sykepleierutdanning

[cathrine.94]

Hei

Jeg går nå 2. året på sosiologi, men har bestemt meg for at jeg kanskje heller vil studere sykepleier. Jeg har veldig lyst til å kunne jobbe sammen med og for mennesker, jeg vil hjelpe! Jeg hadde sykepleie som 2. valg da jeg søkte og hadde egentlig heller lyst til å studere dette, men var for treg til å omprioritere listen min. Så jeg tenker å kanskje bytte studie fra og med neste høst.

Noen som har erfaringer med utdanningen? Hva innebærer den?

Vender man seg til å se blod, gørr og ekle ting? (kan være litt sår på dette)

Noen andre generelle tips/meninger?

Alle svar blir satt pris på!!

[Frøken.stille]

Jeg er bare på 1.året på HiOA.. Enn så lenge er inntrykket at utdanningen innebærer utrolig mye pensum Ellers har jeg ikke fått så mange erfaringer enda Hehe.

[Version 2.0]

De flese sykepleierutdanninger inneholder som nevnt over svært mye pensum, og du må belage deg på å være av de første som starter skoleåret i august, gjerne 2 uker før alle andre studieretninger, og de som avslutter sist. I tillegg skal du være i praksis til sammen 1,5 år(dette varierer litt ut fra studiested). I praksisperiodene er man som oftest på jobb 30 timer i uka, men må også studere fullt ved siden av med innleveringer, handlingsplaner og også noen som legger inn hjemme-eksamener i praksisperiodene. Det er ikke alltid like lett å balansere. Jobber du i tillegg ved siden av studiet, kan dette bli utfordrende i praksisperiodene.

Ellers må du selvsagt huske at du som sykepleier går inn i et turnusyrke, ofte med ganske slitsomme turnuser, og de fleste må jobbe fast hver 3.helg.

Fordelene med sykepleier-yrket er mange! Du får gjøre noe du virkelig brenner for, nemlig å hjelpe andre mennesker når de trenger det mest. Og ikke minst er mulighetene så mange. Du kan jobbe på et hektisk og spennende sykehus, akuttmottak, kreftavdelinger, kirurgiske avdelinger osv. ELLER du kan jobbe innenfor min fane-og hjertesak, nemlig psykiatrien der fokuset blir mye annet enn somatisk, og alt man gjør og sier er av stor betydning for menneskene du skal hjelpe. Det er utrolig spennende og berikende å se fremgang hos pasientene, og du utvikler en empati(ikke alle gjør dette da) for de mest sårbare menneskene i samfunnet. Man endrer perspektiv fullstendig. Å jobbe med demente eller psykisk syke er helt fantastisk, selv om det både kan være krevende, tragisk og lite givende. Man får ikke tilbake like mye som man f.eks ville fått på en barneavdeling på sykehuset. Men det å hjelpe pårørende og gi trygghet og omsorg til pasienter i livets mest kritiske fase er helt fantastisk rørende og det gjør at man reflekterer over livet på en helt ny måte.

Lykke til, hva du enn bestemmer deg for

[cathrine.94]

De flese sykepleierutdanninger inneholder som nevnt over svært mye pensum, og du må belage deg på å være av de første som starter skoleåret i august, gjerne 2 uker før alle andre studieretninger, og de som avslutter sist. I tillegg skal du være i praksis til sammen 1,5 år(dette varierer litt ut fra studiested). I praksisperiodene er man som oftest på jobb 30 timer i uka, men må også studere fullt ved siden av med innleveringer, handlingsplaner og også noen som legger inn hjemme-eksamener i praksisperiodene. Det er ikke alltid like lett å balansere. Jobber du i tillegg ved siden av studiet, kan dette bli utfordrende i praksisperiodene.

Ellers må du selvsagt huske at du som sykepleier går inn i et turnusyrke, ofte med ganske slitsomme turnuser, og de fleste må jobbe fast hver 3.helg.

