AD/HD spørsmål, erfaring....?

[AnonymBruker]

vet ikke helt om dette passer seg her men jeg vil gjerne kort skrive "min historie" og det at jeg begynner og lure på om jeg faktisk har adhd.

Det er nesten så jeg ønsker det, i håp om og kunne få noe til hjelp og ha en "unnskylding" for hvordan jeg er........

kort om meg..
Jeg er oppvokst i fosterhjem, aldri møtt min far, har god kontakt med mor nå i mere voksen alder.

Jeg har alltid slitt med sinneproblemer siden jeg var liten.. alltid unnskyldt dette med vanskelig oppvekst, det at jeg har mistet mange nære, vanskelig ungdsomstid osv...

• Jeg rekker ikke reagere før jeg har gått min vei, smelt i døra, sagt noe stygt jeg ikke mener og hele den regla der..
• Jeg er utolig rastløs, klarer aldri fullføre oppgaver med litt detaljer o.l.
• Det er nesten så jeg driter i og poste dette innlegget fordi slutten er såååå langt unna
• Jeg sitter aldri i ro, jeg MÅ riste med foten, bite negler, eller drive med noe
• Jeg har akkurat lagt meg for 2.gang. Jeg ryddet hele gjesterommet, tok ned, gang opp og satt på en ny klesvask ETTER jeg hadde lagt meg fordi jeg ikke fikk ro.

Altså det er så mye mere enn dette og men jeg lurer bare på om dette er noe du der ute med ADHD kjenner deg igjen i?
Jeg er så lei av og ha det sånn, føle meg så rastløs, det går utover samboeren min og også datteren min nå. utrolig vondt.

Jeg vet jeg må ta kontakt med lege for og finne ut av dette men satt her nå, rastløs og nysjerrig så hvorfor ikke spørre

klem fra megahyper latsabb

Anonymous poster hash: fad29...6cc

[Doroline]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å håpe på at man har diagnosen. Jeg syntes det var en enorm lettelse, fordi endelig falt brikkene på plass. Jeg gråt faktisk da psykologen min fortalte det til meg. For den tanken hadde jeg slått fra meg for lenge siden, -jeg er jo så rolig! Jeg jobbber jo ofte superkonsentrert med tegningene mine og leser lange avhandlinger uten problem. Men det er det, alle de andre tingene jeg ikke interesserer meg for, der faller jeg ut og bruker myye lengre tid enn nødvenindig. Fordi tankene vandrer andre steder. Plutselig visste jeg hvorfor jeg hadde mistet nesten alle jakkenene mine, skolebøkene og syklenene mine gjennom skoleårene. Jeg kunne bare ønske at jeg ble diagnostisert tidligere. Kanskje kunne jeg fått hjelp til å takle hverdagen og å mestre. Lært meg fra jeg var liten hvor viktig det er med orden i sysakene for en sjel der hodet er fylt med kaos. Kanskje kunne jeg fått litt mindre kjeft for bl.a. at jeg ikke gidder og at jeg ikke tar vare på tingene mine og istedet fått litt forståelse og drahjelp.

Når det er sagt, så kan mye bli bedre ved god organisering, godt kosthold og trening. Samtitig er jeg usikker på om oppveksten min har spilt en rolle også, for jeg hadde en ganske tøff oppvekst som gjorde vondt verre.

Råder deg til å snakke med en psykolog om dette. Du må jo ikke nødvendigvis ha diagnosen skrevet ned og vedtatt på papiret, men det å snakke om det og kartlegge hvor din problematikk ligger kan nok hjelpe deg videre. Jeg er vertfall sjeleglad for at jeg fikk hjelp for mine problemer pga adhd!

Det hjelper å vite hvor problemene dine ligger, og det å få diagnosen eller forståelse for at din problematikk er forenlig med den kan være godt for sjela og som du sier, å ha noe å skylde på for fortidens og fremtidens misforståelser. Men prøv å ikke fokuser for mye på diagnosen. Alle er forskjellige og de negative symptomene kan bli bedre med livsstil. Prøv heller å snu om energien din og bruk den til noe positivt, for det er jo nettop det det er!

[Doroline]

Og når det er sagt er det jo mange andre diagnoser med samme problematikk som du nevner, så jeg ville heller ikke trekt noen forhastede beslutninger. Og det viktigste er ikke heller selve diagnosen (når det er snakk om noe så light som adhd er i mine øyne) men akkurat DINE utfordringer. Sliter du med hyperaktivitet, så er dte noe du kan jobbe med og evt. få hjelt til uavhengig av noen diagnoser. Så om det passer inn i en diagnose-boks betyr ikke så mye. Men om du virkelig sliter kan man jo få utredet for å være sikker på at det ikke er snakk om noen manisk lidelse o.s.v.

[Sillicious]

Kan være du bare er stresset også, at alt dette kommer pga vanskelig barndom..

En bekjent av meg hadde "symptomer" som lignet adhd og som er litt kjent for det over her, han gikk til psykolog og fant ut det bare var stress.

