Uføretrygdet og barn?

[AnonymBruker]

For meg virker det helt ufattelig. Dessverre står jeg på tampen av uføretrygd pga store skader og sykdom som følge av det. Hverdagene mine er utslitte, jeg er utslitt, alt handler om sykehusopphold, rehabiliteringer, og behandlinger i mange år fremover. I gode perioder er jeg også dårlig, bare mindre syk.

Jeg er absolutt ikke i stand til å jobbe fullt, men kan med tiden jobbe litt ved siden av trygd for å komme meg ut i det sosiale igjen.

Jeg mener ikke å være slem eller dømmende, men hvordan i helv..... klarer folk som er uføretrygdet å få og oppdra barn? Kjenner på meg selv at det hadde vært helt uaktuelt for meg på nåværende tidspunkt. Har ikke barn, og kommer heller ikke til å få barn i og med at jeg er over 30 og det vil ta år før kroppen og det fysiske har trent seg opp.

Uføretrygdet vil jo si at man ikke er i stand til å jobbe noe særlig, kanskje ikke noe som helst en gang. Hvordan kan man da føde et barn og gjøre all den jobben?

Som sagt, bare nysgjerrig.. Skjønner jo at det er forskjellige sykdommer som gjør en ufør, men likevel.. Ser jo alle venninnene mine har barn, og hvor ufattelig slitsom småbarnsperioden er for de, selv om de er to voksne om det.

Anonymous poster hash: 8962f...8cf

[Timza]

Småbarnsperioden oppleves jo ganske forskjellig fra par til par. Jeg vet om unger som er helt "fantastiske" om man kan si det om barn som sover når de skal sove, og griner lite og den slags. Samt så er uføretrygdede ganske forskjellig fra person til person. Det finnes jo tusenvis av varianter som setter folk i den situasjonen.

Så er man "heldig" og er uføretrygdet hvor man takler hverdagen helt ok, samt får en av de "mirakel" barna, så går det vell bra, mens det kan gå på snørra om det er omvendt.

Altså det er litt tilfeldig og ingen fasit.

[AnonymBruker]

Kanskje en del klarer å ta seg av et barn, nettopp fordi de ikke trenger å jobbe samtidig med å oppdra barn, som de fleste friske? Det kommer helt an på sykdomsbilde og livssituasjon for øvrig om en ufør bør få barn. En stabil partner kan også være avgjørende. Selv om du i din situasjon ikke vil ha barn, betyr ikke det at det er fasiten for alle uføre.

Anonymous poster hash: d337c...10a

[AnonymBruker]

Husk at mange barn er uhell. Kondomet sprekker, pilla virka ikke osv. Og det at et voksent par avstår fullstendig fra sex er urealistisk. Ikke alle ønsker å drepe ungen sin, selvom livssituasjonen ikke er optimal. Livet har ingen garantier, jeg merker med meg selv at min psyke er bedre på mange måter når jeg er med mitt barn. Jeg yter mer, føler livsglede osv. Når jeg er alene, kommer angsten.

Anonymous poster hash: 0a9f4...46d

[Gjest Riskjeks]

Mange får jo barn først, og blir uføre senere.

[Gjest Vevila]

Det er jo mange forskjellige sykdommer som gjør at man er uføretrygdet, noen forenelig med barn, andre ikke. Mange er nok også avhengig av hjelp utenfra, eller at de har en mann som tar seg ekstra mye av barnet.

[Fiolinisten]

Det er ufattelig mye forskjellig som kan gjøre en ufør. Men når en er i jobb så må en være til samme sted, til samme tid, uansett hvordan en føler seg eller hvor syk en er. En har mye høyere krav til hva en skal greie å prestere, enn det å gå hjemme med barn. Nå sier jeg ikke at de som går hjemme med barn har det lett, bare det at dagen deres kan bygges opp anderledes, i mer eller mindre grad. De dagene en er skikkelig dårlig, kan en velge å ha en litt mer rolig dag, mens de dagene en er i god form kan en ta barna ut på aktiviteter og lignende. Med tid og stunder så vil barna begynne i barnehage og på skole, noe som gir forelderen tid til å hvile og ta seg opp igjen når de er der. Ellers så har mange som er uføre en god partner som hjelper dem.
Det spørs rett og slett hvorfor personen er ufør, om det er kun en sykdom som påvirker jobbsituasjoner, men ikke hverdagen i seg selv, så er er det ikke på langt nær så ille om det hadde påvirket hverdagen i stor grad. En må også huske på at mennesker kan bli uheldige og komme i uføre når de har barn fra før. En kan liksom ikke bare gi bort barna kun av grunnen at en har blitt ufør.