Ugift og barnløs

[Usikker]

Blir vi sett på som "rare" Blir vi sett på som unormale??

Det føler jeg mange ganger. "Det må jo være noe galt med henne/han" som ikke er gift?? - den holdningen har jeg hørt/sett mange ganger.....

Er det eneste riktige her i livet å gifte seg og få barn?? Er det kun det som er "normalt"??

OK - je må si at holdningene jeg opplever mange gang gjør meg trist og nedfor. Til tider deprimert.

Hilsen "unormal"

[Netti]

Du er vel ikke unormal fordi du ikke er gift eller har barn.

Men kan gjerne være enig med deg at samfunnet gir mange fordeler til familier framfor de som er enslige.

Det viktigste er vel at hver og en finner frem til hvordan de selv vil ha det og gjør det beste ut av sin situasjon.12

[Gjest sexysadie]

Nei d er overhodet ikke unormalt å ikke være gift eller/ og barnløs!

Man må leve sitt liv slik som man selv vil.Og desverre er d ikke alle forundt og møte kjærligheten.

[Væren]

Selv er jeg gift og har barn, men jeg har venner av begge kjønn som lever alene og uten barn, og registrerer at det faktisk finnes en masse rare holdninger; ja nesten fordommer mht enslige i samfunnet.

F.eks. har jeg en venninne som alltid har vært alene, verken vært gift eller samboer, men som har god utdannelse, fast jobb, og som har bygget seg hus alene.

Du verden, så mange rare spørsmål jeg får vedrørende hennes liv og levnet! "Alle" synes liksom de har rett på en slags forklaring på hvorfor hun er alene:

"Har hun ikke funnet seg noen type ennå?"

"Er hun alene fremdeles?"

"Tror du hun er lesbisk?"

"Tenk at hun tør å bygge hus alene!" etc...

Disse spørsmålene er kanskje i bunn og grunn godt ment, men like ofte lyser det faktisk av nysgjerrighet og undring mht. hva som egentlig er "galt" med henne som verken har "blitt gift" eller samboende og som allerede har rukket å runde 40 med god margin!

Kjenner jeg blir temmelig provosert på min venninnes bekostning. Men i hvert fall har det ført noe postitivt med seg: Jeg har blitt mye mer bevisst mine egne holdninger!

12

[Bertha]

Det verste jeg vet er i sosiale sammenhenger, når folk stopper opp et øyeblikk og ser granskende på meg, og så spør:

"Hvorfor er ikke du gift eller samboer?"

Eller i familietreff, det er helt stille rundt kaffebordet, og en gammel tante utbryter:

"Nå er det jommen på tide at du ser å finne deg en mann! Du kan jo ikke bare jobbe hele tiden."

Hva svarer man på slikt da? Føler meg dum som et brød...

12

[Væren]

Jeg forstår bare ikke hvor folk har de sosiale antennene sine når de kan få seg til å stille slike spørsmål! Snakk om frekt!

Du burde finne noen skikkelig "uskyldige" men effektive svar å ha klar i bakhånd til neste gang...

Jeg forstår godt at det er både sårende og provoserende! Jeg vet ikke hva jeg selv hadde svart, men jeg tror jeg kunne ha bjeffet litt...

Klem fra12

[Anne]

Når jeg leser dette blir jeg litt nysgjerrig på hvorfor dere som føler dere truffet faktisk lever alene (jeg vet jeg tråkker i gjørma nå).

Selv levde jeg lenge alene fordi jeg enda ikke hadde truffet den rette. Jeg etablerte meg da jeg var 30 og hadde ingen forhold før jeg var 25. Det var ikke sårende for meg med slike kommentarer dere beskriver og jeg kunne bare svare at jeg ikke har truffet den rette enda.

For å få en bedre forståelse for hvorfor det er sårende kunne jeg tenkt meg å vite mer om hva som er årsaken til at dere er alene. Er det slik at flere av dere faktisk ønsker å leve alene og hvorfor?

