Kvartlivskrise - langt innlegg

[AnonymBruker]

Går gjennom en slags eksistensiell krise akkurat nå og trenger å lufte tankene…

Jeg vet bare ikke hvordan jeg havnet akkurat her. Jeg var en av dem med veldig lyse utsikter som yngre og nå er jeg helt uten retning. Det er litt som om jeg ikke lever, men kun eksisterer og føler at jeg trenger et slags “sjokk” for å røske meg ut av mitt våkne koma.

Jeg er 24 år gammel og har ikke helt klart å finne en retning. På vgs var jeg blant de flinkeste, og fullførte med gode karakterer. Jeg dro deretter til utlandet og begynte å studere - jeg fant etterhvert ut at faget ikke var noe for meg og programmet var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ville likevel pushe gjennom, men etter to år sluttet jeg og begynte et annet sted.

På neste skole studerte jeg økonomi. Jeg ville ha en utdannelse som var fleksibel og brukbar, og samtidig seriøs nok. Mine foreldre tilhører en litt typisk Oslo vest-kategori, der de vil det beste for deg og du kan velge det som gjør det lykkelig - så lenge “det som gjør deg lykkelig” i praksis er jus, økonomi eller medisin.

Jeg fikk godkjent noen fag fra den forrige skolen og kunne derfor hoppe inn et semester på mitt nye studium.

Dette viste seg å ikke være udelt positivt - jeg var ikke en del av det “nye kullet” og de som hadde gått der en stund hadde allerede dannet seg noen klikker. Jeg falt utenfor og følte meg ikke som en del av miljøet overhodet - hverken første eller andreklassingene.

Dog litt reservert er jeg generelt en person som oftest greit kan få venner, men her var jeg i tillegg i en ny storby. Min nye leilighet lå langt unna skolen med lang reisevei og i kombinasjon med at jeg ikke var en del av det sosiale miljøet og heller ikke likte studiene spesielt godt, var jeg lite motivert for å dra inn hver morgen. Jeg var redd for å sitte helt alene på forelesning og skulket mye.

Etter hvert traff jeg en gutt (utenfor skolen) og ble hodestups forelsket. For første gang på lenge følte jeg meg lykkelig. Etter tre måneder droppet han meg som en varm potet og forsvant da han fikk et jobbtilbud i et annet land.

Jeg gråt lenge og bestemte meg (eller heller endte opp med) å ta et semester pause fra studiene og få litt “frisk luft”. Jeg var intern i et galleri og det var fin utskiftning en periode, men ikke veldig givende. De hadde tatt inn for mange interns og ofte tuslet jeg rundt med lite å gjøre. Det var ekstremt vanskelig å finne en jobb som var mer givende med begrenset erfaring og ikke fullført grad.

Jeg gikk tilbake til studiene semesteret etter og følte meg enda mer fremmed enn tidligere. De få jentene jeg hadde blitt kjent med så jeg mindre og mindre til og jeg var mer og mer ukomfortabel på skolen. Jeg fant ut at min tidligere flamme hadde begynt å date en jente mens vi fortsatt var sammen og nå var sammen med henne. Jeg følte at jeg tapte på alle arenaer.

Jeg begynte å drikke oftere på kveldstid, og med tiden ble det en vane til den grad at jeg sjelden gikk en dag uten alkohol.

Nå sitter jeg altså i en situasjon der jeg har ⅔ av en bachelor men ikke kan fullføre resten på skolen der jeg har gått - jeg har strøket for mange ganger. Jeg har undersøkt mulighetene for å overføre poengene og fullføre et annet sted, kanskje et sted med nettstudier der jeg kan kombinere det med jobbing for å få mest ut av tiden. Jeg har kontaktet NKI og BI men neste opptak er januar og jeg får uansett neppe gjort noe før da.

I disse dager føler jeg meg rastløs og målløs. Jeg har klart å kutte ut alkoholen og jeg prøver å finne meg noen rutiner. Står opp i rimelig tid, skriver lister for å få noe ut av dagen - jeg leser fransk, trener, vasker leiligheten, søker jobber og skriver innlegg til det som kan bli en blogg. Alt for å føle at dagene ikke er bortkastet.

