Litt selvskryt:)

[Zienna]

Barn er så forskjellige, og du er heldig som har et "lettvint" barn i den første tiden, som ofte er krevende for mange.

Mitt barnebarn er også 1,5 år, og jeg kan fortelle deg at hun er så absolutt en ung dame med vilje Hun lugger broren om hun ikke får det som hun vil, kaster seg på golvet, stritter i mot.. For i neste øyeblikk å legge kinnet sitt inntil brorens og stryke ham over håret.. Det er fine trekk i en personlighet, synes jeg.. Men utrolig masse å lære gjenstår.

[AnonymBruker]

Jeg har også en veldig blid og fornøyd unge, får ofte kommentarer på det både fra kjente og ukjente. I motsetning til deg lurer jeg imidlertid på hvordan ungen har blitt sånn etter å ha tilbragt så mye tid sammen med meg, for jeg er i utgangspunktet ikke sånn så det er neppe min fortjeneste

Anonymous poster hash: bac70...6f9

[Silfen]

Ja, og det har min også gjort, men det finnes vel knapt barn som ikke tester grenser? Grensetesting og trass kan dessuten være to forskjellige ting. Min har absolutt ikke blitt noe "surere", men når han tester grenser for fullt så er det klart at det blir litt mer konflikt når han ikke får viljen sin på ting han ikke kan få det på.

Tja, det spørs hva man definerer som grenser. Mellomste gjorde ikke noe sånt, han var snill mot alt og alle og stakk ikke av. Mini var en runner, så sånt sett så gjorde hun det, men var aldri sur. Jeg har vært svært heldig med ungene med tanke på surhet og trass.

[Vera Vinge]

Er ikke de fleste unger blide og fornøyde?

Har til gode å møte en (frisk)unge på 1-2-3år som ikke er blid og forbøyd.

Er det bare jeg som omgås 2-3-åringer som heller vil ut og leke enn å sitte stille og spise middag eller som kjører full turbo hele dagen, så de blir sure og slitne om ettermiddagen? Som sagt er mitt eget barn ikke sånn, men jeg kjenner ganske mange med barn på den alderen, og jeg syns mange sliter med sutring og trass i den fasen. Så det forundrer meg virkelig at du aldri har truffet et småbarn som ikke er bare blid og fornøyd.

[Gjest Magdalene]

Er det bare jeg som omgås 2-3-åringer som heller vil ut og leke enn å sitte stille og spise middag eller som kjører full turbo hele dagen, så de blir sure og slitne om ettermiddagen? Som sagt er mitt eget barn ikke sånn, men jeg kjenner ganske mange med barn på den alderen, og jeg syns mange sliter med sutring og trass i den fasen. Så det forundrer meg virkelig at du aldri har truffet et småbarn som ikke er bare blid og fornøyd.

Ja, jeg har til gode å treffe unger på 1,5år som ikke stort sett er blide og fornøyde ja.

Trassne treåringer, eller slitne fireåringer har jeg ikke sagt noe om 😉

[Silfen]

Er det bare jeg som omgås 2-3-åringer som heller vil ut og leke enn å sitte stille og spise middag eller som kjører full turbo hele dagen, så de blir sure og slitne om ettermiddagen? Som sagt er mitt eget barn ikke sånn, men jeg kjenner ganske mange med barn på den alderen, og jeg syns mange sliter med sutring og trass i den fasen. Så det forundrer meg virkelig at du aldri har truffet et småbarn som ikke er bare blid og fornøyd.

Syns nå det er ganske vanlig at trøtte barn er lik sutrete barn i en viss alder. Men ikke alle. Men samtidig er det vel gjerne sånn at man legger mer merke til de som er sutrete.

[AnonymBruker]

Jeeg har en som sutrer mye, tviler sterkt på at det er fordi jeg svikter som forelder

Anonymous poster hash: 255c8...589

[Teriyaki]

Tja, det spørs hva man definerer som grenser. Mellomste gjorde ikke noe sånt, han var snill mot alt og alle og stakk ikke av. Mini var en runner, så sånt sett så gjorde hun det, men var aldri sur. Jeg har vært svært heldig med ungene med tanke på surhet og trass.

Ja, det er jo forskjell på det og. Min er ogdå snill med andre, men han kan stikke av fra meg når vi skal dra, raske med seg det ene og andre på butikken eller insistere på å ta på støvler. Heldigvis lite surhet, annet enn hvis han er fryktelig trøtt, men da er han overtrøtt for han blir turbo og får "døve øre" lenge før han er så trøtt aæat det bikker over. I tillegg sktiker han ikke så lett, mens andre barn skriker jo for den minste ting.

