Ikke hørt fra svigerforeldrene.

[AnonymBruker]

Vi giftet oss for noen uker siden, og fikk sendt inn bildet til avisen ganske raskt etterpå. Det har ligget på nett siden vi sendte det inn, og kom på trykk i begynnelsen av forrige uke.

Mannens foreldre visste ikke at vi skulle gifte oss, men vi regner med at de har fått det med seg nå. Om de ikke har sett bildet selv har de mange venner og bekjente, det skal ganske mye til at ingen har sett det og kommentert det. Jeg kjenner at jeg er litt skuffet/såret over at de ikke har tatt kontakt, i det minste for å gratulere. Mannen har sagt flere ganger at han ikke ønsker kontakt med dem, men det har de aldri respektert. Han synes det er greit at vi ikke har hørt noe fra dem, han tror de venter at han skal ta kontakt og fortelle de gode nyhetene, noe som ikke kommer til å skje.

Det er vanskelig å dele disse tankene og følelsene med han, han føler seg sviktet, nærmest dolket i ryggen hvis jeg nevner det. Derfor lufter jeg det her.

Anonymous poster hash: 2a752...0a8

[AnonymBruker]

Kanskje de er såret for at de ikke fikk vite om bryllupet på forhånd? Det hadde jeg blitt. Dere satt standarden.

Anonymous poster hash: d0213...324

[HoppsyDaisy]

Mannen har gitt beskjed om at han ikke ønsker kontakt? Og du er lei deg for at de faktisk ikke tar kontakt?

Dere har ikke fortalt at dere har giftet dere. Og dere er skuffet over foreldrene hans??

[melatonin]

Hadde dere hemmelig bryllup eller var din familie med? Kan være de bare respekterer din manns ønske om å ikke ta kontakt nå, selv om de ikke har gjort det før. De må ha gjort noe forferdelig siden han ikke vil ha kontakt med dem, hvis ikke synes jeg synd på dem.. Som noen over her sa så var det vel slik dere ville ha det ved å ikke si noe.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Mannen har gitt beskjed om at han ikke ønsker kontakt? Og du er lei deg for at de faktisk ikke tar kontakt?

Dere har ikke fortalt at dere har giftet dere. Og dere er skuffet over foreldrene hans??

Hun er skuffet over det. Slik jeg tolker det har ikke han det slik.

Trådstarter har ingen grunn til å føle seg såret i og med at de ikke sa i fra om bryllupet på forhånd.

Det virker som om at de nå virkelig har forstått at han ikke ønsker kontakt med dem. Kanskje de virkelig begynner å respektere det nå, blant annet ved å ikke gratulere.

Det gjenstår bare at du respekterer din manns ønsker. Det er hans familie, så han bør jo få vetoretten omkring det.

Endret 4. september 2014 av Spirrevirrevipp

[AnonymBruker]

Dere har ingen rett til å være skuffet! Dere har jo lagt opp til dette selv ved ikke å fortelle at dere skulle gifte dere.

Så hvis noen har lov til å være skuffet så er det i hvertfall ikke dere!

Anonymous poster hash: 395aa...20e

[Gjest Vinglasset]

Vi giftet oss for noen uker siden, og fikk sendt inn bildet til avisen ganske raskt etterpå. Det har ligget på nett siden vi sendte det inn, og kom på trykk i begynnelsen av forrige uke.

Mannens foreldre visste ikke at vi skulle gifte oss, men vi regner med at de har fått det med seg nå. Om de ikke har sett bildet selv har de mange venner og bekjente, det skal ganske mye til at ingen har sett det og kommentert det. Jeg kjenner at jeg er litt skuffet/såret over at de ikke har tatt kontakt, i det minste for å gratulere. Mannen har sagt flere ganger at han ikke ønsker kontakt med dem, men det har de aldri respektert. Han synes det er greit at vi ikke har hørt noe fra dem, han tror de venter at han skal ta kontakt og fortelle de gode nyhetene, noe som ikke kommer til å skje.

