Tenker på kreft hele tiden

[AnonymBruker]

Jeg sliter meg selv ut. Jeg går konstant, hver eneste dag, nestn hver time og tenker på kreft og symptomer. Jeg legger merke til hver eneste ting med kroppen og tenker kreft kreft kreft.

Hvordan sette en grense for seg selv for hva man faktisk bør reagere på og ikke?

Anonymous poster hash: 876fa...9c0

[AnonymBruker]

Les litt om hypokondri, slutt å lese om kreft. Du er (fysisk) frisk.

Anonymous poster hash: 2b000...bcd

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik, tenker også på kreft og symptomer for kreft, hver eneste dag. Blir både redd og utslitt av det.

Anonymous poster hash: fb188...976

[AnonymBruker]

Ja det er utrolig slitsomt. Uansett hvordan jeg prøver å roe meg ned ender jeg alltid på tanken; Jammen enn hvis..

Jeg leser lite om kreft for min egen del (jeg jobber ironisk nok med kreftpasienter så jeg har jo en del kunnskap). Siden jeg jobber med kreftpasienter daglig så blir man kanskje ekstra obs og føler at "alle" har jo kreft.

Men jeg er møkklei av dette.

Anonymous poster hash: 876fa...9c0

[AnonymBruker]

Slik som nå; dette er helt sykt! Jeg så på en video på youtube tidligere idag som spilte låta The sign med ace of bace. Og nå spilte de akkurat den låta på TvNorge i en serie! Det er The sign tenker jeg. En gammel låt som jeg hører to ganger på en dag samtidig som jeg skriver om frykten min for kreft. Nå tenker jeg at det er ett tegn på det jeg frykter mest...

Anonymous poster hash: 876fa...9c0

[AnonymBruker]

Ja det er utrolig slitsomt. Uansett hvordan jeg prøver å roe meg ned ender jeg alltid på tanken; Jammen enn hvis..

Jeg leser lite om kreft for min egen del (jeg jobber ironisk nok med kreftpasienter så jeg har jo en del kunnskap). Siden jeg jobber med kreftpasienter daglig så blir man kanskje ekstra obs og føler at "alle" har jo kreft.

Men jeg er møkklei av dette.

Anonymous poster hash: 876fa...9c0

Du jobber med kreftpasienter ja? Det må jeg si altså!(Det hadde nok ikke jeg taklet). Har mistet flere i slekta og venner pga.kreft, og er nok dette som har gitt meg skrekken. Vurderer faktisk psykolog for å takle dette, kanskje det kunne vært en ide for deg også?

Anonymous poster hash: fb188...976

[Wiggins]

Dette høres ut som en form for hypokondri.

Her er et forslag: Du bør si til alle du møter at de bør engste seg veldig hver dag for at de kanskje blir syke en gang, de fleste får jo en eller flere alvorlige sykdommer med årene. Hvis du synes dette forslaget virker litt dumt er det ennå håp for deg.

Det fins behandling for hypokondere, begynn med å spørre fastlegen din. Det vil være til ditt beste om du får behandling, for det gir jo dårlig livskvalitet om du skal gå rundt sånn hver dag.

Her er mitt syn på saken: Ca. 1/3 av alle i Norge får kreft i løpet av livet. Noe skyldes dårlige gener, noe skyldes usunn livsstil som røyking o.l., og noe er mer tilfeldig. Jeg har aldri røyka, og unngår andre åpenbare ting som kan føre til kreft, som f. eks. å sole seg uten å smøre seg. Bortsett fra det er det ikke så mye man kan gjøre fra eller til, så jeg tenker ikke noe på alvorlige sykdommer utover det.

Om jeg skulle få det i løpet av livet skal jeg i det minste se tilbake på det livet jeg har levd og se at jeg virkelig har levd, og ikke bare gått rundt og engstet meg for å bli syk.

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg virker sprøyte gal her i denne tråden men jeg må påpeke at jeg i jobben er profesjonell og aldri viser hvem jeg egentlig er ovenfor pasientene mine omkring akkurat dette.

