Han er bipolar, jeg er forelska

[idalok]

Du må være klar over at det kan bli utfordringer, men liker du personen så sats

[Gjest krokodillen]

Jeg tenker at det som kan bli tøft for deg, er hvis han forteller deg at han kun har vennskapelige følelser for deg. Han som person, inkludert berg og dalbanen tror jeg du er veldig klar for. Jeg tror du har tenkt gjennom dette veldig godt, og er villig til å akseptere at han kanskje vil avvise deg innimellom for å "teste" at du blir, eller fordi han der og da virkelig ikke ønsker å "plage" deg mer.

Jeg har vokst opp med en stefar med sikkert samme grad som din pappa, og jeg vet at hvis en mann jeg elsket og egentlig hadde det enormt fint med, hadde hatt lidelsen ville jeg ikke tenkt to ganger på å hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde blitt. Spesielt hvis han hadde hatt en mild grad som du snakker om for "din" mann. Den økonomiske påkjenningen er jo det som er verst, når de "mister hodet". Så lenge han har kontroll over de tingene er det ikke noe å tenke på.

Alle har depresive perioder i ny og ne, og sterk depresjon kan ramme de fleste en eller flere ganger i livet. Man har aldri noen forsikringer mot noe som helst, og det er kanskje bedre å vite hva man har i vente kontra å plutselig få en hindring i hverdagen man ikke er vant med.

Det jeg er litt nysgjerrig på er faktisk utredningen han har vært på og det at han nå settes på forskjellige medisiner for å teste hva som fungerer.. Ved så milde grader av bipolar trudde jeg virkelig de hadde sluttet å medisnere, men brukte kognitiv terapi??

Og når det kommer til kjærligheten må man noen ganger hive seg på og ta noen sjanser for å få det man ønsker seg. Jeg forstår at du frykter å miste han helt hvis du forteller han at du ønsker mer enn vennskap, men samtidig så tenker jeg at et så sterkt bånd som dere har ikke lar seg rive helt av uansett.. og hva skal du gjøre da? fortsette å gå rundt å være forelsket i en mann du ikke vet om du kan få, og hindre deg selv i å treffe noen andre pga håpet?

Ønsker deg uansett lykke til med valgene dine. Det ordner seg alltid, tro det eller ei, men valg må man ta for å ikke bli værendre på stedet hvil, hvis stedet hvil ikke er det man ønsker seg.

kongnitiv terapi fungerer ikke for alle. og nei de har ikke slutta å medisinere bipolar type 2. mange kan leve helt normalt med medisiner som for eksempel lamictal

[Nettinettet]

kongnitiv terapi fungerer ikke for alle. og nei de har ikke slutta å medisinere bipolar type 2. mange kan leve helt normalt med medisiner som for eksempel lamictal

Nei men det har fungert for mange! Poenget er at det finnes alternativer og at det er viktig å se på alternative og ikke minst faktisk innse at tilbakevendene depresjon er tilbakevendene depresjon og ikke bør diagnoseres med noe annet.

Nei de har ikke slutta å medisinere bipolar 2 men de har begynt å innse at ikke alle som har fått diagnosen bipolar 2 egentlig er bipolar og dermed har blitt feilmedisinert eller ikke skulle hatt medisiner i det hele tatt. Derfor vet jeg at mange leger nå ønsker å prøve ut andre ting med pasientene før de diagnoseres som bipolar og må få medisiner. Jeg f.esk slapp unna, og det viste seg å være rett valg fra min lege.

Og jeg vet også om 2 stk med bipolar 1 som lever fint UTEN medisiner og det sier jo sitt om hvor mye man egentlig kan regulere av humørsvigningene selv.

Jeg er vokst opp i ett hjem med sykdommen og har sett hvordan den kan ødelegge en hel familie hvis ikke medisinene holder sykdommen i sjakk. Så jeg er ikke mot medisinering, jeg er bare mot feildiagnosering.

Endret 3. september 2014 av Nettinettet

[Gjest krokodillen]

Nei men det har fungert for mange! Poenget er at det finnes alternativer og at det er viktig å se på alternative og ikke minst faktisk innse at tilbakevendene depresjon er tilbakevendene depresjon og ikke bør diagnoseres med noe annet.