Så har man vel de barna som ikke er sta som et esel som min, og som dermed tester svært lite grenser..

Endret 13. august 2014 av Teriyaki

[Vera Vinge]

Ja, jeg har til gode å treffe unger på 1,5år som ikke stort sett er blide og fornøyde ja.

Trassne treåringer, eller slitne fireåringer har jeg ikke sagt noe om

Du nevnte selv barn på 1-2-3 år, så det var derfor jeg trakk inn eldre barn enn ts sitt. Generelt er inntrykket mitt at barn oftere er nesten bare blide og fornøyde når de er 1,5 enn f.eks. 3, men selv det varierer jo veldig. Noen barn jeg kjenner har vært en del misfornøyde i perioden før de har mestret en del ting, som å gå eller gjøre seg forstått. For så å ha en god periode etter en ny ervervelse.

[Ciara]

Jeg synes det er helt fifty-fifty hvor blide barn er.

Og det går helt klart i faser, i hvert fall med mine.

Her var Eldstemann mest misfornøyd som baby, så ble han en ganske blid men utålmodig unge, så kom trassalderen og nå - 4 år gammel - er han blid som en sol nesten hver dag. Sprudler fra han står opp, takler motgang godt.

Minstemann har vært utrolig harmonisk og tålmodig fra han var født, men den siste tiden (han fyller snart to) har han blitt mye mer sint enn før. Han jobber mye med språket, vil mye - og frustrasjonsnivået er dermed høyere enn det har vært før i livet hans.

[AnonymBruker]

Jeg får og mye kommentarer på blid unge, men sjøl er jeg ikke spesielt superrolig eller ekstremt blid.

Synes ikke ungen er spesielt megablid alltid heller, altså; han er helt vanlig baby. Lite gråt, men utover det helt normalt humør.

Tror bare endel forventer at alle babyer skriker konstant? Eller at alle under 10 er sure og trassete?

Anonymous poster hash: aefd3...1f6

[Velasq]

Det skal være lov å gi seg selv som mor en god klapp på skulderen for flotte barn. Det skal være lov å si at man er fornøyd. Og det skal være lov å bli glad for at noen roser den jobben man gjør, selv om man vet at den gjøres bra. Vi er bare mennesker og mennesker søker etter anerkjennelse. Heia mødre.

[Gjest Riskjeks]

Er ikke de fleste unger blide og fornøyde?

Har til gode å møte en (frisk)unge på 1-2-3år som ikke er blid og forbøyd.

Det samme tenkte jeg. Og blid unge er jo ikke lik enkel unge heller. Mine barn har alltid hatt veldig godt humør, og det er veldig lite sutring. Men de kan være rimelig utfordrende for det...

[Mafalda]

Jeg var litt i tvil om jeg skulle svare, fordi det egentlig er utrolig koselig med sånne innlegg som TS starter. Det er lov å være fornøyd med egen innsats, mange skulle vært det langt oftere! Så hatten av for TS og hennes opplevelse av å lykkes som mamma, det vil jeg si aller først!

Men i og med at det har blitt en diskusjon ut av det, om hva som er vanlig, utfordrende, osv, så har jeg lyst til å føye til min opplevelse av å lykkes som mamma. Og det er ikke med de greie og enkle ungene mine, de har nesten oppdratt seg sjøl og jeg har knapt måttet løfte på en finger, føler jeg.

Der jeg synes at jeg gjør en skikkelig god jobb er med den "vanskeligste" av ungene mine, den som tester grenser, tøyer tålmodighet, sliter mer med å finne seg til rette og i det hele tatt er en utfordring av et helt annet kaliber enn Snill & Grei A/S. At jeg holder ut, fortsetter å være konstruktiv, ser de mange positive sidene til barnet (viktig! Superviktig!) og ikke har blitt gal i hodet ennå, er min største bragd som mamma og fortjener en dose selvskryt.

Men som sagt: selvskryt og oppsnakking blir det sjelden nok av. Det er så lett å henge seg opp i feilene man gjør, og overse alt som er bra... og som regel er det heldigvis mest av det siste

[AnonymBruker]

Jeg var litt i tvil om jeg skulle svare, fordi det egentlig er utrolig koselig med sånne innlegg som TS starter. Det er lov å være fornøyd med egen innsats, mange skulle vært det langt oftere! Så hatten av for TS og hennes opplevelse av å lykkes som mamma, det vil jeg si aller først!

