Forstår ikke samboeren min:(

[18årogmamma]

Hei. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg legger ut dette innlegget..kanskje for råd og erfaringer? uansett..

Jeg er 18 år og bor sammen med min sønn på 1,5 år og barnefar. Jeg og barnefaren har vært i et forhold i 4 år. Han er snill og omsorgsfull, men etter at sønnen min fylte 4-5 måneder forandret han seg ganske drastisk. Han er lat,uansvarlig og bryr seg lite om familien(i mine øyne). Det er alltid jeg som står opp med sønnen vår, samboeren sitter for det meste foran tv'n og legger ikke mye merke til meg eller sønnen vår, han sover mye, han har ikke jobb og leter heller ikke.. han er generelt veldig lite sammen med oss selvom han er hjemme hele tiden, og legger alt ansvar på meg. Jeg er selv i utredelse for bipolar lidelse som jeg kanskje har. Vi har nå kommet i en situasjon hvor vi mangler inntekt. Så jeg er den som må stå for husarbeid,barnet og å ordne med økonomien. Jeg vet ikke hvor kjent alle er med bipolare lidelser, men dette hjelper ikke på problemene jeg selv sliter med. Er det noen om har erfaring med at partner er som dette og vet hva som kan være galt? Om dette kan være en sykdom?
Tar gjerne imot råd om hva jeg kan gjøre/hva dere ville ha gjort i min situasjon.

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg legger ut dette innlegget..kanskje for råd og erfaringer? uansett..

Jeg er 18 år og bor sammen med min sønn på 1,5 år og barnefar. Jeg og barnefaren har vært i et forhold i 4 år. Han er snill og omsorgsfull, men etter at sønnen min fylte 4-5 måneder forandret han seg ganske drastisk. Han er lat,uansvarlig og bryr seg lite om familien(i mine øyne). Det er alltid jeg som står opp med sønnen vår, samboeren sitter for det meste foran tv'n og legger ikke mye merke til meg eller sønnen vår, han sover mye, han har ikke jobb og leter heller ikke.. han er generelt veldig lite sammen med oss selvom han er hjemme hele tiden, og legger alt ansvar på meg. Jeg er selv i utredelse for bipolar lidelse som jeg kanskje har. Vi har nå kommet i en situasjon hvor vi mangler inntekt. Så jeg er den som må stå for husarbeid,barnet og å ordne med økonomien. Jeg vet ikke hvor kjent alle er med bipolare lidelser, men dette hjelper ikke på problemene jeg selv sliter med. Er det noen om har erfaring med at partner er som dette og vet hva som kan være galt? Om dette kan være en sykdom?

Tar gjerne imot råd om hva jeg kan gjøre/hva dere ville ha gjort i min situasjon.

Ville flyttet ut og holdt mine ben samlet til jeg var ferdig med min utdannelse og var en bedre kvinne til å bedømme menn.

[AnonymBruker]

Flytt fra han.

Anonymous poster hash: c1dc7...01c

[Aisu]

Dette høres ikke ut som en lett situasjon i det hele tatt. Er det mulig for deg å flytte hjem til foreldrene eller noen andre slektninger en stund? Tar du utdannelse for tiden? Er du interessert i å være i et forhold med denne typen? Han høres ikke ut som noen god far eller samboer for tiden, men det er vel mulig at han har forbedringspotensiale. Hvis han ikke er villig til å ta seg litt sammen, lete etter jobb, gjøre sin andel av husarbeid og oppdra sitt eget barn, er han ikke nødvendigvis noe å samle på i lengden. Hvis jeg var i den situasjonen, hadde jeg nok revurdert forholdet, flyttet hjem til foreldre og konsentrert meg om skole, barn og sykdom. Lykke til i hvert fall!

[18årogmamma]

Ville flyttet ut og holdt mine ben samlet til jeg var ferdig med min utdannelse og var en bedre kvinne til å bedømme menn.

