misbrukt av pappa

[AnonymBruker]

Min pappa bor i Sverige og min mamma bor i Norge. Fra jeg var omkring 7 år startet jeg å være på ferie hos han alene. Da jeg var omkring 9-10 års alderen og var der på ferie satte han på pornofilm som vi skulle se sammen som en start. Dette eskalerte videre i løpet av en periode hvordan sa til meg at han var så kåt at han måtte runke og gikk inn på soverommet og fikk meg med inn for å se og prøve. Han forsøkte også ved senere anledning og slikke meg men det var en sperre som gjorde at jeg sparket ut etter han så han kom heldogvis ikke så langt. Da han fikk seg kjæreste/samboer stoppet dette og jeg tenkte ikke mer over det før jeg ble rundt 15-16 da jeg forsto at dette var ikke vanlig da jeg fikk et mer voksent syn på verden. Dette har jeg aldri fortalt familie kun noen få venner og min samboer som jeg skal gifte meg med. Jeg kommer nok heller aldri å fortelle noen i familien dette da mine besteforeldre som bor i Sverige aldri ville tilgitt seg selv for at de ikke har oppdaget dette, og min mor som sendte meg på ferie heller ikke oppdaget dette. Jeg skylder jo ikke på de heller for hvor i alle dager skal man vite at den mannen man har fått barn med eller sin sønn kunne finne på å gjort noe sånn.

Jeg har veldig lite kontakt med denne mannen

mannen. Han har ingen andre barn eller har noe omgang andre barn.

For nylig har jeg startet å gå til psykolog og vi har snakket litt om dette. Men jeg følte meg ikke klar til å snakke videre

videre. Mine besteforelde vet at jeg er hos psykolog da jeg er veldig deprimert og dette har de da fortalt til min pappa. Jeg snakket med han for ikke så lenge siden og han sa at hvis det var noe jeg ville snakke med han om skulle jeg bare si ifra, men jeg feide det bort. Så det virker som om han hadde litt panikk og er veldig klar over hva han har gjort tidligere

tidligere. Derfor lurer jeg nå på om ikke jeg skal skrive til han at jeg husker hva som skjedde og be om en forklaring på det? Han sliter veldig psykisk og er redd for at han kan ta selvmord eller klikke mentalt da han har et forferdelig temperament. Jeg ønsker han ikke mye godt i livet men jeg ønsker han ikke dø. Beklager for et langt innlegg. Og takker for svar på forhånd.

Anonymous poster hash: cd1d7...9d4

[AnonymBruker]

Forgive and forget...

Anonymous poster hash: 03e2a...d2c

[Gjest DirtyMimi]

Du er sterk

[AnonymBruker]

Du er sterk

Takk for det kjære deg

Anonymous poster hash: cd1d7...9d4

[AnonymBruker]

Forgive and forget...

Anonymous poster hash: 03e2a...d2c

Det er dessverre verken lett å tilgi eller å glemme.

Anonymous poster hash: cd1d7...9d4

[Mrs Smith]

Hvis det hjelper deg å skrive til han om det kan det være en god ide, men jeg ville snakket med psykologen om det først.

[flinkeceline]

Jeg synes du burde anmelde saken for retten. Ofte er det sånn at slike ting kan forfølge deg langt inn i voksenlivet og da er det bedre å få bearbeidet dette på en skikkelig måte slik at du kan legge det bak deg og gå videre. Det er overhodet ikke greit å sette seg ned sammen med sin 9 år gamle datter og titte på pornofilm. Uansett om det ikke blir noen dom ut av det så har du i hvert fall sagt i fra, og det vil gjøre mye for samvittigheten både for deg og sikkert også pappaen din.

[Gjest Dønn_ærlig]

Er sikkert derfor han sliter selv også muligens.. Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til men boken pappas prinsesse har hjulpet datteren min ihvertfall å forstå at slike ting skal snakkes ihjel og ikke ties ihjel, samt senter mot incest er også særdeles god hjelp:-) ønsker deg lykke til og gratulerer med giftermål og bare ved å la noen få komme så nær deg etter det du har opplevd sier meg at du er sterk og at du ikke lar deg knekke og dette et en bagasje du må bære med deg men du bestemmer selv hva du vil bruke den til:-)

[ViljaH]

Jeg tror et lurt første steg er å ta kontakt med senter for incest. Der vil du møte andre som har opplevd lignende historier, og høre hva de har gjort med det. Du kan utveksle erfaringer, og få vite at du er ikke alene. Jeg tror du må ta tak i dette da det er roten til depresjonen din, men det finnes altså fagfolk som har greie på dette.

