Fritak fra RLE pga PTSD?

[AnonymBruker]

Hei. Er en jente på 18 som går VG3. Jeg har i grunn PTSD uten at jeg har diagnosen på papiret da (grunnet at jeg ikke vil ødelegge mulighetene for å jobbe i forsvaret) og det gjør at jeg har ekstrem dødsangst. Jeg klarer derfor ikke å være i en time der det sitter mange ateister rundt meg og sier at alt blir svart når man dør osv.

(ikke ork å svar her "jo, men alt blir svart når man dør! For dette er ikke en sånn diskusjon)

Nå får jeg f.eks ikke sove fordi jeg er redd for at jeg ikke våkner i morgen fordi jeg ikke har kjæresten her som passer på meg.

Så det jeg vil frem frem til er at jeg har det helt fint til vanlig og som psykologen på helsestasjonen sa etter en av de traumatiske hendelsene sa: "du kan ikke drive å utsette deg selv for mennesker som snakker om de tingene som gjør vondt for deg". Men hva skal jeg da gjøre når jeg ikke har noe valg?

Det går fint om jeg kan melde meg av faget og ta det som privatist, for da slipper jeg denne diskusjonen som trigger dødsangsten min. Men da vil jo hele klassen lure på hvorfor jeg ikke er med i RLE.

Anonymous poster hash: 39163...829

[AnonymBruker]

Hvis du sliter såpass bør du så absolutt få behandling, og ikke fritak fra RLE.

Anonymous poster hash: 25330...4f0

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har diagnosen på papir, så er ikke diagnosen stilt, og du kan ikke bruke dette til noe som helst. Dermed har du heller ikke noe "forhandlingsgrunnlag".

På generell basis er det langt bedre å bearbeide en problematikk gjennom terapi, enn å distansere seg fra alle mulige scenarier. Jeg tviler sterkt på at en formell diagnose vil gi deg noe fritaksgrunnlag.

Forøvrig høres det ut som om du har så store plager at dine karriereplaner neppe lar seg gjennomføre. Hvis det er derfor du ikke vil utredes tilstrekkelig til å få satt diagnosen, så ser det ut som om du ikke vil komme noen som helst vei fra der du er nå, altså er du behandlingsuvillig. Det gir deg ingen fordeler noe sted.

Anonymous poster hash: bf228...d17

[Tøytigern]

Konvensjonell behandling er vel nettopp å ikke unngå det som gir angst, men nærme deg det gradvis.

Å sitte i timene og merke at du ikke dør er i tilfelle ypperlig terapi...

Ikke for det. Jeg tror ikke på deg eller at dette er et problem du har.

[AnonymBruker]

Du har ikke diagnosen hvis du ikke har det på papir, så den må du lenger ut på landet med.

Anonymous poster hash: 8dc49...2e8

[Wiggins]

Angsten din vil være et problem ikke bare i RLE-timer, men også i mange situasjoner i livet.

Jeg har vanskeligheter med å se for meg en med sterk dødsangst gjøre karriere i Forsvaret. De som vil bli befal må gjennom fysiske og psykiske tester, nettopp med tanke på å oppdage slike ting.

Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg mener å ha hørt at hvis man har søkt psykologisk behandling vil man ikke kunne bli befal i Forsvaret. Jeg kan skjønne at de ikke vil ha folk med store psykologiske problemer som offiserer, men å gjøre det så kategorisk som å nekte alle som har vært til psykolog mener jeg er en stor tabbe av Forsvaret.

Det gir folk som vil bli befal et insentiv om å ikke søke behandling for sine psykiske problemer og heller stenge dem inne. Det vil i verste fall kunne gi befal som er tidsinnstilte bomber. Mange av de 40-50 drap som begås årlig i Norge skjer med våpen fra Forsvaret, begått av folk som har kommet i psykisk ubalanse.

Det høres ut som din dødsangst er et så stort problem for deg at du vil bli mye lykkeligere av å komme i behandling og få orden på tankene dine, enn hva du vil kunne bli av å bli en nevrotisk offiser i Forsvaret.

For min egen del var det mens jeg gikk på barneskolen at jeg hadde mine tanker om livet og døden. Jeg er oppvokst i et ateistisk hjem, og har aldri klart å tro på noen gud. Noen år senere opplevde jeg at en nær slektning døde av kreft.

Som Lovis (moren til Ronja) sier i filmen "Ronja Røverdatter": Vi fødes og vi dør, sånn har det alltid vært. Selv om jeg er ateist skal jeg innrømme at det ikke går an å si noe som helst sikkert om hva som skjer når vi dør. Om du har et annet syn enn ateistene må du for all del stå for det. Du trenger ikke si det høyt, men hva du tror på kan ingen velge for deg.

Min egen konklusjon av min barndoms eksistensielle krise ble at det eneste vi kan være sikre på er livet her og nå. Man må leve litt hver dag, ikke kaste bort mange år på å studere seg i hjel eller jobbe seg i hjel. For all del, man må studere og jobbe, men ingen bør la det bli alt de gjør.