Likevel glir jeg inn og ut av en deprimert tilstand. Jeg har ikke noe skikkelig sosialt nettverk, føler meg ensom og at jeg ikke får noe ut av tyveårene. Synes dette tiåret er langt mer forvirrende og vanskelig enn jeg hadde sett for meg - disse årene er jo som regel portrettert som spennende og innholdsrike. Jeg føler at jeg er ikke er “god på å være 24”. Og jeg er redd for at jeg aldri får noe ut av evnene mine.

Jeg er glad i å skrive og lese, interessert i matlaging, film og litteratur. Jeg vet riktignok ikke hvor jeg skal starte for å få praktisert noe av dette - nå som jeg ikke kvalifiserer for studielån setter det også begrensninger.

Det å snakke med foreldrene mine om alt dette er vanskelig. Først og fremst fordi de mener de sitter med alene svarene - som ofte innebærer yrker/utdannelse jeg ikke er interessert i. Og for det andre fordi moren min er en slags krisetenker. Det sies at delt glede er dobbelt glede og delt sorg er halv sorg - vel, for min mor er det motsatt. Problemer jeg deler med henne blir umiddelbart verre og jeg ender opp enda mer fortvilet enn jeg er.

Alt er ikke bare svart - jeg eier min egen leilighet, av ganske solid verdi, som resultat av arv noen år tilbake. Det er eneste grunnen til at jeg har overlevd økonomisk i perioder uten jobb eller studielån.

Jeg føler meg gammel uten ting på plass. Jeg vet selvsagt at 24 er ungt men i perspektiv føles det som om årene løper fullstendig fra meg - noen venninner har fullført mastergrad, et har t.o.m. fått baby (ikke at det er et mål for meg enda, men det gir jo en følelse av hvor voksne vi alle er). Foreldrene mine minner meg konstant på at jeg “ikke er 20 lenger” og skulle hatt ting på plass.

Tenker iblant at jeg skal prøve noe helt annet. Starte noe eget, få en lav stilling og jobbe meg oppover. Men jeg vil jo heller ikke forverre situasjonen.

Noen her som har hatt slike livsperioder? Hvordan klarte dere å rokke dere ut av det?

Anonymous poster hash: 5a247...f24

[Neutral90]

Hei trådstarter,

"alt" er forsinket i dag, og det er ingen problemer å være 24 og ikke være ferdig med studie. Mitt råd er å ikke stresse med det, du drar deg selv bare mer ned.

Mitt andre råd er å ta deg en jobb og lær å nyt livet som det er. Søk inn på nettstudie eller ny høyskole når du føler deg klar. Om det er i januar eller til neste høst så får det så være. Husk at du skal leve i mange år, om utdannelsen blir forsinket ett år til gjør absolutt ingenting.

Men husk, at selv om dette studiet ikke er noe du kan se for deg at du vil bruke resten av livet, så vil jeg påstå at det absolutt er verdt å gjøre det ferdig siden du er 2/3 der, da en bachelor vil ALLTID se bra ut, spesielt i forhold til om du dropper det for alltid, nesten uansett hvilken jobb du skal i.

Lykke til

Endret 24. september 2014 av Neutral90

[Ananas.]

Det er tungt å slite med den typen tanker, spesielt når man føler seg veldig låst i en situasjon der man ikke får gjort så mye med det. Selv har jeg aldri hengt etter med studiene (strøket eller mangel på poeng), men har skiftet studie flere ganger og slitt med andres og egne forventninger til meg selv. Først fordi jeg måtte leve opp til karakterene mine, deretter fordi jeg hadde så innmari stort behov for å "gjøre noe kreativt", noe det var kult å fortelle andre om.

Har også gått noen runder hos psykolog med det, fordi tankemønsteret mitt var helt låst på å ikke feile, og å gjøre alt riktig med en eneste gang. Etter to feilvalg måtte jeg ta pause fra hele studietanken, og jobbet et par år med noe helt annet, som jeg aldri kunne tenke meg å jobbe med livet ut, isteden. Nå er jeg godt i gang med nytt studie (over halvveis) og har ikke angret en dag på det.

