Foreldrene mine holder meg nede

[babydoll]

Jeg er 27 år og alenemor for en datter på 1 år. Jeg har god utdannelse, er normalvektig med normalt pent utseende, tjener godt og bor i min egen leilighet. Jeg skal snart ut i arbeidslivet igjen etter fødselspermisjon - foreldrene mine tror bare jeg kommer til å få en sekretærjobb, enda jeg er svært dyktig innen mitt fagfelt og har vært på flere jobbintervjuer som har gått utmerket, og hvor jeg venter på tilbakemelding.

Foreldrene mine tror ikke at jeg klarer noen ting. De tror ikke jeg er dyktig i jobben, de tror ikke jeg klarer å oppdra datteren min. Jeg pusser opp leiligheten min nå, maler og tapetserer. De mente det var en dårlig idé da jeg ikke ville greie å gjøre det. De trodde ikke jeg ville klare å ta ut farge på tapeten engang!

Jeg skal kjøpe bil nå, må ha det når datteren min begynner i barnehagen. De mener jeg må vente til utpå høsten. Hva skal jeg vente på? Jeg har godt over 20 000,- utbetalt pr. mnd, og har da vel råd til bil nå! Og hvorfor skal de bestemme når jeg skal kjøre bil?

Jeg føler at foreldrene mine overvåker meg. De ringer hver dag, og spør aldri om hvordan jeg har det, de spør bare om hva jeg gjør. De skal vite alt jeg foretar meg. Det er slitsomt, for jeg kan ikke lyve, og det er jo ingenting å lyve om, men jeg har ikke lyst til at de skal vite alt jeg gjør heller.

Hvorfor føler jeg at jeg må spørre foreldrene mine først hvis jeg tenker på å reise bort? F.eks ta med datteren min en uke til syden, hvorfor føler jeg at jeg må be om lov?

Jeg har tenkt å studere på kveldstid fra høsten av, lese alene, uten undervisning. Foreldrene mine bare ler av det, og mener jeg aldri kommer til å fullføre. Hvorfor gjør de det? Jeg har fullført videregående og har en 5-årig mastergrad som ble fullført på normert tid med gode karakterer.

Jeg har blitt engasjert innen lokalpolitikken, hvorfor tror de at jeg ikke kan gjøre en god jobb der?

Jeg føler at jeg burde bryte med foreldrene mine, de har et stygt menneskesyn. Alle feil skal ties bort - det ytre bilde av familien skal være perfekt. De vil ikke snakke om mine problemer, enda de vet at de eksisterer. (De vet at jeg har hatt spiseforstyrrelser i mange år, men spør aldri om hvordan det går.)

Jeg har prøvd å få tid hos psykolog fra høsten av. Da jeg fortalte det ble de helt bleke om nebbet - ingen i vår familie skulle trenge psykolog, det var bare for svake mennesker.

Jeg kunne fortalt så uendelig mye mer, men dette er vel allerede mer enn langt nok for et slikt forum.

Takk for at du gadd å lese, jeg ville satt pris på noen gode råd.

[~sikka~]

Vet ikke hva jeg skal si jeg. Men her har du ihvertfall en klem

[nessi]

Huff, dette høres jo helt håpløst ut. Du virker heldigvis som et oppegående menneske, så jeg synes du skal fortelle foreldrene dine at du tar dine egne valg og gjennomfører det du vil. Hvis ikke de kan akseptere det, får de bare holde seg unna.

[Bambi]

Kjenner igjen mye av det du beskriver. Foreldrene mine har heller aldri brydd seg så mye OM - de har heller brydd seg MED. Og det er en vesentlig forskjell!

Jeg har aldri voldt dem problemer, gjort det bra på skolen, har aldri vært borte i noe kriminelt, har hatt gode jobber hvor jeg har vært respektert. Men det hjelper ikke hva jeg gjør og hvordan jeg klarer meg. Det blir ikke bra nok for dem uansett.

