Til dere som har diagnosen borderline eller bipolar.

[AnonymBruker]

Kjenner dere igjen dere selv i oppførselen jeg beskriver under her?

Kjæresten min hadde lenge hatt depresjon og lav selvfølelse.

Han har prøvd ulike typer antideppresiva uten særlig effekt. For ca. 6 måneder siden startet han med faste psykologtimer, og nye typer antidepressiva. Ingen av delene har hittil hatt særlig effekt. Tvert i mot synes jeg han nå virker enda sykere.

Han har lenge slitt med å holde på jobbene han har hatt,og fått sparken flere steder pga.mye fravær. Etter dette gikk det bare nedover, han ble sykmeldt pga depresjon i noen månder og nå etter at sykemeldingen tok slutt står han på nytt uten jobb å gå til.Jeg ser at dette gjør han enda mer nedfor.

Humøret hans har de siste årene vært preget av irritabelhet, raske humørsvinginger, og stort behov for bekreftelse og oppmerksomhet.

Dette har blitt verre i det siste. Humøret kan svinge brått og uventet. Noen ganger er han irritabel fra starten av i en samtale. Jeg har lært meg å gå på eggeskall og skygger banen da.

Andre ganger kan ting endre seg som lyn fra klar himmel En normal hyggelig samtale kan plutselig utvikle seg til at han vrir på ting jeg sier,tar det opp i verste mening og får det til å virke som jeg ikke vil ham noe som helst godt.

Hvis jeg f.eks. gir ham et komplimang han misoppfatter (han kan vri ting på utrolig vis), eller at han føler jeg fisker etter informasjon (noe jeg ikke gjør) om noe,kan han si "Nå er jeg forbanna på deg". Og så har vi det gående...

For min del ender dette ofte i tårer. Selv chat over nettet kan få meg til å føle sterkt ubehag når han begynner å snakke slik.

Det skjer også at han er høyt oppe,erklærer seg frisk,unnskylder oppførselen sin og er full av framtidsoptimisme. Han forteller meg hvor fantastisk jeg er som "holder ut" med ham,hvor glad han er i meg,og legger store planer for oss.

Dagen derpå kan alt snu til total taushet. Da stenger han meg helt ute, dropper avtalene våre og vil bare være alene hjemme foran pc-en,der han chatter med tilfeldige folk.Jeg når ikke inn til ham når han er slik. Lar ham derfor være i fred til han selv tar kontakt med meg igjen.

Jeg har lest en del om borderline og bipolar lidelse,og ser at kjæresten min oppfyller flere av kriteriene for begge diagnosene (særlig bipolar 2).

Jobber selv i helsevesenet,og vet at en mulig diagnose kun kan stilles av lege. Likevel er jeg overrasket over hvor mange likhetstrekk det er og lurer på om han kanskje har mer enn "bare" depresjon.

Har også lest endel her på KG og andre steder om mennesker med bipolar og borderline som i starten har blitt feildiagnostisert med diagnosen depresjon.

Har noen opplevd dette, og hvordan fant dere i så fall ut at dere var feildiagnostisert?

Og en ting til:

Jeg har lest at en med borderline-diagnose har skifter i humøret som ofte bare varer korte perioder, og at bipolar 2 har endringer i humør som kan vare mye lengre.stemmer dette?

Jeg føler jeg står oppe i en veldig vanskelig situasjon og tar i mot alle tips og råd jeg kan få.

Anonymous poster hash: e99a5...870

[AnonymBruker]

Ved borderline utløses humørsvigningene ofte av ytre omstendigheter og relasjonsvansker. Medisiner virker ikke mot grunnlidelsen, selv om de ofte får depresjoner i tillegg til selve personlighetsforstyrrelsen.

Ved bipolar lidelse utløses humørsvigningene av indre faktorer, uavhengig av omgivelsene. De kan også vare lengre, men ikke nødvendigvis (tror det er noe som heter rapid cycling, er enten bipolar 3 eller 4. Men da har man jo hypomane eller maniske perioder med økt stemningsleie/ueo også.

Han burde jo få forlenget sykemeldingen eller søke om aap, når han er såpass dårlig. Og så burde han få en skikkelig utredning av paykologen, så rett diagnose kan bli fastslått, nettopp fordi de to lidelsene behandles helt forskjellig.

Det kan høres litt ut som borderline (har det selv), men det kan bare en spesialist fastslå.

Anonymous poster hash: 1acd9...44d

[AnonymBruker]

Og ja, jeg ble feildiagnostisert med tilbakevendende depressiv lidelse. Det førte til feil fokus i behandling og helsetilstanden ble verre. Jeg fant ut at jeg var feildiagnostisert gradvis, særlig siden jeg studerte et fagområde der psykiske lidelser også var tema. Jeg slet også med stadige brudd i relasjoner, noe som fikk store konsekvenser for meg (kunne kanskje vært unngått med rett diagnose, og jeg sliter med selvmordstanker pga at det var viktige relasjoner). Jeg hadde mistanke i flere år, men kunne liksom ikke tro det var mulig.

Anonymous poster hash: 1acd9...44d

[AnonymBruker]

ts her, takk for svar

Det er til stor hjelp å høre erfaringer fra noen som har opplevd dette. Som pårørende blir man jo litt maktesløs. Kan liksom ikke tvinge noen til lege/psykolog, og det er begrenset hvor mye man kan hjelpe når man ikke er en fagperson.