Lykke til! Og nei, det er overhode ikke greit det din pappa gjorde.

[Gjest AllisHagtorn]

Det er nok en fordel for ham at du tror han kan være i stand til å ta livet sitt - og jeg regner med han har gitt deg noen grunner til å ha et slikt inntrykk?

Jeg tenker det er typisk overgripere - bruk av manipulasjon; frykt for konsekvensene.

For noen ligger frykten i at "ingen vil ha noe med meg å gjøre", for deg ligger det i to ting. Det ene sier du er frykten for at han skal bli suicidal, det andre er temperamentet hans.

Dette er ikke ditt ansvar, og slik jeg leser utfra ditt innlegg manipulerer han deg fortsatt. Ikke lengre gjennom seksuelle overgrep, men gjennom frykt og bekymring.

Jeg synes du skal fortelle familien om hvem han er - gjentakelsesfaren er stor, og du vil aldri vite om han har gjort dette mot flere barn og gjør det fortsatt den dag i dag.

Om du virkelig ikke vil dette synes jeg i det minste du skylder deg selv å droppe totalt kontakt med ham.

Jeg synes du bør tenke litt over i terapi hvorfor du fortsatt får skyldfølelse ovenfor ham og føler et ansvar for å skjule. Du har nok en lang vei å gå når du fortsatt har disse følelsene - og målet må være at du kvitter deg med det. Du skylder ham ingenting, og du har overhodet ikke noe ansvar for hans ve og vel.

Håper du en dag klarer fortelle hvem han virkelig er og komme videre.

Jeg hadde virkelig ønsket vite dette som forelder.

[Gjest Blomst83]

Forgive and forget...

Anonymous poster hash: 03e2a...d2c

Seriøst?Er selv usatt,og jeg vile aldri glemme eller tiligi.Men jeg har akseptert at det har skjedd

[AnonymBruker]

Enten så snakker du med ham eller så glemmer du det. Utifra det jeg leser her så ser det heller ut til at du kun vil prate med han og finne ut hvorfor, det høres skummelt ut men det å faktisk snakke kan føre til at mange av dine spørsmål blir besvart. Hvis du føler såpass forakt for han så kan du eventuelt gå til sak i retten.

Anonymous poster hash: 03e2a...d2c

[Gjest Blomst83]

Min pappa bor i Sverige og min mamma bor i Norge. Fra jeg var omkring 7 år startet jeg å være på ferie hos han alene. Da jeg var omkring 9-10 års alderen og var der på ferie satte han på pornofilm som vi skulle se sammen som en start. Dette eskalerte videre i løpet av en periode hvordan sa til meg at han var så kåt at han måtte runke og gikk inn på soverommet og fikk meg med inn for å se og prøve. Han forsøkte også ved senere anledning og slikke meg men det var en sperre som gjorde at jeg sparket ut etter han så han kom heldogvis ikke så langt. Da han fikk seg kjæreste/samboer stoppet dette og jeg tenkte ikke mer over det før jeg ble rundt 15-16 da jeg forsto at dette var ikke vanlig da jeg fikk et mer voksent syn på verden. Dette har jeg aldri fortalt familie kun noen få venner og min samboer som jeg skal gifte meg med. Jeg kommer nok heller aldri å fortelle noen i familien dette da mine besteforeldre som bor i Sverige aldri ville tilgitt seg selv for at de ikke har oppdaget dette, og min mor som sendte meg på ferie heller ikke oppdaget dette. Jeg skylder jo ikke på de heller for hvor i alle dager skal man vite at den mannen man har fått barn med eller sin sønn kunne finne på å gjort noe sånn.

Jeg har veldig lite kontakt med denne mannen

mannen. Han har ingen andre barn eller har noe omgang andre barn.