Nei de har ikke slutta å medisinere bipolar 2 men de har begynt å innse at ikke alle som har fått diagnosen bipolar 2 egentlig er bipolar og dermed har blitt feilmedisinert eller ikke skulle hatt medisiner i det hele tatt.

Og jeg vet også om 2 stk med bipolar 1 som lever fint UTEN medisiner og det sier jo sitt om hvor mye man egentlig kan regulere av humørsvigningene selv.

Jeg er vokst opp i ett hjem med sykdommen og har sett hvordan den kan ødelegge en hel familie hvis ikke medisinene holder sykdommen i sjakk. Så jeg er ikke mot medisinering, jeg er bare mot feildiagnosering.

og det er jeg enig i. kongitiv terapi fungerer for mange.

du må også tenke på at mange bipolare blir behandlet for kun depresjon før de får en bipolar diagnose. dette stjeler mange år av deres liv.

og nei, ikke alle kan regulere svingningene.

"og det sier jo sitt om hvor mye man egentlig kan regulere av humørsvigningene selv. " dette er rimelig provoserende for en bipolar å lese

[Nettinettet]

og det er jeg enig i. kongitiv terapi fungerer for mange.

du må også tenke på at mange bipolare blir behandlet for kun depresjon før de får en bipolar diagnose. dette stjeler mange år av deres liv.

og nei, ikke alle kan regulere svingningene.

"og det sier jo sitt om hvor mye man egentlig kan regulere av humørsvigningene selv. " dette er rimelig provoserende for en bipolar å lese

Ja men det er jo sant! At det ikke fungerer for alle, handler om at noen har en sterkere grad enn andre. Noen kan ikke klare å leve uten medisiner, mens andre kan det. Sånn er verden. Hvis man skal være sint fordi man selv ikke er som andre og la seg provosere av at noen slipper det man selv ikke slipper, så skaper man mange unødvendige negative følelser i seg selv.

Så lenge man selv gjør det man kan for å ha det best mulig med de hemningene man har så kan man ikke gjøre noe mer.

Hadde jeg fått smellen min for 10 år siden hadde jeg blitt satt på medisiner. Punktum. Jeg hadde blitt sett på som unormal og ubalanser og dermed blitt et prosjekt som måtte fikses. Og kanskje det hadde skjedd likevel hvis jeg ikke hadde kunnskap om sykdommen! For kreativitet og høyt energi nivå skal ikke bli sett på som mani med automatikk. De dype dalene skal også analyseres ut i fra hvordan livet er, når dalene kommer, for individet. Dette gjør at man heldigvis ser at dette i mange tilfeller handler om hvordan man har det, der og da, og hva slags personlighetstyper man er.

For meg var det livsendrende å ha en psykolog som sa det ikke var noe galt med meg, at jeg måtte være glad i den personligheten jeg hadde og heller jobbe med de utfordringene det førte med seg. Og det har jeg gjort! Depresjonene forsvant når jeg ble glad i meg selv og aksepterte meg selv som jeg er! Men jeg vet jeg er heldig og jeg vet at det ikke betyr at andre som diagnoseres med bipolar ikke har lidelsen. Jeg tror bare ikke ALLE som diagnoseres med den har den.

Endret 3. september 2014 av Nettinettet

[Gjest krokodillen]

Ja men det er jo sant! At det ikke fungerer for alle, handler om at noen har en sterkere grad enn andre. Noen kan ikke klare å leve uten medisiner, mens andre kan det. Sånn er verden. Hvis man skal være sint fordi man selv ikke er som andre og la seg provosere av at noen slipper det man selv ikke slipper, så skaper man mange unødvendige negative følelser i seg selv.

Så lenge man selv gjør det man kan for å ha det best mulig med de hemningene man har så kan man ikke gjøre noe mer.

Hadde jeg fått smellen min for 10 år siden hadde jeg blitt satt på medisiner. Punktum. Jeg hadde blitt sett på som unormal og ubalanser og dermed blitt et prosjekt som måtte fikses. Og kanskje det hadde skjedd likevel hvis jeg ikke hadde kunnskap om sykdommen! For kreativitet og høyt energi nivå skal ikke bli sett på som mani med automatikk. De dype dalene skal også analyseres ut i fra hvordan livet er, når dalene kommer, for individet. Dette gjør at man heldigvis ser at dette i mange tilfeller handler om hvordan man har det, der og da, og hva slags personlighetstyper man er.

