Deprimert eller bare ensom

[AnonymBruker]

Jeg har lenge følt meg ganske ensom og alene. Har ikke så mange nære venner, faktisk bare ei venninne jeg føler jeg kan snakke med om det meste. Men heller ikke henne lar jeg ta del i det som er veldig vondt og vanskelig.

Har en kjæreste jeg er veldig glad i men vi har hatt et tøft år. Ser han mindre og mindre og føler vel at vi forsvinner mer og mer fra hverandre.

Annenhver uke har jeg barnet mitt hjemme hos meg, og da kan jeg kose meg, er stort sett glad og vi tøyser og ler og leker til han legger seg. Men når han har lagt seg, eller når han er hos faren sin føler jeg meg bare nedstemt og tiltaksløs. Jeg har ikke ork til noe, ligger bare på sofaen uten å slå på tv, kikker litt på tlf i blandt. Huset ser ikke ut. Det er tiltak bare å få tatt oppvasken, ofte blir den stående til dagen etter (om morgenen når sønnen er våken føler jeg mer mer opplagt til å ta i et tak). Jeg jobber fullt men orker ikke sosialisere på jobb, blir sliten av å være sammen med andre hele dagen, trekker meg tilbake på kontoret så fort jeg har mulighet. Blir irritabel av å høre prat fra gangen og lukker ofte døra for å ha det helt stille rundt meg.

Ensomheten er på mange måter selvvalgt... Likevel har jeg det ikke noe godt med meg selv nå. Snakker aldri med noen om slike ting, kommer ikke til å gjøre det heller, så lege/psykolog er ikke et tema. Har alltid vært glad i å være alene, blir sliten av å være sosial med andre enn kjæresten/sønnen og gruer meg alltid til sosiale tilstelninger som julebord og andre festlige sammenkomster....

Har begynt å fundere på om jeg er/begynner å bli deprimert, føler jeg blir mer og mer tiltaksløs..? Noen meninger? Forslag til hva man kan gjøre for å komme ut av dette?

Anonymous poster hash: d2cd3...66f