Dette høres ikke ut som en lett situasjon i det hele tatt. Er det mulig for deg å flytte hjem til foreldrene eller noen andre slektninger en stund? Tar du utdannelse for tiden? Er du interessert i å være i et forhold med denne typen? Han høres ikke ut som noen god far eller samboer for tiden, men det er vel mulig at han har forbedringspotensiale. Hvis han ikke er villig til å ta seg litt sammen, lete etter jobb, gjøre sin andel av husarbeid og oppdra sitt eget barn, er han ikke nødvendigvis noe å samle på i lengden. Hvis jeg var i den situasjonen, hadde jeg nok revurdert forholdet, flyttet hjem til foreldre og konsentrert meg om skole, barn og sykdom. Lykke til i hvert fall!

Takk for et bra svar. Det er en mulighet å flytte hjem til mine foreldre, men det er langt unna så jeg vil måtte bytte psykolog og starte utredningen min på nytt, bytte barnehage(sønnen min har nettopp startet), kjempe gjennom rettsaker da samboeren min garantert ikke lar meg ta med sønnen min osv. Jeg er ikke i utdannelse pga dette jeg utredes for.

[Aisu]

Takk for et bra svar. Det er en mulighet å flytte hjem til mine foreldre, men det er langt unna så jeg vil måtte bytte psykolog og starte utredningen min på nytt, bytte barnehage(sønnen min har nettopp startet), kjempe gjennom rettsaker da samboeren min garantert ikke lar meg ta med sønnen min osv. Jeg er ikke i utdannelse pga dette jeg utredes for.

Er det en mulighet å snakke med en samlivsterapaut eller lignende om forholdet? Har du tatt opp med samboeren din at du syns han har forandret seg i det siste halvåret? De fleste endrer seg jo ikke drastisk helt uten grunn, så det er jo mulig at han selv sliter med noe. Kanskje familielivet kom litt fortere enn han hadde planlagt, kanskje han stresser mye med at han ikke har jobb, kanskje han er deprimert... Det er umulig for oss å vite, men om han sliter er det viktig å ta tak i det. Det er uansett ikke greit av han å lempe ansvaret for hus og familie over på dine skuldre og bare sose rundt uten å ta tak i problemene. Det aller første jeg ville gjort er å ta en rolig, voksen samtale om problemene, uten at det eskalerer til kjefting og roping, for det er i hvert fall ikke hjelpsomt! Om dere begge er villige er det nok mulig å finne en løsning

[Gjest Gjest]

Takk for et bra svar. Det er en mulighet å flytte hjem til mine foreldre, men det er langt unna så jeg vil måtte bytte psykolog og starte utredningen min på nytt, bytte barnehage(sønnen min har nettopp startet), kjempe gjennom rettsaker da samboeren min garantert ikke lar meg ta med sønnen min osv. Jeg er ikke i utdannelse pga dette jeg utredes for.

Men barn har du fått...

[GammelKaktus]

Takk for et bra svar. Det er en mulighet å flytte hjem til mine foreldre, men det er langt unna så jeg vil måtte bytte psykolog og starte utredningen min på nytt, bytte barnehage(sønnen min har nettopp startet), kjempe gjennom rettsaker da samboeren min garantert ikke lar meg ta med sønnen min osv. Jeg er ikke i utdannelse pga dette jeg utredes for.

Ja, men da gjør du det da. Du kan jo ikke bli værende med denne typen, hva hvis forholdet sliter deg så ut at du ikke kan ta deg av ungen? Barnefar er jo ikke i stand til å ta seg av barnet...

