har ingen..

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg ikke har særlig energi til å skrive hele historien min.

Men i det siste, har jeg følt mer og mer avstand fra min far, i flere år nå har han forlatt meg og min mor i flere mnd. for så og dukke opp i noen uker og spille ''familiefar'' som alle beundrer. Min mor har ikke mot til å skilles fordi hun lever i en firkanta boble. Unødig og diskutere det med hu da det kun ender opp i krangel,

Jeg har prøvd og konfrontere han med hvorfor han konstant forlater oss og prøver og få hodet mitt til å forstå, er jeg og mamma virkelig så forferdelige at min far ikke tåler og se oss mer enn noen uker i året?

Vi har glidd mer og mer ifra hverandre, ved et tidspunkt mistenkte jeg han for å ha en annen familie et annet sted, jeg fant ut at han hadde forhold med flere andre kvinner, noe jeg fortalte til min mor ( hun nekter og innse det ) til slutt konfronterte hun han med det, og han benektet det blankt og begynte og gråte ( falske tårer ) min mors akilleshæl er tårer, så han skrur på krana hver gang hun prøver og snakke med han og få han til å forstå at det han gjør er galt.

Hans mor og far har nylig dødd, det taklet han med og feste villt i dubai i tillegg til å reise rundt. en godt voksen mann i 50 årene er han..

Vi har glidd mer og mer fra hverandre, han kontakter oss kun når han vil noe, for seg selv eller sine venner.. og da blir det stort sett jeg som tar lasten, jeg er ganske dyktig i data og alt annet så han får meg til å finne ting og tang for han.. Når han ønsker disse tingene er han først utrolig vennlig og blir som den beste faren man kan ha, men så fort han viser intensjonene sine falmer det vekk. Han blir den kalde, ugjenkjennelige fremmede mannen som er innom en gang i året.

Han har aldri gjort noe for oss, krokodilletårene biter jeg ikke på lenger..

Jeg konfronterte han endelig og spurte om han skal ta dette på alvor og at vi er familien hans, venner kommer og går men vi er her for alltid.. Han vil nødig at vi skal vende han ryggen..

Men det resulterte i at han sa at jeg var død for han, han hadde verken kone eller barn ..

Det stakk virkelig når han sa det og han bestilte billett og reiste dagen etter ..

jeg har ingen far, vet ikke hvorfor han gjør sånn eller hva jeg har gjort som er så utholdelig som gjør at han ikke tåler trynet mitt..

Jeg har prøvd mitt beste og være en bra datter, men han har ikke prøvd i det minste og være en far.. Han lever som han selv vil og får sympati fra alle og alt uten om meg.

Jeg blir sint når jeg tenker på det, samtidig trist.. min far vil ikke ha meg som datter og min mor lever i fornektelse

Anonymous poster hash: 3ac0b...9e7

Anonymous poster hash: a9476...b8b

[Gjest Jon blund]

Hadde dette vært min far hadde jeg droppet helt kontakten og bedt han ryke og reise. Slik oppfører man seg ikke mot sin datter og kone.

Kjenner jeg blir litt smålig irritert når jeg leser dette. Utrolig at noen kan holde på slik.

Hvis han allerede har vært utro med flere andre damer og bare er innom ett par ganger i året hva er da poenget med å holde kontakt og la han kontrollere dere slik på denne måte?. Vær sterk og gi f.

Kan jeg spørre om du har noen du kan gå til i vanskelige tider?

Det hjelper ofte litt å snakke med noen.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt tingene mine og sagt noen fine gloser til han og bare bedt han dra. Har det bedre uten.

[AnonymBruker]

Ts her

Det er det, han er en mester i manipulasjon, så når han skrur på krokodilletårene sine, får selv den verste av den verste dårlig samvittighet og skyldfølelse..

Det har gått mange år nå siden jeg så på han som en far, når han var innom så jeg på han som en fremmed mann som bare besøkte oss iblant.. Noe som var ytterst ubehagelig og trist.

Det får du spørre min mor om, hun er den som ikke kan gi slipp.. Jeg har fått nok av han siden han gikk ut av døra første gang.

Jeg var 10 år når han først dro, nå er jeg 24. Han har holdt på alle disse årene, og jeg er redd han ikke kommer til å slutte.

Han forstår ikke alvoret i saken når jeg sier at han ikke kommer til å ha noen hvis han fortsetter slik, men det går rett og slett ikke inn i skallen hans..

Jeg har ingen og prate med, jeg har kun noen veninner men de stoler jeg ikke godt nok på til å kunne eksponere alt på en slik måte.