Vi er ca. jevngamle, og jeg har også følelsen du beskriver om at 20årene liksom skal være de beste, men stort sett føles som kaos, akkurat den stagger jeg litt med å tenke at jeg kan kose meg i 30årene i stedet. For vi har det faktisk ikke travelt. Hva er det vi liksom skal rekke?

Men jeg har noen spørsmål til deg:

- Har du forsøkt å sette deg ned med et ark, og forsøke å skille hva som er dine forventninger til deg selv, og andres forventninger til deg selv? Har du ikke det, så kan du forsøke, kanskje du får deg en overraskelse.

- Har du vært hos psykolog?

- Har du oppsøkt en karriererådgiver på noe tidspunkt etter videregående?

- Hva vil du oppleve som noe meningsfullt å fylle tiden med frem til eventuelt neste studiestart?

En psykolog sa til meg at jeg kunne se på all denne forvirringen som et kjempeproblem, eller som en gavepakke som ga meg muligheten til å tenke hele livet på nytt, og finne frem til drømmer og mål "pessimisten" og "pliktoppfylleren" i meg aldri hadde tenkt på. Sannheten ligger nok et sted midt i mellom, men det er greit å ha en "livskrise" i tjueårene, dersom det fører til at man slipper den i førtiårene og å måtte begynne på nytt da, tenker jeg.

Det er helt greit å legge andres forventninger til side når en skal ta sine egne valg, men det er også lurt å møte sine egne, store drømmer med en smule realisme. For eksempel ville det nok være noe dumdristig å satse på å bli profesjonell ballerina eller programleder på tv, om du ikke har veien dit helt klart for deg.

Jeg klarte å komme ut av det ved å endre holdning til andres forventninger, bli mer klar over mine egne ønsker og behov, bli staere, flinkere til å si nei, og å ta meg litt pause fra hele studiekarusellen for å "kjøpe meg litt tid" til å tenke. Ikke minst flyttet jeg fokuset fra å skulle ha "verdens beste jobb" til å ha en god jobb jeg trives gi, som gir meg muligheten, både tidsmessig og økonomisk, til å leve det jeg ser for meg som "verdens beste liv" - i mine øyne, ikke alle andres.

[AnonymBruker]

Det er tungt å slite med den typen tanker, spesielt når man føler seg veldig låst i en situasjon der man ikke får gjort så mye med det. Selv har jeg aldri hengt etter med studiene (strøket eller mangel på poeng), men har skiftet studie flere ganger og slitt med andres og egne forventninger til meg selv. Først fordi jeg måtte leve opp til karakterene mine, deretter fordi jeg hadde så innmari stort behov for å "gjøre noe kreativt", noe det var kult å fortelle andre om.

Har også gått noen runder hos psykolog med det, fordi tankemønsteret mitt var helt låst på å ikke feile, og å gjøre alt riktig med en eneste gang. Etter to feilvalg måtte jeg ta pause fra hele studietanken, og jobbet et par år med noe helt annet, som jeg aldri kunne tenke meg å jobbe med livet ut, isteden. Nå er jeg godt i gang med nytt studie (over halvveis) og har ikke angret en dag på det.

Vi er ca. jevngamle, og jeg har også følelsen du beskriver om at 20årene liksom skal være de beste, men stort sett føles som kaos, akkurat den stagger jeg litt med å tenke at jeg kan kose meg i 30årene i stedet. For vi har det faktisk ikke travelt. Hva er det vi liksom skal rekke?

Men jeg har noen spørsmål til deg:

- Har du forsøkt å sette deg ned med et ark, og forsøke å skille hva som er dine forventninger til deg selv, og andres forventninger til deg selv? Har du ikke det, så kan du forsøke, kanskje du får deg en overraskelse.

- Har du vært hos psykolog?

- Har du oppsøkt en karriererådgiver på noe tidspunkt etter videregående?

