Babyer sin lur hellig?

[AnonymBruker]

Mine barn er ekstremt vanskelige når det gjelder søvn, omtrent ingenting i verden som ville fått meg til å vekke dem!!

Anonymous poster hash: f4f75...8a2

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke vekket babyen over en slik ikke-krise. Virkelig.

På tide å lære ungene dine å ta litt ansvar, kanskje, TS? Som å ha batteri og lyd på telefon, samt å ikke få hysteriske anfall dersom ting ikke går helt etter planen?

Anonymous poster hash: ec985...787

Vel, de er barn. Å gå tom for batteri, og å glemme av en telefon er noe som kan skje, også med voksne.

Du har kanskje ikke barn selv, men noen barn blir lett engstelige. Akkurat som at noen voksne er mer engstelige enn andre.

Anonymous poster hash: 6676f...8c5

[AnonymBruker]

Vel, de er barn. Å gå tom for batteri, og å glemme av en telefon er noe som kan skje, også med voksne.

Du har kanskje ikke barn selv, men noen barn blir lett engstelige. Akkurat som at noen voksne er mer engstelige enn andre.

Anonymous poster hash: 6676f...8c5

Skal man ha barn som går hjem alene til tomt hus, så må man også lære de litt om livets realiteter.

Og joda, har hatt små barn. Før SFO var funnet opp. De gikk hjem til tomt hus et par ganger i uka fra de var 7 år. Da hadde vi naturligvis øvd på dette på forhånd. Vi hadde også snakket grundig igjennom hva de skulle gjøre om mamma eller pappa ikke kom hjem til avtalt tid (som i bunn og grunn var å vente i en halvtime før de ringte bestemor eller naboen), og hvorfor vi ikke kom hjem til avtalt tid, nemlig at vi hadde havnet i kø hjem fra jobb eller liknende. Også lærte de at det var helt greit å bli engstelig. Ingenting galt i det.

Anonymous poster hash: ec985...787

[AnonymBruker]

Barn i fare? Well... barnet mitt kunne helt fint sove i bilsetet mens jeg sjekka!

Du får anskaffe deg en fasttlf slik du ikke sitter i samme klemma igjen.

Anonymous poster hash: 45a16...622

[AnonymBruker]

Særlig mine yngste har ikke hatt noen "hellig lur", nei. De har pent måttet være med både hit og dit og vært nødt til å tilpasse seg andres gjøremål helt fra starten av.

Men nå har jo du veldig mange barn da, da har man jo ikke ha den luksusen å kunne ta 100 % hensyn til behovene deres.

Anonymous poster hash: 90630...642

[Jade]

Har man bekymrede barn som er alene hjemme, så bør man ha fasttelefon. Med fasttelefon mener jeg en fastmontert telefon som ikke er avhengig av batteri og at man ikke kan fjerne den og rote den bort. Det kan oppstå en krise hvor du må få tak i de hjemme, eller de hjemme må kunne ringe ut. Da hjelper det lite med avslåtte "fasttelefoner" (mobiler), eller telefoner man har glemt et sted eller ikke finner.

Babyen sin lur er ofte like hellig som jobben er hellig. Det varierer veldig. Hvis venninnen din ser på ungens søvn som hellig den dagen, så var den sikkert det.

[AnonymBruker]

Men nå har jo du veldig mange barn da, da har man jo ikke ha den luksusen å kunne ta 100 % hensyn til behovene deres.

Anonymous poster hash: 90630...642

Veldig enig i dette. Mange av oss ønsker å prioritere hvert enkelt barn 100%, og dekke samtlige behov. Og får dermed passelig antall barn med langt nok mellomrom for å klare dette. Akkurat som noen bruker permisjonen til å reise jorda rundt. Mens andre vil ha fult fokus på babyen/trygghet/rutiner. Mange har babyer som ikke bare sovnet hvorsomhelst og nårsomhelst. Og da skal det veldig mye til før man vekker babyen (det skal man jo faktisk helst unngå). En ekte krise, ja! I denne situasjonen, nei!

Anonymous poster hash: bd989...283

[strawberry]

Jeg tenker at barna er DITT ansvar. Og nei, man bør ikke vekke en sovende baby, og DU bør ikke forvente det av henne heller.

[Mafalda]

Men nå har jo du veldig mange barn da, da har man jo ikke ha den luksusen å kunne ta 100 % hensyn til behovene deres.

Anonymous poster hash: 90630...642

Nei, men nå har jeg aldri hatt som mål å gi 100% oppmerksomhet og fokus til noen av barna- ei heller eldstemann. Folk tenker veldig forskjellig om dette, men min erfaring er at så lenge barn får nok og riktig omsorg trenger det ikke være 100%, alltid og i alle situasjoner. Tvert imot tenker jeg at man da lett kan skape sine egne småproblemer etter hvert som barna blir større, mye av sosialiseringsprosessen dreier seg om å se at andre også har behov og at man fungerer også i en gruppe, ikke bare som hovedperson. Det rare er at babyene som har blitt vekket ikke har fremstått som vanskeligere enn de eldste der vi gjerne gikk litt ekstra stille i dørene- det har blitt hipp som happ etter en liten stund.

Men det var teorien, og som sagt: masse meninger rundt dette, folk finner de løsningene som passer best for en selv. Uansett synes jeg fremdeles ikke TS kan forvente at andre løper til, da måtte hun i så fall understreket krisemomentet i situasjonen. For jeg er enig i at det ikke umiddelbart virker veldig alarmerende at to barn som er i "sykle alene og gå på besøk-alderen" blir alene hjemme. Jeg hadde ikke tenkt på det som en krise, med mindre min venninne forklarte at barna var unormalt redde etc. Hadde hun ikke sagt det i klartekst ville jeg ikke trodd at det var nødvendig å "rykke ut" for