Starte på nytt...

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har hallveis bestemt meg for å flytte til neste høst og jeg vil flytte ganske langt bort. Jeg er ferdig med denne plassen. Jeg er født og oppvokst her og miljøet er helt grusomt. Jeg har slitt psykisk siden begynnelse av tenårene (er snart 20 år nå), og mange av grunnene til dette er folkene som bor her. Jeg har nylig gått ut av et forhold hvor jeg ble bedratt på så ufattelig mange forskjellige måter, aldri fysisk utroskap (såvidt jeg vet, men mistenker det veldig sterkt). Ingen vil ha noe med meg å gjøre her. Jeg har aldri gjort en flue fortært, så jeg vet ikke hva som er greia, men jeg passer rett og slett ikke inn. Dette er et veldig lite sted, så klart. Jeg tror ikke jeg greier å få livet mitt "på rett kjøl" før jeg får flyttet.

Jeg vil så inderlig starte på nytt med blanke ark, bli kjent med nye folk, få meg venner. Jeg er ensom, lei, jeg har ingen å vende meg til og bare jeg går utfor inngangsdøren ser jeg ting som minner meg om alt det fæle som har skjedd de siste årene. Jeg har egentlig ikke lyst til å vente så lenge som til neste høst, men det må jeg nesten pga en jobb jeg har fått og kontrakten varer til sommeren 2015.

Greia er at jeg også droppet ut av videregående dette året, jeg har bare fullført første året på videregående (studiespesialisering). Jeg vurderer å begynne på andre året på nytt, men samtidig har jeg tenkt på å bytte linje - uansett så havner jeg i klasse med de som er 2 år yngre enn meg (eller 3 år?). Hvordan blir jeg kjent med folk på min egen alder? Hvordan blir jeg i det hele tatt kjent i en by hvor jeg ikke kjenner noen? Jeg tror ikke jeg har vansker med å bli kjent med andre, men gruer meg litt til å møte helt nye mennesker og danne nye vennskap etter å ha blitt bedratt gang på gang på gang. Jeg har aldri hatt en venn som ikke har dolket meg i ryggen, folk har gått bak ryggen på meg så utallig mange ganger at det er direkte skummelt.. Jeg føler jeg aldri kommer på bedringens vei så lenge jeg blir boende her, jeg er alvorlig deprimert med store humørsvingninger og er en veldig sårbar og følsom person.

Lurer på om det er noen her inne som har startet på nytt med blanke ark. Bare flyttet, begynt å jobbe/studere et annet sted osv. Vil høre deres erfaringer. Jeg vet enda ikke hvor jeg vil flytte, men flytter nok til en by, selv om jeg helst vil holde meg på landet men går vell an å bosette seg litt utenfor slik at det føles litt mer hjemme.. Har ufattelig lyst til Stavanger, men det blir for langt borte + det blir for dyrt, har hørt at det er en veldig dyr by å bo i. Oslo er ikke aktuelt. Bergen står høyt på lista, problemet er bare at der kan jeg lett møte på folk som kommer her ifra (bor ganske nærme Bergen). Trondheim har jeg også tenkt på..

Jeg håper alt går etter planen og at jeg får flyttet til neste høst, og at jeg får meg venner. Jeg går bare å dagdrømmer om det hele tiden...

Anonymous poster hash: 4c013...bd7

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at min situasjon var eksakt lik din, men jeg kjenner meg igjen av mye av det du beskriver. Jeg vokste opp i en liten by hvor jeg følte det var vanskelig å finne sin plass. Jeg hadde en veldig innesluttet personlighet, noe som egentlig var et resultat av at andre satte meg i bås. Jeg ble den personen alle andre forventet at jeg var. Jeg har innsett i ettertid at jeg følte meg veldig ensom og deperimert, og hadde store problemer med å føle meg akseptert blant mine jevnaldrede.

Så fort jeg fullførte VGS flyttet jeg til Trondheim, noe jeg aldri har angret på. Jeg kunne endelig være akkurat den jeg ønsket å være, uten å bli dømt. Jeg fikk en slags ny selvtillit, og fikk meg til og med min første kjæreste bare noen uker etter jeg hadde flyttet. Jeg hadde vel litt problemer med å få venner da jeg ikke er den som slipper folk tett innpå meg, men har per i dag bare nye venner, og null kontakt med alle jeg har vokst opp med. Jeg har vokst utrolig mye på bare det å flytte til en ny by, og ha muligheten til å starte helt på nytt.

Mine beste tips er å starte på en skole med et godt studentmiljø, gjerne hvor man havner i en litt mindre klasse. Mange andre flytter helt alene til store byer og er i akkurat samme situasjon som deg, og det er derfor gode muligheter for å knytte mange nye (og gode!) bekjentskap. Du beskriver sviktende vennskap, og dårlig behandling, men tro meg, alle er ikke slik. Håper og vil tro du får deg en positiv overraskelse. Vær åpen, vær deg selv, ta sjanser, og du vil ikke angre.

Lykke til

Anonymous poster hash: eb80a...115