De vanskelige barna

[Annie Hall]

Dette er et vanskelig tema.

Nå for tiden er det liksom opplest og vedtatt at det aldri er barna, men alltid foreldrene.

Og forstå meg rett, jeg mener ikke at det er motsatt. Visst har foreldre mye å si.
Men jeg stusser på at barns dumme handlinger alltid blir tillagt at foreldre har feilet i sin oppdragelse.

Sånn er det jo rett og slett ikke.

Det finnes jo faktisk vanskelige barn. Barn som ikke har en diagnose, men som likevel har en slags adferdsvansker. På samme måten som voksne kan ha en vanskelig og stri natur, kan jo barn ha det også.

Det er jo ikke slik at alle barn har de samme iboende egenskapene.

Noen mennesker, også barn har rett og slett et vanskeligere sinn enn andre.

De kan f.eks være staere, stoltere, sliter med å legge ting fra seg, har et vanskeligere temperament etc.

Og jeg tror det er utrolig vanskelig å være foreldre til slike barn.

Ikke minst fordi det i dag nærmest er opplest og vedtatt at barn i utgangspunktet er snille og gode. De er jo selvfølgelig det også!! Men jeg tror snillheten og godheten kommer lettere for noen enn for andre.

Hva tenker dere?

[Puny]

Enig! Det er forskjell på både voksne og barn. Men de iboende egenskapene er jo vanskelig å gjøre noe med, man er som man er. Ved å prøve å endre noe man kan endre ( eks. Foreldrenes reaksjon på sine vanskelige barn) så kan man oppnå noe....

Men jeg er enig i det du sier altså...

Edit: jeg tror også som du sier at det er veldig vanskelig å være forelder til disse barna og at de trenger å bli møtt på det. Kanskje også bli forklart at dette ikke er deres feil. Samtidig så må ofte endringen skje med dem...

Endret 24. september 2014 av Zereta

[onyx]

Det ligger i en forlengelse av det norske likehetsprinsippet, rett og slett. Alle er og skal være like, sånn er det med den saken. Faller man utenfor er det fordi man har gjort noe feil!

Det finnes rett og slett en fasit der ute, som funnker på ALLE barn. Aner ikke hvor man får tak i den, skulle gjerne visst det

[AnonymBruker]

Dette er et vanskelig tema.

Nå for tiden er det liksom opplest og vedtatt at det aldri er barna, men alltid foreldrene.

Og forstå meg rett, jeg mener ikke at det er motsatt. Visst har foreldre mye å si.

Men jeg stusser på at barns dumme handlinger alltid blir tillagt at foreldre har feilet i sin oppdragelse.

Sånn er det jo rett og slett ikke.

Det finnes jo faktisk vanskelige barn. Barn som ikke har en diagnose, men som likevel har en slags adferdsvansker. På samme måten som voksne kan ha en vanskelig og stri natur, kan jo barn ha det også.

Det er jo ikke slik at alle barn har de samme iboende egenskapene.

Noen mennesker, også barn har rett og slett et vanskeligere sinn enn andre.

De kan f.eks være staere, stoltere, sliter med å legge ting fra seg, har et vanskeligere temperament etc.

Og jeg tror det er utrolig vanskelig å være foreldre til slike barn.

Ikke minst fordi det i dag nærmest er opplest og vedtatt at barn i utgangspunktet er snille og gode. De er jo selvfølgelig det også!! Men jeg tror snillheten og godheten kommer lettere for noen enn for andre.

Hva tenker dere?

Dette er et vanskelig tema.

Nå for tiden er det liksom opplest og vedtatt at det aldri er barna, men alltid foreldrene.

Og forstå meg rett, jeg mener ikke at det er motsatt. Visst har foreldre mye å si.

Men jeg stusser på at barns dumme handlinger alltid blir tillagt at foreldre har feilet i sin oppdragelse.

Sånn er det jo rett og slett ikke.

Det finnes jo faktisk vanskelige barn. Barn som ikke har en diagnose, men som likevel har en slags adferdsvansker. På samme måten som voksne kan ha en vanskelig og stri natur, kan jo barn ha det også.

Det er jo ikke slik at alle barn har de samme iboende egenskapene.

Noen mennesker, også barn har rett og slett et vanskeligere sinn enn andre.

