Savner å være innlagt..

[AnonymBruker]

Nå føler jeg meg teit..

Jeg har vært innlagt mange ganger. I forkant av innleggelsene har jeg ofte vært veldig langt nede, jeg har slitt mye med depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading, selvmordstanker og angst. Innleggelsene har stort sett hjulpet meg, og i tiden etterpå har jeg hatt det veldig bra. Men så får jeg en knekk og så begynner jeg å oppføre meg dumt, skader meg selv, tillater ikke meg selv å ha det bra, alt for å bli innlagt igjen.

Jeg får som regel en knekk etter perioder jeg har hatt det bra. Nå er jeg i en perioder der det har gått bra veldig lenge, det er lenge siden jeg har vært innlagt og jeg har til og med avsluttet behandlingen. Og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.., jeg har aldri bedd om hjelp før, jeg har bare fått det fordi jeg har latt psyken min gå så langt ned at det har blitt fanget opp av andre.

Jeg savner oppmerksomheten, tryggheten, følelsen av at noen bryr seg om meg, at jeg blir sett. Men jeg vet jo også at jeg ikke kan være innlagt til evig tid, at jeg må komme meg gjennom dette på egenhånd, men jeg saboterer bare for meg selv hele tiden...

Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: d1bfa...af9

[Gjest Kv84]

Da skulle du ha vært meg og hatt min lege. Hva med å få en lege som tar deg på alvor?

[Testosteron]

tillater ikke meg selv å ha det bra

Hvorfor ikke?

[AnonymBruker]

Går du til jevnlige terapisamtaler, sånn at man kan behandle tilstanden før det går så langt som til innleggelse? Man kan forøvrig bli avhengig av onnleggelse, fordi man savner omsorgen der, man vil bli tatt vare på og slippe å takle eget liv. Men før eller siden må man lære å stole på seg selv og bli mer selvstendig. Man kan ikke bli helt institusjonlaisert. Derfor er jevnlig oppfølging med samtalebehandling så viktig.

Anonymous poster hash: d25f5...896

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Det kan føles så vanskelig å skulle ta tak i og ta ansvar for sitt eget liv at en innleggelse kan føles trygt og som en "utvei" for problemene.

Anonymous poster hash: 7cf0b...bbe

[Gjest Blomst83]

Var det du eller terapauten som avsluttet behandlingen? På meg virker det som om du kanskje ikke var helt klar for dette ennå.Det virker som om du fortsatt har noe du trenger å jobbe med.

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke?

Jeg vet ikke. Handler kanskje mer om at jeg ikke tør. Når jeg har vært innlagt er de eneste gangene jeg føler at noen bryr seg om meg, det er da jeg merker at det finnes noen som er glade i meg. Jeg får god omsorg fra de som jobber der og får i tillegg mer omsorg og bekreftelse fra familien min.

Går du til jevnlige terapisamtaler, sånn at man kan behandle tilstanden før det går så langt som til innleggelse? Man kan forøvrig bli avhengig av onnleggelse, fordi man savner omsorgen der, man vil bli tatt vare på og slippe å takle eget liv. Men før eller siden må man lære å stole på seg selv og bli mer selvstendig. Man kan ikke bli helt institusjonlaisert. Derfor er jevnlig oppfølging med samtalebehandling så viktig.

Anonymous poster hash: d25f5...896

Jeg gikk jevnlig til terapi, men jeg har nylig avsluttet det.

Jeg er egentlig veldig ensom, når jeg har vært innlagt har jeg ikke kjent på denne ensomheten. Jeg har ingen venner, jeg har mistet alle etter år som psykisk syk, jeg skjønner godt at de ble leie...

Anonymous poster hash: d1bfa...af9

[AnonymBruker]

Var det du eller terapauten som avsluttet behandlingen? På meg virker det som om du kanskje ikke var helt klar for dette ennå.Det virker som om du fortsatt har noe du trenger å jobbe med.

Vi ble vel egentlig enige om det..., jeg trodde jo at det skulle gå bra, samtidig så tør jeg ikke være frampå å si at jeg kanskje ville gå i behandling en stund til..., er jo lange ventelister på dps..

Anonymous poster hash: d1bfa...af9

[Gjest Blomst83]

Vi ble vel egentlig enige om det..., jeg trodde jo at det skulle gå bra, samtidig så tør jeg ikke være frampå å si at jeg kanskje ville gå i behandling en stund til..., er jo lange ventelister på dps..

Anonymous poster hash: d1bfa...af9

Ok.Jeg ville vel ha bestillt en legetime,og bedt om en ny henvisning til terapi.

[Gjest Kv84]

Fått deg legetime?

[AnonymBruker]

Nå føler jeg meg teit..

Jeg har vært innlagt mange ganger. I forkant av innleggelsene har jeg ofte vært veldig langt nede, jeg har slitt mye med depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading, selvmordstanker og angst. Innleggelsene har stort sett hjulpet meg, og i tiden etterpå har jeg hatt det veldig bra. Men så får jeg en knekk og så begynner jeg å oppføre meg dumt, skader meg selv, tillater ikke meg selv å ha det bra, alt for å bli innlagt igjen.

Jeg får som regel en knekk etter perioder jeg har hatt det bra. Nå er jeg i en perioder der det har gått bra veldig lenge, det er lenge siden jeg har vært innlagt og jeg har til og med avsluttet behandlingen. Og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.., jeg har aldri bedd om hjelp før, jeg har bare fått det fordi jeg har latt psyken min gå så langt ned at det har blitt fanget opp av andre.

Jeg savner oppmerksomheten, tryggheten, følelsen av at noen bryr seg om meg, at jeg blir sett. Men jeg vet jo også at jeg ikke kan være innlagt til evig tid, at jeg må komme meg gjennom dette på egenhånd, men jeg saboterer bare for meg selv hele tiden...

Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: d1bfa...af9

Med mindre en pasient er i psykose tilstand eller manisk eller lignende, så gjør ofte innleggelser mer skade enn nytte. Det har du dessverre fått erfart. Mange behandler har gått bort ifra bruk av hyppige innleggelser på andre enn de med psykose/mani. Jeg mener det har vært uansvarlig å legge deg inn så mange ganger.

Den beste behandlingen er ukentlig poliklinisk oppfølging. Altså samtale hos psykiater hver uke.

Anonymous poster hash: 280cb...7da

[minister-mio]

Det gir jo mening, men kanskje du er sterk nok til å stå på egne ben nå. Det er skummelt, men jeg tror du klarer det.