Jeg får det ikke til...

[AnonymBruker]

Jeg vil først si at jeg er klar over at dere ikke har kompetanse, og i det hele tatt lov til å gi meg en "diagnose". Jeg søker råd og synspunkt.

Jeg er i midten av tjueårene nå. Jeg har prøvd meg på studier før, og jeg endte opp som deprimert hvor jeg ikke gjorde noe produktivt på et helt år.

Jeg kom meg til psykolog og fikk vite at jeg hadde mild depresjon, samt sosial fobi (knyttet til spesifikke situasjoner).

Jeg flyttet så til en ny by for å få en ny start, gikk til psykolog der og fikk vite at jeg har unnvikende pers.forstyrrelse pluss mild depresjon. Gikk i behandling både gruppeterapi og individual samtale.

Begynte å studere igjen (veldig smått/få fag) og det gikk ok. Bodde alene og ting gikk opp og ned, men ikke så ille som ting en gang var. Da jobbet jeg også via arbeidspraksis og utfordret fobien.

Jeg har flyttet igjen, og har nå jeg begynt å studere på nytt, fulltid, og jeg merker at jeg ser et mønster... Jeg føler at jeg ikke takler "virkeligheten". Jeg er så utrolig deprimert nå. Jeg eier ikke interesse for å bli kjent med andre. Jeg føler at jeg ikke har noe interessant å si, og ingenting som andre sier gir meg noe.

Jeg har utfordret meg selv og sett løsninger - jeg har flyttet, jeg har jobbet og studert, men det ender alltid opp slik. Jeg presser meg selv, men jeg føler meg så utrolig ferdig Jeg kommer aldri til å få en livspartner på denne måten. Det er heller ikke hovedmålet, men jeg synes at fremtiden blir mindre anskuelig.

Dette skal være den beste tiden i mitt liv, får jeg høre hele tiden. Men jeg får det ikke til Jeg blir helt slått ut av å være lei meg. Jeg har ikke motivasjon for å dra meg opp igjen. Jeg har gått på medisiner, men jeg la på meg og det gjorde ikke saken bedre. Ja jeg har fått en pers.forstyrrelse, men burde jeg ikke fått hjelp til dette via behandling? Kan det være noe annet som er feil med meg? Jeg har ikke mange relasjoner i livet mitt... jeg vet at mitt liv er mitt ansvar, men å bli frisk igjen for meg selv, er ikke lenger en motivasjon.

Det jeg lurer på er om noen kjenner seg igjen? Jeg klarer ikke å tro at en mild depresjon skal ødelegge så mye. Jeg fungerer på et vis - jeg kommer meg på skolen og klarer å forholde meg til folk sosialt til en viss grad. Men på langsikt - hvis dette er livet mitt for alltid, så har jeg ikke mye å leve for :/ Jeg kan ikke avbryte studiene igjen - da er jeg ganske sikker på at jeg blir sengeliggende på nytt, som forrige gang jeg måtte avslutte. Jeg har søkt hjelp, og har blitt prioritert, men siden jeg er over 23 må jeg vente i fire måneder før jeg får hjelp. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Er dette gjenkjennelig for noen?

Anonymous poster hash: cb46d...a9c

[Gjest Vevila]

Hva slags pers. forsyrrelse er det du har fått? Kjenner med igjen i mye av det du skriver, og her har diagnoser kommet og gått. Det høres ut som du er deprimert i alle fall, og det trenger man ofte hjelp for å komme ut av. Pers. forstyrrelser er som regel vanskeligere å komme ut av enn f.eks sosial angst eller depresjon alene nettopp fordi de er såpass godt integrert i personligheten. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd, men desverre har jeg meget få. Eneste jeg kan si er at du må passe på å gjøre ting som gir deg mestringsfølelse, dvs at du må finne balansen mellom det som er "for enkelt" og få til, og det som er "for vanskelig". Ellers går det jo opp og ned i livet, selv for oss som sliter, så ta ekstra godt vare på de minuttene, timene, kanskje til og med ukene som er gode.

[LadyGirl]

jeg kjenner meg også igjen siden jeg sliter med depresjoner og føler at jeg ikke har noe å snakke med de andre om da jeg verken fester, drikker, eller ligger rundt som alle andre klassekameratene gjorde. rett etter skolen gikk jeg og la meg og sov fordi jeg var så utrolig sliten med å måtte omgås så mange mennesker, og hele helgen måtte jeg bruke på å slappe av siden energien ble tappet av alle menneskene, for jeg trives ganske enkelt ikke med så mange mennesker rundt meg, og bedre ble det ikke av å være innadvendt og utrolig sjenert. Det hele var bare slitsomt. Men nå var jeg heldig og klarte å fullføre videregående utrolig nok... men jeg flykter fra den vanskelige virkeligheten og leve rmer på "nettet"/drømmeverdenen enn i det virkelige liv som tydeligvis ikke fungerer for meg.