For meg var det livsendrende å ha en psykolog som sa det ikke var noe galt med meg, at jeg måtte være glad i den personligheten jeg hadde og heller jobbe med de utfordringene det førte med seg. Og det har jeg gjort! Depresjonene forsvant når jeg ble glad i meg selv og aksepterte meg selv som jeg er! Men jeg vet jeg er heldig og jeg vet at det ikke betyr at andre som diagnoseres med bipolar ikke har lidelsen. Jeg tror bare ikke ALLE som diagnoseres med den har den.

det er helt normalt for mennesker å ha oppturer og nedturer. det er ikke det som avgjør om du er bipolar eller ei. en bipolar har lang mer dypere nedturer og høyere oppturer enn den normale mannen i gata.

her er det skille mellom sykt og normalt.

og det er et høyt antall som blir får feil diagnose. det mest vanlige er depresjon og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse men det viser seg etter hvert at de er bipolare.

noen får diagnose som bipolare når de egentlig har personlighetsforstyrrelse.

jeg er heller ikke sint fordi andre har en annen grad av sykdommen enn meg. men jeg stiller meg undrende til å ha en diagnose og leve som normalt uten behandlig.

ellers er jeg enig i det du sier. oppturer og nedturer er ikke en inikasjon på sykdom, dette er noe alle går igjennom og er helt normalt.

Endret 3. september 2014 av krokodillen

[Nettinettet]

jeg er heller ikke sint fordi andre har en annen grad av sykdommen enn meg. men jeg stiller meg undrende til å ha en diagnose og leve som normalt uten behandlig.

Jeg tror det handler mye om hvordan man ønsker å leve og hvor normal man ønsker å være. Dette handler om å omfavne sykdommen og personligheten sin og klare å takle mistrivsel fra andre mennesker på bakrunn av kanskje crazy ting man gjør, eller de periodene man har behov for å trekke seg unna og bearbeide negative følelser og lav sinnstemning. Det handler om å få lov til å være den man er, uten medisiner men å kontrollere konsekvensene ved å være mer bevisst på egne handlinger.

"Mye kan løses med et unnskyld" sa hun ene til meg en gang, og det er så sant.

Jeg er vel blitt mye mer bevisst for hvor dømmende vi er, etter at jeg ble kjent med henne og omfavner mer de som er annerledes og trives med det. Hvorfor skal vi alle være sånn og sånn og hvem er det som har bestemt at DET er normalen?? Hvorfor skal vi ikke få lov til å ha dårlige dager, trekke oss unna fra samfunnet eller spy ut av oss med ideer og kreativitet? Ja så er det mye tull som kommer ut da, men noen ganger smeller det skikkelig bra også!

Stefaren min har alltid gått på medisiner siden han ble diagnosert, men har likevell hatt maniske perioder og i de periodene fløy han rundt som en orkan og spyttet ut ideer og tanker i en kanonfart. Og mange irriterte fletta av seg der han blandet seg inn i alt mulig og alltid hadde en ide å komme med.

Men i dag 40 år senere husker alle han for de gode ideene han kom med som gjorde så enormt for turismen i den lille byen, og mange som ikke vet hvem han er sier -aha! Når jeg sier at han ble kaldt for "ideas" (som betyr han med alle ideene på gresk)

[Gjest krokodillen]

Jeg tror det handler mye om hvordan man ønsker å leve og hvor normal man ønsker å være. Dette handler om å omfavne sykdommen og personligheten sin og klare å takle mistrivsel fra andre mennesker på bakrunn av kanskje crazy ting man gjør, eller de periodene man har behov for å trekke seg unna og bearbeide negative følelser og lav sinnstemning. Det handler om å få lov til å være den man er, uten medisiner men å kontrollere konsekvensene ved å være mer bevisst på egne handlinger.

"Mye kan løses med et unnskyld" sa hun ene til meg en gang, og det er så sant.

Jeg er vel blitt mye mer bevisst for hvor dømmende vi er, etter at jeg ble kjent med henne og omfavner mer de som er annerledes og trives med det. Hvorfor skal vi alle være sånn og sånn og hvem er det som har bestemt at DET er normalen?? Hvorfor skal vi ikke få lov til å ha dårlige dager, trekke oss unna fra samfunnet eller spy ut av oss med ideer og kreativitet? Ja så er det mye tull som kommer ut da, men noen ganger smeller det skikkelig bra også!