Det er vanskelig å dele disse tankene og følelsene med han, han føler seg sviktet, nærmest dolket i ryggen hvis jeg nevner det. Derfor lufter jeg det her.

Anonymous poster hash: 2a752...0a8

Har foreldrene gjort noe alvorlig når han går til det skritt å ikke ønske noe kontakt med dem?

[AnonymBruker]

Ikke bruk tid på å tenke på dette. Det er klart det er sårt for alle parter når det er slik at dere ikke har kontakt. Men ikke bli skuffet for at de ikke tar kontakt da.

Vi har også kuttet kontakt med hans foreldre, og det er alltid litt sårt ved spesielle anledninger, men man kan ikke forvente at de skal juble på ens vegne når man ikke er på talefot. Skjønner det hvis dere kanskje håpet på at dette skulle bli en anledning hvor de skulle ta kontakt og ting skulle begynne å ordne seg.

Det har vi håpet på ang min svigermor mange ganger, men skjer aldri. Det er ingen vits i å bruke krefter på denne skuffelsen. Er hun lik min svigermor synes hun sikkert det er supert at det dukker opp en anledning slik at hun kan demonstrere konflikten.

Anonymous poster hash: e2235...8c4

[Gjest Gjest]

Vi giftet oss for noen uker siden, og fikk sendt inn bildet til avisen ganske raskt etterpå. Det har ligget på nett siden vi sendte det inn, og kom på trykk i begynnelsen av forrige uke.

Mannens foreldre visste ikke at vi skulle gifte oss, men vi regner med at de har fått det med seg nå. Om de ikke har sett bildet selv har de mange venner og bekjente, det skal ganske mye til at ingen har sett det og kommentert det. Jeg kjenner at jeg er litt skuffet/såret over at de ikke har tatt kontakt, i det minste for å gratulere. Mannen har sagt flere ganger at han ikke ønsker kontakt med dem, men det har de aldri respektert. Han synes det er greit at vi ikke har hørt noe fra dem, han tror de venter at han skal ta kontakt og fortelle de gode nyhetene, noe som ikke kommer til å skje.

Det er vanskelig å dele disse tankene og følelsene med han, han føler seg sviktet, nærmest dolket i ryggen hvis jeg nevner det. Derfor lufter jeg det her.

Anonymous poster hash: 2a752...0a8

Hjelpes.

Mannen din vil ikke ha kontakt med sine foreldre, de fikk ikke vite om giftemålet på forhånd og nu er du skuffet over at du ikke hører fra dem????

[juliane]

Jeg kjenner jeg blir skikkelig provosert over deg, TS!

Stakkars foreldre! Ikke bare gifter sønnen deres seg i all hemmelighet, men han gidder ikke engang å fortelle nyheten selv, men lar dem se det i avisa samtidig som naboen. Du skal ikke se bort fra at naboen faktisk så det først og gratulerte dem med giftemålet til sønnen uten at de ante noe som helst. Det er et slag i magen på hvilke som helst foreldre, helt uavhengig av hva som er grunnen til at din mann ikke ønsker kontakt.

Og du mener at de skal ydmyke seg selv ved å ta kontakt med en sønn som sier han ikke ønsker kontakt, for å gratulere med en av livets største begivenheter som de hverken fikk delta i eller beskjed om at hadde skjedd? Nei, vet du hva! Jeg tipper mannen din nå har fått det slik han ønsket og at de virkelig har tatt til seg beskjeden fra dere om at kontakten er brutt.

[AnonymBruker]

Hun er skuffet over det. Slik jeg tolker det har ikke han det slik.

Trådstarter har ingen grunn til å føle seg såret i og med at de ikke sa i fra om bryllupet på forhånd.

Det virker som om at de nå virkelig har forstått at han ikke ønsker kontakt med dem. Kanskje de virkelig begynner å respektere det nå, blant annet ved å ikke gratulere.

Det gjenstår bare at du respekterer din manns ønsker. Det er hans familie, så han bør jo få vetoretten omkring det.