[AnonymBruker]

Hva slags pers. forsyrrelse er det du har fått? Kjenner med igjen i mye av det du skriver, og her har diagnoser kommet og gått. Det høres ut som du er deprimert i alle fall, og det trenger man ofte hjelp for å komme ut av. Pers. forstyrrelser er som regel vanskeligere å komme ut av enn f.eks sosial angst eller depresjon alene nettopp fordi de er såpass godt integrert i personligheten. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd, men desverre har jeg meget få. Eneste jeg kan si er at du må passe på å gjøre ting som gir deg mestringsfølelse, dvs at du må finne balansen mellom det som er "for enkelt" og få til, og det som er "for vanskelig". Ellers går det jo opp og ned i livet, selv for oss som sliter, så ta ekstra godt vare på de minuttene, timene, kanskje til og med ukene som er gode.

Takk for svar.

Fikk "unnvikende/engstelig pers.forst.". Dette var for over to år siden. Jeg bar om å få sjekket dette på nytt, og da mente de at jeg ikke hadde det lenger... Det er tydelig at noe ikke stemmer, fordi jeg føler ikke at jeg fungerer i livet lenger.

Jeg har lest litt om Borderline, og ser likheter, men skal ikke ta det for seriøst (for når man leser symptomer så stemmer jo lissom alt).

Jeg forstår at depresjon får meg til å tenke veldig negativt, men jeg er satt på at det er mer enn depresjon jeg sliter med... Jeg føler ikke at jeg har fått den riktige hjelpen jeg trenger.

jeg kjenner meg også igjen siden jeg sliter med depresjoner og føler at jeg ikke har noe å snakke med de andre om da jeg verken fester, drikker, eller ligger rundt som alle andre klassekameratene gjorde. rett etter skolen gikk jeg og la meg og sov fordi jeg var så utrolig sliten med å måtte omgås så mange mennesker, og hele helgen måtte jeg bruke på å slappe av siden energien ble tappet av alle menneskene, for jeg trives ganske enkelt ikke med så mange mennesker rundt meg, og bedre ble det ikke av å være innadvendt og utrolig sjenert. Det hele var bare slitsomt. Men nå var jeg heldig og klarte å fullføre videregående utrolig nok... men jeg flykter fra den vanskelige virkeligheten og leve rmer på "nettet"/drømmeverdenen enn i det virkelige liv som tydeligvis ikke fungerer for meg.

Jeg er redd for at jeg kommer til å ende opp mutters alene pga dette. Jeg er resurssterk, men ett sted går grensen for de fleste.

Det er mitt ansvar å ta vare på meg selv, men dette er tungt og jeg trenger noen. Å få mennesker rundt deg fordi du psykisk trenger det er ikke riktig, og blir heller ikke riktig på langsikt. Jeg tror jeg trenger å få utredet dette

Anonymous poster hash: cb46d...a9c

[Gjest Vevila]

Jeg må si at det nesten var litt morsomt å lese TS, i den grad man kan kalle det morsomt. Jeg fikk også den samme diagnosen, og som deg skal den også fjernes. Kjenner meg også igjen i en del av borderline diagnosen, men behandlerene mener visst at det er bipolar. Så vi får se hva det ender opp som. Jeg tenker at du burde spurt om en ny utredning, det er meget viktig med en rett diagnose for å klare å behandle det på riktig måte. Både i forhold til medisiner og terapi.

[AnonymBruker]

Jeg må si at det nesten var litt morsomt å lese TS, i den grad man kan kalle det morsomt. Jeg fikk også den samme diagnosen, og som deg skal den også fjernes. Kjenner meg også igjen i en del av borderline diagnosen, men behandlerene mener visst at det er bipolar. Så vi får se hva det ender opp som. Jeg tenker at du burde spurt om en ny utredning, det er meget viktig med en rett diagnose for å klare å behandle det på riktig måte. Både i forhold til medisiner og terapi.

Du fikk Unnvikende/engstelig - men at den var feil? Og de tror du er bipolar?

Jeg skal spørre om ny utredning, men pga tull må jeg vente til jul for å komme i behandling igjen. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre i mellomtiden.