Min svigerinne lever alene og har aldri hatt noen kjæreste. Hun har heller aldri kommentert hvorvidt hun faktisk ønsker å leve alene eller ikke, men moren hennes lurer og det synes jeg faktisk ikke er så rart. Hun ønsker kanskje at datteren skal slippe å være alene, spesielt etter at hun selv er borte. Jeg tror mange foreldre føler det som en lettelse når barna "endelig" finner seg noen (dersom de først gjør det i godt voksen alder). Det merket jeg på mine foreldre.

[Netti]

Anne, bra du forstår selv at du tråkker i salaten, muligens i flere salater....

Ikke såveldig i min egen, men likevel.

Har vært gift, trodde selvsagt at han var den eneste rette...men...kunne ikke tenkt meg å få en ny far inn i huset mens ungene bodde hjemme.

Etter at ungene mine er flyttet ut av redet, så er jeg blitt så vant å styre og regjere selv at jeg tror det ville bli vanskelig å ha noen mann i huset. Liker å slippe å ta hensyn til noen, liker å kjøre mitt eget løp. Men samtidig så blir jeg ikke yngre, en gang vil jeg muligens savne en å bli gammel sammen med. 12

[Bertha]

Det er helt i orden å tråkke i salaten her inne, Anne. Vi er jo her for å diskutere, er vi ikke?

Det jeg reagerer på, er imidlertid "de der ute" som tilsynelatende oppfatter verden som et A4-samfunn hvor alle skal bevege seg mot felles mål av ymse slag. Være seg mann/barn/hus/stasjonsvogn-målet, riktige klær, utdannelse - eller generell forståelse av hva som er rett og galt for den saks skyld...

Uansett, så blir ofte den som avviker fra normen sett på som "sær", og det oppstår enda et samtaleemne i syklubber og familieselskaper rundtomkring. Jeg får litt sånn klaustrofobiske tendenser må jeg innrømme. Nettopp fordi jeg rett som det er må sitte der og forsvare meg selv.

Likevel stiller jeg meg selv ofte spørsmål. Kanskje som et resultat av å føle meg beglodd til tider. Hvorfor er jeg ikke etablert for lenge siden? Hva var det som gikk galt? Er jeg for vanskelig å forholde seg til, en skikkelig ufordragelig drittsekk?

For selvfølgelig vil jeg også gjerne finne meg en mann, en livsledsager, noen å bli gammel sammen med. Men ikke for enhver pris, og ikke nødvendigvis i morgen allerede. Det skal komme naturlig, kjemien må stemme. Derfor avventer jeg, og har det fint sammen med mine mannlige og kvinnelige venner i mellomtiden.

Litt filosofisk dette her, men kjønner dere hva jeg mener?

Når alt kommer til alt så er det tilfeldigheter som spiller inn. Hvilke miljøer man kommer fra og hvilke man trer inn i, hvem man treffer når og hvor, samt hvordan innstillingen er akkurat der og da. Dessuten har jeg blitt mer kresen med alderen, og tenker ikke ordet "ekteskap" hver gang et mannebein krysser min vei. Ærlig talt...

Så hva gjør man når folk stiller spørsmål, spør nesten rett ut hva som er galt? Skal det være nødvendig å måtte reise seg opp i forsamlingen, kremte høyt og bekrefte klart og tydelig at: "Nei, jeg er ikke lesbisk. Jeg bare venter fremdeles på den rette. Og ja, jeg vet jeg er over 30 år og litt seint ute. Men slapp av, jeg har det utmerket likevel. Egen bolig, god utdannelse, godt betalt jobb, reiser og ser verden, plettfritt rulleblad... - Tenk om jeg var narkoman, eller øksemorder i stedet for?"

Mitt budskap til alle bekymrede gamle tanter og velmenende venner der ute:

Sett ting litt i perspektiv. Åpne øynene og se hvor mye elendighet og jævelskap det egentlig er i verden. Grip fatt i de virkelige problemene og diskuter mulige løsninger på disse i stedet for. Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden. La oss alle prøve å leve i nuet.