Jeg vet ikke om mannen min er skuffet eller såret. Jeg vet han håpet de ville bli glade på hans/våre vegne, og at de ville ringe og gratulere. Men han hadde nok ingen forventninger om at det kom til å skje.

Mine følelser er av den typen som bare kommer, de stopper ikke opp og spør om det er en logisk eller fornuftig grunn til at de kommer. De er nettopp følelser.

Jeg respekterer min manns ønsker, i forhold til foreldrene har han nok med sine egne ting, noe jeg forstår veldig godt. Jeg tok det opp, spurte om vi skulle informere dem om at vi har giftet oss, men endte opp med å såre han. Men jeg trenger å få luftet tankene og følelsene, trenger å få bearbeidet det litt og forstå meg selv litt bedre. Derfor bruker jeg kg, nettopp fordi dette blir for vanskelig for min mann. I forhold til foreldrene har han full vetorett. Selvfølgelig. Hva får deg til å tro noe annet? Mine følelser, derimot, har han ingen vetorett over. Like lite som jeg har. De kommer. Og jeg synes faktisk det er sårt at jeg ikke har fått noen svigerfamilie, noe som kom som et sjokk på meg. Og jeg har ingen å snakke med akkurat det om.

Ikke bruk tid på å tenke på dette. Det er klart det er sårt for alle parter når det er slik at dere ikke har kontakt. Men ikke bli skuffet for at de ikke tar kontakt da.

Vi har også kuttet kontakt med hans foreldre, og det er alltid litt sårt ved spesielle anledninger, men man kan ikke forvente at de skal juble på ens vegne når man ikke er på talefot. Skjønner det hvis dere kanskje håpet på at dette skulle bli en anledning hvor de skulle ta kontakt og ting skulle begynne å ordne seg.

Det har vi håpet på ang min svigermor mange ganger, men skjer aldri. Det er ingen vits i å bruke krefter på denne skuffelsen. Er hun lik min svigermor synes hun sikkert det er supert at det dukker opp en anledning slik at hun kan demonstrere konflikten.

Anonymous poster hash: e2235...8c4

Takk for støtten og forståelsen, det har det ikke vært mye av verken her eller ellers. Det er slitsomt å bli møtt med andre menneskers skuffelse når jeg fortalte at familien hans ikke var invitert. Det måtte alltid forsvares, forklares. Ingen gikk ut fra at når vi tok et så vanskelig valg så var det faktisk en god grunn til det. Ett menneske reagerte med "så bra", den personen kjenner til en brøkdel av bakgrunnen. Det var befriende å få den reaksjonen, så befriende at jeg faktisk begynte å gråte. Først da skjønte jeg hvor slitsomt det hele tiden var å komme i forsvarsposisjon når det ble snakk om bryllupet og hvem vi inviterte.

Jeg er så heldig å ha et godt forhold til min familie, til tross for at vi har en turbulent fortid. Det skulle jeg virkelig ønske at min mann også kunne ha. Men til forskjell fra mine foreldre er ikke hans villige til å innse at de har gjort noe feil, men fortsetter på samme måte. Min mann har mange ganger prøvd å bedre forholdet, men det nytter jo ikke når foreldrene ikke vil gjøre en innsats. Hver gang har det endt med at han har blitt dårlig, både fysisk og psykisk.

Igjen, takk for forståelsen. Jeg har møtt veldig lite av det.

Har foreldrene gjort noe alvorlig når han går til det skritt å ikke ønske noe kontakt med dem?

Ja. Jeg ønsker ikke å gå i detalj, men det er snakk om alvorlig mishandling. Behandling/"oppdragelsesmetoder" som i krig ville vært betegnet som tortur. Systematisk psykisk nedbryting over flere år.

Takk for at du spurte. Du er faktisk en av de få som har gjort det, i stedet for å hoppe rett på "for en forferdelig sønn".