- Hva vil du oppleve som noe meningsfullt å fylle tiden med frem til eventuelt neste studiestart?

En psykolog sa til meg at jeg kunne se på all denne forvirringen som et kjempeproblem, eller som en gavepakke som ga meg muligheten til å tenke hele livet på nytt, og finne frem til drømmer og mål "pessimisten" og "pliktoppfylleren" i meg aldri hadde tenkt på. Sannheten ligger nok et sted midt i mellom, men det er greit å ha en "livskrise" i tjueårene, dersom det fører til at man slipper den i førtiårene og å måtte begynne på nytt da, tenker jeg.

Det er helt greit å legge andres forventninger til side når en skal ta sine egne valg, men det er også lurt å møte sine egne, store drømmer med en smule realisme. For eksempel ville det nok være noe dumdristig å satse på å bli profesjonell ballerina eller programleder på tv, om du ikke har veien dit helt klart for deg.

Jeg klarte å komme ut av det ved å endre holdning til andres forventninger, bli mer klar over mine egne ønsker og behov, bli staere, flinkere til å si nei, og å ta meg litt pause fra hele studiekarusellen for å "kjøpe meg litt tid" til å tenke. Ikke minst flyttet jeg fokuset fra å skulle ha "verdens beste jobb" til å ha en god jobb jeg trives gi, som gir meg muligheten, både tidsmessig og økonomisk, til å leve det jeg ser for meg som "verdens beste liv" - i mine øyne, ikke alle andres.

Tusen takk for svar.

Det du spurte om;

- Jeg skal sette meg ned og kartlegge dette og se om jeg kommer frem til noe mer.

- Nei, aldri snakket med psykolog. Vet ikke hvor jeg skal begynne, eller hvor jeg finner en god en.

- Ja har snakket med et par karriererådivere men fått veldig lite ut av det. Ift. informasjon hadde de lite nytt å komme med og jeg syntes jeg kunne finne frem til mer på egen hånd. De hadde ikke mye å si ang. hva som var rett for meg, annet enn å diskutere hvilke fag jeg var best i på skolen og slikt...

- Det er et godt spm. jeg ikke helt vet svaret på. Som sagt er jeg interessert i en del ting og jeg ville nok likt å få mer direkte erfaring der. Hvilket ville bety et internship i et forlag eller noe slikt.

Det er et godt poeng at en livskrise i tyveårene ikke alltid er fullstendig feil, og at mange uansett opplever det senere i livet, eller kanskje ser sent at de har valgt feil. Er selvsagt mulig at jeg opplever enda en når jeg er 40

Jeg har en tendens til å fanges litt i mitt eget hode. Har en mor som er en kronisk bekymrer og lider av muskelspenninger i kroppen og insomnia som resultat av hvor mye hun stresser. Jeg er glad i henne og vet hun vil se meg, men det er en del av meg som også vil begrense mengden tid vi tilbringer sammen. Mye av hennes personlighet smitter over på meg og jeg opplever henne ikke som stimulerende eller inspirerende - snarere at hun tapper meg for energi.

Jeg vil ikke at mine fremtidige barn skal bli slik, og mennene jeg er mest interessert i er som regel veldig rasjonelle, målrettede menn med beina på jorden. Jeg har datet en mann nylig som jeg finner utrolig interessant og inspirerende - jeg har så mange ideer, mål og livsglede etter hver gang jeg har pratet med ham. Han har utrettet så mye og har fot i mange leire (veldedighet, politikk, film og mer). Han er endel år eldre og reiser mye med jobben så dessverre ser jeg ham ikke ofte. Men når vi er sammen opplever jeg at jeg viser meg fra min beste side og har en som kan utfordre meg på mange plan.

Jeg tenker iblant på det at jeg skulle gjerne hatt flere givende og interessante mennesker i livet mitt...