Stefaren min har alltid gått på medisiner siden han ble diagnosert, men har likevell hatt maniske perioder og i de periodene fløy han rundt som en orkan og spyttet ut ideer og tanker i en kanonfart. Og mange irriterte fletta av seg der han blandet seg inn i alt mulig og alltid hadde en ide å komme med.

Men i dag 40 år senere husker alle han for de gode ideene han kom med som gjorde så enormt for turismen i den lille byen, og mange som ikke vet hvem han er sier -aha! Når jeg sier at han ble kaldt for "ideas" (som betyr han med alle ideene på gresk)

det er ikke alle bipolare som kan kontrollere sine handlinger, spesielt i manier. det er jo nettopp derfor det er en sykdom.

dessuten er det viktig å skille mellom personlighet og sykdom. for det er to forskjellige ting. jeg for min del har ikke sjans til å kontrollere hverken depresjon eller mani.

så da mener du at om jeg bare godtar det jeg er så løser resten seg? ja i en drømmeverden ville dette vært optimalt og den metoden prøvde jeg i årevis uten hell.

når sykdommen går utover livskvalitet og relasjoner så er det ikke bare å sette seg ned å omfavne sykdommen som du sier. det er det som skiller den syke fra den friske. det er ikke bare å ta seg selv i nakken.

for min del var det vanskelig å svelge diagnosen og jeg brukte 4 mnd på å i det hele tatt greie å ta den første tabletten.

når det er sagt vil jeg bare legge til at jeg anser meg selv som normal til tross for medisinering og diagnose. på lik linje med en som må ta insulin mot diabetes

[Nettinettet]

det er ikke alle bipolare som kan kontrollere sine handlinger, spesielt i manier. det er jo nettopp derfor det er en sykdom.

dessuten er det viktig å skille mellom personlighet og sykdom. for det er to forskjellige ting. jeg for min del har ikke sjans til å kontrollere hverken depresjon eller mani.

så da mener du at om jeg bare godtar det jeg er så løser resten seg? ja i en drømmeverden ville dette vært optimalt og den metoden prøvde jeg i årevis uten hell.

når sykdommen går utover livskvalitet og relasjoner så er det ikke bare å sette seg ned å omfavne sykdommen som du sier. det er det som skiller den syke fra den friske. det er ikke bare å ta seg selv i nakken.

for min del var det vanskelig å svelge diagnosen og jeg brukte 4 mnd på å i det hele tatt greie å ta den første tabletten.

når det er sagt vil jeg bare legge til at jeg anser meg selv som normal til tross for medisinering og diagnose. på lik linje med en som må ta insulin mot diabetes

Jeg tenker at du snakker om deg uten medisiner, når du forteller om vanskelighetene med å stabilisere seg selv og omfavne sykdommen? For det er det selvfølgelig mange som ikke får til, og da må man infinne seg med at man fungerer bedre som menneske ved å benytte seg av medisner. Jeg ser ikke noe galt i det og som du sier så blir det akkurat det samme som en med diabetes som må ta insulin.

Jeg tror også at mange, som du, har sliti med å akseptere sykdommen fordi det er en sykdom som i mange år ble sett på med nedlatenhet og menneskene som hadde den ble ofte sett på som gale. Det å slite med depresjoner har liksom vært forbeholdt "sliterne" i samfunnet. De som ikke får til ting, har dårlig økonomi, kommer skjevt ut i livet osv. Så når bipolar blir en diagnose ofte de som har vært deprimerte får, blir det litt samme syn på den sykdommen også.

Men heldigvis er ting endret seg og vi har mer kunnskap nå enn for mange år siden, og vi ser at det å ha sykdommen er noe som rammer hvem som helst og er genetisk knyttet.

Jeg håper det blir mindre stigmatisering rundt sykdommen etterhvert. Det ser man jo bare i denne tråden hvor nesten alle anbefaler TS å løpe så fort hun kan, pga lidelsen han hun liker har. Kanskje pga uvitenhet, ikke vet jeg.

Og du må jo bare godta den du er,for det er jo deg! Vi har alle ting som gjør at vi er som vi er, og så lenge det ikke er noe vi får gjort noe med, så må vi godta det og fokusere på andre positive ting i livet.