Til dere andre: Jeg er faktisk skuffet og såret. Såret mest på min manns vegne. Om jeg har "rett" til det eller ikke, om det er vi selv som har lagt opp til det eller ikke, følelsene er der. Og de trenger jeg en ventil for. Skuffet på mine egne vegne, noe som virkelig overrasket meg. De har jo aldri vært en del av mitt liv, så hvorfor skulle jeg savne dem? Det gjør jeg altså. Jeg savner de svigerforeldrene jeg kunne hatt. Nå som vi er gift skulle svigerforeldre vært en naturlig del av min familie.

Anonymous poster hash: 2a752...0a8

[HoppsyDaisy]

Sender deg en varm klem TS!

Det mange inkludert meg selv reagerte på, var måten du formulerte innlegget på. Hadde du skrevet dette med en gang, hadde du fått helt andre svar.

Jeg beklager at jeg ikke svarte på en mer hyggelig måte, når jeg ikke visste mer enn det som stod i hovedinnlegget.

Det vi kan lære her er to ting.

1.) skriv et tydlig hovedinnlegg når det gjelder personlige tema. Hvis ikke er det lett for misforståelser. Og situasjoner som dette oppstår.

2.) Svare på en høflig måte. Spesielt når vi ikke vet hele bakgrunnen.

Det er veldig trist at din mann har slike foreldre! Og jeg forstår godt at du sørger over "tapet av svigerforeldre": Du tenker hva som kunne vært. Det er nok ikke unformale følelser du har. Familie er viktig.
Det høres ut som en bra ting at din mann har kuttet kontakten. Han virker som en tøff og sterk mann.

Gratulerer som mann og kone!

[AnonymBruker]

Herregud jeg skjønner deg så godt!! Som jeg sa tidligere så er det desverre bortkastet å være såret, men det er så tungt å være en av de som ser på ekteskapet som en forlengelse av sin egen familie. At begge familiene skal bli en forlengelse av hverandre. Også blir det slik av forskjellige grunner. Jeg vet hvor sårt det er. For min svigerfamilie ble jeg bare ett fremmedlegeme som ødela deres bilde av deres familie. Og de ville ha meg ut av bildet både før og etter bryllupet vårt.

Skjønner ut i fra det du skriver at her handler det om verre ting enn bare å ekskludere, men at de har vært fæle med mannen din på mange måter. Kjempetrist, for deg og for mannen din.

Selv om det kan virke som om din mann har det tyngst mtp hans familie, har du all grunn til å sørge over at du ikke fikk en svigerfamilie du kan trives med og som dere kan bli glad i hverandre. Det er ett stort tap, og de fleste ønsker seg en stor familie.

Lykke til, regner med du og mannen din får det kjempegodt sammen for dere må ta ekstra godt vare på hverandre når andre er fraværende!

Anonymous poster hash: e2235...8c4

[GammelKaktus]

Du må bare respektere mannen dine sine og ikke nevne familien hans uten at han prater om de selv. Det er helt og holdent opp til han da det er hans familie.

Hadde jeg vært sammen med en og han maste om familien min som jeg ikke har kontakt med så hadde nok ikke det forholdet vart så lenge hvis han ikke respekterte ønskene mine.

Når det er sagt, så kan jeg jo til en viss grad forstå at du er skuffet over å ikke får en stor "lykkelig" familie, men du var vel klar over hvordan forholdene var før dere giftet dere?

[AnonymBruker]

Sender deg en varm klem TS!

Det mange inkludert meg selv reagerte på, var måten du formulerte innlegget på. Hadde du skrevet dette med en gang, hadde du fått helt andre svar.

Jeg beklager at jeg ikke svarte på en mer hyggelig måte, når jeg ikke visste mer enn det som stod i hovedinnlegget.

Det vi kan lære her er to ting.

1.) skriv et tydlig hovedinnlegg når det gjelder personlige tema. Hvis ikke er det lett for misforståelser. Og situasjoner som dette oppstår.

2.) Svare på en høflig måte. Spesielt når vi ikke vet hele bakgrunnen.

