Dere som planla å få bare ett barn.

[Muscae]

Jeg vil gjerne høre noen erfaringer fra dere som planla å bare få ett barn. Har dere holdt dere til det, eller dukket det opp noen følelser/instinkter som gjorde at dere bare "måtte" få et barn til?

Jeg ønsker meg bare ett barn, og jeg tenker veldig mye på det. Jeg ønsker meg virkelig ikke mer enn ett barn, og synes det virker overkommelig, praktisk og best for vår familie. Det er mange tungtveiende årsaker til dette, som feks min helse, økonomi, overskudd, mannens alder osv. Men jeg er livredd for å sitte der med en toåring og et instinkt som sier at jeg "må" ha en til. For det har jeg egentlig ikke overskudd til.

Har dere klart å holde dere til tanken om bare ett barn, eller skjer det noe når du blir mor som gjør at du ikke er "ferdig" med graviditet, fødsel og småbarnstid?

[AnonymBruker]

Her må jeg si at den kjærligheten jeg fikk for barnet var så stor at jeg gledet meg masse til enda et barn og å doble kjærligheten i familien. Nå var første året med førstemann blytøft og jeg ville IKKE ha flere men så blir ting stadig lettere.. For hverdagen var uansett fylt med barn, uansett om vi hadde ett eller to. Nr 1 kom som et jordskjelv, nr 2 føyde seg stille inn i en familie som allerede var svært preget av småbarnsliv. For meg føltes grytidlig morgenener og helger på lekeplassen langt mer meningsfylt med to små enn bare en. Og så har de veldig god underholdning i hverandre.

Anonymous poster hash: 35497...60e

[AnonymBruker]

Hehehe... Kan ganske enkelt si JA! Her er første fortsatt veldig liten, men det kicket med fødsel og morskjærlighet fra første sekund (vet at alle ikke er like heldige med følelsene så raskt)... Helt ubeskrivelig! Følelsene mine har veldig lyst på en til, selv om jeg var skråsikker på at en var nok før fødselen. Men selv om følelsene er der har jeg også beholdt fornuften, så det blir minst 4-5 år mellom. Både av praktiske grunner og at jeg hadde en grusom graviditet, og får jeg tilsvarende plager igjen er det helt uforenelig med å ha en liten en hjemme.

Tror ikke du skal bekymre deg, du mister ikke hjernen selv om følelsene kommer

Anonymous poster hash: ceddc...d1b

[Muscae]

Jeg tenker også at jeg absolutt ikke ønsker meg to tette - for meg fremstår det som helt forferdelig, selv om det sikkert er fint og koselig for de som ønsker det.

Helst ville jeg hatt minimum fem år mellom hvert barn, men med tanke på alderen til mannen så går ikke det. Og derfor ønsker jeg kun en. Mannen har tre store barn fra før, så barnet får jo søsken. Men jeg ser ikke på dem som "mine" (de ser heller ikke på meg som "sin", bare pappa sin), og dermed blir jeg i praksis ettbarnsmor.

Hører mange snakke om at familien ble komplett når de fikk enda et barn, og det er litt det jeg er redd for, at jeg skal få lyst på en til, og føle at noe mangler i familien vår. Men det jeg lurer på er om dette kommer når du er 100% bestemt før du får det første barnet, på at det barnet er det eneste som kommer? Jeg sikter ikke til sånne som "aldri skal føde igjen" etter første, men de som er helt sikker på at de kun skal ha ett barn, før de får første.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener. Vi var også fast bestemt før jeg ble gravid at det bare skulle bli en. Dette ønsket om en ble bare forsterket av et vanskelig svangerskap. Nå som baby er født føler jeg at familien er komplett, det er ikke der det ligger for min del. For meg er det rent egoistisk at jeg ønsker å gjenoppleve den første tiden med nyfødt baby. Er det jeg mener at det går fint an å skille fornuft og følelser

Mulig det er annerledes for andre HVIS man føler at familien ikke er komplett etter første, men slik var det overhodet ikke for meg. Det går også helt fint å ikke få flere

Anonymous poster hash: ceddc...d1b

[AnonymBruker]

Her tenkte jeg "aldri mer!!" både under fødsel og det første året med førstemann. Men så kom jammen meg ønsket om en til! Og med nr 2 så jublet jeg over hver graviditetsuke som var ferdig, jublet over ferdig fødsel og jublet hver gag jeg kunne sende for små babyklær hjem.. Nå er nr 2 17 mnd gammel og jeg går søren meg og drømmer om nr 3, hver bidige dag!!!! Men det har vi dessverre ikke råd til, ei heller kan vi tillate oss det pga min manns alder...