Endret 3. september 2014 av Nettinettet

[AnonymBruker]

Jeg har datet en mann med tung depresjon og muligens bipolare tendenser. Jobber selv i helsevesenet og har en utdanning som gjør meg ganske sikker på at dette er sannsynlig. Jeg vet ikke om han har fått denne diagnosen, men depresjonen gjorde samlivet vårt veldig vanskelig. Det verste var de voldsomme opp- og nedturene Den ene dagen var alt helt fantastisk - dagen etter var det ravnsvart.

Det skulle ofte lite til før han ble fornærmet,vridde på ting jeg sa og gjorde og tok alt opp i verste mening.

Det var i det hele tatt en svært smertefull følelsesmessig berg- og dalbane. Tenk deg nøye om før du inngår i forhold med noen som sliter psykisk, for det kommer til å dra deg ned. Uansett om du prøver å holde kontroll over deg selv.

Anonymous poster hash: 44a4e...d56

[Gjest krokodillen]

Jeg tenker at du snakker om deg uten medisiner, når du forteller om vanskelighetene med å stabilisere seg selv og omfavne sykdommen? For det er det selvfølgelig mange som ikke får til, og da må man infinne seg med at man fungerer bedre som menneske ved å benytte seg av medisner. Jeg ser ikke noe galt i det og som du sier så blir det akkurat det samme som en med diabetes som må ta insulin.

Jeg tror også at mange, som du, har sliti med å akseptere sykdommen fordi det er en sykdom som i mange år ble sett på med nedlatenhet og menneskene som hadde den ble ofte sett på som gale. Det å slite med depresjoner har liksom vært forbeholdt "sliterne" i samfunnet. De som ikke får til ting, har dårlig økonomi, kommer skjevt ut i livet osv. Så når bipolar blir en diagnose ofte de som har vært deprimerte får, blir det litt samme syn på den sykdommen også.

Men heldigvis er ting endret seg og vi har mer kunnskap nå enn for mange år siden, og vi ser at det å ha sykdommen er noe som rammer hvem som helst og er genetisk knyttet.

Jeg håper det blir mindre stigmatisering rundt sykdommen etterhvert. Det ser man jo bare i denne tråden hvor nesten alle anbefaler TS å løpe så fort hun kan, pga lidelsen han hun liker har. Kanskje pga uvitenhet, ikke vet jeg.

Og du må jo bare godta den du er,for det er jo deg! Vi har alle ting som gjør at vi er som vi er, og så lenge det ikke er noe vi får gjort noe med, så må vi godta det og fokusere på andre positive ting i livet.

Jeg antar det skyldes uvitenhet. Men igjen så er det også mange bipolare som ikke responderer noe særlig på hverken medisiner eller terapi. Da ville jeg nok tenkt meg om to ganger ang å innlede et forhold også.

Jeg har datet en mann med tung depresjon og muligens bipolare tendenser. Jobber selv i helsevesenet og har en utdanning som gjør meg ganske sikker på at dette er sannsynlig. Jeg vet ikke om han har fått denne diagnosen, men depresjonen gjorde samlivet vårt veldig vanskelig. Det verste var de voldsomme opp- og nedturene Den ene dagen var alt helt fantastisk - dagen etter var det ravnsvart.Det skulle ofte lite til før han ble fornærmet,vridde på ting jeg sa og gjorde og tok alt opp i verste mening. Det var i det hele tatt en svært smertefull følelsesmessig berg- og dalbane. Tenk deg nøye om før du inngår i forhold med noen som sliter psykisk, for det kommer til å dra deg ned. Uansett om du prøver å holde kontroll over deg selv. Anonymous poster hash: 44a4e...d56

Stigmatisering på sitt beste..

[AnonymBruker]

Stigmatisering på sitt beste..

Stigmatisering?

Jeg forteller hva jeg faktisk opplevde.

Anonymous poster hash: 44a4e...d56

[Gjest krokodillen]

Stigmatisering? Jeg forteller hva jeg faktisk opplevde. Anonymous poster hash: 44a4e...d56

Stigmatisering ja å si at de kommer til å dra deg ned. Det er ikke nødvendigvis en sannhet for slle

[Dr_love]

Aner ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger å lufte litt tanker og kanskje få noen råd.

