Småbarnsfamilie og logistikk

[Ciara]

Du får spørre ham hva han kommer til å gjøre hvis du blir påkjørt av bussen en dag (gud forby!). Få mamma til å flytte inn permanent?

[Gjest RockOn]

Jeg har lyst å skrive "dette skulle du tenkt på før du fikk barn med ham!!" - men jeg ser jo at det ikke akkurat hjelper så veldig. Det eneste jeg kan foreslå er å ta en rolig prat når begge er i godt humør og har god tid. Forklar hva du tenker uten å anklage (si "jeg føler..." heller enn "du gjør/er"). Spør om det er noe spesielt han synes er vanskelig når han er alene med barnet. Prøv å være forståelsesfull og komme med løsninger.

Ellers føler jeg med deg, det høres ikke ut som noen god situasjon. Du må i alle fall ikke gå med på at du skal både levere og hente, for da vil situasjonen aldri bli bedre.

Men hvordan kunne hun vite at han var en mann som ikke ønsket og ha sin egen sønn? Det vet man på en måte ikke før mann har fått barn..

[AnonymBruker]

Men hvordan kunne hun vite at han var en mann som ikke ønsket og ha sin egen sønn? Det vet man på en måte ikke før mann har fått barn..

Gjør man ikke? Ikke den fjernest aning en gang?

Før vi fikk barn hadde vi snakket mye om hva vi så for oss. Vi hadde etablert gode rutiner med solidarisk innsats på husarbeidet (ingen som "hjelper til"). Jeg hadde sett hvordan han forhold seg til andre barn (vi hadde en niese, samt at flere av våre venner allerede hadde barn). Jeg kjente hans holdninger og synspunkter, og jeg viste at han ikke er typen til å forsøke å vri seh unna slitsomt arbeid.

Anonymous poster hash: 2f4f2...991

[Orchideae]

Vi har det slik at den som starter senest leverer. Som oftest er det meg. Og den som er ferdig først henter. Det har som regel vært han.

Nå begynner jeg i ny jobb til uken og da blir nok jeg å gjøre begge deler. Gjør meg ingenting. Elsker å hente frøkna, hun blir jo så glad for å se meg. På morgenen er det mer styr med å få begge klare før vi skal dra.

Her har jeg dusjet før jeg vekker frøkna, og om hun våkner før jeg har rukket det sitter hun i sofaen i stua med en flaske melk, barnetv og pledd. Der koser hun seg og våkner skikkelig. Hun vil gjerne ha det slik selv også.

[Gjest RockOn]

Gjør man ikke? Ikke den fjernest aning en gang?

Før vi fikk barn hadde vi snakket mye om hva vi så for oss. Vi hadde etablert gode rutiner med solidarisk innsats på husarbeidet (ingen som "hjelper til"). Jeg hadde sett hvordan han forhold seg til andre barn (vi hadde en niese, samt at flere av våre venner allerede hadde barn). Jeg kjente hans holdninger og synspunkter, og jeg viste at han ikke er typen til å forsøke å vri seh unna slitsomt arbeid.

Anonymous poster hash: 2f4f2...991

Men du vet fortsatt ikke hvordan han vil reagere på å ha egne barn før han får det. Akkurat som du ikke vet hvordan det blir før du får barn selv.

Utfra hovedinnlegget så ser jeg ikke at det var noe sånn utpreget at han er en lat mann.

[AnonymBruker]

Men du vet fortsatt ikke hvordan han vil reagere på å ha egne barn før han får det. Akkurat som du ikke vet hvordan det blir før du får barn selv.

Utfra hovedinnlegget så ser jeg ikke at det var noe sånn utpreget at han er en lat mann.

Nei, det er nettopp det som er litt av problemet, han er ikke egentlig "lat" i ordets rette forstand. Han gjør for eksempel omtrent alt hagearbeidet (fullstendig på eget initiativ), og han gjør også ting i huset når jeg ber om det (han er bare ikke så flink til å alltid se selv alt som trengs å gjøres).

