Blir du sint på barna?

[AnonymBruker]

Beklager det veldig dumme spørsmålet, men jeg tenkte på Aftenpostens sak om foreldrene som blir sinte på barna sine. Når har man et sinneproblem?

Jeg har vokst opp med en far som ga blaffen, bortsett fra når han kunne vræle av full hals når noe bagatellmessig var galt. Jeg takler i dag veldig dårlig om andre rundt meg blir sinte.

Nå lurer jeg på om jeg har urealistiske forventninger til mitt eget temperament. Toåringen min har den siste tiden blitt veldig bevisst og bestemt på hva han vil og ikke, og han får nesten daglig små raseriutbrudd. Som regel vil han da slå med armene, og gjerne lappe til meg i ansiktet med det han eventuelt har i hånda. Eller bite, hvis han blir skikkelig sint.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg best håndterer de situasjonene. Noen ganger, hvis han har holdt på sånn en stund, blir jeg så inmari sint selv. Særlig når han slår/biter så det gjør vondt! Som regel klarer jeg å holde det inni meg, men iblant brøler jeg tilbake. Eller røsker fra ham det han slår med.

Etterpå føler jeg meg som verdens største dust. Jeg skjønner jo at det er frustrerende å ikke skjønne hvordan man skal uttrykke ønsket sitt, men noen ganger koker det bare litt over for meg.

Jeg vet selv hvor fælt det er når foreldre brøler til deg, så det er virkelig det siste jeg vil gjøre! Men hvordan kan jeg håndtere konflikter uten å heve stemmen?

Det gjelder forsåvidt også beskjeder generelt. Ungen har ganske selektiv hørsel, og det er stadig at han utsetter seg selv eller inventar for fare fordi han ikke hører når jeg sier "nei". Griper da selvsagt inn.

og... blir du sint på barna dine? Hva gjør du da?

Anonymous poster hash: 8488d...f12

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp med en forelder som hadde sinneproblemer og slo oss. Jeg har også vært gift med en mann som ikke slo, men var veldig sint til tider. Jeg tror dette har gjort at jeg har fått lengre lunte. Jeg tror faktisk at jeg blir sint sjeldnere enn hva jeg "burde". Har aldri noensinne skreket til 4 åringen. Har aldri følt meg skikkelig sint på henne. Hun kan helt klart være trass, og jeg kan bli litt irritert, men jeg har aldri vært skikkelig sint..

Hvis du føler at du ikke klarer å kontrollere sinnet ditt så tror jeg det er lurt å oppsøke hjelp, men jeg tror absolutt ikke du er unormal altså, ei heller en dårlig forelder.

Anonymous poster hash: b1608...2f1

[AnonymBruker]

Og en ting til: Høres ut som om du har en veldig normal toåring

Og det jeg skrev over var ikke ment som "jeg er bedre enn deg"-svar, leste over igjen og så det kunne tolkes sånn. Det at jeg har lang lunte kan ha sine negative sider også, jeg er mye mindre konsekvent enn jeg burde være for eksempel. Og lar sikkert altfor mye fare, som ikke burde fare.

Anonymous poster hash: b1608...2f1

[Muscae]

Jeg har ingen tro på at det å bli sint hjelper på noen måte i vanlige situasjoner. Jeg blir ikke sint på andre, og har et veldig lite temperament, så jeg er sjeldent sint på små barn. Av og til skjer det jo, selvfølgelig, siden man bare er mennesker, og er man sliten og uopplagt så er lunta kortere. Det er helt normalt å bli litt sint, men husk for all del at det er et bittelite menneske, med lite utviklet kognitive evner, som faktisk skal lære seg å reagere og mestre sine egne følelser. Da hjelper det ikke om du ikke viser at du klarer å mestre dine egne...

Jeg vil tro at du kanskje er litt lite tydelig, siden du er så veldig redd for å bli sint, så klarer du ikke helt å vise barnet ditt at noe er uakseptabel oppførsel, før du selv blir sint? Øv deg på å være tydelig og bestemt. En ny sjanse - lytter ikke barnet da, så kommer en konsekvens. Fortell hva du vil at barnet skal gjøre, fremfor å si nei, ikke lov.

Feks: barnet slår deg med bilen. Du sier tydelig og bestemt at bilen skal kjøre på gulvet (bli gjerne med på gulvet for å vise). Mamma får vondt når du slår. Fortsetter barnet å slå sier du at dersom barnet slår med bilen, så må du ta bilen. Gjenta at bilen skal kjøre på gulvet. Om barnet fortsetter å slå så tar du bilen. Da får barnet hyle så mye han vil, men du sier bestemt at bilen skal kjøre på gulvet, og det er ikke lov å slå.