Men i og med at det har blitt en diskusjon ut av det, om hva som er vanlig, utfordrende, osv, så har jeg lyst til å føye til min opplevelse av å lykkes som mamma. Og det er ikke med de greie og enkle ungene mine, de har nesten oppdratt seg sjøl og jeg har knapt måttet løfte på en finger, føler jeg.

Der jeg synes at jeg gjør en skikkelig god jobb er med den "vanskeligste" av ungene mine, den som tester grenser, tøyer tålmodighet, sliter mer med å finne seg til rette og i det hele tatt er en utfordring av et helt annet kaliber enn Snill & Grei A/S. At jeg holder ut, fortsetter å være konstruktiv, ser de mange positive sidene til barnet (viktig! Superviktig!) og ikke har blitt gal i hodet ennå, er min største bragd som mamma og fortjener en dose selvskryt.

Men som sagt: selvskryt og oppsnakking blir det sjelden nok av. Det er så lett å henge seg opp i feilene man gjør, og overse alt som er bra... og som regel er det heldigvis mest av det siste

Det er nok alltid en hel del utfordringer som mamma tenker jeg. Jenta mi sov inegen andre steder enn på puppen di første 7 mnd. Hun sov ikke i krybbe, vogn eller noe. Måtte ha nærkontakt. Og hun våknet minst ti ganger hver eneste natt for puppekos. Kunne heller ikke legge henne ned for å smøre en brødskive de første 4 mndn. Så når hun endelig (for en liten periode) sovnet i vogna når hun var rundt 4 mndr følte jeg endelig en selvtillit ift akkurat det. Da måtte jeg jogge (for det skapte en deilig vugging tror jeg) og synge høyt samtidig (haha). Nå er hun 1,5 år og sovner endelig i egen seng uten byssing eller andre "hjelpemidler). Hun er en knakandes blid jente omtrent hele tiden. Jeg er klar over at det kommer til å komme masse utfordringer i fremtiden, og er klar for det. Men jeg er fortsatt veldig fornøyd med at hun er en solstråle og tror faktisk ikke hun hadde vært det hvis ikke jeg hadde lagt inn all den innsatsen jeg vet at jeg har. Og om hun hadde vært sånn uansett, ja så gir det meg en uendelig god følelse:) Hyggelig å se så mange mammaer delta i diiskusjonen:)

TS

Anonymous poster hash: 8b255...bf6

[Gjest Iddy]

Barn har ulike temperamentstiler, og dette er genetisk. Det er ikke dermed sagt at jobben er gjort, men det krever mer av foreldre stilen med et barn med for eksempel vanskelig stil.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har til gode å treffe unger på 1,5år som ikke stort sett er blide og fornøyde ja.

Trassne treåringer, eller slitne fireåringer har jeg ikke sagt noe om 😉

Jeg har en 2 åring, er tante til en 2 åring og har fortsatt kontakt med de i barseltreffet og har en god del venninner med barn på 3-4-5. Og alle Jeg snakker med og ser (som er rundt 2 år) kan være ganske så trassige og blir ekstremt slurvete da de er slitne.

Jeg tror ikke jeg har hørt om noen med barn på 2 år som ALDRI er trasset eller slitent.

Og mitt barn begynte med litt trass da det var 1,5 år.

Anonymous poster hash: 0655c...d8b

[Yzma]

Så bra!!! Den holdningen må du holde på, da gjør datteren din det også <3

[Silfen]

Det er da helt normalt med slitne barn, ingen har vel hørt om barn som ikke er slitne når de går i bhg.

[Gjest Magdalene]

Jeg har en 2 åring, er tante til en 2 åring og har fortsatt kontakt med de i barseltreffet og har en god del venninner med barn på 3-4-5. Og alle Jeg snakker med og ser (som er rundt 2 år) kan være ganske så trassige og blir ekstremt slurvete da de er slitne.

Jeg tror ikke jeg har hørt om noen med barn på 2 år som ALDRI er trasset eller slitent.

Og mitt barn begynte med litt trass da det var 1,5 år.

Anonymous poster hash: 0655c...d8b

De kam da fint gå for å alltid være blide og fornøyde til tross for litt trassing og til tross for at man er sliten etter en lang dag.