Deprimert eller noe annet?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg tror nemlig jeg lider av depresjon og har følgende spørsmål. Er det noe å gå til legen med? Kan det behandles, i såfall hvordan? Må en ta medisiner eller er det andre måter? Eller er jeg ikke deprimert?

Grunnen til at jeg tror jeg er deprimert er at det siste året har vært ganske tungt. Mine foreldre har blitt skilt, nå nylig på papiret. På grunn av at min lillebror er under 16 år har de måttet være separert, før de kan skilles. For det første så var det min far som ønsket å gå fra min mor, så ikke noe de ble enige om.. Året har vært preget av store konflikter mellom dem i forhold til blant annet økonomi og min fars nye forhold.

Min bror er hos faren min annenhver helg, men på grunn av at jeg jobber fast de helgene har jeg ikke mulighet til å dra på besøk. Så jeg har ikke sett eller pratet med han på 4 måneder, før det igjen 5 måneder. Jeg føler meg til bry om jeg tekster eller ringer, siden han aldri gjør det selv, og får inntrykk av at han ikke vil ha kontakt. Min mor har slitet med litt alkhol dette året i forbindelse med dette. Jeg er 20 år og hadde planer om å flytte ut og studere i utlandet, men på grunn av at min lillebror ønsket at jeg skulle være her med han, bor jeg fremdeles hjemme og lagt dette på vent.

På grunn av slike ting som dette merker jeg at jeg har endret meg, jeg føler meg tom, verken glad eller trist. Jeg sliter med å sove, mister en del mer hår enn hva jeg normalt har gjort og har ikke matlyst. Jeg unngår å møte venner så mye som mulig, fordi jeg ikke orker og er konstant sliten. Jeg tror det er depresjon, men er ikke sikker.

Anonymous poster hash: ec4cc...2ef

[SRC]

Det høres ut som depresjon i alle fall. Dra til legen og få det sjekket ut, det finnes flere behandlingsmetoder, bl.a. antidepressiva

[AnonymBruker]

Det høres ut som depresjon i alle fall. Dra til legen og få det sjekket ut, det finnes flere behandlingsmetoder, bl.a. antidepressiva

Kan man gå gjennom fastlegen? Vet ikke helt hvordan jeg skal si det til han. Noe annet enn antidepressiva? Ønsker egentlig ikke å ta medisiner, føler ikke jeg har en alvorlig grad av depresjon i form av selvmordstanker.

Anonymous poster hash: ec4cc...2ef

[umwar]

Kan man gå gjennom fastlegen? Vet ikke helt hvordan jeg skal si det til han. Noe annet enn antidepressiva? Ønsker egentlig ikke å ta medisiner, føler ikke jeg har en alvorlig grad av depresjon i form av selvmordstanker.

Anonymous poster hash: ec4cc...2ef

Skillsmisse er en form for livskrise, også for barn. Det er stor sannsynlighet for at det er dette du kjenner på og opplever, og at du ikke er deprimert i form av at du er psykisk syk. Jeg gikk gjennom lignende da mine foreldre skilte seg, og har med tiden innsett at det var en reaksjon og en stor krise i livet mitt, ikke en depresjon. Selv om grensene er ganske uklare mellom de to.

Snakk med legen, så kan han henvise deg videre om du ønsker det. Ofte hjelper det å bare prate med noen helt andre enn familien. Du kan be moren din høre med familievernkontoret eller noen andre instanser som har god erfaring med dette. Antideressiva bør være en "siste utvei" dersom det ikke hjelper å prate med noen. Det tar bare symptomene på depresjonen, og går ikke i dybden av hva som forårsaker depresjonen.

[HeleneA]

Skillsmisse er en form for livskrise, også for barn. Det er stor sannsynlighet for at det er dette du kjenner på og opplever, og at du ikke er deprimert i form av at du er psykisk syk. Jeg gikk gjennom lignende da mine foreldre skilte seg, og har med tiden innsett at det var en reaksjon og en stor krise i livet mitt, ikke en depresjon. Selv om grensene er ganske uklare mellom de to.

Snakk med legen, så kan han henvise deg videre om du ønsker det. Ofte hjelper det å bare prate med noen helt andre enn familien. Du kan be moren din høre med familievernkontoret eller noen andre instanser som har god erfaring med dette. Antideressiva bør være en "siste utvei" dersom det ikke hjelper å prate med noen. Det tar bare symptomene på depresjonen, og går ikke i dybden av hva som forårsaker depresjonen.

Takk for svar! Noe sånt som dette jeg tenker og derfor jeg lurer. Medisiner ønsker jeg ikke å ta, fordi det vil ikke hjelpe. Jeg sliter jo også med å sove og fått tilbud om sovetabletter, men det ønsker jeg ikke å ta. Medisiner er som du sier siste utvei. Og som du sier trenger det ikke å være depresjon. Er psykolog en mulighet? Vet du eventuelt hvor mye det koster eller hvordan en går frem for å finne en?

[SRC]

Kan man gå gjennom fastlegen? Vet ikke helt hvordan jeg skal si det til han. Noe annet enn antidepressiva? Ønsker egentlig ikke å ta medisiner, føler ikke jeg har en alvorlig grad av depresjon i form av selvmordstanker.

Anonymous poster hash: ec4cc...2ef

Fastlegen går fint ja. Du kan evt. spørre om å bli henvist til psykolog om du heller vil det enn medisiner.

[umwar]

Takk for svar! Noe sånt som dette jeg tenker og derfor jeg lurer. Medisiner ønsker jeg ikke å ta, fordi det vil ikke hjelpe. Jeg sliter jo også med å sove og fått tilbud om sovetabletter, men det ønsker jeg ikke å ta. Medisiner er som du sier siste utvei. Og som du sier trenger det ikke å være depresjon. Er psykolog en mulighet? Vet du eventuelt hvor mye det koster eller hvordan en går frem for å finne en?

Kjenner meg igjen med det å ikke ønske å ta medisiner. Sove/innsovningsmedisiner er det veldig lett å bli avhengig av, så jeg anbefaler ikke å prøve det ut før du har testet ut terapi. Psykolog er aboslutt en god mulighet. Prat med fastlegen, og få han til å henvise deg. Det er ganske lange ventetider rundtom, så det er kanskje best å ta det privat. Men det ser du jo an etterhvert som du går videre.

Jeg har gått på terapisenter, ikke hos ren psykolog, ettersom det ikke var helt for meg. Det er noe du finner ut av etterhvert. Du kan google, eller høre om fastlegen har noen ukonvensjonelle tips.

Jeg har ikke betalt noe selv, så pris vet jeg ikke. Mine foreldre tok den regningen ettersom det var "deres feil" at jeg opplevde det jeg gjorde. Det er viktig å ta tak i problemene før de sklir ut. Tro meg, det blir ikke lettere av å vente. (Dumme meg, "jeg trenger da ikke hjelp for å takle en skillsmisse")