Fordelene med sykepleier-yrket er mange! Du får gjøre noe du virkelig brenner for, nemlig å hjelpe andre mennesker når de trenger det mest. Og ikke minst er mulighetene så mange. Du kan jobbe på et hektisk og spennende sykehus, akuttmottak, kreftavdelinger, kirurgiske avdelinger osv. ELLER du kan jobbe innenfor min fane-og hjertesak, nemlig psykiatrien der fokuset blir mye annet enn somatisk, og alt man gjør og sier er av stor betydning for menneskene du skal hjelpe. Det er utrolig spennende og berikende å se fremgang hos pasientene, og du utvikler en empati(ikke alle gjør dette da) for de mest sårbare menneskene i samfunnet. Man endrer perspektiv fullstendig. Å jobbe med demente eller psykisk syke er helt fantastisk, selv om det både kan være krevende, tragisk og lite givende. Man får ikke tilbake like mye som man f.eks ville fått på en barneavdeling på sykehuset. Men det å hjelpe pårørende og gi trygghet og omsorg til pasienter i livets mest kritiske fase er helt fantastisk rørende og det gjør at man reflekterer over livet på en helt ny måte.

Lykke til, hva du enn bestemmer deg for

Tusen takk for et utrolig godt svar!!

Drømmen min har egentlig alltid vært å jobbe med enten barn, syke, psykisk syke eller i ambulanse/uttrykning. Så tror nok jeg skal satse på å komme inn på sykepleien f.o.m neste høst.

Hvordan er det med blod og gørr? Er det noe man vender seg til etterhvert?

Føler jo et ekstra stort press nå på at jeg må klare dette, siden det er 2. forsøk på studier. og at jeg fant det ut først nå og ikke før sommeren....

Endret 24. september 2014 av cathrine.94

[cathrine.94]

Jeg er bare på 1.året på HiOA.. Enn så lenge er inntrykket at utdanningen innebærer utrolig mye pensum Ellers har jeg ikke fått så mange erfaringer enda Hehe.

Vet du hvordan snittet er for å komme inn? Jeg skal nok ikke gå i Oslo, men kjekt å vite uansett i og med at jeg sikkert på søke i ordinært opptak nå..

[Version 2.0]

Tusen takk for et utrolig godt svar!!

Drømmen min har egentlig alltid vært å jobbe med enten barn, syke, psykisk syke eller i ambulanse/uttrykning. Så tror nok jeg skal satse på å komme inn på sykepleien f.o.m neste høst.

Hvordan er det med blod og gørr? Er det noe man vender seg til etterhvert?

Føler jo et ekstra stort press nå på at jeg må klare dette, siden det er 2. forsøk på studier. og at jeg fant det ut først nå og ikke før sommeren....

Bare hyggelig

Jeg har aldri hatt noe imot blod, avføring, urin osv, men ekspektorat derimot... FYSJ! Og nei, det har jeg ikke vent meg til enda. Jeg løper ikke ut av rommet når noen hoster opp masse klumpete slim i alle regnbuens farger, men jeg blir uvel inni meg og må av og til se vekk mens jeg lager grimaser. Heldigvis jobber jeg med mennesker som ikke registrerer selv hva de gjør mesteparten av tiden, så de ser heller ikke at jeg rynker litt på nesa ved slike ting.

Men det er absolutt en fordel at du ikke svimer av bare du ser et åpent infisert sår eller litt avføring. For avføring blir det en del av!

[AnonymBruker]

Hei hei. Så gøy at du har lyst til å bli sykepleier! Jeg er nyutdannet sykepleier, og jeg elsker yrket mitt.

Vi har tøffe dager med turnusarbeid og iblant mye overtid. Du må belage deg på å jobbe helger og helligdager, og mange arbeidssteder har et "forbud" mot fri i jula, altså alle skal ha likt. Du kan være heldig å få fri hele julaften, men langfri i jula er jeg ganske sikker på at mange kan se langt etter.

Ja, det er mye ekle kroppsvæsker, blod, gørr, grusomme sår du aldri kunne forestilt deg, men du blir vant til det. Når man tar på seg uniformen inntrer man en rolle, og kan gjøre egentlig hva som helst.