[AnonymBruker]

Bare for å understreke det, det er ikke ofte jeg ikke klarer å kontrollere sinnet, men det skjer at jeg hever stemmen til ungen.

At jeg ikke er konsekvent nok kan sikkert stemme. Ungen har arvet staheten min, noe som gjør at vi begge kan by på en utfordring for hverandre. Har han bestemt seg så vil han ikke. Og da er det frustrerende når jeg prøver å være konsekvent.

Hittil har jeg egentlig vært mer en forklarende mamma. Mulig noe av "hørselprpblemene" kommer derfra. At mamma får vondt når han slår skjønner han ikke, selv om jeg spør om han blir lei seg når andre barn slår ham.

Men igjen, han er bare to. Det er jeg, selv om det kanskje ikke høres sånn ut, veldig klar over. Jeg vet også at jeg har ansvaret for hvordan jeg håndterer situasjoner. Detjeg ønsker er jo å takle vanskelige situasjoner på en måte som er et godt forbilde for barnet.

Anonymous poster hash: 8488d...f12

[Gjest Santa Barbara]

Har det på akkurat samme måte. Tror det er mer normalt enn hva folk skal ha det til. Synes heller det høres unormalt ut å aldri ha kjeftet på ungen sin.

[AnonymBruker]

Naturligvis blir jeg sint på barna. Jeg trodde ikke jeg kunne bli sint, jeg, før jeg fikk barn. Rolig og sindig og konfliktsky av type. Helt til jeg fikk barn i trass-alderen....

Jeg kan bli sint typisk når noe gjentar seg om og om og om igjen, til tross for forklaringer, formaninger, trusler og belønninger. Når gutten ikke vasker hendene sine etter toalettbesøk, til tross for at jeg har forklart det utallige ganger. Og han står og lyver til meg på direkte spørsmål...til slutt renner det jo over.

Den seneste episoden var da 6 åringen prøvde å dytte 4 åringens hode under vann i badekaret.

DA ble mor sint....

Anonymous poster hash: da35d...c6e

[AnonymBruker]

Jeg prøver å ikke ydmyke barna ved å kjefte på dem i offentlighet.

Hvis de ikke oppfører seg når vi er ute blant folk, og de ikke gjør som jeg sier, hvisker jeg til dem så bare de kan høre det: "Vil du at mamma skal bli sint på deg mens alle de andre hører det?"

Det skjønner de at ville vært utrolig pinlig, så da gjør de som jeg sier tvert. Uten at jeg har trengt å heve stemmen overhodet.

Anonymous poster hash: da35d...c6e

[FrkHumle]

Feks: barnet slår deg med bilen. Du sier tydelig og bestemt at bilen skal kjøre på gulvet (bli gjerne med på gulvet for å vise). Mamma får vondt når du slår. Fortsetter barnet å slå sier du at dersom barnet slår med bilen, så må du ta bilen. Gjenta at bilen skal kjøre på gulvet. Om barnet fortsetter å slå så tar du bilen. Da får barnet hyle så mye han vil, men du sier bestemt at bilen skal kjøre på gulvet, og det er ikke lov å slå.

Dette er jeg helt uenig i. Å slå og bruke vold er så alvorlig at det må slås hardt ned på med en eneste gang! Første gang ungen slår, bli sint, grin om du klarer for å vise at det gjør vondt og si strengt med kraftig stemme at det ikke er lov å slå. Ja, jeg mener faktisk å skremme ungen litt fra å slå igjen. Å slå er farlig, og de ungene som slår andre må få bort denne ufyselige (og potensielt farlige) oppførselen med en gang.

Slår ungen igjen så fjern bilen og klikk i vinkel rett og slett. Å slå er strengt forbudt og jeg ser ingen grunn til å forklare dette rolig på noe vis. Den samtalen kan man ta etterpå når begge har roet seg.

Man starter jo allerede når ungen er godt under året å si strengt nei til lugging og slåing, hvorfor dulle slik med det? Alt trenger ikke være med advarsler og forklaringer, vold er fy, punktum.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig, veldig motstander av å ydmyke barna! Særlig nå som han stadig prøver å ordne ting selv er det viktig å ikke være nedsettende om noe glipper. Uhell pga prøving av nye ting takler jeg sånn sett godt. At han har funnet ut at å helle koppen på hodet om han ikke får det han vil (gå fra, kjeks istedenfor middag osv), er derimot litt vanskeligere å være tålmodig med. I hvert fall når det skjer ved hvert måltid.

