Alle mennesker er forskjellige...

[AnonymBruker]

...hvorfor skal vi alltid måtte strebe for å passe inn i en liten boks som kalles "normalen" slik at alle skal være like? Jeg er så lei av å ikke passe inn fordi jeg er meg selv. Jeg har ikke lyst til å måtte "ta meg sammen" og skjule min egen personlighet fordi samfunnet frykter alt som skiller seg ut.

Jeg har ADHD, noe som gjør at jeg kan ta litt stor plass i sosiale settinger. Jeg er en person som blir veldig engasjert når det er temaer som betyr noe for meg og jeg har en tankegang som skiller seg ut. Prøver selvfølgelig å roe meg ned slik at jeg ikke blir en plage for alle rundt meg, men noen ganger glipper det litt og da kan det ta litt tid før jeg merker det selv.

På jobben tar folk avstand til meg. De ser rart på meg og vil helst ikke inkludere meg i samtaler, inviterer ikke meg med når en gjeng skal gå ut og ta en liten pause osv. Føler at de syns jeg er rar og slitsom, men de sier ikke noe til meg. De sier det med blikk og ved å ekskludere meg. Ingen gjør noe innsats for å forstå meg og jeg føler at alt jeg gjør ødelegger mer og mer for meg sosialt og karrieremessig.

Min diagnose fører med seg vanskeligheter, men den er også veldig positiv, noe jeg skulle ønske at andre la merke til og fokuserte litt mer på. Jeg er en sinnsykt god arbeidsressurs for jeg er effektiv i mitt arbeid, veldig nøyaktig og har ikke problemer med å ha mange baller i lufta.

Jeg kan gjøre store arbeidsoppgaver på halvparten av tiden andre ville brukt på de og jeg har mange ganger sett kollegaer bli overrasket over at jeg har klart å få unna oppgaver så raskt som jeg gjør.

Men istedenfor å sette pris på det så bruker de det for hva det er verdt. Jeg er ikke en kollega, en person med følelser... Jeg er et verktøy som er kjekt å ha, en robot som tydeligvis ikke har følelser eller behov for å ta en pause eller bli inkludert i sosiale settinger.

Det tærer på meg for jeg sliter meg fullstendig ut. Ikke fordi jeg har mange oppgaver, men fordi jeg føler meg lite verdt. Jeg er vikar og har søkt på en fast stilling ved bedriften som jeg er godt kvalifisert til, men de gir uttrykk for at de ikke har bruk for meg når vikariatet mitt går ut. Føler meg oversett og at all innsatsen jeg har gjort var for ingenting.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, om jeg skal si opp og prøve å slette det siste året fra minnet mitt. Om jeg skal bli og håpe det blir bedre. Om jeg egentlig ikke er frisk nok til å jobbe i det heletatt.

I all fortvilelse søkte jeg ny jobb igår og fikk veldig positivt svar. Tror jeg har god sjangse for å få denne jobben, men er livredd for å ødelegge for meg selv der og. Det er heller ikke innen det jeg er utdannet som så jeg er redd jeg ikke får kommet meg noe videre karrieremessig.

Var på nav igår og spurte om råd, men fikk bare beskjed om å dra til legen og få sykemelding. Jeg er nok veldig langt nede nå, men det gjør jo ikke ting noe bedre for meg om jeg blir sykemeldt mtp at jeg har søkt ny jobb der jeg jobber. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal si opp hvis jeg får den andre jobben jeg søkte igår og er redd jeg ødelegger hele referansen min der ved å avslutte før kontrakten min går ut.

Skulle ønske jeg var en person som ble likt og akseptert for den jeg er. Det er så slitsomt å alltid falle utenfor.

Anonymous poster hash: e4cc4...dcc

[Yesterday]

Vet hvordan du har det Lykke til videre!

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, men jeg føler også med dine kolleger. De må selvsagt vise deg normal høflighet, men ut over det vet jeg ikke om du kan kreve så mye. Det kan være forferdelig belastende å være tvunget til å sosialisere med mennesker man ikke trives sammen med, og som du selv påpeker, glir du ikke lett inn i vanlig sosial omgang med andre. Jeg har brukt altfor mye tid, fra skoletiden min og nesten frem til i dag, på å være sammen med mennesker nær sagt ut av sympati for dem, uten at det har gitt meg noe, og det har nesten tatt knekken på meg. Så det er virkelig to sider av denne saken slik du fremstiller den.

Anonymous poster hash: 39349...d03