Så nå har jeg brutt all kontakt med dem. Jeg gidder ikke å få kjeft urettmessig lengre, gidder ikke ta telefonen for å sitte og høre på syting og klaging. Nå kan de sitte der, og høste fruktene av det de har sådd.

Det er vanskelig å kutte ut foreldrene sine, men jeg nådde til slutt et punkt hvor jeg fant ut at de ikke tilførte livet mitt noe positivt, og at nok fikk være nok. Og vet du hva? Jeg har det faktisk bedre nå!

Lykke til -

Bambi

[Suzy]

Vet du - jeg tror du må flytte unna dem jeg. Dette er da helt uholdbart :o

[Gjest Pjusk]

:trøste:

Har ingen gode råd. Men vil gjerne si at jeg er glad for at du selv ser at det de gjør er galt!! At ikke du tror at de har rett i sin oppfatning av deg (og andre)!!

Lykke til!!

[babydoll]

Flytte unna ja, tanken har slått meg, men nå har det seg sånn at jeg flytter til samme nabolag som dem til høsten. Jeg trenger vel ikke si at jeg gruer meg. Jeg prøvde å tenke praktisk, barnevakt etc. Det er derfor jeg pusser opp leiligheten min nå, så jeg skal få litt mer for den når den skal selges.

Jeg føler meg slem når jeg tenker på å bryte kontakten. Ikke så mye for min egen del, men for deres. De forguder jo datteren min, og datteren min er også veldig glad i dem. Det skulle tatt seg ut, ja...

Jeg burde kanskje flytte til en annen bydel istedet? Uff, men nå har jeg jo kjøpt "drømmeleiligheten" i deres nabolag, den bygges nå og er ferdig til høsten, iallfall før jul. Har bestilt drømmekjøkkenet mitt. Men jeg kan kanskje finne en fin leilighet et annet sted også...

.

Jeg kan jo ikke bryte kontakten, for jeg er på en måte avhengig av dem i og med at jeg er alene med datteren min. Har barnehageplass like ved dem. Uff, hva skal jeg gjøre?

[Gjest Ethereal]

Jeg kjenner til litt av det du skriver. Jeg har en far som KUN er opptatt av seg selv, og som det virker som bare bryr seg om andre i den grad det kan reflektere tilbake på ham selv. Til og med når det gjelder barnebarnet på to dreier alt prat seg om "hvor godt hun liker bestefar". Jeg kan aldri holde en normal samtale i gang, for så snart jeg har sagt noe, dreier han igjen over på seg selv.

Jeg bor langt borte fra ham, og merker at jeg blir frustrert over å være i samme rom som ham.

Kom deg bort, det er den eneste måten du kan unngå at de får rett, at det går troll i ord (sier de det lenge nok, bryter de deg ned slik at du begynner å tro på det de sier, uten å ville det).

[babydoll]

:Men vil gjerne si at jeg er glad for at du selv ser at det de gjør er galt!! At ikke du tror at de har rett i sin oppfatning av deg (og andre)!!

Lykke til!!

Ja, det er jo det som har skjedd nå da, jeg har endelig fått opp øynene skikkelig. De knuser jo alt av selvtillit. Hvis jeg noen gang kritiserer dem får de meg bare til å føle meg utakknemlig.

[Bø]

Det er merkelig at foreldrene dine klarte å få en så oppegående datter som deg! Du høres ut til å være råsterk.

Jeg syns du skal trekke deg litt unna dem. Svar så kort som mulig når de spør og graver. Ikke ta telefonen hver gang de ringer, bare når du føler at det passer sånn.

Enkelte foreldre klarer ikke å slippe taket på ungene sine. På et eller annet tidspunkt må man bare slippe taket, og stole på at man har gjort en god nok jobb som foreldre. Si ifra at de ikke trenger å oppdra deg lengre, og at du har blitt voksen og klarer deg selv.

Sånne foreldre er slitsomme. :trøste:

[Gjest Xavia]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Var også alene med et lite barn, studerte, bodde i nærheten av mamma og pappa av praktiske årsaker.