85% av tiden er han heldigvis en svært sjarmerende tass og vi har det mye moro sammen. Men jeg merker at trassalderen som plutselig dukket opp er litt heftigere for blodtrykket enn jeg var forberedt på.

TS

Anonymous poster hash: 8488d...f12

[AnonymBruker]

Nå er ungene mine bare ett og to år gamle, men jeg har aldri vært sint på dem foreløpig. Irritert, oppgitt og drittlei, joda. Men ikke sint (enda).

Anonymous poster hash: 0f467...680

[AnonymBruker]

Min er tretten. Om jeg har vært sint på henne?

Anonymous poster hash: 808d3...83f

[AnonymBruker]

Jada, jeg blir sint på barna. Eller, jeg har to barn på 6 og 2 år, og det er stort sett 6-åringen som gjør ting man blir sinna for. 2-åringen er ganske enkel å håndtere foreløpig, men får selvsagt klar beskjed når hun slår eller gjør andre ting hun ikke får lov til. 6-åringen er en sånn en som, etter ørten beskjeder og forklaringer, fortsatt gjør ting han ikke får lov til og da må det faktisk litt sterkere skyts til enn å være snille-mamma.

Jeg prøver å ikke bli for sint, for jeg husker det selv fra jeg var liten at jeg hatet når noen kjeftet på meg. Men ja, innimellom når tålmodigheten er strukket for langt over lengre tid da kan jeg eksplodere. Det går fort over, og jeg pleier å snakke med 6-åringen etterpå hvor jeg forklarer hvorfor jeg ble så sint osv.

Anonymous poster hash: fb316...560

[AnonymBruker]

Alvor her.

Jeg sliter med stress, hormoner, høyt blodtrykk, psykiske plager og har to barn på 2 og 4 år. Jeg går til diverse instanser allerede så vær så snill ikke kom her og døm meg fordi jeg skriker til ungene mine av frustrasjon og avmakt. Noen ganger kan jeg se svart, og det er da jeg føler meg farlig... Dette med dårlig situasjon gjennom årene, med en far som også drev med psykisk vold ,(jeg går til en psykiater nå ), gjør at jeg blir veldig fort sinna og kan kjefte, og verre skrike til mine egne barn. Jeg har hatt følelser av at jeg har hatt lyst til å slå, men aldri gjort det. Men går til terapi for at det ikke skal gå så langt. Det er verre når jeg ikke har fått sove skikkelig at jeg blir en sånn megge. Da føler jeg meg skikkelig dårlig resten av dagen når jeg lar det gå såpass langt som å få ungene til å gråte. Har bedt hjelp fra barnevernet om å få sinnemestringskurs av dem, men det eneste de krever er å få innsyn i pasientjornalen min, og uttalelser fra psykiateren. Ønsker da ikke å dele min pasientjornal når jeg har hørt at barnevernet tar vare på sånt i ganske lang tid. Så jeg har ikke gitt min samtykke til det. Dette er noe jeg tar på alvor fordi jeg ønsker ikke at de dustene skal ta ungene vekk fra meg. Det er som en ond sirkel noen ganger. derfor prøver jeg å bryte ut av den.

Anonymous poster hash: 3439f...ab1

[Jade]

Jeg kan bli sint, som i at jeg bruker streng stemme. Men jeg skriker ikke selv det selvsagt hadde vært fristende. Når man skriker, hører ikke barna hva som blir sagt, bare at man er sint. Og lyer de, så er det gjerne av feil grunner; at mamma ikke skal bli sint. Derfor er det bedre i lengden å holde seg rolig men bestemt, og også forklare kort og lettforståelig hvorfor. Hørtes veldig overpedagogisk ut dette her, men det er jo sant, og den letteste måten å få skrikete unger på, er å skrike selv.

[Ciara]

Jeg har to barn på to og fire år.

Jeg har ekstremt lang lunte. Men som deg, TS, har jeg også erfart at trassende barn kan få meg sintere enn noe annet. Som regel går det helt greit, og jeg er veldig rolig. I blant blir jeg direkte sint, og en sjelden gang har jeg brølt til min eldste. Riktig og pedagogisk? Helt sikkert ikke, men veldig menneskelig. Det viktige her er om man gir advarsler underveis slik at ikke sinnet kommer som lyn fra klar himmel. Jeg har trygge barn, så de kan umulig ha tatt skade av at vi foreldre blir sinte en gang i blant.

Jeg husker faktisk selv fra min egen barndom at pappa en sjelden gang ble så sint at han ropte til meg. Jeg forstod veldig godt hvorfor han gjorde det (en gang slo jeg mamma, blant annet, etter å ha trasset og herjet lenge).