Lærte seg å tenke annerledes og stresse ned, vanskelig og lang kamp, men han er en helt annen person nå

Ville bare fortelle dette i tilfelle du får høre det ikke er adhd, er uansett håp om å få et bedre (og roligere) liv.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å håpe på at man har diagnosen. Jeg syntes det var en enorm lettelse, fordi endelig falt brikkene på plass. Jeg gråt faktisk da psykologen min fortalte det til meg. For den tanken hadde jeg slått fra meg for lenge siden, -jeg er jo så rolig! Jeg jobbber jo ofte superkonsentrert med tegningene mine og leser lange avhandlinger uten problem. Men det er det, alle de andre tingene jeg ikke interesserer meg for, der faller jeg ut og bruker myye lengre tid enn nødvenindig. Fordi tankene vandrer andre steder. Plutselig visste jeg hvorfor jeg hadde mistet nesten alle jakkenene mine, skolebøkene og syklenene mine gjennom skoleårene. Jeg kunne bare ønske at jeg ble diagnostisert tidligere. Kanskje kunne jeg fått hjelp til å takle hverdagen og å mestre. Lært meg fra jeg var liten hvor viktig det er med orden i sysakene for en sjel der hodet er fylt med kaos. Kanskje kunne jeg fått litt mindre kjeft for bl.a. at jeg ikke gidder og at jeg ikke tar vare på tingene mine og istedet fått litt forståelse og drahjelp.

Når det er sagt, så kan mye bli bedre ved god organisering, godt kosthold og trening. Samtitig er jeg usikker på om oppveksten min har spilt en rolle også, for jeg hadde en ganske tøff oppvekst som gjorde vondt verre.

Råder deg til å snakke med en psykolog om dette. Du må jo ikke nødvendigvis ha diagnosen skrevet ned og vedtatt på papiret, men det å snakke om det og kartlegge hvor din problematikk ligger kan nok hjelpe deg videre. Jeg er vertfall sjeleglad for at jeg fikk hjelp for mine problemer pga adhd!

Det hjelper å vite hvor problemene dine ligger, og det å få diagnosen eller forståelse for at din problematikk er forenlig med den kan være godt for sjela og som du sier, å ha noe å skylde på for fortidens og fremtidens misforståelser. Men prøv å ikke fokuser for mye på diagnosen. Alle er forskjellige og de negative symptomene kan bli bedre med livsstil. Prøv heller å snu om energien din og bruk den til noe positivt, for det er jo nettop det det er!

Ja kjenner meg igjen i dette. Ofte lagt bort ting så jeg aldri finner noe. Og som du skriver, spesielt på skolen.. Måtte alltid betale masse for mistede bøker på slutten av hvert år.....

Det jeg føler jeg trenger er og bare få "samlet meg litt", alt er så kaotisk.

Føler jeg er drevet av en sinnsyk maskin som aldri går tom for drivstoff!!

Sånne ting som husabeid og blir ofte utsatt.. Først MÅ jeg bare på butikken, eller dra til min mor, fikse noe og bruke hele dagen på tull. Så er dagen omme og ingenting er blitt gjort!

Jeg ER generelt stresset og. Men det har jeg ikke alltid vært, med slik som dette har jeg alltid vært.

Så om det er noe og diagnostisere så tror jeg selv ikke det kun er stress, men men, man vet jo aldri..

Jeg skal ihvertfall ta kontakt med fastlegen min i første omgang, og finne ut av dette.

Psykolog har jeg lenge tenkt på og begynne og gå til, uansett årsak eller "tilstand" jeg har.

Jeg gjorde det en gang, var der 1 time.. rastløsheten tok overhånd så avsluttet....

TS

Anonymous poster hash: e4e80...14a

[Doroline]

Ja det høres for meg ut som noe som kan være forenlig med adhd. Det du nevner stemmer mye med noen

av spørsmålene i diagnoseskjemaet men så er det jo mange fler spørsmål også. Og som sagt, mange lidelser som har samme symptomer. Så vær forberedt på at det kan være noe annet som kanskje ikke er like greit å få slengt i fleisen. Fastlegen kan nok hjelpe deg! En psykolog eller terapaut av noe slag må du nok gå til for å bli diagnostisert.. Og det har mye med personlig kjemi om man trives eller ikke, men har også hørt om noen som har bytta mange ganger og aldri funnet en de føler det er verdt å fortsette med. Lykke til!

[AnonymBruker]

Hadde du ADHD-symptomer som barn også?

Anonymous poster hash: 2da9f...19f

[AnonymBruker]

Hadde du ADHD-symptomer som barn også?

Anonymous poster hash: 2da9f...19f

ja alt dette henger ifra jeg var liten. Så lenge jeg kan huske

Anonymous poster hash: e4e80...14a

[Chanchan]

Kjenner meg veldig godt igjen, spesielt det med å aldri kunne sitte i ro og å være ekstremt rastløs. Jeg MÅ for eksempel alltid multitaske og "overloade" hjernen, klarer ikke å se en film uten å drive med 2-3 andre ting samtidig, må ha konstant stimulering overalt!