Selv om det kan bli stress nå, så er det bedre å ta det nå enn senere. Du bruker det bare som en unnskyldning Du må tenke på deg selv og barnet. Pakk sakene dine og ta gutten og reis hjem til foreldrene dine da har du et nettverk og

[Gjest Coolaid]

Lediggang er roten til alt vondt. Og med det mener jeg at dere to går hjemme sammen. Jeg forstår at du gjør det, og har full forståelse for sykdommen din. Grunnen til at samboeren din begynner å bli lat, apatisk og uinteressert i livet (ditt, barnet og hans eget) er at han faktisk går uten å ha noe meningsfylt å fylle dagene med. En sånn situasjon som han befinner seg i med arbeidsledighet finnes det bare en løsning på. Han trenger å sette vekkerklokken på, stå opp, spise ordentlig frokost, løpe ut en tur for trening - levere i barnehagen og deretter gjøre positive ting Han trenger å være aktiv i seg selv og eget liv. Er han det blir forholdet dere i mellom bedre. I stedet for å være offer for sin egen situasjon kan han velge å være sjef i sitt eget liv.

Du derimot, trenger mer avlastning og det å få lov til å håndtere sykdommen din. Løsningen er ikke nødvendigvis at du flytter fra samboer. Løsningen er at du finner ut av din mulige bipolare diagnose - han manner seg opp og skaffer jobb og et aktivt liv - og dere får hjelp av en familieterapeut.

Opplever du at det er treffende det som jeg skriver - kjenner du deg igjen i det jeg skriver ? Eller er det helt hull i hue ? Det er ikke meningen å tråkke samboer ned, han er sikkert en fin fyr, men lediggangen hindrer ham i være akkurat det.

Vis ham dette innlegget. Eller skriv ham et brev om hva du mener. Gi det en sjanse før du går fra ham om du virkelig er glad i ham. Det er lov å sette krav.

[AnonymBruker]

Men barn har du fått...

"Han er snill og omsorgsfull, men etter at sønnen min fylte 4-5 måneder forandret han seg ganske drastisk"

Anonymous poster hash: bd411...d46

[Gjest Gjest]

"Han er snill og omsorgsfull, men etter at sønnen min fylte 4-5 måneder forandret han seg ganske drastisk"

Anonymous poster hash: bd411...d46

Sånn bare helt plutselig etter 4 års forhold...

[emilia12]

Sånn bare helt plutselig etter 4 års forhold...

Slitet han med noe psykisk(grunnet arbeidsledighet) er jo det mulig att det ble for mye med ansvaret med barnet

[AnonymBruker]

Kan han være deprimert?

Anonymous poster hash: e1448...da2

[Gjest Gjest]

Slitet han med noe psykisk(grunnet arbeidsledighet) er jo det mulig att det ble for mye med ansvaret med barnet

Jeg gidder ikke å unnskylde det her.

[AnonymBruker]

Men barn har du fått...

Er du bare misunnelig?

Anonymous poster hash: 465f5...b6d

[AnonymBruker]

Er du bare misunnelig?Anonymous poster hash: 465f5...b6d

Hva i ts sin situasjon er det å være misunnelig på?

Anonymous poster hash: 8ae1d...5d4

[AnonymBruker]

Men barn har du fått...

Er du dronningen av gode beslutninger eller? Og har livet ditt blitt akkurat så perfekt som du så for deg da du var yngre? Om ikke, syns jeg du skal prøve å tenke deg om to ganger før du poster innlegg her om andre menneskers avgjørelser og beslutninger.

Jeg ser ikke hvordan du på noen som helst måte kan forsvare de innleggene du har skrevet i denne tråden. Her prøver en frustrert og sårbar 18 år gammel kvinne etter gode råd til hva hun skal gjøre i sin situasjon, og alt hun mottar fra deg er stygge bemerkninger om hennes avgjørelser i livet. Om hun har fått barn og med hvem, angår ikke deg. Det er ikke poenget. Hun skriver jo selv i startinnlegget at de har kjent hverandre i 4 år, og at han før barnet kom, var en snill og omsorgsfull partner. At de har endt opp her, er vel ikke trådstarter sin feil, eller? Hun prøver i hvert fall gjøre det riktige å SPØRRE etter hjelp. Hun innser vel at hun har et barn, og at hun nettopp av den grunn bør være såpass moden og voksen at hun prøver å gjøre noe med forholdet sitt FØR hun eventuelt forlater barnefar og hele pakka.

