det er sparsommelig med empirisk bevis, hvordan skal man klare å forsikre seg om at man gjør det de andre sykepleierene er kjent med, og unngår murring og baksnakking?

Jeg har ikke skjønt hvordan folk unngår disse damned if you do, damned if you don't problemstillingene. Hvis du kommer inn og er for selvstendig, så er du verdensmester, og da er du en drittsekk. Hvis du kommer inn og stiller for mange spørsmål, da er du inkompetent, og da sladrer de også. Hvis jeg smiler, så prater de med meg, og hvis jeg prater med dem, da er det en stor utfordring å ikke si for mye. Sykepleiere har generelt den holdningen om at alle andre skal ofre livene sine for pasienten og det som er "riktig". Hvis jeg sier at jeg ikke vil skrive sykemeldinger på mer enn 8 uker, fordi jeg da blir innkalt til dialogmøte med NAV, så ser en sykepleier på meg som en ondskapsfull dritt, og ser ikke på systemet som håpløst som stiller krav som er helt urealistiske og ikke lar seg innfri i praksis.

Hvis det er 10 pasienter i akuttmottaket med potensielt hjerteinfarkt som venter på diagnose av lege, og legen er opptatt med at en psykisk syk jentunge ikke vil fortelle hva hun har tatt i seg av piller, ikke når, og ikke vil gå med på å tømmes, da er jeg ond om jeg ikke står der og dikkeduller eller fører et par times psykiatrisk samtale, om jeg skjærer igjennom og forteller sykepleierene at her må vi bare la det gå naturens gang, ellers må vi bestemme oss for tvang. Det er kanskje bare et mindretall av akuttsykepleiere som vil være misfornøyd med at man ikke tigger denne jenta i timesvis om samarbeid, men samtidig så er det bare mindretallet som klager som høres, ref det jeg skrev om sladrekultur.

Hvis jeg nå slår meg selv i hodet hardt med en hammer, og våkner opp med rosa ponnier som hopper rundt skallen og engler som drar i munnvikene så jeg smiler til alt og alle, så har jeg fortsatt ingen løsning på hvordan man praktisk forholder seg til de tilsynslatende uforenlige arbeidskravene jeg har listet opp. Man er dømt til å tape på en eller annen måte.

Hvordan kompenserer de flinke legene for dette?

- Er de eksepsjonelt hyggelige?

- Er de flinke til å se jentene, kommentere hvor pene de er, hvor fine sko de har, brystnåler, håret osv?

- Er de flinke til å hele tiden spørre om hva de andre sykepleierene syns?

- Er de hele tiden i godt humør, slik at de ser ut som om de er helt avslappet, aldri stressa, aldri under press, bare svever igjennom den jævla hverdagen og koser seg?

- Mater de sykepleierene ved å bake kaker og ta med godteri?

- Hvordan klarer disse flinkisene å bruke så mye ekstra tid på det sykepleierene mener man skal bruke tid på, som å være forståelsesfull, ta seg tid til pasienten, snakke med sykepleiere osv, uten samtidig da å ikke få jobben gjort raskt nok til at sykepleierene når lunsj, at pasienter tas imot så det ikke oppstår kø, osv. Hvor kutter de ned? Hvor kniper de inn tid? Delegerer de mer til fastlegene? Hvordan kan de egoistisk knipe inn hva de må bry seg om, uten å tilkjennegi at de er egoistiske? Lar de bare være å snakke med sykepleierene? Har de en ferdig begrunnelse som høres mer akseptabel ut for sykepleierene?

Jeg syns det er vanskelig nok å forene det å gjøre en faglig god nok jobb, med å gi god nok service.

Det blir helt umulig når man skal gjøre en faglig god nok jobb, god nok service, og tilstrekkelig til at det møter sykepleierenes standard, som man aldri får vite, hvis man ikke lukter det før det er for sent, og før det har gått innom sladremølla.

Hva gjør folk??

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

Med all respekt: Ta kontakt med en psykolog eller noen andre som kan hjelpe deg.

Mener ikke å være frekk, men ser du sliter og du trenger hjelp.

Anonymous poster hash: 77ca1...fa8

[Gjest incognita]

Fortell.

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

Dersom dette er faktisk sannhet, og du er lege, viser du en ganske dårlig innstilling her i måten du omtaler arbeidsplassen din og sykepleiere. Veldig uproft, rett og slett. Forresten er det veldig uvanlig at leger sier at de "jobber som lege", da lege er noe du ER, samme hva du jobber med. Kjøper det ikke.

[AnonymBruker]

Det er en annen tråd på forumet hvor en kommende lege ber om tips og råd fra pasienter for å kunne fungere godt i yrket.

Nå vil jeg spørre alle som har knekt koden, og sykepleierene selv, om hvordan man skal forholde seg til sykepleierene for å kunne slippe å konstant se seg over skulderen og leve i frykt. Fins det en mulighet?