Fungerte dårligere og dårligere. Måtte til slutt ta et kraftig oppgjør med dem. Det var tøft, men nå i ettertid har ting blitt bedre. De vokter seg vel for ikke å fortsette som før oppgjøret.

Nå bor jeg relativt langt unna, og det har hjulpet betraktelig på forholdet oss i mellom.

Per i dag har vi god kontakt, og ser barnebarnet sitt titt og ofte.

Lykke tl, kanskje det er godt å vite at det er noen her som vet akkurat hvordan du har det! :trøste:

[Bø]

Jeg kan også tilføye at jeg har en far akkurat sånn som Ethereal beskriver. I dag bor han mer enn 100 mil unna, og det er jeg veldig, veldig glad for. Og jeg skal vokte meg vel for å overføre følelsen av å aldri være bra nok til mine barn.

[Gjest Anonymous]

Jøss. Du er under hælen på dine foreldre. Må være ille å føle at de undervurderer sin egen datter.

Du trenger muligens hjelp til å bryte ut av dette forholdet.

Må du ta alle tlf fra dem?

Klarer du å si til dem at så lenge de ikke er intr. i å høre hvordan du har det/ fortelle deg hva du ikke klarer, så behøver de ikke ringe?

Kan være tøft, men du kansje må+

Fint at du har tenkt på psykolog. Tror kansje de har mereproblemer enn deg.

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Her må du være flink til å sette grenser. Vis dem innlegget ditt da vel! Eller hver gang de sier noe håpløst, si det! Når de kommer med en idiotisk påstand, si "hallo, jeg er voksen og bestemmer selv, hvis dere ikke har noe hyggelig å si kan dere la være å si noe."

Du må være virkelig tydelig med dem fremover hvis du skal klare å få rom til deg selv. Jeg synes flytting er en god ide jeg - du har jo økonomien i orden hørss det ut som, det er fint mulig å skaffe pålitelig barnevakt.

Synes du skal prioritere deg selv her - dette er et slitasje moment du ikke burde trenge å forholde deg til og hvis de ikke forsår det selv får du ta avstand. Datteren din er tjent med et godt forbilde, en mamma som kan ta vare på seg selv.Hva foreldrene dine måtte mene om at du går til psykolog er jo revnende likegyldig - du er jo knallsterk...

Drømmeleiligheter er det mange av!

Jeg har selv nettopp brutt opp, tatt med meg sønnen min og flyttet vekk fra familien for å få litt space. Ja, det er litt overgang i begynnelsen - men man blir fort kjent med folk på jobb, trening og barnets aktiviteter, foreldre i barnehagen osv. Det er det beste jeg har gjort!!

Avertér etter en voksen barnepasser, du vil bli overrasket over hvor mange voksne som har hjerterom til en til. Jeg averterte etter dagmamma i sommer, og ble nedringt av alt fra 17 åringer til bestemødre, som gjerne ville passe en liten gutt ekstra!

Verden ligger foran deg, det er helt sant. Ikke la dem begrense deg, du har bare ett liv og det skal DU disponere!

Ta spranget, du! Lykke til!! Det er ikke alle forunt å kunne ha sterk nok økonomi og oppegående hjerne nok til å starte med blanke ark, men det har du. Bruk det!

:blomst_opp:

[babydoll]

Hvis jeg ikke tar telefonen ringer de igjen senere. Da blir det bare spørsmål om hvorfor jeg ikke tok den. Hvis jeg ikke svarer, eller bare sier at jeg var opptatt, blir det kryssforhør.

Tusen takk dere som har svart så langt, jeg setter virkelig stor pris på det!

[vackraflickan]

Foreldrene dine burde være utrolig stolte av deg. Det er de sikkert også selv om de ikke viser det.

Jeg syns rådet om en ekstern barnepasser høres bra ut. På den måten trenger du ikke å føle at du står i gjeld til dem. Det betyr jo ikke at de ikke fortsatt får treffe barnebarnet sitt. Men da kan du heller ta med datteren din på besøk enn at de trenger passe henne hele tiden.