Så det så.

Det var en lang tirade fra meg på en lørdagskveld. Ta det for hva det er: Et hjertesukk, ispedd litt ironi, fra en singel men ikke ensom sørlandsjente.

Dere får ha en riktig fin helg fortsatt. Jeg må gå. Skal faktisk ut å treffe noen i kveld

12

[Michelle]

1212[ Dette Innlegg er endret av: Michelle den 2002-03-02 22:01 ]

[Michelle]

Jeg er alene,med hele omsorgen for ett barn.

Grunnen til at jeg er alene,vel...brent barn skyr ilden.Har blitt såret så til de grader,så med en gang jeg i det hele tatt nærmer meg noe som kan minne om ett forhold,så rygger jeg ut i ekspress fart.

Jeg merker og at jeg har blitt veldig egoistisk de årene jeg har vært alene.Jeg vet så godt hvor skapet skal stå.

Har selvfølgelig lyst å bli gammel med noen,og at datteren min skal få en god farsfigur,men jeg tørr ikke.

Føler at jeg ofte blir sett ned på siden jeg er alenemor,selv om jeg står på døgnet rundt,med skole,barnehage og jobb.

Har en venninne som hele tiden må fortelle meg hvor glad hun er som ikke er alene,og hvor godt hun har det.Hvor godt sønnen hennes har det som har en far,og at han vil få en mye bedre barndom enn min datter,fordi han har begge foreldrene,

Men det er dem,slik de trives og er lykkelige.Jeg er lykkelig og trives i mitt lille familieliv sammen med min datter,aksepter at jeg trives med å være alene,jeg har det godt,min datter har det godt,og det er vel det som i hovedsak betyr noe,hvordan hver enkelt har det i SITT liv.1212[ Dette Innlegg er endret av: Michelle den 2002-03-02 21:59 ]

[Usikker]

Takk for støtten alle sammen - jeg trenger det.

For meg er dette temaet veldig sårt, så jeg klarer ikke å "forsvare" meg når spørsmål om min livs-situasjon kommer opp. Men jeg har veldig lyst til å begynne å grine mange ganger. Kanskje det kan få opp øynene på noen??

Barnløsheten min er selvvalgt, men det er ikke ene-boer-tilværelsen.

Hilsen "normal" som egentlig

ikke har noe håp om at situasjonen

vil forrandre seg.

[Væren]

Jeg skjønner godt at du nesten tyr til tårene i slike situasjoner. Selv om jeg ikke er single selv, er det ikke særlig vanskelig å trekke paraleller her. Vi har vel alle våre såre punkter i en eller annen forbindelse.

Kanskje enkelte rett og slett hadde hatt godt av å se at du faktisk blir såret av dette utidige maset? Nå mener jeg ikke at du skal sette i gang med å "lage scener" eller noe! Men på den annen side trenger du kanskje ikke gjøre så mye for å skjule reaksjonene dine, heller. Dette avhenger jo selvfølgelig litt av hvem det er som spør.

Det er også lov å si fra, svare at du blir ganske lei og såret over å alltid måtte forklare overfor alle og enhver hvorfor du lever alene! Vennlig men meget bestemt si fra at du igrunnen er lei alle kommentarer og spørsmål som gjelder ditt privatliv!

Stå på, vær stolt av deg selv, tenk positivt og tenk på alt du greier å ordne opp i alene og helt av deg selv!

Klem fra

12

[Bria]

Folk lever alene av tusenvis av grunner. Det er ikke slik at det finnes 1 svar.

Like mange grunner finnes det til at folk bor sammen.

Alle innenfor en "skala" som går fra frivillig til motvillig...og mellom diise motpolene finnes det altså tusenvis av grunner til hvorfor

_________________

Hilsen Bria 1212[ Dette Innlegg er endret av: Bria den 2002-03-03 02:44 ]

[Linemor]

Hei, jeg kjenner meg ikke helt igjen jeg da.