Å skrive ting som "holde bena samlet", og "men barn har du fått" syns jeg er helt smakløse ting å skrive. Du er klar over at det sitter ordentlige mennesker bak disse skjermene eller?

Anonymous poster hash: 141b5...868

[Kittykat]

Men barn har du fått...

Man kan ikke se inn i fremtiden. Jeg sliter selv psykisk og har 3 barn. Jeg ble syk en god stund etter at jeg fikk barn. Skulle jeg bare latt være å få barn i tilfelle noe skulle skje med meg?

Til ts: Du må si ifra til din samboer. Sånn jeg ser det, så er han enten bare jækla lat eller så surrer tankene i hodet hans om deg og din sykdom, at dere har nettopp fått barn, han har ingen jobb og ingenting å fylle dagene med.

Uansett så skal ikke han slippe unna jobben med å ha barn. Han må hjelpe mye mer til enn han gjør og du må si fra med store bokstaver. Du må vise at du ikke finner deg i oppførselen hans.

Jeg er samboer med 3 barn og jeg hadde aldri funnet meg i dette. Jeg hadde bedt han om å skjerpe seg eller så hadde jeg kastet han ut av døren med hodet først. Det er en god del jobb å ta seg av barn og det er ikke en bra ting når barnefaren ikke gidder å ta del i det.

[La Guapa]

Hei.

Dette var en vanskelig situasjon for dere begge. Jeg vil tro det har blitt mye bekymringer og ansvar for en ung mann og nå har han havnet " i baksetet i sitt eget liv". Han er nok klar over det, men klarer ikke å ta tak i det.

Jeg ville spurt hvordan han har det og heg ville støttet ham! Han er ung , du er ung og på kort tid får dere erfare å bli foreldre, dårlig økonomi og sykdom! Det finnes godt voksne mennesker i 40 årene som ikke takler det !

Kunsten er å hjelpe ham i gang 😊 har du forsøkt å snakke rolig med ham om det du observerer? Han trenger å høre at han har endret seg og at du er bekymret for ham!

Det er nå det gjelder- i gode og onde dager med ham du har valgt som barnefar 😉

En klem til deg og lykke til 😊

[Aule]

Jeg er selv i utredelse for bipolar lidelse som jeg kanskje har. Vi har nå kommet i en situasjon hvor vi mangler inntekt. Så jeg er den som må stå for husarbeid,barnet og å ordne med økonomien. Jeg vet ikke hvor kjent alle er med bipolare lidelser, men dette hjelper ikke på problemene jeg selv sliter med. Er det noen om har erfaring med at partner er som dette og vet hva som kan være galt? Om dette kan være en sykdom?

Tar gjerne imot råd om hva jeg kan gjøre/hva dere ville ha gjort i min situasjon.

TS, det er ikke meningen å være ufin mot deg. Dette er mitt tips for at du skal komme deg ut av offerrollen:

Slutt å sykeliggjøre/stakkarsliggjøre deg selv. Du har KANSKJE en lidelse? Hvor mange år og papirmøller tar det før NAV kan gi deg trygd?...Du ordner med økonomien ja. Mener du hvordan du omsetter mine skattepenger? Ærlig talt. Jeg blir forbanna over at du ikke tar ansvar over eget liv.

Og som ikke det holder prøver du å diagnostisere typen din med noe svada. Han er en lat jævel, verken mer eller mindre.

Folk som dere er grunnen til at velferdsstaten bukker under om et par tiår. Har dere hørt om å bidra til samfunnet og å være til nytte? Dere er i deres absolutt beste alder, og dere sløser den vekk på sofaen mens dere fraskriver dere ansvaret for fremtiden

Endret 7. september 2014 av Aule