Det er veldig trist at din mann har slike foreldre! Og jeg forstår godt at du sørger over "tapet av svigerforeldre": Du tenker hva som kunne vært. Det er nok ikke unformale følelser du har. Familie er viktig.

Det høres ut som en bra ting at din mann har kuttet kontakten. Han virker som en tøff og sterk mann.

Gratulerer som mann og kone!

Takk for gratulasjonen.

Jeg skjønner at jeg burde ha skrevet mer utfyllende i hovedinnlegget, men jeg antok at de som leste ville skjønne at det er en god grunn til at de ikke var invitert (eller informert). Hvem ville vel finne på å gjøre noe sånn uten at det ligger noe alvorlig bak?

Og han er virkelig en sterk mann. Jeg har vært heldig.

Herregud jeg skjønner deg så godt!! Som jeg sa tidligere så er det desverre bortkastet å være såret, men det er så tungt å være en av de som ser på ekteskapet som en forlengelse av sin egen familie. At begge familiene skal bli en forlengelse av hverandre. Også blir det slik av forskjellige grunner. Jeg vet hvor sårt det er. For min svigerfamilie ble jeg bare ett fremmedlegeme som ødela deres bilde av deres familie. Og de ville ha meg ut av bildet både før og etter bryllupet vårt.

Skjønner ut i fra det du skriver at her handler det om verre ting enn bare å ekskludere, men at de har vært fæle med mannen din på mange måter. Kjempetrist, for deg og for mannen din.

Selv om det kan virke som om din mann har det tyngst mtp hans familie, har du all grunn til å sørge over at du ikke fikk en svigerfamilie du kan trives med og som dere kan bli glad i hverandre. Det er ett stort tap, og de fleste ønsker seg en stor familie.

Lykke til, regner med du og mannen din får det kjempegodt sammen for dere må ta ekstra godt vare på hverandre når andre er fraværende!

Anonymous poster hash: e2235...8c4

Vi har det veldig bra sammen, og det kommer vi til å fortsette med. Og heldigvis har vi min familie, som har ønsket han velkommen med åpne armer fra dag en. Men jeg kjenner det er litt sårt at jeg ikke får den svigerfamilien jeg gjerne skulle hatt, som begge mine foreldre hadde.

Du må bare respektere mannen dine sine og ikke nevne familien hans uten at han prater om de selv. Det er helt og holdent opp til han da det er hans familie.

Hadde jeg vært sammen med en og han maste om familien min som jeg ikke har kontakt med så hadde nok ikke det forholdet vart så lenge hvis han ikke respekterte ønskene mine.

Når det er sagt, så kan jeg jo til en viss grad forstå at du er skuffet over å ikke får en stor "lykkelig" familie, men du var vel klar over hvordan forholdene var før dere giftet dere?

Det er 100% opp til mannen min hva slags forhold han skal ha til familien sin. (Hadde det vært opp til meg hadde han kuttet kontakten mye tidligere, for jeg har sett hvor mye han har slitt bare etter å ha snakket med dem på telefon. Men det var (og er) viktig for meg at han får styre dette selv.)

Jeg tar ikke opp familien hans, men lytter, svarer og støtter etter beste evne når han gjør det. Tror ikke jeg noen gang har nevnt dem på eget initiativ. Det er hans familie, han som blir dårlig av å ha kontakt, han som har en vanskelig fortid med dem, så selvfølgelig er det opp til han. Noe som er veldig viktig for oss er åpenhet og ærlighet, derfor spurte jeg da vi en dag snakket om det, om vi skulle informere dem om at vi er gift. Jeg liker ikke tanken på at de kanskje ikke vet det, men da han sa nei godtok jeg det uten å blunke.

Selvfølgelig visste jeg hva slags forhold han har til familien før vi giftet oss. Det jeg ikke var forberedt var at jeg kom til å savne en svigerfamilie. For mange (i alle fall for mine foreldre) en "bonus" som følger med å gifte seg.

Anonymous poster hash: 2a752...0a8