-Ts

Anonymous poster hash: cb46d...a9c

[Gjest Vevila]

Du fikk Unnvikende/engstelig - men at den var feil? Og de tror du er bipolar?

Jeg skal spørre om ny utredning, men pga tull må jeg vente til jul for å komme i behandling igjen. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre i mellomtiden.

-Ts

Anonymous poster hash: cb46d...a9c

Ja, de mener visst så, jeg kjenner meg igjen i både den og borderline, men jeg var visst for reflektert til å ha en pers. forstyrrelse..? Har en del andre vansker så er nok derfor de mistenker bipolar, men det er veldig vanlig å måtte gå i flere år uten rett diagnose, så jeg tror du gjør lurt i å be om en ny utredning ja.

Nei, det er slitsomt å gå å vente, om det blir for ille får du ordne deg en hastetime. Håper det ordner seg for deg.

[AnonymBruker]

Ja, de mener visst så, jeg kjenner meg igjen i både den og borderline, men jeg var visst for reflektert til å ha en pers. forstyrrelse..? Har en del andre vansker så er nok derfor de mistenker bipolar, men det er veldig vanlig å måtte gå i flere år uten rett diagnose, så jeg tror du gjør lurt i å be om en ny utredning ja.

Nei, det er slitsomt å gå å vente, om det blir for ille får du ordne deg en hastetime. Håper det ordner seg for deg.

Tusen takk for svar!

Anonymous poster hash: cb46d...a9c

[AnonymBruker]

Ja, de mener visst så, jeg kjenner meg igjen i både den og borderline, men jeg var visst for reflektert til å ha en pers. forstyrrelse..? Har en del andre vansker så er nok derfor de mistenker bipolar, men det er veldig vanlig å måtte gå i flere år uten rett diagnose, så jeg tror du gjør lurt i å be om en ny utredning ja.

Nei, det er slitsomt å gå å vente, om det blir for ille får du ordne deg en hastetime. Håper det ordner seg for deg.

Hei

Er det en psykolog som sa dette? Er det slik at alle som har personlighetsforstyrrelser er mindre reflekterte?

Anonymous poster hash: b49b9...25f

[Gjest Vevila]

Hei

Er det en psykolog som sa dette? Er det slik at alle som har personlighetsforstyrrelser er mindre reflekterte?

Anonymous poster hash: b49b9...25f

Nei, det var ikke en psykolog som sa det. Synes også det høres meget rart ut..

[AnonymBruker]

Nei, det var ikke en psykolog som sa det. Synes også det høres meget rart ut..

Takk for svar! Men var det en fagperson som sa det da? F.eks en lege eller psykiater?

Det er interessant å vite om dette med evne til refleksjon er et kriterie.

Anonymous poster hash: b49b9...25f

[Gjest Vevila]

Takk for svar! Men var det en fagperson som sa det da? F.eks en lege eller psykiater?

Det er interessant å vite om dette med evne til refleksjon er et kriterie.

Anonymous poster hash: b49b9...25f

Det var to behandlere på dpset hvor jeg går. Har aldri sett det oppført som kriterie noen plass, men hva vet vel jeg

[AnonymBruker]

Det var to behandlere på dpset hvor jeg går. Har aldri sett det oppført som kriterie noen plass, men hva vet vel jeg

Ok. Tusen takk for svar!

Anonymous poster hash: b49b9...25f

[AnonymBruker]

Takk for svar.Fikk "unnvikende/engstelig pers.forst.". Dette var for over to år siden. Jeg bar om å få sjekket dette på nytt, og da mente de at jeg ikke hadde det lenger... Det er tydelig at noe ikke stemmer, fordi jeg føler ikke at jeg fungerer i livet lenger. Jeg har lest litt om Borderline, og ser likheter, men skal ikke ta det for seriøst (for når man leser symptomer så stemmer jo lissom alt). Jeg forstår at depresjon får meg til å tenke veldig negativt, men jeg er satt på at det er mer enn depresjon jeg sliter med... Jeg føler ikke at jeg har fått den riktige hjelpen jeg trenger. Jeg er redd for at jeg kommer til å ende opp mutters alene pga dette. Jeg er resurssterk, men ett sted går grensen for de fleste. Det er mitt ansvar å ta vare på meg selv, men dette er tungt og jeg trenger noen. Å få mennesker rundt deg fordi du psykisk trenger det er ikke riktig, og blir heller ikke riktig på langsikt. Jeg tror jeg trenger å få utredet dette Anonymous poster hash: cb46d...a9c