Jeg har holdt dette inne i mange år nå, og her om dagen var det like før jeg sprakk så jeg måtte få ut litt av sinnet mitt her ..

Jeg gråter meg selv praktisk talt hver kveld i søvn og begriper faktisk ikke hvorfor alle forlater meg, er jeg virkelig så avskyelig at min egen far ikke tåler og være med meg i mer enn noen uker?

Min mor er på sammenbrudd grense opptil hver uke. Så vi har store krangler hvor hun sier mye ufint til meg, som gjør saken enda verre.. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg er her hvis jeg er så forferdelig.

Hun bryter meg ned psykisk for så og holde meg igjen slik at jeg ikke slipper unna.

Det er derfor jeg ikke klarer og flytte ut, hun kommer ikke til og overleve alene , og med han stikkende innom 1 gang i året vet jeg sikkert at det ikke går bra..

Jeg har prøvd og snakke med psykolog ( over flere år ) uten hell, har prøvd ut alt som er og er helt fortvilet.

Når jeg var liten gledet jeg meg så til å bli voksen, men nå forstår jeg ikke helt meningen med livet hvis hverdagen min skal kun bestå av dette.

Hadde dette vært min far hadde jeg droppet helt kontakten og bedt han ryke og reise. Slik oppfører man seg ikke mot sin datter og kone.

Kjenner jeg blir litt smålig irritert når jeg leser dette. Utrolig at noen kan holde på slik.

Hvis han allerede har vært utro med flere andre damer og bare er innom ett par ganger i året hva er da poenget med å holde kontakt og la han kontrollere dere slik på denne måte?. Vær sterk og gi f.

Kan jeg spørre om du har noen du kan gå til i vanskelige tider?

Det hjelper ofte litt å snakke med noen.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt tingene mine og sagt noen fine gloser til han og bare bedt han dra. Har det bedre uten.

Anonymous poster hash: a9476...b8b

[Gjest Jon blund]

Det beste å gjøre med manipulative personer er å forlate de. Det er slik de får tenke seg om og kjenne på hvordan det er når man ikke har kontroll og ingen å komme "hjem til" i ditt tilfelle.

Din mor mener nok ikke noe vondt med dette, hun har bare sikkert blitt manipulert og har fått en skikkelig knekk opp gjennom årene og tørr ikke å forlate han av frykt for å være helt alene og alt hun sitter igjen med er da deg og går ofte frustrasjonen og sinne ut på deg.

Men det er ikke en bra situasjon du har havnet i og det er utrolig dumt dette skal gå utover deg. Føler med deg og blir litt trist og sint når jeg leser dette.

Igjen så hadde jeg ikke tolerert dette, og det er sikkert ingen enkel sak og bare forlate alt og alle du kjenner. Men det er både din mor og din far som holder deg igjen mot din vilje og bruker medlidenhet og tragedie for å holde deg tilbake for de vet innerst inne at du har det helt jævlig og de ikke har annet å bruke for å holde deg tilbake.

Det er masse å glede deg til enda, det første du må prøve er å ikke la deg bli manipulert på denne måten av begge dine foreldre og være sterk og sette foten ned å fortelle din mor at hun har 2 valg.

Enten så går du eller så dropper hun din far. Det er vanskelig og tøft men du må prøve å finne deg en som kanskje kan støtte deg gjennom dette og ha en ved din side som kan hjelpe deg. Venninne kjæreste eller et hjelpe en støtte gruppe.

Det er bra du ihvertfall prøver å få snakket ut om dette og hvis du trenger noe å snakke med ihvertfall så kan du alltids sende privat melding. Men tror du trenger en eller flere som kan støtte deg. Dette er ikke bra du trenger å komme deg vekk.

[AnonymBruker]

Hei. Du er ett barn av dine foreldre. Vet hvordan du har det, men du kan ikke ta ansvar for dem. Prøv å få hjelp til å komme deg bort. Vet ikke om du bor hos din mor, men du MÅ skjerme deg selv,ellers så går du med i dragsuget. Dette er selvopplevd. Nå har i tilegg min eks forlatt meg etter 39 år til ny dame. Mine sønner vet jeg har det tøft,men kan ikke livet for meg. Kom deg vekk og støtt litt på avstand

Anonymous poster hash: ee8d8...d3a

[AnonymBruker]

Du kanikke

leve livet for dine foreldre. Kom deg bort eller få hjelp av venner til det. Du har krav på å leve ditt liv, selv om at du kan støtte din mor på avstand. Da må din mor tenke selvstendig. Lykke til

Anonymous poster hash: ee8d8...d3a