De kan f.eks være staere, stoltere, sliter med å legge ting fra seg, har et vanskeligere temperament etc.

Og jeg tror det er utrolig vanskelig å være foreldre til slike barn.

Ikke minst fordi det i dag nærmest er opplest og vedtatt at barn i utgangspunktet er snille og gode. De er jo selvfølgelig det også!! Men jeg tror snillheten og godheten kommer lettere for noen enn for andre.

Hva tenker dere?

Jeg jobber selv med barn og ser så ofte at de barna som er vanskelig og utagerende har foreldre som sliter litt med foreldrerollen. Ikke alltid, men ofte. Ja barn har forskjellig temperament og ja det blir ekstra utfordrende for foreldrene, men blir de møtt med forståelse og kjærlighet OG grenser og regler da tror jeg det i de fleste tilfeller ville gå bedre.

Anonymous poster hash: fc3d1...9b2

[Annie Hall]

Men

Jeg jobber selv med barn og ser så ofte at de barna som er vanskelig og utagerende har foreldre som sliter litt med foreldrerollen. Ikke alltid, men ofte. Ja barn har forskjellig temperament og ja det blir ekstra utfordrende for foreldrene, men blir de møtt med forståelse og kjærlighet OG grenser og regler da tror jeg det i de fleste tilfeller ville gå bedre.

Anonymous poster hash: fc3d1...9b2

Det tror jeg på, men jeg lurer noen ganger på hva som kommer først. Sliter man med foreldrerollen fordi man har et barn som rett og slett ikke er så enkelt å oppdra, eller får man et vanskelig barn fordi man sliuter med foreldrerollen. Jeg tror nok at det er litt av begge deler, altså.

[AnonymBruker]

Jeg har et 'vanskelig' barn. Ei herlig, morsom, søt og sjarmerende jente. Sta som et fastspikret esel, viljesterk, egenrådig, overaktiv, ukonsentrert, snarsint og håpløs å få til å gjøre som vi sier - med mindre det tilfeldigvis passer henne. Lett å gire opp, vanskelig å roe ned.

Vi gjør så godt vi kan, men av og til må vi rett og slett drite litt i hva omgivelsene synes om oss. Vi oppsøker selvfølgelig ikke arenaer som krever mer av henne enn hun kan håndtere - kino og restauranter uten tilrettelegging for barn utgår for å si det sånn.

Dessverre er vi av og til nødt til å oppsøke andre arenaer som ikke helt passer for overaktive barn. For å besøke familie har vi for eksempel først en drøy times biltur før en times fergetur. Og når jentungen løper jojo over hele ferga får hun altså gjøre det - selv om vi selvsagt oppfordrer henne til å roe seg ned. Vi somler også med å gå inn og går ut i veldig god tid før vi er fremme. Av hensyn til våre medpassasjerer.

Nå er ppt på vei inn i bildet, men det er egentlig irrelevant. Ungen forandrer seg ikke av den grunn, og min jobb er å sørge for at mitt barn har det bra - og mitt barn har det definitivt best når hun får utløp for mest mulig energi når hun kan.

Anonymous poster hash: 5172f...fc9

[absinthia]

Min erfaring med barn som er " vanskelige" og der det rett og slett ser ut til å være medfødt, er at i en del tilfeller, blitt de bare ekstra flotte når de blir store.

Sta, utholdende barn blir sta utholdende voksne, som står på for andres ve og vel eller lar seg ikke dra inn i uheldige miljøer eller forhold for å tekkes andre som ungdom.

Nærtagende barn er ekstra empatiske og tenker seg om når det gjelder hva de sier eller utsetter andre for.

Ville og ubetenksomme barn blir ofte bra folk, fordi de har blitt så mye mer oppdratt enn de som aldri gjør noe galt., så de har fått mange tanker om rett og galt når de er unge voksne.

..og sånn fortsetter det. Det er bare å fortsette å oppdra dem, for det er sluttresultatet som teller og det blir som oftest bra. Har egentlig ikke noen vanskelige barn, men opplever på mine eldste barn at det er de egenskapene jeg har slitt mest med, som ofte snur seg til noe veldig bra, når de er eldre. Det samme gjelder barn som jeg husker som rabagaster eller bare sære og tverre, uten at de var bortskjemte.