Jeg synes som om det er det og være singel, eller skilt som ewr inn jeg( Når du er skilt så er du singel igjen, men jeg har på følelsen at mange gifter seg, for bare å skille seg etter en kort stund.)

Ellers så tror jeg at jeg kjenner like mange av de som er single som de som er i fast forhold (aldersgruppe 25 - 30)

Det kan hende jeg er enten blind eller dum, men jeg synes ikke det virker som om det er så viktig at man prioriterer det å stifte familie jeg.

Jeg personlig er veldig glad for at jeg har funnet min, men det er fler av vennekretsen som ikke vil ha et forhold, det er jo de som har en kjæreste innimellom, men som ikke er i fast forhold da.

Folk er forskjellige og det er jammen bra, men til tross for at vi har kommet til 2002, så er det nok mange fordommer ute og går.

[lucy]

Blant meg og mine er det meg som er "unormal" som har kjæreste, unge og er snart gift med pappan til barnet mitt. De fleste av mine venner er single eller har kjærester uten barn. Der er det vi som får de litt medlidende blikkene når vi ikke kan realisere oss selv i India... Men jeg må innrømme at det av og til stikker litt i magen når venninene mine drar til Argentina for å danse salsa... Men, jeg er lykkelig jeg! Elsker de to guttene mine over alt i verden

[Gjest sexysadie]

Jeg vet om en mann som ble så lei av spørsmål om hvorfor han ikke hadde kjerring og unger at han v en anledning svarte:fordi jeg er homofil og synes barn gjør seg best i fryseren..Dere kan tro d ble stille rundt stuebordet...

(han var forøvrig ikke homofil og likte barn)

[Gjest Anonymous]

Åååå....

ikke alltid det å være alene er selvvalgt.

Jeg kunne gjerne tenkt meg en mann, men tror ikke jeg er attraktiv nok.....

men det vil jeg selvsagt aldri svare eller vedkjenne meg i virkelighetens verden.

Tykke damer er sjelden attraktive, i alle fall ikke presentable slik at noen ønsker å bo sammen med dem....dessverre.

Enslig dame

[Litago]

Ugift og barnløs, - vet ikke hva som er verst, men jeg tror det er ugift. Ikke ugift sånn rent bokstavelig, men single. Ikke ha noen fast kjæreste. År etter år etter år.

Når du blir over 35 ser folk rart på deg og noen faktisk spør i alvor: "Hva er galt med deg da? Du som er så morsom og flink på jobben og har tid til alt? Hvorfor finner du deg ikke en mann? Er du for kresen?"

Jeg ble GAL av det. Skjønner godt at Usikker kan bli sliten og få tårer i øynene når det kommer opp. Delvis fordi det IKKE er noe galt med Usikker eller andre single over 35, delvis fordi man er drittlei at andre skal legge seg opp i privatlivet sitt og delvis fordi man faktisk savner en sjelsfrende, - en å dele livet med.

Jeg var litt heldigere. Jeg fant meg i en periode menn som ikke var noe å samle på, så jeg ble faktisk etterhvert lykkelig alene. Det er viktig å være kresen. Jeg synes synd på alle som går inn i alvorlige parforhold kun fordi man ønsker en å dele livet med.

Jeg tror det er viktig Usikker at du innser at du har verdi nok i deg selv. Du er ikke avhengig av en mann for å være det flotte mennesket det kommer frem på KG at du er.

Ved å lære seg å elske seg selv, blir livet lettere. Det ble det ihvertfall for meg.

Vel, de som kjenner meg her vet at jeg faktisk er gift.

Etter mange år som kresen fant jeg min sjelsfrende. Men jeg laaaaaaaang erfaring som singel.

Blås i hva andre mener Usikker, - vær deg selv, fult og helt!! Du er flott!

Litago