For nylig har jeg startet å gå til psykolog og vi har snakket litt om dette. Men jeg følte meg ikke klar til å snakke videre

videre. Mine besteforelde vet at jeg er hos psykolog da jeg er veldig deprimert og dette har de da fortalt til min pappa. Jeg snakket med han for ikke så lenge siden og han sa at hvis det var noe jeg ville snakke med han om skulle jeg bare si ifra, men jeg feide det bort. Så det virker som om han hadde litt panikk og er veldig klar over hva han har gjort tidligere

tidligere. Derfor lurer jeg nå på om ikke jeg skal skrive til han at jeg husker hva som skjedde og be om en forklaring på det? Han sliter veldig psykisk og er redd for at han kan ta selvmord eller klikke mentalt da han har et forferdelig temperament. Jeg ønsker han ikke mye godt i livet men jeg ønsker han ikke dø. Beklager for et langt innlegg. Og takker for svar på forhånd.

Anonymous poster hash: cd1d7...9d4

Du kan sikker skrive et brev,men du burde tenke godt over hva du egentlig vil har ut av det,for sjansen for at han benekter er stor og du vil sitte igjen med en følelse av nok et svik.Snakker selv av erfaring, pluss at jeg kjenner flere som har konfrontert overgriperen sin og alle har blitt møtt med benektelse. Når sier jeg ikke at du ikke skal gjøre det,eller at det er helt sikkert at han vil benekte,men det er en risiko og derfor lønner deg seg å tenke seg godt om før man gjør det. Eller hvis du trenger noen å snakke med om det som skjedde deg finnes det støttesenteret mot incest hvor de som jobber der enten er utsatt selv eller er pårørende til utsatte. Og til slutt.Nå vet jeg ikke om du føler skyld,men hvis du gjør det så vil jeg si at det var IKKE din skyld. Du var bare barnet.

[Gjest Heartbeat]

Uff, fælt for deg at du måtte oppleve dette

Støtter den at du kan ta kontakt med støttesenter for incest og snakke med dem

[Annie Hall]

Skriv et brev om du ønsker det. Men vær bevisst på hva du ønsker å få ut av det.

Om det vil være positivt for deg å konfrontere ham, og informere ham om hva det han gjorde har gjort med deg, så synes jeg du skal gjøre det.

Men husk at det slett ikke er sikkert at han reagerer som du trenger.

Ikke ha forventninger om at dette vil endre noe, eller at en prosess vil startes, eller at han vil "be om tilgivelse". Og om han så gjør, så vil ikke det endre det han gjorde den gangen.

Det finnes ingen forklaring han kan gi deg som vil være god nok. Ingen magiske ord som vil fikse opp.
Han svek deg. Du var et barn han skulle beskytte mot alt vondt, istedet var han den som gjorde deg vondt. Han skammer seg nok over det han har gjort, men det gjør det ikke ugjort. Han var et voksent menneske som visste bedre. Han gjorde det likevel.

Det kan være han vil be deg om tilgivelse. Men det kan også være han vil påstå at du lyver. Eller at du overdriver. Han har sikkert brukt som "unnskyldning" overfor seg selv at han ikke gikk lengre. At "ingenting egentlig skjedde". Det er vås. Han gjorde ting mot deg som en far aldri skal gjøre mot barnet sitt.

Jeg vil gjette på at du har følt mye skam og skyld, ikke minst for at du har vært glad i ham også.
Men du har bare hatt de følelsene et barn er ment å ha overfor sine foreldre. Han var den som klusset det til. Som ikke var en god nok far for deg. Det er også naturlig at du føler omsorg for ham. Men den følelsen bør du jobbe med. Han hadde ansvaret. Ikke du. Du var og er uskyldig oppe i dette.

Konsekvensen av å ta den valget han gjorde, er at man ødelegger forholdet til barnet sitt. Man kan ikke svike barnet sitt så grovt, og så forvente at barnet skal kunne ha et "normalt" forhold til deg etterpå. Det er konsekvensene av hans valg den gangen.

Man kan lime sammen igjen en knust kopp om bitene er store nok, men om de ikke er det så må man faktisk bare akseptere at koppen er ødelagt.

Har du tenkt på hva slags relasjon du vil ha til ham i fremtiden. Vil du ha en relasjon? Jeg mener at foreldre som gjør slikt mot barna sine, faktisk ikke har krav på noe som helst.
Ikke kjærlighet, ikke kontakt, ikke omsorg og besøk når de blir gamle. Det er ikke straff eller hevn, men konsekvenser av det som skjedde. Han tok et valg uten å ta hensyn til deg den gangen. På troiss av at han var din far og den som skulle beskytte deg. Det var et valg som knuste det dere hadde. Han var voksen og du var barnet han skulle verne og passe på. Det gir deg rett til å gjøre det som er best for deg nå.