[AnonymBruker]

Vi har to "vanskelige" barn. Dvs, de krever enormt mye av oss som foreldre. Utrolig nok er de englebarn i skole, barnehage og ofte hos andre. I litteraturen (gjett om jeg har lest), blir deres temperament og aktivitetsnivå klassifiseret som "krevende". Det er egentlig ikke sant. Jeg er hundre prosent sikker på at de utvikler seg som de skal (ligger LANGT foran jevnaldrende) på alle mulige måter. Å ha barn som krever lite, som må pushes, som må følges opp mht språkutvikling, motorikk, sosialt samspill, sykdom, fag, som er sårbare, som ikke er kravstore, det må være krevende tenker jeg. I hvert fall mer bekymringsfullt.

Jeg har lagt vekk all litteraturen nå, vi gjør så godt vi kan, det er mye grensesetting og høyt støynivå hjemme, men vi velger å se på stahet, strihet, stolthet og selvstendighetstrang som GODE egenskaper. Jeg kjenner meg ikke selv igjen i dem, men gjett om de har ambisjoner og kan nå sine mål. Det er jo den viktigste faktoren for suksess i livet, og mine barn, de er ubestikkelige. Men sliten blir jeg.

Det er ekkelt å tenke på at andre tenker at vi har feilet i vår oppdragelse når treåringen brøler hele veien til barnehagen, eller syvåringen ikke har gredd håret på en uke, eller vi må skynde oss ut fra en restaurant fordi det er umulig å ikke klatre på møblene. Vi prøver, men de ER bare sånn. Det er helt sant. Det er ikke vi som "godtar" det, de får ikke lov, de blir fratatt goder og forklart konsekvenser og belønnet for god adferd og og og. I morgen prøver vi igjen, og kanskje en dag går det. Til syvende og sist ER de bare sånn. Og bra er det, selvom jeg ikke har gitt opp å få litt roligere barn, har jeg akseptert det, og kan glede meg over det.

Jeg tror det er begrenset hva foreldre kan endre ved barns personlighet.

Anonymous poster hash: 74246...3b0

[Gjest Riskjeks]

Jeg er enig, synes det virker som om veldig mange (spesielt når man leser her på forumet) tror at barn er noen formbare leirklumper man kan forme akkurat slik man vil. Jeg tror alle mennesker har en medfødt personlighet, som selvsagt påvirkes av miljøet de vokser opp i, men likefullt har vi alle en medfødt natur. Jeg tror også mange undervurderer hvor stor betydning klassemiljø og venner har etterhvert som barna blir eldre. Mange barn/ungdommer med flotte foreldre og generelt gode forutsetninger, har blitt påvirket i negativ retning av venner/sosialt miljø.

[AnonymBruker]

Jeg tenker egentlig at de aller fleste barn er krevende på en eller annen måte. Mitt eldste barn er av den nærtagende sensitive typen, og det tror jeg egentlig ikke er så mye lettere enn å ha en som er høyt og lavt og krever mye grensesetting.

De nærtagende barna føler seg lettere plaget av andre barn, de blir gjerne lettere valgt ut som hakkekyllinger, de føler på alt de opplever og avvisning er en daglig følelse. Det synes jeg er krevende som mor og jeg bekymrer meg mye.

Skulle ønske kommentarer fra andre barn prellet av istedenfor å ta helt "knekken" på barnet. Vi foreldre må passe mye på og følge opp hele tiden vi også for å prøve å få barnet til å forstå andre barns oppførsel. Det hjelper dessverre barnet lite at det har velutviklet empati og ligger foran jevnaldrende i oppførsel og i bevissthet på hvordan man skal behandle hverandre. Skulle ønske det var en måte å herde sånne barn på rett og slett :-)

Uansett så er vel det viktigste at alle foreldre tar tak i sine egne, og hjelper og korrigerer dem så de blir enda bedre på å møte hverandre som ulike mennesker etterhvert som de blir eldre.

Jeg dømmer ikke foreldre av utagerende barn, innerst inne kunne jeg på en måte tenkt meg å være på den siden av det. For på andre siden av skalaen er det absolutt ikke lett heller.

