Min mor er full - hvorfor skal jeg lide?

[AnonymBruker]

Min mor har alltid drukket seg full, siden jeg var liten. Hun har alltid trosset mine følelser når hun har vært full og aldri brydd seg om meg. I dag er jeg 25 år, med kjæreste over fire år og det hender her og da at jeg blir brisen. Det irriterer meg at hun har såret meg så dypt siden jeg var liten, jeg klarte ikke engang,holde bamsen min trygt uten at hun var full og skjeldte ut alle. Hvordan skal jeg bli kvitt dette?

Anonymous poster hash: 3c9d6...f7f

[Zienna]

Du bør ta kontakt med fastlegen din og fortelle ham/henne at du sliter med dette. Be dem henvise deg til en psykiater for samtale.

Du er 25 år, og tenker kanskje på å få egne barn. Før du gjør, få fagfolk til å hjelpe deg til sortere tanker..

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å snakke med en psykolog, få tømt deg for alle tanker og minner. Det hjelper å prate med en som lytter uten å dømme. Jeg gjorde det, var kjempenegativ og tenkte at jeg ikke kom til å si noe. Alt bare ramlet ut og merkelig nok så hjalp det.

Anonymous poster hash: 38468...d1d

[Gjest Bud]

Uffda, ikke bra

[AnonymBruker]

Å oppleve foreldre i beruset tilstand som barn, er ofte en skremmende og ubehagelig opplevelse. Dersom foreldre jevnlig opptrer beruset foran barna, vil de trygge rammene gjerne ikke føles like trygge og varme lengre.

Jeg vokste selv opp med en far som drakk en del alkohol i helgene. Dette var som regel fredag- og lørdagskvelder, og han ble ofte ganske full. Han har aldri vært voldelig mot min mor, meg eller min søster, og han begynte hverken å grine/synge/hoie eller være frekk. Men det at han merkbart forandret seg fra den han var i edru tilstand til å bli sløvere og mer "borte", det var svært ubehagelig for meg. En 10-åring skal ikke grue seg til helgen. Et barn skal ikke glede seg til helger når pappaen skal reise bort med jobben.

Med dette vil jeg bare si at jeg på mange måter kan forstå hvordan du har det, selv om våre tilfeller ikke er helt like. For meg hjalp det faktisk en del å snakke om det med en psykolog. Kanskje du kunne tatt kontakt med fastlegen din, som igjen kan henvise deg til en samtaleterapaut? Det krever sitt å legge en slik frustrasjon bak seg. Ofte trenger man profesjonell hjelp, og noen ganger kan det også hjelpe å ta et "oppgjør" med den det gjelder, i dette tilfellet moren din. Hva tenker du om det?

Klem fra meg og lykke til!

Anonymous poster hash: 5d54b...9b6