Føler egentlig at hele forholdet går mot slutten, for jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker av dette selv om jeg er veldig glad i ham. Vi har veldig lite kjæreste-relaterte ting vi gjør. Lite kos og null sex. Det meste dreier seg om hans problemer og jeg føler det gjør meg mer og mer deprimert.

Anonymous poster hash: e99a5...870

[AnonymBruker]

ts her, takk for svar Det er til stor hjelp å høre erfaringer fra noen som har opplevd dette. Som pårørende blir man jo litt maktesløs. Kan liksom ikke tvinge noen til lege/psykolog, og det er begrenset hvor mye man kan hjelpe når man ikke er en fagperson.Føler egentlig at hele forholdet går mot slutten, for jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker av dette selv om jeg er veldig glad i ham. Vi har veldig lite kjæreste-relaterte ting vi gjør. Lite kos og null sex. Det meste dreier seg om hans problemer og jeg føler det gjør meg mer og mer deprimert. Anonymous poster hash: e99a5...870

Skjønner godt at man blir maktesløs, særlig om han ikke får nok hjelp/søker nok hjelp. Det er viktig at eventuelle kjærester ikke tar på seg en rolle som psykolog e.l. Man skal jo være i et likeverdig forhold. Håper du finner ut av det, hva som er best for deg og dere.

Anonymous poster hash: 1acd9...44d

[Gjest Vevila]

Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av samboeren din og må bare gi deg litt anerkjennelse for å være så tålmodig og tolerant som du er. Jeg har heller ikke fått noen borderline eller bipolar diagnose; enda. Skjønner godt at du er sliten og hvis du føler at du er nødt til å gå for å unngå å bli dratt ned med ham, så går du før det er forsent. Slike ting kan ofte ta meget lang tid, men dersom han tar det opp med behandler er de vel nødt til å utrede ham?

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av samboeren din og må bare gi deg litt anerkjennelse for å være så tålmodig og tolerant som du er. Jeg har heller ikke fått noen borderline eller bipolar diagnose; enda. Skjønner godt at du er sliten og hvis du føler at du er nødt til å gå for å unngå å bli dratt ned med ham, så går du før det er forsent. Slike ting kan ofte ta meget lang tid, men dersom han tar det opp med behandler er de vel nødt til å utrede ham?

Takk. Ja det er et stort dilemma for meg Er jo glad i ham, og han har mange fine sider også. Det er de jeg holder fast ved...Men samtidig synes jeg de dårligere periodene kommer oftere og oftere - selv med både samtaleterapi og medikamenter.

Tenkte først at dette kunne være en slags overgangsperiode. At ting kanskje må bli verre før det blir bedre...Men nå har det jo gått mange måneder og jeg føler det har vært en gradvis forverring.Jeg synes

han ofte virket mer frisk før han begynte med noen form for behandling faktisk.

Det med videre utredning skulle vært gjort ja. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det frem for ham siden han selv ofte erklærer seg frisk eller "mye bedre enn før". Om jeg hinter om videre utredning, eller om at han kanskje har andre mer omfattende diagnoser enn "bare" depresjon er jeg redd han bare vil bli enda mer forbanna på meg. Må hele tiden vokte mine ord og velge riktig tidspunkt. Jeg vet ikke navnet på hverken fastlegen eller psykologen hans, men kan nok klare å finne det ut.

ts

Anonymous poster hash: e99a5...870

[Gjest Vevila]

Takk. Ja det er et stort dilemma for meg Er jo glad i ham, og han har mange fine sider også. Det er de jeg holder fast ved...Men samtidig synes jeg de dårligere periodene kommer oftere og oftere - selv med både samtaleterapi og medikamenter.

Tenkte først at dette kunne være en slags overgangsperiode. At ting kanskje må bli verre før det blir bedre...Men nå har det jo gått mange måneder og jeg føler det har vært en gradvis forverring.Jeg synes

han ofte virket mer frisk før han begynte med noen form for behandling faktisk.

Det med videre utredning skulle vært gjort ja. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det frem for ham siden han selv ofte erklærer seg frisk eller "mye bedre enn før". Om jeg hinter om videre utredning, eller om at han kanskje har andre mer omfattende diagnoser enn "bare" depresjon er jeg redd han bare vil bli enda mer forbanna på meg. Må hele tiden vokte mine ord og velge riktig tidspunkt. Jeg vet ikke navnet på hverken fastlegen eller psykologen hans, men kan nok klare å finne det ut.

ts

Anonymous poster hash: e99a5...870

Ut i fra det du skriver høres det absolutt ut som noe mer enn bare depresjon ja, og dette med å i perioder erklære seg frisk er et ganske klassisk tegn på bipolar. Jeg ville spurt om du ikke en gang kunne fått pratet med behandleren hans, de setter ofte pris på å få høre hvordan andre oppfatter pasienten. Ellers ville jeg nesten funnet ut hvem det var på egen hånd og luftet bekymringene for ham, selv om jeg er usikker på hvor mye som kan gjøres uten at han selv ønsker det. Håper det ordner seg for dere begge!