Han er allerede en utrolig god venn, vi har vært venner i over to år, og det "klikket" med en gang vi møttes, altså vi har kjempegod kjemi. Vi kan prate om alt, ler mye sammen, har felles interesser og er ganske like i forhold til hva vi liker og ikke liker. Jeg vet at jeg betyr veldig mye for ham, han har en travel hverdag med mye jobb men han prioriterer meg veldig, og skviser inn tid til meg uansett hvor stressa han er med andre ting. Han har sagt mange ganger at han er glad i meg, og er veldig oppmerksom på meg når vi er ute, holder opp døra, bestiller for meg, sørger for at jeg alltid er dekket av paraplyen selv om han blir våt, følger meg alltid til bussen/trikken og venter sammen med meg til den kommer, osv. Han kan godt finne på å gi meg små gaver utav det blå, og til jul og bursdag får jeg alltid svært gjennomtenkte og personlige ting. Jeg er ganske likedan der, legger veldig mye omtanke og energi i gaver, og vi har nesten litt vennskapelig "konkurranse" om å finne på de beste tingene Han er veldig åpen for mine interesser, vil gjerne bli med og prøve nye ting hvis det er noe jeg liker og er oppriktig nyssgjerrig på "mine ting". La oss bare si at han var ikke vanskelig å falle for!

I januar fikk han sjokkbeskjeden av legen, etter lang tid med utredning og ut og inn hos psykolog fikk han bekreftet at han er bipolar, og det har vist seg å være utrolig vanskelig å behandle. Så langt har de ikke funnet medisiner som virker optimalt for ham, og han har det ganske tøft i hverdagen med et humør som er den reneste berg og dal-bane. Han var helt åpen og ærlig om det fra første stund og ville bare at jeg skulle forstå at han ikke mener å være kjip eller tilbaketrukket, men at noen dager er det fryktelig vanskelig for ham å fungere normalt, han kan være veldig sliten og ofte bli litt kort eller irritert for småting. Noen av medisinene de har prøvd har også gjort ham veldig sliten fysisk og han har slitt med mye hodepine og svimmelhet osv. Jeg har sagt veldig klart at jeg er her for ham uansett hva han trenger og at jeg er like glad i ham uansett. Han inviterte meg ut på middag rett etterpå og vi snakket litt om fremtiden, hva han planlegger å gjøre de neste årene osv. Jeg er student og kommer egentlig fra en annen kant av landet, men har to år igjen av masteren min så jeg blir her en stund uansett hva som skjer. Han hadde tenkt på å flytte pga jobb, og da jeg sa jeg kom til å savne ham om han dro svarte han at han synes det var fælt å se at jeg ble så trist men at han ikke kunne la ei jente avgjøre karrieren sin uansett hvor glad han er i henne. Nå har han imidlertid bestemt seg for å bli her i hvertfall ett år til for å studere litt mer og deretter har han egentlig ikke planlagt så mye, men han sier han er åpen for å bli.

Vi møttes et par ganger i forrige uke, da drev han og jobbet tredobbelt for å legge opp litt penger og var dødssliten, men han satte av all fritiden sin i to dager for å henge med meg. Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge siden jeg har vært på ferie hjemme i to mnd, og han hadde sendt meg meldinger mens jeg var borte og sa at han savnet meg. Vi snakket endel i telefonen også, og etter han hadde drevet og ertet meg for noe sa jeg at jeg begynte nesten å lure på om han faktisk liker meg i det hele tatt (fleipete altså, ikke konfronterende) og da svarte han at han synes det var vanskelig å helt vite hva/hvem han liker og ikke til enhver tid siden hjernen hans er så kaos, men at han satt nå i telefonen med meg iseted for å gjøre noe annet i hvertfall, om det betydde noe for meg.

Vi skal ut til helga (han har ferie nå) og jeg kjenner at det begynner å bli tungt å holde tilbake hva jeg egentlig føler for ham. På samme tid er jeg redd at det bare blir en belastning for ham å vite, at han kanskje ikke klarer å være i et forhold, eller at han ikke føler det samme, og at vennskapet går i stykker. Det er også slitsomt med så mange motstridende beskjeder hele tiden, enkelte dager føles det som at han er betatt og interessert, andre dager er han avmålt og forretningsaktig. Det blir mer og mer vanskelig å holde tilbake, jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å bare legge armene rundt ham og kysse ham, eller ta hånden hans mens vi er ute og går. Jeg vurderer å bare ta på meg den fineste kjolen jeg har og virkelig sørge for å se helt smashing ut, bare for å se om jeg får en reaksjon, men jeg lurer på om jeg er så langt inn i vennesonen hans at han ikke legger merke til det engang :/

