Flaut å gå til psykolog?

[AnonymBruker]

Jeg er i starten av 20-årene og har gått til psykolog en stund, noe som foreldrene mine vet om. Pappa pusher veldig på at jeg skal gå til timene mine. Men jeg er ikke den eneste som sliter, det samme gjør foreldrene mine, de sier det er fordi de er bekymret for meg. Uansett en dag de fortale om at de lå våken om nettene pga meg så kom jeg til skade for å si at kanskje de også burde oppsøke psykolog angående de aktuelle problemene. Tydeligvis i en litt dum setting, for det ble oppfattet som en fornærmelse.

Men hva tenker de egentlig om meg og andre som går til psykolog når psykologhjelp er et skjellsord? Eller er det greit når andre går til psykolog, men ikke når en selv gjør det? Hvorfor er det bare jeg som skal få hjelp og være åpen om det til dem?

Det er jo ikke noe gøyere for meg at foreldrene mine sliter med å sove pga meg enn at for dem at jeg sliter psykisk.

Anonymous poster hash: ec811...61a

[AnonymBruker]

Å gå til psykolog burde være akkurat like naturlig som å gå til fastlege, eller tannlege spør du meg.

Anonymous poster hash: 6a7a8...c66

[AnonymBruker]

Jeg har gått en del til psykolog, og gjør det fortsatt når det er behov. Det er ingenting man skal skamme seg over. Du kan se på det som å gå til en livsrådgiver. Se tilbake på indianerstammer så var det veldig vanlig å snakke med medisinmann / sjaman når man hadde noe som uroet en.

Kanskje foreldrene dine ble litt såret fordi det er et følsomt tema ? Kanskje du traff på et ømt punkt ? Det er vanskelig å si hva foreldrene dine tenker om at du går til psykolog. Er de oppegående vanlige mennesker så skjønner de at det er helt vanlig for veldig mange mennesker å snakke med en fagperson om følelsesmessige problemer. Tror ikke de tenker noe som helst negativt om det, heller positivt vil jeg tro.

Dersom du tror at foreldrene dine kunne ha godt av å gå til psykolog så snakk med psykologen din for å få råd og veiledning på akkurat dette.

De fleste foreldre uroer seg for barna sine. Det er jobben til foreldre. Det er ikke unormalt.

Du virker litt bitter fordi at du er den eneste som går til psykolog... er det tilfelle ?

Anonymous poster hash: 384a3...720

[Gjest _LilleMy]

Å gå til psykolog er ingenting å skamme seg over. Det er mange som reagerer forskjellig. Jeg går til psykolog, og det vet familien og kjæresten og et par venner. Føler ikke for å dele det med hele verden, men forteller det til de jeg synes bør vite det. De vet at jeg sliter med forskjellige ting, og sier ingenting på det.

[AnonymBruker]

Å gå til psykolog burde være akkurat like naturlig som å gå til fastlege, eller tannlege spør du meg.

Anonymous poster hash: 6a7a8...c66

Det er det også

Anonymous poster hash: 384a3...720

[Gjest extra]

Jeg er i starten av 20-årene og har gått til psykolog en stund, noe som foreldrene mine vet om. Pappa pusher veldig på at jeg skal gå til timene mine. Men jeg er ikke den eneste som sliter, det samme gjør foreldrene mine, de sier det er fordi de er bekymret for meg. Uansett en dag de fortale om at de lå våken om nettene pga meg så kom jeg til skade for å si at kanskje de også burde oppsøke psykolog angående de aktuelle problemene. Tydeligvis i en litt dum setting, for det ble oppfattet som en fornærmelse.

Men hva tenker de egentlig om meg og andre som går til psykolog når psykologhjelp er et skjellsord? Eller er det greit når andre går til psykolog, men ikke når en selv gjør det? Hvorfor er det bare jeg som skal få hjelp og være åpen om det til dem?

Det er jo ikke noe gøyere for meg at foreldrene mine sliter med å sove pga meg enn at for dem at jeg sliter psykisk.

Anonymous poster hash: ec811...61a

Slikt var tabubelagt for 20-30 år siden, men er i endring nå. Det er ikke flaut å gå til psykolog for å snakke om det som plager en. Det er som personen i kommentar #2 skriver, å gå til psykolog bør være like naturlig som å gå til fastlege eller tannlege. Sinnets helse er også viktig å jobbe med og mange kan ha godt av å snakke med noen om sine problemer. Det er ikke unormalt eller at en begynner å bli tullerusk.