Men fordi jeg allerede før vi fikk barn oppfattet han som litt lite huslig anlagt (siden han bl.a. synes det er veldig styrete å skulle lage middag), snakket vi mye om dette både før jeg ble gravid, og mens jeg gikk gravid. Han var da helt enig i at han skulle bidra på akkurat samme måte som meg, og han har også lovet bot og bedring veldig mange ganger når vi har diskutert slike problemstillinger tidligere (bl.a. blir han for eksempel ofte sur og irritert hvis jeg spør om han kan ta med seg sønnen vår på lekeplassen så jeg får vasket huset). Problemet er jo bare at det blir ingen bedring, så jeg vet snart ikke hva mer jeg skal gjøre

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

[Ciara]

Nei, det er nettopp det som er litt av problemet, han er ikke egentlig "lat" i ordets rette forstand. Han gjør for eksempel omtrent alt hagearbeidet (fullstendig på eget initiativ), og han gjør også ting i huset når jeg ber om det (han er bare ikke så flink til å alltid se selv alt som trengs å gjøres).

Men fordi jeg allerede før vi fikk barn oppfattet han som litt lite huslig anlagt (siden han bl.a. synes det er veldig styrete å skulle lage middag), snakket vi mye om dette både før jeg ble gravid, og mens jeg gikk gravid. Han var da helt enig i at han skulle bidra på akkurat samme måte som meg, og han har også lovet bot og bedring veldig mange ganger når vi har diskutert slike problemstillinger tidligere (bl.a. blir han for eksempel ofte sur og irritert hvis jeg spør om han kan ta med seg sønnen vår på lekeplassen så jeg får vasket huset). Problemet er jo bare at det blir ingen bedring, så jeg vet snart ikke hva mer jeg skal gjøre

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

Her tror jeg nesten du må ta en skikkelig alvorsprat med ham. Hvordan har dere det sammen ellers? Mannen skulle vært rimelig fantastisk på alle andre områder for at jeg hadde orket dette.

Han bør altså forstå at det er risikabelt å oppføre seg slik: Du kan dra fra ham, og han kan få et dårligere forhold til barnet. Jeg tror barn merker det når en forelder oppfører seg slik.

Formuler deg helt klart:

"Synes du det er riktig at jeg skal gjøre alt og du ingenting?"

"X og jeg vil få det best med denne løsningen. Synes du det er riktig at vi skal gå før en løsning bare 1/3-del av familien er tilfreds med?"

Og som et tips til slutt: Jeg ville stilt spørsmål som til et barn - "Skal du eller jeg gå på lekeplassen med X mens den andre vasker?"

[AnonymBruker]

Her tror jeg nesten du må ta en skikkelig alvorsprat med ham. Hvordan har dere det sammen ellers? Mannen skulle vært rimelig fantastisk på alle andre områder for at jeg hadde orket dette.

Han bør altså forstå at det er risikabelt å oppføre seg slik: Du kan dra fra ham, og han kan få et dårligere forhold til barnet. Jeg tror barn merker det når en forelder oppfører seg slik.

Formuler deg helt klart:

"Synes du det er riktig at jeg skal gjøre alt og du ingenting?"

"X og jeg vil få det best med denne løsningen. Synes du det er riktig at vi skal gå før en løsning bare 1/3-del av familien er tilfreds med?"

Og som et tips til slutt: Jeg ville stilt spørsmål som til et barn - "Skal du eller jeg gå på lekeplassen med X mens den andre vasker?"

Takk for at du gir så mange gode tips i denne tråden (og til dere andre som leser også, jeg setter stor pris på det!)

Jeg har spurt mange ganger om han synes det er riktig at jeg gjør alt og han ingenting, og da er han alltid helt enig med meg i at det selvsagt ikke skal være sånn, og at det er helt klart at han skal bidra. Men så gjør han ikke det når det kommer til stykket allikevel...

Og forslaget om at jeg går til lekeplassen og han vasker huset, vel, det har vi allerede prøvd ut noen ganger, og det fungerer særdeles dårlig... Han gidder ikke vaske huset særlig nøye, for eksempel tørker han aldri støv, han drar han aldri frem skoene i gangen og støvsuger og vasker bak dem, han støvsuger ikke bak småbord/pidestaller osv. Og selv midt på gulvet ligger det masse støv, brødsmuler osv igjen etter at han har støvsugd. Når han er ferdig med husvasken ser det med andre ord bare marginalt bedre ut enn hva det gjorde før han begynte, så da må jeg uansett gå over på nytt selv etterpå. Har tatt opp dette tusen ganger også, og hver eneste gang er det samme gamle leksa: Han "glemte" å tørke støv/støvsuge i alle kriker og kroker/rydde sko osv, eller han "så ikke" brødsmulene og kattehårene midt på stuegulvet...

*oppgitt*

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk du barn med denne huleboeren?

Anonymous poster hash: a42f6...42a

[AnonymBruker]

Herregud, han oppfører seg som min sønn på 13!