Fyll livet med å gjøre meningsfylte ting hver dag. Hva som gir livet mening er forskjellig fra person til person, men felles for mange mennesker er det at det gir mening å ha det gøy sammen med flere mennesker. Selv gjør jeg det, men jeg er også veldig glad i lange ensomme treningsturer på sykkelen ute på landeveien. Da flyter tankene fritt, og jeg kommer i en nesten meditativ sinnstilstand.

En gang leste jeg en artikkel om hva folk som lå for døden sa de angret mest på. De fleste sa at de angret mest på at de ikke hadde vært mer sammen med familie og venner, og heller brukt tida på ting som i ettertid framsto som lite meningsfylte.

[AnonymBruker]

Om du har det så ille som du beskriver vil jeg nok tro at dette hemmer/vil hemme deg stort i hverdagen ellers også. Tviler på at fritak fra hele RLE-faget er gunstig, tilrådelig eller nødvendig, siden diskusjoner rundt hva som skjer etter døden som oftest bare er en liten brøkdel av innholdet i faget. Det du kan gjøre er jo å snakke med skolens ledelse og lærer i faget om muligheten for å få beskjed i forkant av timene der slike diskusjoner står på agendaen, og få muligheten til å gjøre noe annet enn å være tilstede i disse timene..

Anonymous poster hash: 6505d...184

[Gjest _LilleMy]

Du får ikke fritak uten diagnose på papiret. Om det er såpass ille, burde du få behandling og ikke fritak fra faget.

[AnonymBruker]

Konvensjonell behandling er vel nettopp å ikke unngå det som gir angst, men nærme deg det gradvis.

Å sitte i timene og merke at du ikke dør er i tilfelle ypperlig terapi...

Ikke for det. Jeg tror ikke på deg eller at dette er et problem du har.

Dæven, du er frekk!

Anonymous poster hash: a6b30...592

[FantasDick]

Synes det høres spesielt ut at en psykolog sier at "du kan ikke drive å utsette deg selv for mennesker som snakker om de tingene som gjør vondt for deg". Du behandles ikke og skal ikke bruke "eksponering" som egenbehandling heller - hvordan skal du bli bedre?

[AnonymBruker]

Du klarer ikke ateister som sier at det blir mørkt når man dør, men du skal i militæret? Med dødsangst?

Anonymous poster hash: 5ebeb...4d9

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke. Går du i behandling? Hva mener du er nødvendig for at du skal bli frisk? Mener du selv at du er skikket til å være i Forsvaret slik din helse er i dag?

Anonymous poster hash: c6e0b...ec4

[AnonymBruker]

Kort og brutalt: Du er ikke skikket til å ta en militær karriere sånn som du er nå. Og det blir du ikke heller, dersom du ikke oppsøker hjelp og får behandling.

Anonymous poster hash: eae14...875

[AnonymBruker]

Det er ikke det RLE handler om. Det virker som om du har god nytte av å ha dette faget!

Anonymous poster hash: 44f8d...d51

[AnonymBruker]

Kan du ta en prat med læreren om hvordan det er?

Når du har så store problemer med angst nå, bør du få hjelp snarest. Slikt forsvinner sjelden på magisk vis av seg selv, og da blir forsvaret en vanskelig vei uansett. Noen vil dessuten alltid snakke om noe som treffer vonde punkt...Det gjelder å bygge seg opp så man tåler det

Er reglene så strenge i forsvaret at man ikke bør be om hjelp når man er veldig ung og har vært gjennom noe traumatisk?!

Anonymous poster hash: b4cbf...715

[Gjest Blomst83]

Hvor kommer dødsangst inn i bildet sammen med PTSD?Og hvordan skal du takle forsvaret hvis du har dødsangst? Og som flere sier så kommer du ingen vei uansett så lenge du ikke kan dokumentere diagnosen din.

[Gjest]

Hvor har du fra at du ikke kommer inn i militæret med PTSD? Selv om jeg gikk jevnlig til DPS og hadde vært innlagt på psykiatrisk var det null problem for meg å være i milietæret, så lenge jeg hadde avsluttet behandling!

[Gjest supernova_87]

Tenk på så ufattelig mange uante ganger du kommer til å møte på ateister (og andre) som snakker om døden, og hvordan det ikke er noe liv etter døden. Det er ikke noe du kan unngå. Spørsmålet om liv og død er veldig aktuelt, alltid, og forsvinner ikke. Du kan møte på det når du kikker inn på en av de store nettavisene, i moteblader, i spill, når du får barn, du kan høre noen snakke om det på bussen eller på fest. Løsningen er å håndtere de PTSD-lignende sympotomene/angsten og ta det derfra.

[AnonymBruker]

Det er jo ingen som vet hva som skjer etter døden. At noen ateister tror at det blir helt svart er jo ikke noe mer enn deres tanker om det. Jeg tror ikke det blir helt svart/slutt. Jeg tror at det er et liv også etter døden.

Anonymous poster hash: b5774...2cd

[minister-mio]

Du får ikke fritak fra et fag hverken med eller uten diagnose. Å ta det som privatist er en mulighet da.