Angst.

[AnonymBruker]

Jeg har ca hele livet slitt med frykt. Det gar vært fra helt banale ting til mere reelle ting. Nå har heg i lengte tid slitt med angst for at mamma, pappa skal dø. Ringer telefonen fra mamma på et tidspunkt jeg ikke venter en telefon fra henne er det første jeg tenker "noe er galt!!!" Jeg nermeste skriker til henne "hva er det????" Hvor hun på svarer "slapp av, jeg bare ringer for å høre om du vil komme på middag" Hun kjenner til angsten min.

Jeg tror også at jeg får fornemmelse for at noe vil skje dem. Spesielt på kvelden når jeg skal legge meg. Sånn som i natt.

Det begynte i kveldinga. Jeg gikk med en ekkel følelse å så bygger den seg opp. Legger meg til å sove å klarer det ikke. Så begynner heg å tenke på om det er fordi jeg kan føle at noe vil skje. Jeg overbeviser meg selv om at grunnen til at heg ikke får sove å føler meg så urolig er fordi jeg kan føle på kroppen at noe vil skje med mamma eller pappa. Det toppet seg til slutt at jeg ringer for å høre at alt er bra. Ingen svarer. Jeg ringer på alle mobilene og hustelefonen, men ingen svarer. Frykten øker betraktelig å jeg mistanken forsterkes over at noe er absolutt galt. Etter å ha ringt sikker 30 ganger kl 01:55 på natta uten svar hiver jeg meg i bilen ned til de. (De bor 5 min unna.) jeg har nøkkel så jeg låser meg inn. Første heg sier til mamma er "alt er bra med oss, men heg fikk et angstanfall igjen" sånn at hun ikke skulle bli redd for at det var noe galt med meg eller min sønn, siden jeg kommer ned midt på natta, selvom hun kjenner til angsten min.

Sånn har jeg det fra tid til annen. Har flere eksempler, men skal ikke skrive om det.

Jeg har slitt endel opp igjennom åra psykisk. Jeg er mamma til en liten gutt. Jeg ønsker ikke å ha det sånn. Jeg vil gjerne gjøre noe med frykten som jeg så og si konstant har. Ikke bare for min del, men for min sønn. Nå må jeg bare si at angsten min ikke går ut over min evne til å gi han god omsorg. Men jeg er redd han skal bli like engstelig som meg, når han blir eldre å forstår. Tenker kontakte legen som kanskje kunne henvist meg til en psykolog. Har gått til dette tidligere, men så blir jeg bra i perioder å så avsluttes det. Det jeg er redd for før jeg søker hjelp er om jeg vil bli sett på som en ustabil person og at de jeg henvender meg til vil mene at dette er bekymringsverdig med tanke på at jeg har et lite barn. Han er fortsatt en liten baby, så foreløpig forstår han ikke så mye. Han er alt for meg å lyspunktet mitt.

Anonymous poster hash: c8860...303

[AnonymBruker]

TS

Må også si at heg har mistet endel familie medlemmer. Noen av lengre tids sykdom andre har plutselig dødd.

Anonymous poster hash: c8860...303