Anonymous poster hash: ae201...e69

[AnonymBruker]

Du må ha en forferdelig dårlig selvtillit som orker å være sammen med denne "mannen". Sånn rent praktisk sett så er du jo faktisk tobarnsmamma. Èn sønn på 2 år og èn lat og udugelig tenåringssønn.

Her jobber jeg fra 07-15 og mannen fra 09-17. Han er da alene med våre to gutter på 1 og 3 år fra de våkner og til han leverer dem i bhg, mens jeg er alene med dem fra jeg henter og til mannen kommer hjem fra jobb. 100 % likestilt og rettferdig. Jeg lager middag i hverdagene og han i helgene, og vi har vaskehjelp annenhver uke.

Anonymous poster hash: e475a...c23

[ViljaH]

Det er jeg helt enig i, og jeg tenkte faktisk at han endelig skulle få sjansen til det nå i påsken. Da var jeg nemlig på en ukes ferietur med venninner (noe han selvsagt også hadd protestert en del på i forkant).

Men da fikk han selvsagt bare moren sin til å flytte inn til oss hele uken (men helt uten å ha snakket med meg om det i forkant, så du kan tro jeg ble litt tatt på senga der jeg satt i utlandet og fikk høre om det...), så da tok hun seg av all middagslaging og barn-/husstell...

Håpløs mann, jeg vet det...

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

Invitér med deg svigermor på jentetur til utlandet noen dager.. Sjakk matt

[AnonymBruker]

Og hvordan klarte han seg alene med barnet i pappapermen? Kanskje han kan jobbe litt redusert, slik at han kan klare det med å hente eller levere barnet sitt. Slik det er nå, klarer han jo ikke hverdagen.

Anonymous poster hash: e0388...41f

[AnonymBruker]

Og hvordan klarte han seg alene med barnet i pappapermen? Kanskje han kan jobbe litt redusert, slik at han kan klare det med å hente eller levere barnet sitt. Slik det er nå, klarer han jo ikke hverdagen.

Anonymous poster hash: e0388...41f

Han hadde ikke pappaperm fordi han var student...

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

[AnonymBruker]

Han hadde ikke pappaperm fordi han var student...

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

Bombe. Og når han var student, var det ikke naturlig å være alene med barnet noen timer i løpet av et år. Han MÅ klare sine egne morgenrutiner (dusje eller ikke dusje) og ta seg av sitt eget barn, i tillegg til jobb. Det er ikke du som er vanskelig her. Familivernkontor neste, hvis han nekter å enten hente eller levere.

Anonymous poster hash: e0388...41f

[Gjest Coolaid]

Nå er jeg så forbanna på mannen at jeg nesten sprekker!!! Sønnen vår begynner i barnehagen i neste uke, og jeg begynte derfor å snakke med mannen om hvordan vi skulle organisere dette med henting og bringing etter at den første tilvenningsuken er overstått.

Jeg har tatt det opp også tidligere i sommer, og da foreslått at jeg henter og mannen bringer, fordi dette passer best ift våre arbeidsgivere. (Vi har allerede hatt det sånn i flere år at jeg begynner tidligere enn mannen, men dermed er hjemme litt før han, mens han begynner senere, men derfor også er hjemme senere). Jeg tenkte derfor at det var greit å bare videreføre dette, og mannen har heller ikke vært noe negativ til dette når jeg har nevnt det tidligere i sommer. (Men han har ikke vært spesielt positiv heller, jeg tror vel egentlig bare han ikke har giddet å høre etter/sette seg inn i det nå jeg har nevnt det tidligere.)

Så begynte vi da å snakke om det i dag, og jeg sier igjen at det beste er at han leverer i 8-8.30-tiden (han behøver ikke være på jobb før rundt kl 9), mens jeg prøver å være på jobb rundt kl 7 sånn at jeg kan gå desto tidligere, og dermed rekker å være i barnehagen og få hentet sønnen vår rundt kl 15.30. For å kunne være på jobb til kl 7 blir jeg nødt til å stå opp halv seks-seks hver morgen, og dette er selvsagt overhode ikke er noen drømmesituasjon for meg, jeg er ikke spesielt glad i å stå tidlig opp. Men jeg gjør gladelig det for at sønnen vår skal få så korte dager sin mulig i bhg, og for å få resten av dagen til å "gå opp" (vi må bl.a. spise middag rundt kl 17 for at ikke den skal kræsje helt med kveldsmaten til guttungen).