Akkurat nå er det mest stressende hva jeg skal utrette dette semesteret. Dersom jeg ikke får tatt siste året på bachelor enda, vil jeg gjerne at det skal brukes til noe nyttig, gjerne utdanningsmessig også. En skole her jeg bor tilbyr enkeltfag fra mastergraden man kan ta som senere kan flettes inn i en grad. Det er jo et alternativ..ellers stresser jeg med hvordan jeg skal "dekke over" overfor foreldre, da jeg ikke kan fortelle dem at jeg er 25 innen jeg blir ferdig...

Anonymous poster hash: 5a247...f24

[Ananas.]

Tusen takk for svar.

Det du spurte om;

- Jeg skal sette meg ned og kartlegge dette og se om jeg kommer frem til noe mer.

- Nei, aldri snakket med psykolog. Vet ikke hvor jeg skal begynne, eller hvor jeg finner en god en.

- Ja har snakket med et par karriererådivere men fått veldig lite ut av det. Ift. informasjon hadde de lite nytt å komme med og jeg syntes jeg kunne finne frem til mer på egen hånd. De hadde ikke mye å si ang. hva som var rett for meg, annet enn å diskutere hvilke fag jeg var best i på skolen og slikt...

- Det er et godt spm. jeg ikke helt vet svaret på. Som sagt er jeg interessert i en del ting og jeg ville nok likt å få mer direkte erfaring der. Hvilket ville bety et internship i et forlag eller noe slikt.

Det er et godt poeng at en livskrise i tyveårene ikke alltid er fullstendig feil, og at mange uansett opplever det senere i livet, eller kanskje ser sent at de har valgt feil. Er selvsagt mulig at jeg opplever enda en når jeg er 40

Jeg har en tendens til å fanges litt i mitt eget hode. Har en mor som er en kronisk bekymrer og lider av muskelspenninger i kroppen og insomnia som resultat av hvor mye hun stresser. Jeg er glad i henne og vet hun vil se meg, men det er en del av meg som også vil begrense mengden tid vi tilbringer sammen. Mye av hennes personlighet smitter over på meg og jeg opplever henne ikke som stimulerende eller inspirerende - snarere at hun tapper meg for energi.

Jeg vil ikke at mine fremtidige barn skal bli slik, og mennene jeg er mest interessert i er som regel veldig rasjonelle, målrettede menn med beina på jorden. Jeg har datet en mann nylig som jeg finner utrolig interessant og inspirerende - jeg har så mange ideer, mål og livsglede etter hver gang jeg har pratet med ham. Han har utrettet så mye og har fot i mange leire (veldedighet, politikk, film og mer). Han er endel år eldre og reiser mye med jobben så dessverre ser jeg ham ikke ofte. Men når vi er sammen opplever jeg at jeg viser meg fra min beste side og har en som kan utfordre meg på mange plan.

Jeg tenker iblant på det at jeg skulle gjerne hatt flere givende og interessante mennesker i livet mitt...

Akkurat nå er det mest stressende hva jeg skal utrette dette semesteret. Dersom jeg ikke får tatt siste året på bachelor enda, vil jeg gjerne at det skal brukes til noe nyttig, gjerne utdanningsmessig også. En skole her jeg bor tilbyr enkeltfag fra mastergraden man kan ta som senere kan flettes inn i en grad. Det er jo et alternativ..ellers stresser jeg med hvordan jeg skal "dekke over" overfor foreldre, da jeg ikke kan fortelle dem at jeg er 25 innen jeg blir ferdig...

Anonymous poster hash: 5a247...f24

Da har vi samme erfaring ang. karriererådgivere, men vet at det kan fungere for noen som mangler oversikt. For oss som har funnet det meste av "kalde fakta" fra før, har jeg også opplevd det unyttig. Om du er interessert i å forsøke å komme deg til psykolog så kan du ta en tur til fastlegen din og høre der, ellers vil du senere kunne få et tilbud gjennom studenthelsetjenesten når du er i gang med skole igjen.