Hvis man har gale holdninger, så resulterer det i gal adferd. Jeg vet at jeg har andre holdninger enn sykepleiere, og jeg ser på det som veldig vanskelig å forandre på disse. Men jeg har tenkt å gjøre et forsøk, og om ikke holdningene kan forandres, så er det spørsmål om jeg kan skjule holdningene i det jeg sier og gjør.

Slik som jeg opplever det, så er det en sladrekultur. Jeg har opplevd å spørre en sykepleier om hva hun syns om å gjøre behandling x, uten at det har møtt på større motforestillinger, og så har jeg senere erfart at det har blitt sladret på dette. Jeg syns det er vanskeligere og vanskeligere å være hyggelig eller vennlig ovenfor sykepleiere. Det er vanskelig å være vennlig mot noen som samtidig er bødlene dine.

Jeg har forsøkt å snakke bare minimum med sykepleiere. Logikken er, hvis jeg ikke bedriver small talk med dem, så har de heller ikke noen holdninger å gripe fatt i som de kan klage på, det er ingen humor de ikke kan like, osv.

Men så har jeg erfart at sykepleierene da klager på det de mener ikke er riktig. Dette da på typiske ting som det er stor spredning til fra sted til sted avhengig av hvilket sykehus du jobber på. Det vil si, ettersom jeg blir vurdert ut ifra antall klager, ikke hvorvidt klagene er rimelige, så er jeg ikke bare avhengig av å gi god behandling, jeg er avhengig av å gi den behandlingen som sykepleierene mener er god. Og det sykepleierene har som erfaringsgrunnlag, det er kun den behandlingen de har sett at brukes på de stedene de har jobbet.

Jeg lurer da på hvordan man skal unngå å stille spørsmål om absolutt alt, så man ikke blir helt handlingslammet, paralysert. Ettersom det er variasjon på nesten alt av behandling, og det er sparsommelig med empirisk bevis, hvordan skal man klare å forsikre seg om at man gjør det de andre sykepleierene er kjent med, og unngår murring og baksnakking?

Jeg har ikke skjønt hvordan folk unngår disse damned if you do, damned if you don't problemstillingene. Hvis du kommer inn og er for selvstendig, så er du verdensmester, og da er du en drittsekk. Hvis du kommer inn og stiller for mange spørsmål, da er du inkompetent, og da sladrer de også. Hvis jeg smiler, så prater de med meg, og hvis jeg prater med dem, da er det en stor utfordring å ikke si for mye. Sykepleiere har generelt den holdningen om at alle andre skal ofre livene sine for pasienten og det som er "riktig". Hvis jeg sier at jeg ikke vil skrive sykemeldinger på mer enn 8 uker, fordi jeg da blir innkalt til dialogmøte med NAV, så ser en sykepleier på meg som en ondskapsfull dritt, og ser ikke på systemet som håpløst som stiller krav som er helt urealistiske og ikke lar seg innfri i praksis.

Hvis det er 10 pasienter i akuttmottaket med potensielt hjerteinfarkt som venter på diagnose av lege, og legen er opptatt med at en psykisk syk jentunge ikke vil fortelle hva hun har tatt i seg av piller, ikke når, og ikke vil gå med på å tømmes, da er jeg ond om jeg ikke står der og dikkeduller eller fører et par times psykiatrisk samtale, om jeg skjærer igjennom og forteller sykepleierene at her må vi bare la det gå naturens gang, ellers må vi bestemme oss for tvang. Det er kanskje bare et mindretall av akuttsykepleiere som vil være misfornøyd med at man ikke tigger denne jenta i timesvis om samarbeid, men samtidig så er det bare mindretallet som klager som høres, ref det jeg skrev om sladrekultur.

Hvis jeg nå slår meg selv i hodet hardt med en hammer, og våkner opp med rosa ponnier som hopper rundt skallen og engler som drar i munnvikene så jeg smiler til alt og alle, så har jeg fortsatt ingen løsning på hvordan man praktisk forholder seg til de tilsynslatende uforenlige arbeidskravene jeg har listet opp. Man er dømt til å tape på en eller annen måte.

Hvordan kompenserer de flinke legene for dette?

- Er de eksepsjonelt hyggelige?

- Er de flinke til å se jentene, kommentere hvor pene de er, hvor fine sko de har, brystnåler, håret osv?

- Er de flinke til å hele tiden spørre om hva de andre sykepleierene syns?

- Er de hele tiden i godt humør, slik at de ser ut som om de er helt avslappet, aldri stressa, aldri under press, bare svever igjennom den jævla hverdagen og koser seg?

- Mater de sykepleierene ved å bake kaker og ta med godteri?