Ja Wiggins, det virker som et dårlig forslag

Jeg orker ikke psykolog. Jeg vil bare leve når jeg kan og ikke bekymre meg unødvendig. Jeg tror det er fullt mulig å endre tankemønster selv, jeg trenger bare litt råd og tips.

Anonymous poster hash: 876fa...9c0

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg har aldri tenkt på det. Men i dag oppdaget jeg en klump på puppen. Tørr ikke gå til legen.

Anonymous poster hash: 85858...6d4

[AnonymBruker]

Jeg tenker også mye på kreft, kreft er vel sykdommen alle frykter. Man er ikke hypokonder av den grunn.

Anonymous poster hash: b1035...fb9

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg har aldri tenkt på det. Men i dag oppdaget jeg en klump på puppen. Tørr ikke gå til legen.

Anonymous poster hash: 85858...6d4

Gå til legen! De aller fleste klumper i puppene er ufarlige fettklumper, cyster og muskelknuter. Noen kommer og går med syklusen og noen er der hele tiden uten å vokse. Så gå til legen og be om en undersøkelse, det vil antakelig ta deg fem minutt og så kan du gå ut derifra med lettet hjerte og vite at du ikke har kreft i puppen, men har helt normale pupper. Skulle det nå mot all formodning skje at du blir henvist videre og du er en av få som har en kreftsvulst, er sjansen stor for at det blir oppdaget så tidlig at du blir helt frisk. Du har ingenting å tape, så gjør det!

Bekymringer er som en gyngestol, du får noe å holde deg opptatt med men du kommer ingen vei. Husk at kroppen kan få mange godartede svulster av forskjellige typer, så selv om man bør ta nye kuler alvorlig er det ingen grunn til å tro at det er kreft. Sjansen for at det ikke er det er størst. Jeg har f.eks. en 14x10 cm stor svulst i livmoren. Den er diger og gir noen ubehagelige symptomer, men den er faktisk godartet. Kroppen er rar.

Anonymous poster hash: 8297e...9f6

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg har aldri tenkt på det. Men i dag oppdaget jeg en klump på puppen. Tørr ikke gå til legen.

Anonymous poster hash: 85858...6d4

Dra til legen! Han/hun kjenner kjapt og henviser evt. videre. Min fastlege kjente på brystene, kjente uregelmessighet i vevet i det ene og henviste meg til mammografi. Undersøkelsen på mammografisenteret gikk helt fint og var raskt over, mellom 5 og 10 minutter i mitt tilfelle - de skal ha to bilder av hvert bryst. Legen på sykehuset mente at det ikke var noe unormalt, så jeg dro hjem like etter at h*n hadde sett på bildene. Det er så godt å få det overstått - og om det mot formodning er kreft, så har du større sjanse for å bli frisk!

Anonymous poster hash: 363e9...812

[AnonymBruker]

Du er kreftsykepleier, da skal du ha regelmessige møter med leder, og samtaler. Hvis det kommer frem at du har slike følelser bør du rett og slett bytte jobb. Komme deg vekk fra kreftpasienter. Du egner deg ikke som kreftsykepleier om disse følelsene rammer privatlivet ditt såpass hardt. Selv om du nå klarer å skille mellom privat og profesjonelt, så vil det skinne gjennom etterhvert. Det er rett og slett uetisk av deg å fortsette

Anonymous poster hash: a1163...cf8

[AnonymBruker]

Tror det er vanlig at kreftsykepleiere er mer enn middels fokusert på kreft! Min mor er det også, og bare jeg har en liten kløe et sted, ellergår ut i sola uten solkrem, eller annet, så kommer det kommentarer om at jeg må være forsiktig, gå til legen (for alle mulige småting) etc.

Jeg har selv et barn som nylig har blitt ferdigbehandlet for kreft. Tenker på barnekreft hver eneste dag, har ikke helt kommet meg etter denne opplevelsen. Hver gang jeg ser en ung jente eller småjente med kort hår, regner jeg med at hun har hatt kreft og holder på å få tilbake håret. Av og til tror jeg jeg også ville hatt godt av psykolog, eller en støttegruppe, noen å prate med.