Du ønsker deg et internship i forlagsbransjen - er det realistisk akkurat nå? Hvis ikke kan du fokusere på tingene som gjør deg til en mer aktuell kandidat til å få nettopp det. Kan det være relevant å jobbe på et bibliotek, en bokhandel, eventuelt i en eller annen type "kontorbedrift" så lenge? Han uansett moderate forventninger til hva du kan få til på noen få måneder - fokuser på å finne noe som holder deg i gang og som gir deg godt humør. Kanskje er det like hyggelig å melde seg frivillig på et eldresenter etc., ikke for å jobbe der, men for å unngå at hverdagen oppleves grå og frustrerende.

Tenk også over hva du kan gjøre for å "finne ut" av fremtiden din - har du for eksempel kontaktet noen i forlagsbransjen for å høre hva slags utdanninger etc. de ser etter når de ansetter folk? Om det er et mål for deg å komme deg inn i den bransjen, så er det et godt sted å starte.

Bor du alene, eller bor du med foreldrene dine? Om du bor alene, kan det kanskje være en mulighet å sette av en fast tid til å være med moren din? Jeg blir også tappet for energi av å være for lenge sammen med min mor, og hadde en periode der jeg kuttet all unødvendig kontakt. Etter dette har det vært lettere å komme tilbake til en kontakt jeg finner mer komfortabel etterpå. En løsning på dette kan være (nå vet ikke jeg hvor mye dere snakkes i utgangspunktet) å si "Du mamma, jeg har mye å gjøre for tiden, kan vi ikke lage en fast avtale om lunsj annenhver torsdag, for da får jeg sett deg litt selv om jeg har det travelt?". På den måten setter du av en tid DU finner komfortabel, samtidig som det er en regelmessighet over det som kanskje gjør det enklere å unngå mas om mer osv., men dette kommer jo helt an på moren din. Ikke bekymre deg over hvordan fremtidige barn kan påvirkes av henne - det kan du ta når problemstillingen blir aktuell. Det siste hodet ditt trenger nå er antageligvis "unødvendige" bekymringer som det.

Et annet psykologtriks der er å lage deg en "bekymringslapp" hver gang du kommer på en bekymring du egentlig ikke trenger tenke på, skrive den ned der for å forsikre deg om å ikke glemme den, og så ha en fast tid hver kveld der du tar frem lappen for å tenke på det. Ofte vil du oppleve at det kvarteret er helt unødvendig, og at bekymringen allerede har gått over.

Når det gjelder det å finne interessante mennesker - finnes det en forening eller klubb for noen av dine interesser i nærheten? Gjerne i studentmiljøet. Det kan virke kjedelig, men det er lettere å finne noen man kommer overens med og har noen å snakke med der man allerede har noe til felles, enn å lete vilkårlig i andre sammenhenger etter noen som har de samme interessene. Antar f.eks. at du er interessert i litteratur, siden du ønsker å jobbe i forlagsbransjen, hva med å se om du finner noe slikt? Selvlært tips er å lete etter interessante venner fremfor interessante menn, for det å "lene interessene" sine på EN mann, blir veldig sårbart. Nå mener jeg ikke at du skal la være å finne deg en interessant og spennende mann, altså, men det tror jeg du skjønte

Fyll gjerne tiden din med fag - det høres nyttig ut, og er kanskje noe av det mest realistiske på så kort tid også.

Når det gjelder å dekke over for foreldrene dine så er jeg usikker på hvor klokt det er, for du kan absolutt fortelle dem at du ikke er ferdig før du er 25! Mitt inntrykk er at det nesten er vanligere å være ferdig etter 25 enn før 25, fordi det alltid dukker opp noe på veien for de aller fleste. Det er ditt liv, det er du som disponerer tiden, og det er du som "taper" (ikke se på det som et tap) et år på å være et år senere ferdig, ikke dem. Og de vil skjønne at du ikke er ferdig før du er 25, for det blir jo litt vanskelig å kamuflere at du er student neste år..? Men om du begynner å ta opp fag, så er jo det noe du kan si. At du ønsket å ta mastergradsfag akkurat nå, men kommer til å gå tilbake til det du opprinnelig skulle gjøre til våren igjen, f.eks.

Send gjerne pm om du vil, vet ikke om jeg har så mye å bidra med, men jeg skjønner i hvert fall en del av det du snakker om