Føler du at livet ditt vil være bedre uten at han er der, så kutt kontakten. Uten noe drama. Bare kutt ham ut. Det er trist at han sliter psykisk, men det er kanskje en konsekvens av det han gjorde. Og det er ikke ditt ansvar. Det skal ikke være en faktor som styrer ditt liv og dine valg. Da har han på et vis fremdeles noe makt over deg. Du er fri når du tar valg ut fra hva du vil.

[AnonymBruker]

Skriv et brev om du ønsker det. Men vær bevisst på hva du ønsker å få ut av det.

Om det vil være positivt for deg å konfrontere ham, og informere ham om hva det han gjorde har gjort med deg, så synes jeg du skal gjøre det.

Men husk at det slett ikke er sikkert at han reagerer som du trenger.

Ikke ha forventninger om at dette vil endre noe, eller at en prosess vil startes, eller at han vil "be om tilgivelse". Og om han så gjør, så vil ikke det endre det han gjorde den gangen.

Det finnes ingen forklaring han kan gi deg som vil være god nok. Ingen magiske ord som vil fikse opp.

Han svek deg. Du var et barn han skulle beskytte mot alt vondt, istedet var han den som gjorde deg vondt. Han skammer seg nok over det han har gjort, men det gjør det ikke ugjort. Han var et voksent menneske som visste bedre. Han gjorde det likevel.

Det kan være han vil be deg om tilgivelse. Men det kan også være han vil påstå at du lyver. Eller at du overdriver. Han har sikkert brukt som "unnskyldning" overfor seg selv at han ikke gikk lengre. At "ingenting egentlig skjedde". Det er vås. Han gjorde ting mot deg som en far aldri skal gjøre mot barnet sitt.

Jeg vil gjette på at du har følt mye skam og skyld, ikke minst for at du har vært glad i ham også.

Men du har bare hatt de følelsene et barn er ment å ha overfor sine foreldre. Han var den som klusset det til. Som ikke var en god nok far for deg. Det er også naturlig at du føler omsorg for ham. Men den følelsen bør du jobbe med. Han hadde ansvaret. Ikke du. Du var og er uskyldig oppe i dette.

Konsekvensen av å ta den valget han gjorde, er at man ødelegger forholdet til barnet sitt. Man kan ikke svike barnet sitt så grovt, og så forvente at barnet skal kunne ha et "normalt" forhold til deg etterpå. Det er konsekvensene av hans valg den gangen.

Man kan lime sammen igjen en knust kopp om bitene er store nok, men om de ikke er det så må man faktisk bare akseptere at koppen er ødelagt.

Har du tenkt på hva slags relasjon du vil ha til ham i fremtiden. Vil du ha en relasjon? Jeg mener at foreldre som gjør slikt mot barna sine, faktisk ikke har krav på noe som helst.

Ikke kjærlighet, ikke kontakt, ikke omsorg og besøk når de blir gamle. Det er ikke straff eller hevn, men konsekvenser av det som skjedde. Han tok et valg uten å ta hensyn til deg den gangen. På troiss av at han var din far og den som skulle beskytte deg. Det var et valg som knuste det dere hadde. Han var voksen og du var barnet han skulle verne og passe på. Det gir deg rett til å gjøre det som er best for deg nå.

Føler du at livet ditt vil være bedre uten at han er der, så kutt kontakten. Uten noe drama. Bare kutt ham ut. Det er trist at han sliter psykisk, men det er kanskje en konsekvens av det han gjorde. Og det er ikke ditt ansvar. Det skal ikke være en faktor som styrer ditt liv og dine valg. Da har han på et vis fremdeles noe makt over deg. Du er fri når du tar valg ut fra hva du vil.

Tusen takk for svar alle sammen, du beskriver veldig godt mine tanker og følelser omkring dette.

De jeg vil beskytte nå er jo mine besteforeldre først og fremst som er lei seg over at jeg ikke snakker så mye med han lenger. Jeg har kuttet kontakten til det minimale hvor jeg har en samtale med han omkring 1 gang hver tredje mnd, og dette er jo mine besteforeldre lei seg for da jeg snakker med de en gang i uken. De er så gamle at de har ikke mange årene igjen og planen min er å kutte han helt når de er borte. Disse to eldre menneskene er en så stor del av livet mitt at jeg ikke unner de den smerten! Jeg føler jeg har kommet veldig lagt og føler meg veldig trygg på min forlovede da han er den første mannen det ikke har føltes ekkelt å være med. I og med vi skal gifte oss neste år forventer min pappa at han skal komme i bryllup neste år og jeg blir så dårlig at jeg har lyst til å avlyse hele bryllupet bare på tanken at han skal følge meg nedover noe kirkegulv. Derfor hadde jeg håpet litt at hvis jeg hadde konfrontert han så forstår han at han ikke er velkommen i bryllupet for han fortjener aldeles ikke å skulle følge meg nedover noe kirkegulv!