Anonymous poster hash: 73421...9ee

[Gjest Gjest]

Man kan jo være snill selv om man er vanskelig, men når voksne mennesker mener barn er vanskelig så handler det jo mer om at barna ikke følger spillereglene som voksne har satt, ikke at barna ikke er snill som sådan.

[AnonymBruker]

(huker av for anonym, siden det omhandler barna)

Kunne ikke vært mer enig, TS.

Tre av mine fire eldste barn er "lette". Smarte, flinke, greie, enkle- de har praktisk talt oppdratt seg selv, og jobben min som mamma har vært særdeles enkel.

Og så har jeg en som er langt mer utfordrende. En snill og empatisk unge (har fått mer positiv feedback på dette barnet enn på de andre, faktisk), og det skorter ikke på verken intelligens eller teoretisk forståelse- men i praksis er ting mye vanskeligere, og det er mange ting som må jobbes med kontinuerlig. Det har vært en helt annen dans, for å si det forsiktig, og det er lite som provoserer mer enn når utenforstående hever øyenbrynene og sier "Ja, det er jo bare å være litt konsekvent, da..."

Men til tross for at det er mye, mye mer jobb med dette barnet, er jeg takknemlig for den innsikten vi foreldre har fått. Og jeg har fått en annen forståelse for foreldre som sliter (og mange sliter jo mer enn oss også). Det er jo urettferdig nok slik at foreldrene til "flinke og greie" barn får uforholdsmessig mye kred for å ha gjort en jobb som egentlig ikke har vært spesielt utfordrende, mens de som sliter hver eneste dag og må gjøre en innsats for å få til de enkleste ting, ofte møter en lettere nedlatende holdning som den skissert over. Det er jo bare å være konsekvent, må vite. Eller, hun har jammen ikke oppdratt datteren sin særlig godt, nei, VI hadde sikkert fått det til mye bedre.

Enig med Riskjeks- barn er ikke formbare leirklumper. Det meste ligger fiks ferdig fra fødselen av, og så er det vår jobb som foreldre å dytte litt her, begrense litt der, og gjøre det beste ut av det. Og selv de enkleste unger kan "ødelegges" av dårlig foreldreskap, men det er ikke dermed sagt at "vanskelige" unger kan fikses så lett som en plett bare foreldrene er "gode" nok...

Anonymous poster hash: 307d9...c1b

[AnonymBruker]

Jeg er mor til et vanskelig barn... og jeg har prøvd alt. Han er urolig på skolen, forstyrrer, svarer frekt og tar ikke imot beskjeder. Han sutrer for alt og alt er urettferdig. Alt er ikke så gale men jeg kjenner at jeg blir bare mer og mer sliten. han ble henvist til bup og han har ingen diagnose. Jeg kan med hånd på hjertet si at jeg har prøvd ALT... fra familieveiledning til bup, skryt, beløninger... med en gang man skryter og er hyggelig og grei så utnyter han situasjonen og tar helt av. han er rett og slett et barn man må være konsekvent og streng med. Nå er han 9 år gammel og jeg håper at ting blir bedre jo eldre han blir....

Anonymous poster hash: 7f414...a8b

[AnonymBruker]

Man kan jo være snill selv om man er vanskelig, men når voksne mennesker mener barn er vanskelig så handler det jo mer om at barna ikke følger spillereglene som voksne har satt, ikke at barna ikke er snill som sådan.

For vår del handler det mer om at det er vanskelig for barnet å finne incentiver for å følge spillereglene i samfunnet... Og dermed vanskelig for oss foreldre (og andre rundt barnet også) å veilede barnet i riktig retning. All positiv feedback i verden blir uinteressant når tilfredsstillelsen av å følge egne innfall og behov ofte er så mye større.

Snill er hun, og vil hun også gjerne være - det er bare litt vanskeligere for henne å følge spillereglene enn det er for mange andre.

Men jeg regner med at det skal bli folk av henne også etter hvert

Anonymous poster hash: 5172f...fc9

[Millimani]

Er dette hva man kaller høysensitivitet? Sterke personligheter?

[AnonymBruker]

Er dette hva man kaller høysensitivitet? Sterke personligheter?

Nei, for vår del er det det VI kaller BARN.

