Sosial angst - hvordan startet det for deg?

[AnonymBruker]

Hei.

En gang i blant bekymrer jeg meg litt for utviklingen av min psykiske helse... Som barn/tidlig ungdom kan jeg ikke huske å ha hatt noen spesielle problemer (var bare litt sjenert, men syntes det var gøy å snakke med folk, ble ikke lett stresset av noe, etc).

Ettersom årene har gått dukker det opp mange nye ting føler jeg. Ikke store og svært hemmende greier, men likevel plagsomt. Eksempler;


- Har hatt perioder med mild depresjon (har ikke fått en diagnose, men altså nærmest ute av stand til å foreta med noe særlig). Siste fire-fem årene.

- Blir lett stresset. Det blir mer og mer, egentlig. Føler at jeg alltid har dårlig tid, alltid har glemt noe, at et eller annet kommer til å gå galt... Blir jo ikke et hakk mer effektiv, bare stressa.

- Som nevnt over, føler at jeg ikke ''fikser ting''. Som å skulle ta kollektivtransport til nye steder med mindre det er veldig enkelt, vet hvor jeg skal gå, etc. Min mor har aldri hatt bil så jeg har reist masse rundt alene som barn, pleide å ri hester opptil to timers reisevei unna som 12-åring... Holdt på å dø på meg av å skulle ta to tog alene i London for å komme til flyplassen, var hele tiden overbevist om at jeg kom til å gjøre noe feil slik at jeg ikke rakk flyet/endte opp i huttaheita.

Å sjekke inn og mellomlandinger på flyplasser er også fælt, blir veldig stresset. Har reist til utlandet en gang eller to i året i over 10 år, aldri vært noe problem tidligere - men nå begynner det visst å bli det.

- Har blitt nervøs for ''tullete ting'' jeg ikke har vært nervøs for tidligere. Som at flyet skal styrte, jeg skal falle av hesten, etc... Igjen, gjort begge deler i 10 år, kommer visst gradvis.

- Begynte å bli litt nervøs for å snakke i telefonen for noen år siden, nå tar jeg aldri tlf om det er ukjent nummer, unngår så langt det lar seg gjøre å snakke med bekjente (kun 3-4 stk jeg føler meg komfortabel med) og ringer ingen om jeg ikke må selv. Om jeg absolutt må ringe kundeservice f.eks. er det nok til å gjøre meg litt utafor i en halvtime etterpå.

- Liker ikke å snakke med fremmede, om det så er folk i kasse, skulle spørre om veien er hva klokka er, etc. Det rare er at noen ganger går det helt fint, andre ganger kvier jeg meg fryktelig for det... Og ender ofte opp med å la være, selv om det faktisk hadde vært veldig fint å vite hvor jeg skal gå eller om jeg rekker toget.


Det nederste her er det nyeste... Siste året, kanskje to - tror jeg? Gradvis da. Det som gjør meg litt bekymret er at jeg har en mor med en del psykiske problemer som var helt vanlig helt frem til 30-årene, har sett henne gradvis bli verre og verre i mange år. Er så redd for at det samme skal skje med meg, er enda ung selv (20) og lurer litt på hvor dette skal ende.

Nå sliter jeg ikke nok med noe til å kvalifisere for noen diagnose, men jeg er litt nysgjerrig på hvordan det utartet seg for andre som nå har eller har hatt sosial angst/annen angst/andre psykiske problemer som er litt likt mine. Man våknet vel ikke opp en dag og *poff* så var det slik? Tips til å motarbeide at slike ting utvikler seg enda mer?

Anonymous poster hash: fc18b...56a

[AnonymBruker]

Panikkangst fikk jeg poff. Alle trodde det var "allergianfall" eller noe. Men det viste seg noen anfall senere at det var panikkanfall. Det var sannsynligvis pga jeg vokste opp med en alvorlig syk mor og så mye både hjemme og på sykehus som små barn ikke skal se.

Sosial angst regner jeg med at jeg var med mottakelig for fordi jeg allerede hadde generalisert angst og panikkangst, men det hjalp vel ikke at det begynte å gå mange rykter om meg, stygge blikk osv.

Anonymous poster hash: 5fb98...f21

[Tullehøna]

Jeg vet ikke hva som skjedde med meg. Var et helt vanlig barn som alltid var i hundre. Ikke sjenert. Likte å snakke med andre, hadde lett for å snakke med andre og få venner på barneskolen. Aldri stresset og ingen bekymringer. Elsket livet mitt da og ønsket jeg aldri ble eldre. Snakket mye og fort. Ble ofte hysjet på og bedt om å tie stille. Og ble fortalt at andre så på meg når jeg gråt, at de så rart på meg osv... Det har sikkert gjort noe med meg.Ellers har jeg ikke svaret på hvorfor jeg endte opp med sosial angst.. Rart når jeg tenker over det nå.

[AnonymBruker]

Voksne som kjente meg godt som barn sier at jeg viste en del tegn allerede den gangen. Var sjenert og redd for å legge meg om kvelden, ville ikke spise spesielle deler av maten, hadde noen fobier og tendenser til OCD. Det ble ikke tydelig for meg selv at jeg hadde problemer med noe før jeg var midt i tenårene, jeg ble over 20 før jeg forstod at mye av plagene mine antagelig kom av angst.

Det som hjelper meg mest er å eksponere meg jevnlig, da blir det lettere. Jeg unngår energidrikker og kaffe (alkohol hjelper heller ikke, tvert i mot!) og forsøker å ha en jevn døgnrytme. Holder øye med syklusen min og forsøker å minne meg selv på at det bare er hormoner som snakker når jeg blir ekstra stresset i uken før mensen. Synes også guidet meditasjon kan hjelpe i etterkant hvis det skjer noe spesielt.

Kunne utbrodert mer men akkurat nå får jeg litt angst av å skrive på KG så jeg avslutter her. Men nå har jeg fått eksponert meg..

Anonymous poster hash: 8798d...984

[Tullehøna]

Og tips til å motarbeide er vell eksponering, utsett deg for det du frykter. Ta telefonen selv om du syns det blir ubehagelig. Går til psykolog og arbeider med akkurat dette.

[AnonymBruker]

Har du vurdert å snakke med en lege/psykolog om dette? De kan helt sikkert hjelpe og veilede for at du skal få det bedre med deg selv.

Anonymous poster hash: 0ab96...9f3