Jeg har alltid vært svært redd for døden, men jeg har flere ganger holdt døende i hånden, hatt tøffe samtaler med og trøstet pårørende og senere stelt den døde. Nå som jeg har kommet inn i det er det som om det er det mest naturlige i verden, selvom jeg fortsatt er redd.

Studiet er 50% praksis. Der jeg gikk var vi i praksis 8 uker på høsten, og 10 uker på våren, 4 fulle dager i uken med en studiedag. Får ikke betalt, og man får som oftest ikke dekket reisevei selvom du får praksis langt unna skolen og hjemstedet ditt. (Tror de fleste dekker reisevei hvis det er 100km unna skolen OG hjemstedet ditt, ikke bare en av delene). Det er lange og slitsomme dager i praksis med store innleveringer underveis, ukentlige papirarbeid, evalueringer osv. Du blir konstant evaluert av sykepleiere på vakt. Men det er veldig spennende, og alle stedene jeg har vært i praksis har jeg blitt svært knyttet til personalet, de andre studentene og pasientgruppen, så har nok aldri forlatt et praksissted uten et par tårer Man skal igjennom sykehjem, hjemmesykepleie, psykiatri, medisinsk og kirurgisk avdeling i praksisperiodene. Det varierer på rekkefølgen fra studiested til studiested, men det er vel alltid sykehjem først, så vidt jeg vet!

Ellers kan det være tøffe dager på skolen. Mye undervisning og store prøver innenfor anatomi, fysiologi og biokjemi, medikamentregning, sykdomslære, mikrobiologi, psykiatri, ect. Dette varierer også en del fra skole til skole, men grunnfagene er jo likt over alt. Siste året er det bacheloroppgave slik som alle bachelorstudier, den varierer i størrelse fra skole til skole, kravet på min skole var omlag 40-45 sider.

Vi hadde også øvingspost på skolen hvor vi satte sprøyter på hverandre, la inn pvk, sonde, ekg osv på andre sykepleierstudenter. Det flaueste var i første året hvor vi ikke var så godt kjent med hverandre enda og skulle gi hverandre stell. En student lå i sykeseng, mens to andre studenter skulle vaske deg i ansiktet, på ryggen, føttene, pusse tennene dine, mate deg, snu deg i sengen, gjerne mens en lærer eller andre studenter så på. Men underveis i studiet blir man vant til å gjøre det meste på andre mennesker og får et helt annet forhold til en naken menneskekropp. Man ser det mye mer anatomisk og medisinsk enn flaut eller seksuelt.

Jeg skjønner ut fra at du går sosiologi at du ikke kommer rett fra vgs, så vil bare fortelle deg at de fleste studentene er jenter i alle aldersgrupper. Da jeg begynte rett etter vgs var det bare jeg og ei annen som var 19, resten var 22-23 eller rundt 38-40. Det er ikke spesielt mange gutter/menn som velger å gå sykepleien, men det er da noen, og det virker til at det blir bare flere og flere

Jeg har ikke angret en eneste dag på valget mitt, selv ikke under motgang og slitsomme dager på skolen/praksis eller jobben. Det gir meg så mye å kunne gjøre hverdagen bedre for mennesker i krise, og jeg er virkelig stolt over å kunne kalle meg sykepleier!

Se på denne musikkvideoen fra Norsk Sykepleierforbund. Jeg blir ihvertfall helt varm inni meg og stolt Har blitt rørt flere ganger både nå og under studietiden min av arbeidet vi gjør

Anonymous poster hash: d887d...ed7

[Frøken.stille]

Vet du hvordan snittet er for å komme inn? Jeg skal nok ikke gå i Oslo, men kjekt å vite uansett i og med at jeg sikkert på søke i ordinært opptak nå..