Takker nok engang dere alle sammen for de fine svarene deres, kjente jeg var litt nervøs for å høre at jeg overdrev. Noe som jeg er redd for at min pappa skal si hvis jeg konfronterer han.

Anonymous poster hash: cd1d7...9d4

[Gjest Christina146]

Jeg synes du bør si ifra til din familie, da de kan hjelpe deg med både anmeldelse og rettsak, og såklart være en støtte. Jeg har selv opplevd noe lignende fra nær familie, dog over lang tid. Det tok også en stund før jeg skjønte at dette var ikke slik det skulle være.

Jeg fikk min psykolog til å kalle min mor og far inn til et møte, da jeg ikke klarte å fortelle dette selv (min mor sin far var gjerningsmannen).

Vi valgte å anmelde, det ble rettsak, og samfunnet ga han sin straff. Etter rettsaken ble det på en måte satt en strek på det, og ingen i min familie har særlig med kontakt med han.

Jeg vil i alle fall anbefale deg å snakke med din mor om dette, selv om du er redd for at hun blir lei seg. Jeg synes ikke du bør gå alene med disse tankene.

Det har skjedd, og det kan ikke gjøres noe med det dessverre. Mitt mål har vært å akseptere at det har skjedd, men at det nå er forbi og ikke skal påvirke livet mitt i stor grad.

Det tror jeg muligens en rettsak vil hjelpe deg med.

Sender varme tanker til deg, ingen bør oppleve noe slikt.

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør si ifra til din familie, da de kan hjelpe deg med både anmeldelse og rettsak, og såklart være en støtte. Jeg har selv opplevd noe lignende fra nær familie, dog over lang tid. Det tok også en stund før jeg skjønte at dette var ikke slik det skulle være.

Jeg fikk min psykolog til å kalle min mor og far inn til et møte, da jeg ikke klarte å fortelle dette selv (min mor sin far var gjerningsmannen).

Vi valgte å anmelde, det ble rettsak, og samfunnet ga han sin straff. Etter rettsaken ble det på en måte satt en strek på det, og ingen i min familie har særlig med kontakt med han.

Jeg vil i alle fall anbefale deg å snakke med din mor om dette, selv om du er redd for at hun blir lei seg. Jeg synes ikke du bør gå alene med disse tankene.

Det har skjedd, og det kan ikke gjøres noe med det dessverre. Mitt mål har vært å akseptere at det har skjedd, men at det nå er forbi og ikke skal påvirke livet mitt i stor grad.

Det tror jeg muligens en rettsak vil hjelpe deg med.

Sender varme tanker til deg, ingen bør oppleve noe slikt.

Takk for det. Jeg er sterk men har en tvil på at jeg noensinne vil være sterk nok til å dele dette med familie. Jeg orker rett og slett ikke tanken på den smerten de vil oppleve i hjertet sitt hvis de viste sannheten. Jeg vet selv hvilken skyld og skam jeg lever med i dag og ønsker ikke at min familie skal leve med samme skylden da vi er veldig nære hverandre ville alle tatt dette veldig hardt.

Men jeg vil nok kontakte incestsenteret via tlf da jeg ikke føler meg klar til å komme frem med ansikt enda, men tror også det vil lette å snakke med noen som har erfart dette. Det blir litt mer ryddig i hodet mitt da noen som har opplevd slike situasjoner selv forteller om sine erfaringer :-) Nok engang er jeg veldig takknemlig for svarene deres her inne på kg <3

Anonymous poster hash: cd1d7...9d4

[AnonymBruker]

