Kronisk syk og ungdomsåra

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk. Men det er skjult. Ikke noe man ser utenpå, men preger meg hver dag. Jeg henger likevel med på skolen, selv om jeg er mye på utredning og hjemme med smerter. Problemet mitt er at jeg føler meg så alene. Jeg har jo prøvd å forklare til de nermeste vennene mine, men det virker ikke som de forstår.

De fester, snakker om gutter, har kjærester og gjør normale tenåringsting jeg også ønsker å gjøre, men ikke har energi til. Nå er det selvfølgelig ute å fester og er nok ikke lenge før jeg får gossipen fra kvelden, og hvem som lå med hvem osv. Jeg unner jo selvfølgelig vennene mine gode ungdomsår, men kunne ønske det var iitt mere sympatisk. Jeg ligger nemlig på sykehuset etter min 4 operasjon i år. Hadde den i på onsdag, skal hjem i morgen, så ikke kjempestort inngrep, men det er jo fortsatt ingen ønskesituasjon. Ingen har spurt om jeg vil ha besøk, eller om hvordan det går med meg nå etter operasjonen. Jeg fortalte de jo når jeg var ute av narkose og hva legen sa, men ingen spør hvordan det går videre, selv ikke når jeg fortsatt er innlagt.

Tror dette har med å gjøre at de er "vandt" til at jeg som regel er den syke - og alltid har smerter uansett. Men kunne ønske de tok seg tid til å besøke meg, å spurte meg hvordan det gikk. Men de virker mere oppgitt å lei av meg. Vi snakker i en gruppechat på imessage hver dag, å i dag var det snakk om at de skulle på fest. Noen spurte om jeg ble med, men sa jeg heller skulle ha morfinfest da jeg enda ikke fikk dra hjem fra sykehuset. Da virket de på en måte sur…

Prøver jo bare være ærlig med de, å ikke skjule sykdommen, men de forstår ikke at jeg ønsker å være frisk å kunne bli med de hver helg. De tar det som en selvfølge at de er friske (som de fleste naturligvis gjør), men tenker aldri på at jeg ikke har muligheten til å dra ut HVER helg. Jeg er jo noen gang i form, men andre dager ikke.

Så problemet er at jeg føler meg ensom. Vennene mine forstår meg ikke, å jeg sitter igjen ganske alene. Hva kan jeg gjøre? De vil jo tydligvis ikke snakke med meg om sykdommen.

Anonymous poster hash: 26bcc...971

[AnonymBruker]

TS igjen, må bare legge på noe: de legger også litt press på meg angående kropp og gutter. Jeg har mange stygge arr på magen etter operasjoner, så jeg går ikke i bikini. Lange dager med smerter gjør det umulig for meg å trene, så jeg har lagt på meg litt. Jeg er tykkere en de, og ser rett og slett ikke like flott ut. Jeg har masse stresskviser. Og så er jo jeg den eneste som enda er jomfru da.. som jeg ikke bryr meg om men som de syns er flaut?! Nå høres det ut som jeg har en gjeng drittvenner, men ungdom i dag er faktisk ganske ekle og presser hverandre ganske hardt. Man skal være lang og tynn, ha sex før man er 16 å perfekt utseende. De er jo snille å jeg har det bra med de når jeg er frisk, men på syke dager føler jeg med forferdelig…

Anonymous poster hash: 26bcc...971

[AnonymBruker]

Disse folka er ikke vennene dine. De bryr seg jo tydeligvis ikke om deg. Selvom man er tenåring så bør man klare å vise vennene sine at man brur seg. Nei, dropp disse og skaff deg noen nye, bedre venner.

Jeg vet det er vanskelig å se nå, men på en måte er du litt heldig som treffer på realiteten og det ordentlig livet i så ung alder. Nå har du foreldrene dine og helsepersonell rundt deg. For disse "vennene" dine kommer til å få det verre når de Får smake sin egen medisin den dagen de plutselig står der uten venner. Mitt beste tips er å bli venn med de såkalte "ukule", det er større sjanse for at disse ikke kommer til å ditche deg.

Jeg ble selv syk da jeg var seksten, og jeg angrer sånn på at jeg kastet bort energi på å være lei meg over å bli dumpa av "venner". det er ikke sånne folk verdt.

Anonymous poster hash: 54757...df4

[AnonymBruker]

Sjekk om det finnes en pasientforening eller likemenn der du bor. Ofte arrangeres det ungdomsmøter og det er utrolig godt å få treffe andre i samme/liknende situasjon som en selv er i.

Anonymous poster hash: 54757...df4