Jeg tror snittet på ordinær opptak var sånn 43 eller 44 - veldig usikker Men det står vel på Samordna

[cathrine.94]

Bare hyggelig

Jeg har aldri hatt noe imot blod, avføring, urin osv, men ekspektorat derimot... FYSJ! Og nei, det har jeg ikke vent meg til enda. Jeg løper ikke ut av rommet når noen hoster opp masse klumpete slim i alle regnbuens farger, men jeg blir uvel inni meg og må av og til se vekk mens jeg lager grimaser. Heldigvis jobber jeg med mennesker som ikke registrerer selv hva de gjør mesteparten av tiden, så de ser heller ikke at jeg rynker litt på nesa ved slike ting.

Men det er absolutt en fordel at du ikke svimer av bare du ser et åpent infisert sår eller litt avføring. For avføring blir det en del av!

Svimer ikke av, synes det bare kan være litt ekkelt. Men må vel bare bli vant med det.

[cathrine.94]

Hei hei. Så gøy at du har lyst til å bli sykepleier! Jeg er nyutdannet sykepleier, og jeg elsker yrket mitt.

Vi har tøffe dager med turnusarbeid og iblant mye overtid. Du må belage deg på å jobbe helger og helligdager, og mange arbeidssteder har et "forbud" mot fri i jula, altså alle skal ha likt. Du kan være heldig å få fri hele julaften, men langfri i jula er jeg ganske sikker på at mange kan se langt etter.

Ja, det er mye ekle kroppsvæsker, blod, gørr, grusomme sår du aldri kunne forestilt deg, men du blir vant til det. Når man tar på seg uniformen inntrer man en rolle, og kan gjøre egentlig hva som helst.

Jeg har alltid vært svært redd for døden, men jeg har flere ganger holdt døende i hånden, hatt tøffe samtaler med og trøstet pårørende og senere stelt den døde. Nå som jeg har kommet inn i det er det som om det er det mest naturlige i verden, selvom jeg fortsatt er redd.

Studiet er 50% praksis. Der jeg gikk var vi i praksis 8 uker på høsten, og 10 uker på våren, 4 fulle dager i uken med en studiedag. Får ikke betalt, og man får som oftest ikke dekket reisevei selvom du får praksis langt unna skolen og hjemstedet ditt. (Tror de fleste dekker reisevei hvis det er 100km unna skolen OG hjemstedet ditt, ikke bare en av delene). Det er lange og slitsomme dager i praksis med store innleveringer underveis, ukentlige papirarbeid, evalueringer osv. Du blir konstant evaluert av sykepleiere på vakt. Men det er veldig spennende, og alle stedene jeg har vært i praksis har jeg blitt svært knyttet til personalet, de andre studentene og pasientgruppen, så har nok aldri forlatt et praksissted uten et par tårer Man skal igjennom sykehjem, hjemmesykepleie, psykiatri, medisinsk og kirurgisk avdeling i praksisperiodene. Det varierer på rekkefølgen fra studiested til studiested, men det er vel alltid sykehjem først, så vidt jeg vet!

Ellers kan det være tøffe dager på skolen. Mye undervisning og store prøver innenfor anatomi, fysiologi og biokjemi, medikamentregning, sykdomslære, mikrobiologi, psykiatri, ect. Dette varierer også en del fra skole til skole, men grunnfagene er jo likt over alt. Siste året er det bacheloroppgave slik som alle bachelorstudier, den varierer i størrelse fra skole til skole, kravet på min skole var omlag 40-45 sider.

Vi hadde også øvingspost på skolen hvor vi satte sprøyter på hverandre, la inn pvk, sonde, ekg osv på andre sykepleierstudenter. Det flaueste var i første året hvor vi ikke var så godt kjent med hverandre enda og skulle gi hverandre stell. En student lå i sykeseng, mens to andre studenter skulle vaske deg i ansiktet, på ryggen, føttene, pusse tennene dine, mate deg, snu deg i sengen, gjerne mens en lærer eller andre studenter så på. Men underveis i studiet blir man vant til å gjøre det meste på andre mennesker og får et helt annet forhold til en naken menneskekropp. Man ser det mye mer anatomisk og medisinsk enn flaut eller seksuelt.