Ei venninne ble sendt til sin onkel nesten hver sommer i oppveksten, han voldtok henne flere ganger hver gang, og sine døtre. Venninna mi sov på samme rom som søskenbarna sine, så de visste at de alle ble voldtatt gang på gang. Han truet med å drepe hennes mor (hans søster) og ta selvmord om hun sa noe. Så hun sa ingenting og turte ikke nekte å dra dit på sommerferie. Overgrepene tok slutt når de alle kom i puberteten. Når venninna mi var ca 18 år fikk hun høre at han hadde giftet seg på nytt med ei dame som hadde to små døtre. Da anmeldte hun han, hun kunne ikke la de to små jentene bli voldtatt og. Han pratet mye om selvmord og psykiske problemer til politiet men han lever visstnok ennå. Han fikk en latterlig kort straff, husker ikke hvor mye. Og det til tross for at venninna mi klarte å overtale hans døtre om å anmelde og. Så det var 3 ofre over flere år og han fikk en kort straff Onkelen fornektet alt hele veien, bare truet med selvmord. Kanskje derfor straffen ble lav.

Men anmeld TS! Ta det rolig fremover, ta det i ditt tempo. Kanskje du kan få gode råd av incestsenteret. Kanskje det er flere offer, kanskje han omgås (eller for flere år siden) andre med unge døtre som han har klart å forgripe seg på, uten at du vet det. Om han tar selvmor så skal du vite at det er ikke din feil, det er ikke du som fikk han til å forgripe seg på deg, overgrepene er IKKE din feil. Så tar han selvmord så er det hans valg. Og familien din her vil vite dette, de elsker deg og du betyr alt for de. Klart de vil vite om dette, det vil gjøre vondt for de og, men de trenger å vite dette. Få frem at de ikke skal ha dårlig samvittighet, det er heller ikke deres feil at faren din har gjort det han har gjort. Håper du kan få masse råd fra psykologen din og!

Anonymous poster hash: 1384b...77a

[AnonymBruker]

Ei venninne ble sendt til sin onkel nesten hver sommer i oppveksten, han voldtok henne flere ganger hver gang, og sine døtre. Venninna mi sov på samme rom som søskenbarna sine, så de visste at de alle ble voldtatt gang på gang. Han truet med å drepe hennes mor (hans søster) og ta selvmord om hun sa noe. Så hun sa ingenting og turte ikke nekte å dra dit på sommerferie. Overgrepene tok slutt når de alle kom i puberteten. Når venninna mi var ca 18 år fikk hun høre at han hadde giftet seg på nytt med ei dame som hadde to små døtre. Da anmeldte hun han, hun kunne ikke la de to små jentene bli voldtatt og. Han pratet mye om selvmord og psykiske problemer til politiet men han lever visstnok ennå. Han fikk en latterlig kort straff, husker ikke hvor mye. Og det til tross for at venninna mi klarte å overtale hans døtre om å anmelde og. Så det var 3 ofre over flere år og han fikk en kort straff Onkelen fornektet alt hele veien, bare truet med selvmord. Kanskje derfor straffen ble lav.

Men anmeld TS! Ta det rolig fremover, ta det i ditt tempo. Kanskje du kan få gode råd av incestsenteret. Kanskje det er flere offer, kanskje han omgås (eller for flere år siden) andre med unge døtre som han har klart å forgripe seg på, uten at du vet det. Om han tar selvmor så skal du vite at det er ikke din feil, det er ikke du som fikk han til å forgripe seg på deg, overgrepene er IKKE din feil. Så tar han selvmord så er det hans valg. Og familien din her vil vite dette, de elsker deg og du betyr alt for de. Klart de vil vite om dette, det vil gjøre vondt for de og, men de trenger å vite dette. Få frem at de ikke skal ha dårlig samvittighet, det er heller ikke deres feil at faren din har gjort det han har gjort. Håper du kan få masse råd fra psykologen din og!

Anonymous poster hash: 1384b...77a

Jeg følte meg ganske sterk og støttet etter innlegget her inne, og bestemte meg for å skrive til han. Dette blir et rent helvete. Han har bortforklart alt jeg kom med så jeg valgte å skrive mer detaljert og jeg vil i svar hva skjer nå? Hvem er det egentlig som skriver dette her.

Jeg ser jo nå at dette kommer jeg ingen vei med og har det enda mer dårlig en noensinne. Jeg vurderer å ringe tanten min å be henne komme for å snakke med henne. Men uansett nå så er det sagt og ting kommer aldri noensinne til å bli det samme igjen. Nå sitter jeg bare å frykter bølgene som vil komme etter dette. Jeg er helt kjørt nå og vil ikke klare dette mer.

Føler meg helt nummen.

Anonymous poster hash: cd1d7...9d4