Hvor ofte bør man besøke graven?

[AnonymBruker]

Hva mener dere, hvor ofte bør man besøke graven til noen som har gått bort? Jeg mistet selv en veldig god venn av meg, og har besøkt han noen ganger, men nå er det lenge siden. Synes det er så vanskelig å være der...

Anonymous poster hash: 8d675...24b

[hjertesukka]

Det er heldigvis ingen fasit her. Og det er jeg glad for. Har ikke besøkt min mors grav på et par år, men det betyr ikke det samme som at jeg ikke tenker på henne og alle de gode minnene. Vet også at graven blir stelt av andre i familien, så den biten er godt ivaretatt. Jeg bor på en annen kant av landet og derfor er det ikke naturlig for meg å gå dit så ofte.

Noen velger kanskje å gå på gravene mye oftere, kanskje hver dag. Jeg tenker ikke så mye på det, men gjør det jeg selv føler er riktig for meg.

[AnonymBruker]

Takk for godt svar. Har ikke besøkt graven på over et år, men det er heldigvis mange andre som besøker den og steller med den, venner og familien hans. Tenker på han hver dag og bor forholdsvis nært graven(halvtimes kjøretur), og føler jeg burde besøkt oftere...

Anonymous poster hash: 8d675...24b

[AnonymBruker]

Så ofte som du har lyst, tenker jeg. Jeg skjønner hvorfor du føler det som du gjør, men husk at gravstedet først og fremst er for de pårørende, og da bør det "brukes" etter deres behov. Jeg mistet faren min for ikke fryktelig lenge siden, graven hans er ikke veldig langt unna, men jeg er der sjelden. Det er rett og slett ikke sånn jeg sørger og minnes. Det er fint og godt å "besøke" ham innimellom, men stort sett minnes jeg ham heller i det daglige og har ikke noe behov for å gå til gravstedet.

Det er lett å få dårlig samvittighet for sånt, da tenker jeg at det er viktig å huske at det å besøke graven er sånt du gjør for din egen del og fordi DU får noe ut av det. Ikke fordi du "burde"

Anonymous poster hash: c259a...ac1

[Perelandra]

Hvor ofte man besøker grava får være opp til den enkelte. Jeg synes likevel det er et trist syn om grava er ustelt og ser ut som den aldri blir besøkt. Da har jeg lett for å tenke at her ligger en som ikke hadde noen nære personer og at vedkommende må ha vært ensom. Du skriver TS at mange andre steller og besøker grava så da er ikke det noe problem for deg. Da får det være opp til deg selv om du ønsker å besøke grava.

Selv synes jeg det er fint å besøke gravene til personer som jeg har vært glad i. Jeg føler en nærhet til dem som er døde, samtidig som det blir lettere å forstå at de faktisk er borte. Grava blir et synlig tegn på at vedkommende er død. Nå som sorgen etter tapet av kjæresten fortsatt er ferskt, synes jeg det er godt å besøke grava. Jeg føler meg gjerne roligere etter jeg har vært en tur på kirkegården.

[AnonymBruker]

Så ofte som du føler for å besøke graven. Finnes ikke noe fasittsvar på dette.

Anonymous poster hash: 857d4...399

[AnonymBruker]

Gå når du har lyst. Ikke når du føler deg forpliktet. Jeg skulle ønske jeg hadde mer lyst. Akkurat nå er det bare grusomt å være der. Anonymous poster hash: 3d079...5ff

[super-s]

Så ofte som man har behov for det. Så lenge graven blir stelt med jevne mellomrom, tenker jeg at det ikke er nødvendig å dra dit så ofte, om man ikke har lyst til det da. Hvis den avdøde merker om du er på graven, så merker h*n at du tenker på han/henne ellers også. Jeg ser også for meg at hvis man drar dit veldig ofte, så er det vanskeligere å gå videre også. Da blir det fort sånn at man dyrker sorgen. Jeg har aldri mistet noen nærmere enn mormor, men jeg tror at hvis foreldrene mine, søsteren min, nære venner eller kjæresten min hadde dødd, hadde jeg kommet meg fortere videre om jeg ikke besøkte graven hver dag/flere ganger i uka. Men dette er jo individuelt.