Anonymous poster hash: 35497...60e

[Anciol]

Prevensjonen feilet så 9 mndr senere kom datteren min til verden. Dermed var det 2 små barn his oss😄

[AnonymBruker]

Vi skulle bare ha én. En tøff fødsel og desto tøffere barseltid fikk vi og, og en tøff runde med fødselsdepresjon.

Nå vil vi ha nummer to likevel, på tross av at det var såpass heftig med førstemann. Først var det bare meg som ønsket det, mest fordi jeg hadde et enormt behov for å få en sjanse til en litt mer harmonisk barseltid. Men etterhvert som ungen ble større har vi så mye glede av familielivet at vi føler at en til er det rette.

Noe av denne følelsen kommer av at vi har sett hvor stor glede ungen har av selskap. Vi har vennebarn vi låner iblant og ikke bare har ungen vår det veldig gøy, men det er tidvis lettere å ha to enn ungen alene.

Anonymous poster hash: eae61...a36

[AnonymBruker]

Men gjør det noe om du ombestemmer deg senere da? Veien blir til mens man går osv. Du er jo fortsatt den samme personen.

Jeg har alltid tenkt et barn om gangen, så får vi se. Har fortsatt bare ett;)

Anonymous poster hash: 98a45...a52

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg kun ett barn (for over 20 år siden), og holdt meg til planen. Har ikke angret et sekund!

Anonymous poster hash: 79d9d...fe5

[AnonymBruker]

Har bare ett barn som er voksen i dag. Etter par år falt tanken på å få en til, men jeg slo den fra meg og har ikke angret. En venninne som var alene om omsorgen sa at det var stor forskjell når hun fikk to med par års mellomrom og hun opplevde det ofte som slitsomt.

Anonymous poster hash: 24d01...436

[Muscae]

Men gjør det noe om du ombestemmer deg senere da? Veien blir til mens man går osv. Du er jo fortsatt den samme personen.

Jeg har alltid tenkt et barn om gangen, så får vi se. Har fortsatt bare ett;)

Anonymous poster hash: 98a45...a52

Altså, om vi begge to ønsker det veldig sterkt der og da så går det nok bra å få ett barn til. Alt går, når man er innstilt på det. Men det er mange årsaker til at jeg kun ønsker en. Ett punkt er det at mannen har tre fra før, og dersom vi får to til så må vi ha et forferdelig stort hus! Det ønsker jeg ikke, fordi jeg vil ikke "bo meg ihjel". De to eldste er flyttet ut, så de trenger jo ikke et eget rom som står ledig hele tiden, men det er da greit å ha plass til dem på et gjesterom/kontor el.l når de kommer på besøk, og etterhvert med egne familier.

En annen ting er økonomi. Jeg vil ha muligheten til å jobbe redusert dersom jeg ønsker det. Om vi hadde fått to barn ville mannen gått av med pensjon (førtidspensjon ved 62) før barna var ute av huset. Det vil man jo merke på økonomien.

En annen viktig del av det er mannens alder. Jeg kan få barn i mange år enda, men det kan ikke han (altså han kan, rent fysisk, men det er ikke særlig heldig).

En annen ting er mitt overskudd. Jeg er ikke et overskuddsmenneske, jeg er avhengig av nok søvn, og det siste året har jeg vært mye syk - dersom jeg blir syk igjen er det enklere for mannen å ta seg av ett barn, og å få avlastning (av besteforeldre, tanter, onkler, store søsken) til ett barn, enn flere. Min sykdom gjør at jeg skal ikke stresse, jeg skal sove nok, ha nok hvile osv. Om man feks får et nytt barn tre år etter første, og første akkurat har begynt å sove skikkelig om natta, så får man nye to-tre år med dårlig søvn og lite overskudd. Det ønsker jeg virkelig ikke! At det er verdt det tviler jeg ikke på, men for min del så er det ikke noe jeg ønsker. Jeg går i tillegg på medisiner som jeg må slutte på under graviditet og amming, og vet ikke hvordan jeg fungerer uten dem. Da er det best å minimere det, og kun ha en graviditet.

En annen ting er at jeg ikke ønsker at mitt liv skal bli et evig logistikkprosjekt, med kjøringer hit og dit, trening, kamper, forestillinger, øvinger, bursdager osv. Jeg ønsker mer ro og harmoni, og det tror jeg blir enklere med ett barn.

Når jeg summerer opp alt dette så er jeg egentlig litt i tvil om jeg ønsker meg barn i det hele tatt - jeg synes det er mange årsaker til at vi ikke skal få barn. Men likevel så ligger det noe i meg, som gjør at jeg også vil prøve. Det er jo meningen med livet, for mange.