Puh, dette ble langt. Om noen gidder å lese alt blir jeg glad for råd eller tanker, jeg aner ikke hva jeg holder på med akkurat nå

Anonymous poster hash: 1f150...f66

Har ikke lest mer enn '' Han er biopolar og jeg er forelsket ''

Jeg sier hold deg unna ! Jeg var sammen med en Jente fra jeg var 20-23, Vi kjøpte leilighet og alt virket greit i starten, så ble det veldig mye drama, hun var '' ustabil '' og jeg ble utslitt syklisk, kunne ikke stole på henne, humør og følelser svingte veldig hos henne...

Konklusjon : når man lever med en som er bipolar så merker man det ikke selv i begynnelsen men å leve i et forhold med en som har det har jeg erfaringsmessig opplevd at de sliter deg gradvis ned, og småødelegger deg innvendig, du gjør alt men det holder ikke.

In nature a animal can smell if it`s something wrong with a animal, humans can't

[Nettinettet]

Jeg antar det skyldes uvitenhet. Men igjen så er det også mange bipolare som ikke responderer noe særlig på hverken medisiner eller terapi. Da ville jeg nok tenkt meg om to ganger ang å innlede et forhold også..

Veldig enig..

[AnonymBruker]

Stigmatisering ja å si at de kommer til å dra deg ned. Det er ikke nødvendigvis en sannhet for slle

Dersom noen responderer dårlig på behandling (slik min date gjorde) så kan jeg ihvertfall love at det ikke blir noe enkelt.

Anonymous poster hash: 44a4e...d56

[AnonymBruker]

Bipolare har som oftest ikke veldig mange såkalte episoder i året. Dersom han skifter humør opptil flere ganger om dagen, kan det være at han er inne i en spesielt stressende og tung periode, med såkalt rapid cycling (hyppige skifter mellom å kjenne seg deprimert og manisk). For en god del er det en forbigående periode, og de vil ikke for all fremtid oppleve så raske skifter. Den dominante polen (bi=to poler) hos en som er bipolar, er hos nær sagt alltid den depressive, og å være irritabel, sliten og rastløs f.eks. er ikke uvanlig ved depresjon. Det er essensielt at han får roet ned, får godt med søvn, spiser bra mat og ikke forstrekker seg og stresser unødig i hverdagen. Alle har bedre og dårligere perioder, og det er ikke lett å vite hvem av dem han er inne i for meg som ikke kjenner ham - men jeg vil tippe den siste.

Når det kommer til stykket bør ikke spørsmålet være om du kan leve med en som har diagnosen "bipolar", men om du kan leve med ham som person, hvordan han er, og hvordan han behandler deg i hverdagen?

Anonymous poster hash: 57184...6af

[Gjest krokodillen]

Dersom noen responderer dårlig på behandling (slik min date gjorde) så kan jeg ihvertfall love at det ikke blir noe enkelt. Anonymous poster hash: 44a4e...d56

Selvfølgelig ikke. Jeg ville aldri gjort det selv om personen ikke hadde respondert på behandling

[Nettinettet]

Dersom noen responderer dårlig på behandling (slik min date gjorde) så kan jeg ihvertfall love at det ikke blir noe enkelt.

Anonymous poster hash: 44a4e...d56

Ja men det var din date, det gjelder ikke alle! Det er ekstremt mange mennesker som lever rundt deg og alle andre i dette landet som man ikke vet har sykdommen fordi de responderer så bra på medisinene eller har fått annen hjelp som gjør at de har det helt fint og ikke har mer humørsvingninger enn alle andre!

Endret 3. september 2014 av Nettinettet

[bettypaige]

Så utrolig trist å lese at så mange som regelrett fraråder andre å i det hele tatt prøve på et forhold med en som er bipolar. Det er så mange ulike typer bipolar lidelse, og om man har fått medisin som fungerer, trener, får nok søvn, spiser riktig og har god kommunikasjon seg imellom som et par, tror jeg ikke det trenger å bli et større problem enn når "vanlige og friske" mennesker blir kjærester. Det håper ihvertfall jeg, ellers er jeg vel dømt til å være singel for alltid. 

 

Hilsen bipolar type 2.