Dere som har hatt spiseforstyrrelser..

[AnonymBruker]

Hvordan kom du deg ut av det?

Vet det er ganske individuelt, men hva funket for DEG?

Var du i full jobb under behandlingen, eller helt/delvis sykmeldt?

Anonymous poster hash: 1fb6d...e28

[AnonymBruker]

Hei,

Her er et tips: Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser.

http://www.iks.no/

Håper du finner ut av det. Vet hvor vondt og vanskelig det er.

Anonymous poster hash: 6d3f6...0e4

[AnonymBruker]

Psykolog. Mange, mange timer. Frivillig innleggelse virker skremmende men kan være et alternativ.

Anonymous poster hash: 209a2...e63

[pantora]

Jeg er ikke ute av det enda, men er godt på vei i riktig retning og skal aldri tilbake igjen. Det som ble nøkkelen for meg var at jeg fikk en diagnose som stemte overens med hvordan jeg har følt meg og hatt det hele livet, uten å skjønner hvorfor jeg har følt meg som jeg har følt meg, og hatt det som jeg har hatt det. Har vært syke i mange år, og kun hatt kortvarige jobber (typ sommerjobb) og et år på fhs.

[AnonymBruker]

Bortsett fra psykolog og generell behandling, var følelsen av prestasjon et viktig moment. Nå snakker jeg for min egen del, men da jeg var liten trodde jeg aldri jeg var flink nok. Foreldrene mine var dyktige til å rose meg, men lærere, mine foreldre og andre hadde altfor høye forventninger til meg. Allerede da jeg var liten, ble jeg fortalt av lærere at jeg burde bli lege, professor, redaktør eller forsøke ulike prestisjestudier. Jeg drev også på med ballett, noe som kanskje økte kroppsbevisstheten. Jeg gjorde aldri det jeg ville. Jeg ville bare tilfredsstille forventningene til dem rundt meg, og jeg følte aldri at jeg levde opp til dem. Uansett om vitnemålet mitt bestod av bare 5'ere og 6'ere, følte jeg meg dum og engstelig fordi jeg ikke hadde gode nok karakterer. Jeg hadde et behov for å føle meg flink - og jeg hadde skapt meg selv et inntrykk av at de tynne ballettdanserne var flinkere enn de andre. Jeg var også mye ensom, da jeg brukte mye tid på å lese og forsøke å være smart. Derfor følte jeg meg ensom og utstøtt, og tenkte at dersom jeg bare var pen nok ville jeg få venner. Da ble catwalk-modeller min referanse. Jeg håpet på at vennene rundt meg ville synes jeg var pen og flink som var like tynn som modellene.

Da mine følelser rundt dette endelig ble tatt opp, fikk jeg noen aktiviteter og muligheter etterhvert som jeg ble friskere. Det var blant annet øvelser og ting som utfordret min komfortsone. Det var da jeg virkelig følte meg flink. For da hadde jeg gjort noe for meg selv og ikke andre. Gradvis ble jeg dristigere og turte mer, da følte jeg meg enda flinkere. Jeg presiserer at jeg følt meg flink på den riktige måten, for da følte jeg meg "normal" som kunne utføre dagligdagse handlinger. Men det viktigste er å ikke konkurrere mot deg selv, eller den gnagende følelsen som forteller deg at du ikke er god nok eller at du ikke ytet ditt beste. Det er ingen konkurranse! Konkurranseinstinktet var noe jeg slet med å gi slipp på, fordi mye var konkurransepreget for min del. Om jeg ikke lenger var den tynneste, ville jeg være den som ble frisk raskest. Det er helt feil tankegang. Finn ditt eget tempo.

Jeg følte meg ekstra flink de gangene jeg klarte å si nei til djevelen på skulderen. Nå lever jeg et normalt liv. Jeg vet ikke om jeg blir helt frisk psykisk, for den gnagende følelsen vender tilbake innimellom. Men humor og mot er to viktige faktorer i mitt liv. Evnen til å kunne le av seg selv er viktigere enn man tror. Og om du får tilbakefall, er det ingen skam. Det er helt normalt, og du har ikke feilet på noen måte. Noen ganger får man krasjlandinger, men det er viktig å prøve på nytt. Uansett hvor mange ganger man ender opp med å ta to skritt tilbake, øker oddsene for at man klarer det gjennom å forsøke på nytt. Sørg for å ha støtte fra de rundt deg som er glade i deg. Dette er en kamp man sjelden klarer helt på egenhånd.

Anonymous poster hash: 7c24e...e81

[sweg]

Jeg gikk på videregående og møtte opp så og si hver dag, i tillegg til at jeg fikk en jobb vedsiden av. Det var veldig tungt å gå sulten så lenge, og på skolen sov jeg veldig mye når jeg sultet meg fordi jeg ikke hadde energi til noe annet. I tillegg pleide vennene mine å tvinge i meg mat, passe på at jeg hadde med meg matpakke osv. På jobben ble jeg sur om jeg ikke hadde spist på lenge, og hodepinene var nok til å få meg til å gråte når ingen så på. Det var også da min laange periode med overspising og trøstespising begynte. Plutselig ble hver eneste dag på jobb der jeg overspiste meg på godteriet i hyllene, og jeg spiste veldig mye på kvelden og skolen for å slippe å være sulten.

Jeg gikk mye til psykolog + jeg snakket en del med venner. Det tok veldig lang tid, og jeg har jobbet mye med meg selv og prøvd å finne en balanse. Jeg kan ikke si at jeg er helt frisk enda, og det kommer perioder der jeg overspiser masse, og der jeg sulter meg selv. Heldigvis tar det ikke like mye plass som i hverdagen som det gjorde før. Heldigvis.

Håper du klarer å komme deg ut av deg! Husk å bruke alle som kan støtte deg, for det er vanskelig å være alene om det

[AnonymBruker]

Innleggelse

Terapi

Kostholdsplan

Men blir nok aldri riktig kvitt dette, men det er under kontroll.

Anonymous poster hash: b6f2a...fc4

[AnonymBruker]

Er ikke frisk enda, men det som har hjulpet meg er langvarige innleggelser (da på avdelinger som er spesialisert på spiseforstyrrelser), har vært innlagt på psykiatrisk for sf også og det var iallfall ikke noe som hjalp meg (var tvangsinnlagt så kanskje ikke den optimale settingen heller)

Å ha en god fastlege har vært veldig viktig for meg, en som jeg stoler på og som følger meg opp! Viktig at fastlegen ikke er streng og er formanende.

Videre har jeg hatt veldig utbytte av yoga og mindfullness

Selvutviklingsbøker er også noe som har hjulpet meg

Kostliste

Trening (klarer å spise bedre når jeg får trene)

Å være ute i naturen, gå i fjellet har vært en viktig del av min bedring.

Og en god psykolog som har kompetanse på sf og som er der for deg over tid (vanskelig i praksis for på DPSer slutter jo folk i hytt og pine)

Veien til tilfriskning er ulik for enhver men det som var mest viktig for meg var dette med innleggelse. På flere tidspunkt i min sykehistorie har jeg rett og slett ikke vist mitt eget beste og noen måtte ta over kontrollen. Det har vært utrolig tøft å være innlagt, jeg har hatet det som pesten, men det har vært livreddende for meg. Er du veldig fysisk langt nede så bør du vurdere det.

Har vært både sykemeldt og i full jobb mens jeg har gått i behandling. Anbefaler deg å jobbe så lenge du klarer det for å ha noe å fokusere på. Å gå hjemme med sf er ikke optimalt, men innlegget du må du jo sykemeldes.

Anonymous poster hash: 59345...d08