Det skal sies at jeg er en person som er veldig glad i barn, og knytter meg lett til andres barn. Jeg jobber i barnehage, på småbarnsavdeling, og er i tillegg ferdig utdannet barnehagelærer til våren. Så jeg har mye kunnskaper og erfaringer om hva barn trenger, hvordan man skal gi god omsorg osv, og jeg føler nesten at jo mer jeg lærer, dess mindre motivert blir jeg for å få egne barn, fordi jeg blir så redd for å ikke mestre det - på en sånn måte som er best for barnet.

[Muscae]

Har bare ett barn som er voksen i dag. Etter par år falt tanken på å få en til, men jeg slo den fra meg og har ikke angret. En venninne som var alene om omsorgen sa at det var stor forskjell når hun fikk to med par års mellomrom og hun opplevde det ofte som slitsomt.

Anonymous poster hash: 24d01...436

Ja, det er dette jeg også opplever. Jeg har jo blitt kjent med veldig mange mennesker opp igjennom min tid i barnehage, og jeg synes de familiene med ett barn virker mer harmonisk enn de med mange barn.

Ser det også på mine venninner, som får flere barn på rappen, og de virker helt låst. Får aldri unna husvask/klesvask/rydding osv, og går med konstant dårlig samvittighet over alt de ikke får gjort.

Nå er nok jeg veldig farget av at jeg vokste opp i et hjem med fire søsken, der vi eldste ikke fikk skikkelig oppfølging, fordi det var alltid noen yngre som trengte oppmerksomhet. Mamma var også fullstendig utslitt, og klarte ikke å kommunisere på en god måte. Jeg er livredd for å ende opp sånn, og jeg tror ikke jeg trenger fem barn for å ende opp der, men tror det holder med to, for min del...

[mara2012]

Jeg hadde bestemt meg for kun ett barn, men nå som barnet snart er fire år, har jeg glemt hvorfor jeg ville ha kun ett.. Jeg kjenner at jeg har mer enn nok med ett barn, så de rundt meg som har begynt på andre og tredje kull rett etter førstemann er født, misunner jeg ikke. Jeg misunner derimot barna søsken, fordi jeg vokste opp alene, så jeg har nok ombestemt meg etter jeg fikk barn, og vil nå gjerne ha ett barn til. Men så tror jeg det holder..

[Missy1]

Vet ikke om dettte kan være noe hjelp, men jeg kan fortelle litt om mine ønsker før jeg fikk barn og hvordan det ble.

Jeg ønsket meg egentlig flere barn enn 1. Minst 2 og ikke fler enn 3.

Fikk et barn, men endte opp med å bli alene før jeg fødte da far til barnet dro fra meg. Allerede da visste jeg jo at ting ikke ville bli slik jeg hadde tenkt, iallefal ikke 2 tette.

Møtte ny mann mens sønnen min var ganske liten og siden ting gikk veldig bra mellom oss så tenkte jeg igjen at drømmen om flere barn kunne bli virkelighet. Vi er nå gift og eier hus sammen, har det veldig fint.

Da sønnen min var 2 år gammel fikk han diagnosen barneautisme etter en lang kamp for å finne ut hvorfor han ikke utviklet seg som kan skulle kognitivt. Vi hadde nok å stri med så tanken om å få et barn til var langt borte. Men ettersom jeg hele tiden hadde sett for meg å få fler barn og drømt om dette så slet jeg med å akseptere at det mest sannsynlig aldri ville skje.

Jeg skulle ønske at jeg heller bare ønsket meg et barn og hvis det da senere viste seg at jeg ønsket meg fler og det passet for oss å få fler så kunne vi det. man vet aldri hvordan fremtiden blir og det er ikke alt som kan planlegges.

Det kan godt hende vi får et barn til i fremtiden, men slik det ser ut nå så er det dumt av oss å få et barn til. Sønnen min er 4år nå

[AnonymBruker]

Vi ønsket oss ett barn og er veldig fornøyd med det valget :-) Vi solgte alt utstyr som vogn, seng osv når sønnen vår ikke trengte det lenger. Det har hendt at jeg har tenkt at det hadde vært koselig med en til, men ikke mer enn det. Sønnen vår er 16 år og har aldri gitt uttrykk for at han savner søsken. Savnet kan jo komme når han er voksen, og vi gamle. Samtidig ser vi jo at mange søsken har lite/ingen kontakt. En er ikke garantert støtte og samhold selv om en har søsken.

Anonymous poster hash: be5ca...b3e