- Hvordan klarer disse flinkisene å bruke så mye ekstra tid på det sykepleierene mener man skal bruke tid på, som å være forståelsesfull, ta seg tid til pasienten, snakke med sykepleiere osv, uten samtidig da å ikke få jobben gjort raskt nok til at sykepleierene når lunsj, at pasienter tas imot så det ikke oppstår kø, osv. Hvor kutter de ned? Hvor kniper de inn tid? Delegerer de mer til fastlegene? Hvordan kan de egoistisk knipe inn hva de må bry seg om, uten å tilkjennegi at de er egoistiske? Lar de bare være å snakke med sykepleierene? Har de en ferdig begrunnelse som høres mer akseptabel ut for sykepleierene?

Jeg syns det er vanskelig nok å forene det å gjøre en faglig god nok jobb, med å gi god nok service.

Det blir helt umulig når man skal gjøre en faglig god nok jobb, god nok service, og tilstrekkelig til at det møter sykepleierenes standard, som man aldri får vite, hvis man ikke lukter det før det er for sent, og før det har gått innom sladremølla.

Hva gjør folk??

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

Med all respekt: Ta kontakt med en psykolog eller noen andre som kan hjelpe deg.

Mener ikke å være frekk, men jeg jobb

Anonymous poster hash: 77ca1...fa8

[Luckiness]

Jeg tenker at hvis overlegene er fornøyd, hvorfor skal man da bry seg om hva sykepleierene mener medisinskfaglig?

Alt som skjer med pasienten er fullt synlig i pasientjournalen og forløpet.

Hvorfor kan ikke klager fra sykepleierene som går på faglige ting bare resultere i at disse klagene havner i papirkurven, eller bare gi sykepleierene sparken?

Må jeg være grei?

Må jeg snakke med dem?

Må jeg late som om jeg er venn med dem?

Når jeg hører på sykepleiere på møterommet og i pauser (motvillig) så er det så mange holdninger der som jeg har lyst til å rive av meg hodet for. Det er tydelig at mesteparten av disse er damer som så vidt skrapet seg igjennom videregående, og er generelt ganske konforme og egentlig nokså ufyselig og intolerante. Vi har null felles. Det er som å være Frp-mann i et rom fylt av SV-høner. Du ville kanskje ikke følt konfortabel med å snakke om så mye personlig da, ville du det?

Kan jeg ikke bare få deres observasjoner, deres tilbakemeldinger og så tenke selv og ta en avgjørelse selv? Kan ikke jeg selv få vurdere når jeg faktisk trenger hjelp? Kan ikke noen ha tillit til at når jeg har kommet så langt, så klarer jeg å sortere informasjon og vurdere hvor det er behov for mer?

Kan jeg ikke bare være normalt serviceinnstilt ovenfor pasienten, gi sykepleierene beskjed om hva vi skal gjøre.

De passer på sin jobb, og jeg passer på min.

Er det ikke innmari påtatt å stille en sykepleier spm om hvorvidt det er greit å øke dosen av hjertemedisin? Akkurat som om hun skal bestemme det?

Er det sånn for alle andre som har en jobb også, at de må finne seg i å bli micromanaged av vaskekjerringa, av tapetsereren, av de som jobber i avdelinga ved siden av? At alt og alle skal gjøre hverandres jobb?

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c

Men nå svarer du jo selv på innlegget ditt... Hvorfor lage et helt innlegg om dette problemet når du likevel har svaret selv? At du bare vil gjøre som vanlig...og gjøre det du velger uten å høre på andre.

La nå bare sykepleierne få gjøre sitt da, og etterspør informasjon dersom de ikke er flinke nok til å liste opp observasjoner osv slik du får utført ditt arbeid.

[AnonymBruker]

Men nå svarer du jo selv på innlegget ditt... Hvorfor lage et helt innlegg om dette problemet når du likevel har svaret selv? At du bare vil gjøre som vanlig...og gjøre det du velger uten å høre på andre.

La nå bare sykepleierne få gjøre sitt da, og etterspør informasjon dersom de ikke er flinke nok til å liste opp observasjoner osv slik du får utført ditt arbeid.

Jeg har jo ikke svaret.

Det er jo tydeligvis ikke akseptabelt å holde på sånn.

Har aldri sagt noe stygt til sykepleierene.

Faglig sett, så får jeg gode skussmål og referanser videre.

Allikevel så klager sykepleierene.

De klager selv om jeg ikke snakker til dem.

Er det mulig å jobbe med sykepleiere uten å ha noe særlig med dem å gjøre, eller må jeg gå inn i krigssonen og finne ut hvordan jeg kan formulere meg, være vennlig, snakke akkurat riktig mengde med dem, manipulere dem på et vis, få de til å gjøre som jeg vil og så ellers holde seg unna?

Anonymous poster hash: 9f2b7...27c