Anonymous poster hash: 8e23b...5e8

[AnonymBruker]

Dra til legen! Han/hun kjenner kjapt og henviser evt. videre. Min fastlege kjente på brystene, kjente uregelmessighet i vevet i det ene og henviste meg til mammografi. Undersøkelsen på mammografisenteret gikk helt fint og var raskt over, mellom 5 og 10 minutter i mitt tilfelle - de skal ha to bilder av hvert bryst. Legen på sykehuset mente at det ikke var noe unormalt, så jeg dro hjem like etter at h*n hadde sett på bildene. Det er så godt å få det overstått - og om det mot formodning er kreft, så har du større sjanse for å bli frisk!

Anonymous poster hash: 363e9...812

Mannen min tvang meg til å gå på legevakten i går. Har familiehistorie med brystkreft, så var veldig redd. Legen trodde ikke det var noe, men sa det var vanskelig å kjenne grunnet implantater jeg i har i brystene. Har fått henvisning til mammografi og ultralyd, så nå venter jeg på den.

Anonymous poster hash: 85858...6d4

[Gjest Tassen10]

Det du beskriver er helseangst og det er ganske vanlig.

Jeg ser det er en anonym bruker som har skrevet at du bør bytte jobb. Han/hun har veldig lite kunnskap om dette. For det er nettopp blant helsearbeidere dette er mest utbredt. Jeg tror jeg leste en undersøkelse en gang som viste at den gruppen som var hardest rammet er sykepleistudenter. Og spesielt i den perioden de leser sykdomslære. Veldig mange sykdommer har jo snikende, diffuse symptomer, og når symptomene f.eks er svette, hodepine, tretthet, muskelverk, så vil de fleste kjenne litt på dette i en eksamensperiode, selv om det også kan være sympotomer på nær sagt alle sykdommer i tidlig fase

Det du burde gjøre er å lese en bok som heter "sjef i eget liv", som er en selvhjelpsbok i kognitiv terapi, skrevet av ingvard Wilhelmsen, som er lege og sjef for en hypokonderklinikk i Bergen.

Bare google ham, så vil du også finne noen intervjuer, og bare å lese de kan være nok hjelp i seg selv

Lykke til

[Nowayback]

Jeg tenker at om man er under 40 år, skal man ikke bekymre seg for kreft. Det er fryktelig få som får kreft før 40-års alder. Gå til lege ganske jevnlig, istedet for å engste deg hele tiden.

Ikke røyk, ikke sol deg uten solkrem, begrens alkoholinntak, trene masse, og ha et sunt kosthold.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at om man er under 40 år, skal man ikke bekymre seg for kreft. Det er fryktelig få som får kreft før 40-års alder. Gå til lege ganske jevnlig, istedet for å engste deg hele tiden.

Ikke røyk, ikke sol deg uten solkrem, begrens alkoholinntak, trene masse, og ha et sunt kosthold.

Jeg er enig i at man ikke skal gå og bekymre seg for kreft hele tiden, men at fryktelig få under 40 får kreft er ikke tilfelle. Selv om mange kreftsykdommer er sånt som kommer hyppigere med høyere alder finnes det faktisk også kreftsykdommer som rammer flest barn og unge. Det er også flere typer som rammer stadig yngre mennesker. Man bør finne en gyllen middelvei mellom hysteri og påpasselighet.

Anonymous poster hash: 8297e...9f6

[Nowayback]

Jeg er enig i at man ikke skal gå og bekymre seg for kreft hele tiden, men at fryktelig få under 40 får kreft er ikke tilfelle. Selv om mange kreftsykdommer er sånt som kommer hyppigere med høyere alder finnes det faktisk også kreftsykdommer som rammer flest barn og unge. Det er også flere typer som rammer stadig yngre mennesker. Man bør finne en gyllen middelvei mellom hysteri og påpasselighet.

Anonymous poster hash: 8297e...9f6

Uansett er sannsynligheten mye større for at du ikke får kreft før 40, enn at du får det Skal prøve å sjekke opp statistikk på det.

TS bør forøvrig kontakte psykolog, hvis det er så ille at hun/han tenker på det hele tiden.

[Nowayback]

Her er litt statistikk:

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=List_6212&Main_6157=6263:0:25,6183&MainContent_6263=6464:0:25,6188&List_6212=6218:0:25,6200:1:0:0:::0:0