Siden du nevner borderline. Om du kjenner deg igjen, så nevn det når du blir utredet på nytt. Det er totalt ni, man må ha minst fem av dem. Men håper for din del at du ikke har det. Jeg slet slik som deg i studier i begynnelsen av tjueårene. Jeg fikk en krise etter et brudd, og fikk også diagnose sosial fobi (og mulig unnvikende pers.forstyrrelse, så jeg senere i journalen), samt mild depresjon (jeg ville ta livet mitt). Mange år senere fikk jeg endelig en grundig utredning et annet sted, og jeg hadde alvorlig grad av borderline. Pga at jeg kamuflerte symptomene overfor alle (jeg ble opplært hjemme til at ingen svakheter akulle synes), så fikk jeg ikke hjelp før det hadde gått mange, mange år. Og det ble på mange måter for sent, for de viktigste årene i livet er forbi, og mye vondt og uopprettelig har skjedd pga ubehandlet borderlin pf.

Anonymous poster hash: 96141...be8

[AnonymBruker]

Det er totalt ni kriterier for emosjonelt ustabil pf, skulle det stått, og de med diagnosen har minst fem av dem (borderline og impulsiv type).

Anonymous poster hash: 96141...be8

[AnonymBruker]

Ja, de mener visst så, jeg kjenner meg igjen i både den og borderline, men jeg var visst for reflektert til å ha en pers. forstyrrelse..? Har en del andre vansker så er nok derfor de mistenker bipolar, men det er veldig vanlig å måtte gå i flere år uten rett diagnose, så jeg tror du gjør lurt i å be om en ny utredning ja.

Nei, det er slitsomt å gå å vente, om det blir for ille får du ordne deg en hastetime. Håper det ordner seg for deg.

De unngår i det lengste å sette en så alvorlig diagnose som personlighetsforstyrrelse på unge mennesker, fordi de er redde for at man enten identifiserer seg for sterkt med diagnosen, mister håpet eller fordi man da står sterkere i fht hjelp fra nav. En diagnose kan være et stigma, men også gi rettigheter. For mind del ventet de for lenge, og det gjorde at jeg ikke ble tatt på alvor og nesten døde. Jeg vil ennå dø..

Anonymous poster hash: 96141...be8

[Gjest Vevila]

De unngår i det lengste å sette en så alvorlig diagnose som personlighetsforstyrrelse på unge mennesker, fordi de er redde for at man enten identifiserer seg for sterkt med diagnosen, mister håpet eller fordi man da står sterkere i fht hjelp fra nav. En diagnose kan være et stigma, men også gi rettigheter. For mind del ventet de for lenge, og det gjorde at jeg ikke ble tatt på alvor og nesten døde. Jeg vil ennå dø..

Anonymous poster hash: 96141...be8

Jeg har jo fått diagnosen, men nå vil de fjerne den og utrede meg for bipolar i stedet fordi de mener jeg har for stor innsikt i egne utfordringer..

[AnonymBruker]

Jeg har jo fått diagnosen, men nå vil de fjerne den og utrede meg for bipolar i stedet fordi de mener jeg har for stor innsikt i egne utfordringer..

Det er jo alltid hyggelig å høre at man har selvinnsikt. Jeg har borderline, men har også hørt at jeg har innsikt i egne utfordringer. Personlighetsforstyrrelse handler ikke nødvendigvis om manglende selvinnsikt. Jeg vil gjette at det også finnes bipolare både med og uten selvinnsikt. De med selvinnsikt søker gjerne behandling

Anonymous poster hash: 96141...be8

[Gjest Vevila]

Det er jo alltid hyggelig å høre at man har selvinnsikt. Jeg har borderline, men har også hørt at jeg har innsikt i egne utfordringer. Personlighetsforstyrrelse handler ikke nødvendigvis om manglende selvinnsikt. Jeg vil gjette at det også finnes bipolare både med og uten selvinnsikt. De med selvinnsikt søker gjerne behandling

Anonymous poster hash: 96141...be8

Hvis du ser oppover i innleggene ser du at jeg også synes det var rart, men det var altså begrunnelsen jeg fikk.

[AnonymBruker]

Hvis du ser oppover i innleggene ser du at jeg også synes det var rart, men det var altså begrunnelsen jeg fikk.

Jeg vet de er veldig reateiktive på å sette en personlighetsforstyrrelse som diagnose, men jeg synes de burde det dersom det er riktig, sånn at man får rett og nok behandling. Håper du finner ut av hva det er i ditt tilfelle, og får den hjelpen du trenger.

Anonymous poster hash: 96141...be8