Anonymous poster hash: 74246...3b0

[Vera Vinge]

Jeg tror heller ikke barn fødes som "blanke ark", som det er opp til oss å forme. Selv om oppdragelse kan ha mye å si, selvsagt, tror jeg det grunnleggende temperamentet hos barnet ligger der som et utgangspunkt. Jeg har hørt mange foreldre med enkle barn, om det så er fra hvordan de får babyen til å sove eller å høre på beskjeder senere, fortelle at det bare gjelder å være konsekvent. Ja, det, er jo greit å være konsekvent når de kommer forbi babystadiet, men alle problemer fordufter jo ikke av den grunn.

Vi som foreldre får innimellom ros fra vårt barns besteforeldre fordi eldstegutten vår er så snill og grei og at vi løser ting på en god måte. De sier det ikke direkte, men jeg ser jo selv at han er litt enklere å ha med å gjøre enn sine søskenbarn. Og ja, jeg kan selvsagt tenke mitt om hva foreldrene til disse barna gjør i blant, men jeg tror den største forskjellen er barnas utgangspunkt. Jeg og mannen min har fått høre at vi var sånne gjennomført fornøyde og blide barn, mens begge foreldrene til de andre barna var mer krevende - enda staere, mindre fornøyde, mer kresne osv. Jeg syns derfor ikke det er så rart at hvertfall noen av ens egne barn kan arve en del av grunntemperamentet. Nå tror jeg det spiller en viss rolle hvordan man som foreldre håndterer dette. Men som sagt, foreldre til "snille og greie" barn kan i blant få en del ufortjent ros, selv om man selvsagt skal få være stolt av barna og den jobben man gjør osv.

[AnonymBruker]

Dette er et vanskelig tema.

Nå for tiden er det liksom opplest og vedtatt at det aldri er barna, men alltid foreldrene.

Og forstå meg rett, jeg mener ikke at det er motsatt. Visst har foreldre mye å si.

Men jeg stusser på at barns dumme handlinger alltid blir tillagt at foreldre har feilet i sin oppdragelse.

Sånn er det jo rett og slett ikke.

Det finnes jo faktisk vanskelige barn. Barn som ikke har en diagnose, men som likevel har en slags adferdsvansker. På samme måten som voksne kan ha en vanskelig og stri natur, kan jo barn ha det også.

Det er jo ikke slik at alle barn har de samme iboende egenskapene.

Noen mennesker, også barn har rett og slett et vanskeligere sinn enn andre.

De kan f.eks være staere, stoltere, sliter med å legge ting fra seg, har et vanskeligere temperament etc.

Og jeg tror det er utrolig vanskelig å være foreldre til slike barn.

Ikke minst fordi det i dag nærmest er opplest og vedtatt at barn i utgangspunktet er snille og gode. De er jo selvfølgelig det også!! Men jeg tror snillheten og godheten kommer lettere for noen enn for andre.

Hva tenker dere?

Enig.

Jeg har selv to barn. Eldstemann har hatt veldig vanskelige perioder hvor han både har vært slem mot andre barn, hatt raserianfall hjemme etc., mens lillesøster er verdens enkleste og snilleste. De har begge fått samme oppdragelse, og det er frustrerende og urettferdig at folk tenker storebror er vanskelig fordi jeg ikke har oppdratt han bra nok.

Anonymous poster hash: d88a2...9ac

[Harlekin]

Jeg jobber selv med barn og ser så ofte at de barna som er vanskelig og utagerende har foreldre som sliter litt med foreldrerollen. Ikke alltid, men ofte. Ja barn har forskjellig temperament og ja det blir ekstra utfordrende for foreldrene, men blir de møtt med forståelse og kjærlighet OG grenser og regler da tror jeg det i de fleste tilfeller ville gå bedre.

Anonymous poster hash: fc3d1...9b2

Du tror ikke at grunnen til at foreldrene sliter med foreldrene, er fordi barnet er vanskelig og utagerende? Det er faktisk ikke alltid foreldrene som er grunnen, noen barn bare ER slik, uansett hva man gjør.

TS, jeg er veldig enig med deg. Mye har med oppvekst og miljø å gjøre, men personlighet og temperament, det ligger der fra fødselen av og kan vanskelig påvirkes.

[AnonymBruker]

Noen barn er født vanskelige

Anonymous poster hash: e3b0d...ae4