[AnonymBruker]

Du virker litt bitter fordi at du er den eneste som går til psykolog... er det tilfelle ?

Anonymous poster hash: 384a3...720

Ville ikke gått så langt som bitter.

Jeg synes det er rart at de ikke selv vil ha psykolog når de faktisk vet om tilbudet og ligger våken om nettene fordi de er bekymret for meg.

Jeg synes foreldres psykiske helse ikke bare angår dem selv, men også deres barn. Det er jo ikke noe gøy for meg å vite at jeg er grunnen til at de ligger våken om nettene. Om de kan få det bedre med psykolog så synes jeg at de burde benytte seg av tilbudet også for min del. Vet dette er egoistisk av meg, men sånn er det jo.

Jeg synes ikke det er gøy når foreldrene mine oppfatter psykologhjelp som en fornærmelse. Da er det vanskelig å ta dem på alvor når de sier at det ikke er noe å skamme seg over at jeg går til psykolog.

TS

Anonymous poster hash: ec811...61a

[Gjest extra]

Jeg synes det er rart at de ikke selv vil ha psykolog når de faktisk vet om tilbudet og ligger våken om nettene fordi de er bekymret for meg.

Det kan være mange grunner til det du skriver om, men det sier kanskje noe også om hvordan foreldrene dine kan være som personer?

Er de for eks. opptatte av å holde fasaden overfor andre? I en slik sammenheng kan det også være at de føler på egen tilkortkommenhet som foreldre. Dersom de er av 60 generasjonen, kan det også være en mulighet for at nettopp ordet psykolog eller psykiatri skremmer dem.

Psykiatrien har en mørk forhistorie som heldigvis har endret seg betraktelig i moderne tid med mer fokus på brukermedvirkning og tilbakemeldinger fra pasienter/klienter/brukere.

Endret 27. august 2014 av extra

[AnonymBruker]

Å gå til psykolog er akkurat like naturlig som å gå til fastlege eller tannlege. Umoden og tåpelig oppførsel av foreldrene dine.

Anonymous poster hash: 9461e...99e

[AnonymBruker]

Jeg går til en psykomotorisk fysioterapeut, og der er timene delt opp med ca en halvtime samtaleterapi og ca en halvtime fysioterapi. Det kommer litt an på hvilket emne som tas opp, om jeg trenger å prate mer, eller har mer behov for "jobb på benk". Uansett, det er kun forloveden min som vet at timene også innebærer samtaleterapi. Til andre sier jeg bare at det er en fysioterapeut, nettopp fordi jeg ikke orker å forklare for andre hvorfor jeg har behov for dette.

Kan hende jeg misforsto deg i hovedinnlegget ditt ts, men kan det være at foreldrene dine oppfattet din kommentar om at de kanskje også burde prate med psykolog som at det er slik at de ikke klarer å takle at deres datter har problemer, eller at de ser det som at det er deres feil at du har problemer? Kanskje de tenker at deres problemer ikke er noe man skal gå til psykolog for, fordi at problemet deres bunner i at det opprinnelig er dine problemer som er roten, og ikke deres egne opplevde erfaringer? Mulig jeg tar veldig feil her, var bare en tanke.

Jeg trodde ikke selv at jeg var kandidat for psykolog før jeg pratet med henne. Mente at det jeg slet med ikke var nok til at man skulle slite så mye som jeg gjorde - altså at problemene ikke sto i proposisjon med reaksjonen. Nå vet jeg bedre.

Anonymous poster hash: 51d6d...f7b

[Lille Rosa]

Jeg har personlig aldri gått til psykolog, men har flere venner som har gått fast osv. Ingen i gjengen som reagerer på det, og det er ingen som syns det er teit, rart el.l. Det snakkes om helt naturlig i diskusjoner osv.

Jeg hever ikke så mye som et øyenbryn når jeg hører at folk går til psykolog

Edit: skrivefeil

Endret 27. august 2014 av Lille Rosa

[Gjest Tassen10]

I USA er det vel litt status å gå til psykolog

Men jeg tror nok det hos noen er litt stigma forbundet med dette.

Men ironisk nok så er det jo populært å ha livsstil-coach. Det er jo statustegn, og samme med idrettspsykolog, det er jo noe idrettsutøvere går til for å hente ut maksimalt av seg selv

[Gjest Blomst83]

Jeg har gått i terapi så og si hele livet,og har aldri skammet meg over det.Og nå til det dags er det relativt vanlig at folk går i terapi.