Men da jeg lanserte mitt forslag nå, var mannen plutselig kjempenegativ, og ble veldig sur da jeg sa at jeg måtte stå opp så tidlig. Det kom etter hvert frem at grunnen til at han ble sur, var fordi han mente at det ville medføre at også han måtte stå opp tidlig, fordi han i såfall måtte rekke å dusje før jeg dro på jobb. (Han mener nemlig at det er umulig å dusje mens man samtidig passer på toåringen- noe jeg selv har gjort helt uten problemer utallige ganger.) Jeg mente da at han var lite løsningsorientert, og foreslo at han for eksempel kunne dusje på kvelden isteden, og isteden bare vaske seg om morgenen. Men dette var også helt uaktuelt, og han gikk fullstendig i vranglås.

Jeg spurte om han hadde noen andre forslag til hvordan vi kunne løse hente-/bringe-situasjonen på en bedre måte, men da bare mumlet han i sinne at "det er jo ingen vits i å diskutere med deg, for du greier jo aldri å se løsninger på noen ting!!" og gikk fra stua.

Jeg mistenker forøvrig at noe av grunnen til at han er sur, er fordi det plutselig gikk opp for han at han med denne løsningen blir alene med sønnen vår hver morgen frem til levering i bhg. Han har stort sett alltid vært veldig negativ til å ta seg av sønnen vår alene, og det blir veldig ofte negativitet og diskusjoner dersom jeg skal noe etter jobb, og han må "stelle hjemme" alene på ettermiddagen. Er jeg ute med folk kontakter han meg også mange ganger for å forhøre seg om jeg vet eksakt når jeg kommer hjem...

Hva skal jeg gjøre med en sånn mann??? Noen forslag???

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

Skal svare deg enkelt. Menn gjør dette fordi de kan. Jepps, sånn er det. Du har helt rett, han syns alt er så vanskelig fordi han må faktisk gjøre noe med barnet. Derfor saboterer han om han kan.

Hva du skal gjøre med en sånn mann ? - Gi grei beskjed. Sånn er det, du tar halvparten av leveringene, han halvparten. Etter x antall tid med surmuling vil han finne ut at han kan mestre dette og det vil fungere greit.

Regner med at dere krangler om hvem som skal være hjemme med barnet når det er sykt også ,og at du trekker det korteste strået av og til ? Jeg tenker her at han slipper unna med for mye på hjemmebane og spesielt når det kommer til barnet. Start med å gjøre ting annerledes, sett krav og ta det som en selvfølge at han bidrar like mye som du om dere jobber like stor stilling.

Selv syns jeg det er kult å være pappa, digg å ta hånd om barn og gjøre ting på "pappamåten" uten en mamma tilstede hele tiden.

Igjen, så lenge han får lov til å være fraværende så forblir han fraværende.

[Gjest Coolaid]

Nei, det er nettopp det som er litt av problemet, han er ikke egentlig "lat" i ordets rette forstand. Han gjør for eksempel omtrent alt hagearbeidet (fullstendig på eget initiativ), og han gjør også ting i huset når jeg ber om det (han er bare ikke så flink til å alltid se selv alt som trengs å gjøres).

Men fordi jeg allerede før vi fikk barn oppfattet han som litt lite huslig anlagt (siden han bl.a. synes det er veldig styrete å skulle lage middag), snakket vi mye om dette både før jeg ble gravid, og mens jeg gikk gravid. Han var da helt enig i at han skulle bidra på akkurat samme måte som meg, og han har også lovet bot og bedring veldig mange ganger når vi har diskutert slike problemstillinger tidligere (bl.a. blir han for eksempel ofte sur og irritert hvis jeg spør om han kan ta med seg sønnen vår på lekeplassen så jeg får vasket huset). Problemet er jo bare at det blir ingen bedring, så jeg vet snart ikke hva mer jeg skal gjøre

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

Takk for at du gir så mange gode tips i denne tråden (og til dere andre som leser også, jeg setter stor pris på det!)

Jeg har spurt mange ganger om han synes det er riktig at jeg gjør alt og han ingenting, og da er han alltid helt enig med meg i at det selvsagt ikke skal være sånn, og at det er helt klart at han skal bidra. Men så gjør han ikke det når det kommer til stykket allikevel...