Jeg skjønner ut fra at du går sosiologi at du ikke kommer rett fra vgs, så vil bare fortelle deg at de fleste studentene er jenter i alle aldersgrupper. Da jeg begynte rett etter vgs var det bare jeg og ei annen som var 19, resten var 22-23 eller rundt 38-40. Det er ikke spesielt mange gutter/menn som velger å gå sykepleien, men det er da noen, og det virker til at det blir bare flere og flere

Jeg har ikke angret en eneste dag på valget mitt, selv ikke under motgang og slitsomme dager på skolen/praksis eller jobben. Det gir meg så mye å kunne gjøre hverdagen bedre for mennesker i krise, og jeg er virkelig stolt over å kunne kalle meg sykepleier!

Se på denne musikkvideoen fra Norsk Sykepleierforbund. Jeg blir ihvertfall helt varm inni meg og stolt Har blitt rørt flere ganger både nå og under studietiden min av arbeidet vi gjør

Anonymous poster hash: d887d...ed7

Tusen takk for et godt svar!! Blir bare mer og mer motivert til å begynne på sykepleien, men føler samtidig et ganske stort press i og med at jeg ikke fullfører denne bacheloren jeghar begynt på. Hva om jeg ikke klarer å fullføre? Eller hva om jeg velger feil igjen? Er utrolig spennende, men tror det er riktig for meg å gå sykepleie. Justerte jo om på sykepleie fra 1 til 2 valg og tilbake flere ganger, og til slutt endte det opp med sosiolog. Vurderte jo også allerede på ungdomsskolen å ta helsefaglig på videregående osv. Så burde vel være det rette å velge det nå da? Hmm...

Jeg blir jo utrolig fascinert over ting med sykepleie/politi å gjøre, uttrykning, og den jobben de gjør etterpå, hvordan de tar hånd om ting. Jeg har alltid vært utrolig nysgjerrig av meg og alltid fulgt ekstra nøye med når ting skjer, f.eks. når det har vært en ulykke langs veien. Jeg tenker alltid at jeg vil vite hva som har skjedd og vil være der til det som trengs osv. Har jo også alltid hatt lyst til å drive med bistandsarbeid og den slags, så dette kan jo også være en mulighet etterhvert som sykepleier har jeg lest. Mye synsing... hehe

[AnonymBruker]

Hei Jeg vet ikke om du ennå følger med her, men jeg har gått gjennom akkurat det samme som deg. Fullførte en bachelor i sosiologi, og ble veldig usikker på hva jeg skulle bruke den til. Det endte med at jeg søkte sykepleien som alltid hadde ligget litt i bakhodet, men pga min smålige stress for blod og gørr hadde blitt satt på vent. Likevel, jeg ga blanke i redslene og søkte.. og kom inn! Tenkte som så mange har sagt at blod, sprøyter og slikt blir en vanesak. Er nå inne i 2.semester og trives greit. Likevel har usikkerheten kommet tilbake, og jeg kjenner meg ikke like brennsikker på at dette var riktig.

"Du blir vant til det", det gjelder beklageligvis ikke alle. For min del har det failet helt, og nesten bare blitt verre. Kombien dårlig praksisveileder+helt fersk student med småredsler gjør ikke saken bedre. Kanskje går det som smurt for deg, men vær forberedet på at ikke alt er en dans på roser. Mange er superheldige med praksissted, eller som meg: not so much. Det ble ikke tatt hensyn til at vi bare hadde gått 8 uker på skolen før praksisen, og de forventet veldig mye av oss.

Mitt tips er å søke sykepleien (du kan jo bare droppe å begynne), og fortsette studiet ditt frem mot sommeren på sos. I tillegg så bør du skaffe deg deltidsjobb på sykehjem! Det er din første praksis, og da har du fått prøvd ut mye, og sett mye av det du vil møte der. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det en stund først, da ville jeg vært mer forberedt. Håper du velger riktig! Lykke til!

Anonymous poster hash: 71a54...fcc