Ellers synes jeg at jeg har blitt mer tålmodig med trassen underveis også. Det er mange ganger jeg ser at ungene i grunnen bare er trassete og fortvilte, som om de har rotet seg inn i noe de egentlig ikke ønsker. Og da får jeg heller sympati med dem.

[Ciara]

...til slutt vil jeg si at jeg ble litt irritert av den artikkelen du refererer til.

Jeg tror de fleste er enige i at mye sinne, ukontrollert sinne og irrasjonelt sinne ikke er bra. Artikkelen fremstilte det nærmest som at alt sinne er usunt og farlig. Det er jeg uenig i.

Det er ikke sunt å gå rundt å tenke at ens eget sinne er skadelig. Sinne er naturlig, og jeg kjenner ingen foreldre som aldri har vært sinte på barna sine (det måtte i så fall være her på KG).

[AnonymBruker]

Jada jeg blir sint

Har et barn på 6,5 som jeg er så og si helt alene med (har familie og venner som avlaster, men i hverdagen er det stort sett meg og henne).

Jeg har også lang tålmodighet, er konfliktsky og eksploderer aldri i offentlighet.

Men har en datter med masse temperament og sterk vilje, og dermed hender det selvsagt at jeg både blir sur, sint, forbannet og rasende. Det går fort over, og det er ikke så ofte jeg blir forbannet og rasende, men sur og sint blir jeg nærmest daglig

Den ungen kan tyne meg til jeg tror hjernen skal flippe inni skallen min

Hadde et ikke så stolt mammaøyeblikk i morres før hun dro på skolen, hvor hun lagde total krise ut av at klærne hun ville ha på var til vask. Det var hyl og skrik osv.

Endte med at jeg ble sint, ropte, og kastet skittentøyskurven ned trappen (den er lagd av stoff og hun kunne ikke blitt truffet uansett da hun satt et helt annet sted)

Jepp, sånn er livet. 5 minutter etterpå gikk vi til skolen hånd i hånd og pratet og lo sammen som alltid. Tror ikke hun har fått traumer

Anonymous poster hash: 9a52c...2f4

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig helt normalt å bli sint på barna, ingen er perfekte og vi gjør alle gå godt vi kan

Anonymous poster hash: 1e424...4c5

[AnonymBruker]

Naturligvis blir jeg sint på barna. Jeg trodde ikke jeg kunne bli sint, jeg, før jeg fikk barn. Rolig og sindig og konfliktsky av type. Helt til jeg fikk barn i trass-alderen....

Jeg kan bli sint typisk når noe gjentar seg om og om og om igjen, til tross for forklaringer, formaninger, trusler og belønninger. Når gutten ikke vasker hendene sine etter toalettbesøk, til tross for at jeg har forklart det utallige ganger. Og han står og lyver til meg på direkte spørsmål...til slutt renner det jo over.

Den seneste episoden var da 6 åringen prøvde å dytte 4 åringens hode under vann i badekaret.

DA ble mor sint....

Anonymous poster hash: da35d...c6e

Da skal du være sint! For det er viktig at de forstår alvoret med.

Selv er jeg sjelden sint sint på barnet, men jeg kan ofte være streng i stemme når barnet mitt i vil raseri slår og sparker meg.

Og hvis jeg blir sint så er det gjerne etter den 100 gangen noe blir sagt og at jeg kanskje har sovet fryktelig dårlig (han sov jo ikke en hel natt før han var nesten 2).

Men jeg får også utrolig dårlig samvittighet for å ha hatt et utbrudd. Men jeg har aldri vært fysisk mot han. Annet enn da jeg spurte om han ville at mamma skulle lugge han, da han dro i håret mitt med begge hender og jeg holdt han og hadde ikke særlig mye armer fri til og løse begge armer, men det var bare et kort lite napp i håret hans og han ble dødelig fornærmet. Jeg vet jo at han ikke forstår at jeg får vondt selv om han får vondt og jeh fikk vondt i meg etterpå, men akkurat da var det skrekkelig ubehagelig for meg og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Har skjedd en gang på 2 1/2 år, så jeg går utfra at han overlever den gangen. .

Eller fysisk har jeg vel vært da barnet hyler i raseri for å skifte bleie ) ja, hver bæsjebleie, hver gang, hver dag og uansett tidspunkt og avledningsmanøver) da måtte jeg bare være barnet og skifte mot hans vilje. Resultatet hadde ellers vært åpne sår i rompa, da han har utrolig sart hud og hvis han går 20 min så er han helt rød (alltid etter en dag i barnehagen...)

Anonymous poster hash: 34b63...600