[Odin-Den-Enøyde]

Så lenge graven blir stelt og det ikke er ditt ansvar å holde den stelt, trenger du sånn egentlig ikke gå dit i det hele tatt.
Det betyr ikke at du ikke bryr deg. Selv er jeg så og si aldri på graven til mine nære, men jeg tenker på dem og bevarer minnene i hjertet. Høres sikkert kleint ut, men det får så være.

Graven er et fint sted å gå til for noen da de føler de er nærmere sine kjære der, mens for andre er det vanskelig og vondt.

Selv tenner jeg heller et lys og tenker på dem, blar gjennom bilder og minnes. For meg er det bare kroppen som ble gravlagt, sjela har gått videre og da er det ikke så viktig å gå til graven. Men det er bare mitt syn på det, finnes heldigvis ingen fasit og man bør gjøre det som føles riktig for en selv

[sunSpring]

Ingen fasit. Men er det tørt bruker jeg å passe på å vanne, og har noen graver jeg og par andre steller og planter på. På sommeren bruker jeg ikke tenne lys hvis det ikke er en spesiell dag, f.eks. fødselsdag, men heller ikke da gidder jeg å føle meg forpliktet. Jeg kan tenne et lys hjemme eller prøve å begrave sorgen for meg selv, eller sammen med andre, men sjelden jeg prater om sorg hvis det ikke er noe som har skjedd for litt siden.

Men synes det er ro og fred på gravlund(ene), sitter gjerne på en benk og nyter sola, og håper noen andre har vannet når jeg er bortreist uten at jeg spør eller avtaler. Noen ganger hender det at ingen har vært der og jeg sier ingenting, for hva skal man si. Alle har sin måte og jeg jobber heldigvis ikke i et begravelsesbyrå.

Jeg vet at jeg ikke vil stille krav om et vakkert blomsterhav den dagen jeg dør. En felles minneslund hadde vært mer min greie, men det er opp til de pårørende å avgjøre det. (Jeg har sagt det, men kanskje de trodde jeg tullet) Men uansett blir jeg begravlagt i en urne på en familiegrav, så problemet er løst.

Man føler selv når man må besøke en grav, noen ganger rekker man ikke å gjøre det selv om man føler at man burde vært der, andre ganger er det for mye snø, noen ganger kommer ting i veien. Det er ingen av de som er døde som ønsker at vi skal henge rundt gravene, de lever i hjertene våre og er ikke på kirkegården...

Endret 8. august 2014 av sunSpring

[Dricka]

Jeg tenker man kan minnes en person uten å måtte gå på graven. Man kan tenke på personen uten å måtte "besøke" dem. Men jeg synes hvertfall graven skal være ren, ryddig og fin for det fortjener den døde. Min mormor sa i alle år at på vinteren skal snøen være urørt rundt graven for det er mye finere. Så på vinteren er det ingen der.

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren min for noen år siden, og har bare vært der en gang etter begravelsen. Ikke fordi jeg ikke var glad i henne, men fordi det er alt for vanskelig å dra dit. Jeg klarer bare ikke. Bryter omtrent sammen bare av tanken. Men håper jeg skal klare det i høst.

Har heldigvis noen som steller med den og sender bilder en gang iblandt (høres litt merkelig ut kanskje)

Anonymous poster hash: 4edd9...97e

[skreppamedleppa]

Her tenker jeg som andre har sagt at det ikke finnes noe fasitsvar, mine tanker og handlinger her er like feil som andres og andres praksis og tanker her er like riktige som mine om du skjønner..