Og forslaget om at jeg går til lekeplassen og han vasker huset, vel, det har vi allerede prøvd ut noen ganger, og det fungerer særdeles dårlig... Han gidder ikke vaske huset særlig nøye, for eksempel tørker han aldri støv, han drar han aldri frem skoene i gangen og støvsuger og vasker bak dem, han støvsuger ikke bak småbord/pidestaller osv. Og selv midt på gulvet ligger det masse støv, brødsmuler osv igjen etter at han har støvsugd. Når han er ferdig med husvasken ser det med andre ord bare marginalt bedre ut enn hva det gjorde før han begynte, så da må jeg uansett gå over på nytt selv etterpå. Har tatt opp dette tusen ganger også, og hver eneste gang er det samme gamle leksa: Han "glemte" å tørke støv/støvsuge i alle kriker og kroker/rydde sko osv, eller han "så ikke" brødsmulene og kattehårene midt på stuegulvet...

*oppgitt*

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2

Jeg skrev et innlegg her i sted kun basert på hovedinnlegget. Men så leser jeg hele tråden og finner disse to innleggene. Jeg visste det ! - Mannen din holder på med sin adferd fordi han kan. I tillegg saboterer han det han ikke selv gidd. Det fungere kjempebra for mannen din. Han er ikke dum. lat eller udugelig som sikkert mange vil tro. Han er kjempesmart ! ! ! Han gjør en dårlig jobb - du fikser opp etter ham og lar han slippe unna. Du sier selv at han syns det er "styrete" å lage middag og at han ikke kan....WTF ? Han er en mann som klarer å holde en jobb, ansvar osv. Hadde han ønsket det selv så kan kan han lage hva som helst.

Tror du at han oppfører seg og presterer på jobben tilsvarende han gjør hjemme ? Garantert ikke.

Jeg tenkte først at manne din ts var en tulling. Men det er han altså ikke. Han har funnet en metode som virker slik at han slipper unna det meste. Så lenge han ser at det nytter med å love bedring så kjører ham på den. Du skriver jo selv at han ikke er huslig anlagt. Det er ikke rakettforskning å lage middag eller kjøre støvsuger ! Du tror mannen din ikke kan. Mannen din får deg til å tro det. Han er en smarting.

Ts, jeg må desverre si, og ikke vondt ment, at du er den som er en stor del av problemet her. Tenk på det, og se hva mannen din gjør. Lær av det.

Du kan velge å være en del av problemet eller en del av løsningen. Slutt å muliggjøre for mannen din.

[Gjest Coolaid]

Han er hjertelig velkommen på et lite utvekslingsopphold hos oss de nærmeste ukene

Vi har en som begynner i barnehagen og en som begynner på skole/SFO (med reisevei...), og tre som starter opp på nytt klassetrinn og aktiviteter som skal kjøres i gang for hele hurven. Jeg skjønner godt din frustrasjon, og synes ærlig talt det er godt gjort å lage så mye styr rundt ett eneste barn som skal fram og tilbake til barnehagen. Spesielt løsningsorientert fremstår han jo ikke.

Jeg ler hver gang jeg leser sånne ting. Tidsklemma er ikke noe som eksisterer. Det skaper man selv. Hører hele tiden om barnefamiler som skal rekke så mye og kjøres og hentes. Det er et problem som de voksne selv produserer. Tenk over det.

[Mafalda]

Jeg ler hver gang jeg leser sånne ting. Tidsklemma er ikke noe som eksisterer. Det skaper man selv. Hører hele tiden om barnefamiler som skal rekke så mye og kjøres og hentes. Det er et problem som de voksne selv produserer. Tenk over det.

Tenk over hva?

Vi er ganske så fornøyde med vår tilværelse, ellers takk, og den eneste som har nevnt tidsklemma hittil, er du. Problemet i denne tråden går ikke på kjøring og henting, men at mannen til TS synes det er altfor utfordende både å passe på et barn og dusje/lage middag samtidig, noe som er en ganske annen sak.

Endret 7. august 2014 av Mafalda

[AnonymBruker]

Takk for innspillene, Coolaid, interessant å få en manns perspektiv også, selv om jeg jo forsåvidt allerede vet det du påpeker. Jeg har også tatt opp nettopp det med han mange ganger, jeg har sagt at jeg VET at han sier han ikke kan lage mat bare for å slippe å gjøre det, og jeg skjønner at han gjør en dårlig jobb med husvasken for å slippe å bli bedt om å gjøre det. Men dette nekter han selvsagt for, og da vet jeg ikke hva mer jeg skal gjøre.

Du sier at jeg må lære av mannen min- mener du at jeg også bare skal slutte å lage middag, vaske huset, vaske klær osv, da? For det er jo enklere sagt enn gjort, når vi også bor sammen med en toåring...

Anonymous poster hash: e0fa6...2b2