Det å oppsøke psykolog er en god ide. Det beste hadde kanskje å tatt med foreldrene dine, men det går de nok ikke med på.

Kanskje ikke så mye nye råd, men. Du burde uansett være veldig stolt over det du har oppnådd. Datteren din er heldig som har en så oppegående og smart mor.

[Gjest Anonymous]

Hei!

Det kan godt være at jeg tar feil, men er det en mulighet for at all denne kryssforhøringen og nedrakkingen egentlig er et uttrykk for bekymring? Kan det være at de er redde for at spiseforstyrrelsene skal blusse opp igjen hvis du tar på deg mye arbeid? Kanskje har de sett at du har lidd av flink-pike-syndromet før, og er redde for at du skal bli slik igjen? Kanskje prøver de å "jekke deg litt ned", for å unngå at "du tar helt av"? Har sykdommen vært så alvorlig at de også kan være redd for hvordan det går med datteren din?

Nei, jeg vet ikke. Men jeg tror ikke det er unormalt at foreldre som har opplevd barn med slike sykdommer, blir ekstra påpasselige, og ser etter faresignaler i alt barna foretar seg...

Mulig dette var helt bak mål, men tenkte jeg skulle gi mitt innspill allikevel. Uansett hva som er årsaken til måten de oppfører seg på, så syns jeg du skal ta det opp med dem. Det må være forferdelig slitsomt for deg.

[nessi]

Hvis jeg ikke tar telefonen ringer de igjen senere. Da blir det bare spørsmål om hvorfor jeg ikke tok den. Hvis jeg ikke svarer, eller bare sier at jeg var opptatt, blir det kryssforhør.

Tusen takk dere som har svart så langt, jeg setter virkelig stor pris på det!

Du må tydeligvis bli flinkere til å si - "Det har faktisk ikke du noe med!"

[Gjest Madam Felle]

Hvis jeg ikke tar telefonen ringer de igjen senere. Da blir det bare spørsmål om hvorfor jeg ikke tok den. Hvis jeg ikke svarer, eller bare sier at jeg var opptatt, blir det kryssforhør.

Tusen takk dere som har svart så langt, jeg setter virkelig stor pris på det!

Be de passe sine egne saker, for du kommer til å ødelegge deg selv om de skal få fortsette på den måten.

Begynn rolig med å si, at du ikke ønsker å fortelle dem hva du gjør, til alle døgners tider når de spør. At du rett og slett har behov for litt privatliv. Det blir sikkert tøft til å begynne med, men som det er nå ødelegger du deg selv mer og mer, og det ønsker du vel ikke. Av og til lønner det seg å være litt tøff en liten stund, for så å få det bedre på sikt.

Du kan jo også si til de at du ikke ønsker å snakke med de, om de bare skal kritisere deg.

Hva med å skrive et brev til de, der du forklarer hvordan du føler det. Kan være lettere å få sagt det på den måten,f or da slipper du det ansikt til ansikt.

Uansett ønsker jeg deg lykke til.

[babydoll]

Hei!

Det kan godt være at jeg tar feil, men er det en mulighet for at all denne kryssforhøringen og nedrakkingen egentlig er et uttrykk for bekymring?...osv.

Ja, det hadde jo vært fint om det hadde vært sånn. De har imidlertid alltid oppført seg som de gjør nå. Alt skal være perfekt. De er nokså snobbete når det gjelder slike ting. De nekter selvsagt for at de er snobbete selv.

Det har vært sånn også før jeg fikk spiseforstyrrelser. Det har vært ganske ille, for noen år siden, men nå er jeg så godt som frisk, selv om jeg får tilbakefall en gang i blant.

Datteren min er det eneste barnebarnet deres, og det virker som at de holder på å få et litt usunt forhold til henne. Jeg tror de kommer til å stille minst like store krav til henne som de gjorde til meg. Jeg skal gjøre alt i min makt for at hun ikke skal føle at hun ikke duger. Vil hun jobbe i butikk skal hun selvsagt få gjøre det, selv om jeg nok kommer til å oppmuntre til litt utdannelse.