Mistet selv far min for 17 år siden og har ikke vært på graven hans de siste 14 årene. Jeg var virkelig en pappa jente og selv om det er mange år siden så minnes jeg han og savner han, men det å gå på graven er for meg veldig fremmed, jeg føler ingen ro, ikke at det er vanskelig for meg å være på graven til de nærmeste, eller sårt, men jeg ser ikke poenget i det.. Jeg bærer han i hjertet, jeg har andre fysiske plasser som jeg går til, steder som har betydd noe i hans liv, steder med minner. For å forklare meg nærmere så føler jeg nok at det berømte diktet " Stå ikke ved min grav å gråt" (for jeg er ikke der) beskriver veldig godt hva jeg føler om graver.

Min far vet at jeg var glad i han uavhengig av om jeg besøker den plassen hans kropp ble sent til hvile.

Så har vi en her jeg bor som er å besøker sin kones gravsted hver dag og har gjort det hver dag i 10 år. For han er det rett for min del ville det blitt feil, men begge måtene å gjøre det på er helt greit, for som ved andre aspekter ved sorg, sorgarbeid og det å miste noen man har kjær må hver og en av oss finne sine måter og hva som kjennes best ut for oss selv å gjøre det på.

[AnonymBruker]

Jeg mistet barnet mitt i fjor og er på graven ofte, hvertfall annenhver helg for å legge ned blomster (i tillegg til de som er plantet) og for å vanne og rydde litt der. Det er flere som er innom nå om sommeren for å vanne siden det fort blir veldig tørt. Men jeg synes det er utrolig tungt å være der, jeg blir trist og lei meg og tenker på hvor urettferdig det er at han måtte dø Det var et ganske dramatisk dødsfall så jeg klarer ikke å stenge de følelsene ute når jeg er der. Men jeg drar likevel, fordi jeg synes det bør være friske blomster der hele tiden.

Det må selvfølgelig være opp til hver enkelt hvor ofte man drar å besøker graven til sine kjære. Ingen fasit der, som alle andre her sier. Blir det for tungt så kan man utsette det, så lenge graven blir stelt av noen og det ser fint ut. Er så trist når gravstedet blir forsømt synes jeg

Anonymous poster hash: eeea2...51a

[Gjest brutal_mann]

Når en føler for. Verken mer eller mindre.

[Alina X]

Når man har lyst,man skal ikke gå dit av "samvittighetsgrunner" men når man føler for det. Jeg drar som regel alltid på julaften pluss 2-3 andre ganger i året.

[sunSpring]

Jeg er kanskje hard, men når jeg leser her begynner jeg å tenke litt.

Hvorfor er ingenting luket på bestefar og min fars grav mens jeg har vært på ferie? Jeg tror jeg skal foreslå at vi bestiller blomster via kommunen og betaler for at de planter og steller neste år.

I alle (?) familier er det lett å la EN ta på seg ansvaret, og det kan bli mye, man føler seg tatt som en selvfølgelighet... Jeg har ikke bil (det har de andre), og likevel blir det meste overlatt til meg selv når jeg er på ferie.

Alle har rett til å la være. Og kjenner jeg meg rett kommer jeg til å dra dit i løpet av helgen og luke. Men denne gangen skal jeg ikke si at jeg har vært der. Ikke et ord fra min kant. Samtidig er jeg ikke typen til å være bitter, selv om jeg kan kjenne på den sure sitronsmaken.

[Antoinette]

Det er stort forskjell på å "gi faen" og ikke være der fordi det er lang reisevei eller at det rett og slett er for vanskelig. Men da bør man sørge for at noen andre holder den velstelt.

Ved mine besteforeldres grav er det en grav som aldri blir stelt, den stod der i flere år før min nå avdøde bestemor sa at hun ikke "orket å se på den mer" og gravde opp et bed og plantet blomster om våren/sommeren og lyng & lys om høsten. Vi fortsatte denne trad. etter hennes død. Det er også en grav der for en som døde 22/7-11 og der flommer det over av blomster, lys, kosebamser, engler og kort. Der ryddes det ukentlig.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært på min mors grav. En gang på min fars. Jeg ser ikke helt behovet.

Anonymous poster hash: 3c8ae...502

[Okapi]

Graven er der for din del. Den avdøde merker ingen forskjell. Dra når du har lyst.