Telefonskrekk

[AnonymBruker]

Flere som har det...?

Jeg tør nesten aldri å ta telefonen eller å ringe selv..., eneste er mamma.

Hva sier dere til venner og familie? Når jeg forteller folk om det så opplever jeg at folk ikke tar det alvorlig..., de ler det liksom bort.

Hva kan jeg gjøre for å få bli kvitt det? Og hvordan få folk til å forstå at jeg ofte ikke tør å ta telefonen?

Anonymous poster hash: 91284...eab

[AnonymBruker]

Jeg har også telefonskrekk! Har ikke problemer med å ta telefonen, som regel, men jeg greier ikke å ringe selv. Mamma er unntak her også. Aner ikke hva jeg kan gjøre med det, er skikkelig kjipt.

Anonymous poster hash: 3a680...b49

[dillyduzit]

Jeg tar ikke telefonen med mindre jeg har søkt opp nr. - Når jeg er hjemme, privat. På jobb ringer jeg, tar jeg telefonen uten å tenke en tanke.

Jeg tror du bare må si i fra til vedkommene at du ikke liker å ta telefonen, men setter pris på en sms. Det eneste som hjalp/hjelper er å kaste seg ut i det. "Hei du snakker med xxx" og en samtale er i gang.

[AnonymBruker]

Jeg tar ikke telefonen med mindre jeg har søkt opp nr. - Når jeg er hjemme, privat. På jobb ringer jeg, tar jeg telefonen uten å tenke en tanke.

Jeg tror du bare må si i fra til vedkommene at du ikke liker å ta telefonen, men setter pris på en sms. Det eneste som hjalp/hjelper er å kaste seg ut i det. "Hei du snakker med xxx" og en samtale er i gang.

På jobb har jeg merkelig nok heller ingen problemer med å ta telefon eller å ringe selv.

Jeg har sagt til folk at jeg foretrekker sms og at jeg hater å snakke i telefon, men det er ingen som tar det seriøst når jeg sier at jeg har telefonskrekk, de ler det bare bort, det høres liksom så teit ut for alle vet jo at det ikke er farlig å snakke i telefonen Men det knyter seg skikkelig i magen og jeg blir ordentlig stressa når telefonen ringer eller om jeg må ringe en telefon, alt fra å ringe å bestille time til frisøren, bestille pizza, ringe ei venninne og så videre; det takler jeg ikke.

Må sikkert øve meg, ja, noen ganger MÅ jeg jo ringe og jeg utsetter og utsetter viktige telefoner...

Anonymous poster hash: 91284...eab

[dillyduzit]

På jobb har jeg merkelig nok heller ingen problemer med å ta telefon eller å ringe selv.

Jeg har sagt til folk at jeg foretrekker sms og at jeg hater å snakke i telefon, men det er ingen som tar det seriøst når jeg sier at jeg har telefonskrekk, de ler det bare bort, det høres liksom så teit ut for alle vet jo at det ikke er farlig å snakke i telefonen Men det knyter seg skikkelig i magen og jeg blir ordentlig stressa når telefonen ringer eller om jeg må ringe en telefon, alt fra å ringe å bestille time til frisøren, bestille pizza, ringe ei venninne og så videre; det takler jeg ikke.

Må sikkert øve meg, ja, noen ganger MÅ jeg jo ringe og jeg utsetter og utsetter viktige telefoner...

Anonymous poster hash: 91284...eab

Altså, jeg tror det handler litt om angst. Rett og slett redd for å drite seg ut. Du ser ikke reaksjonen til personen du snakker med og kan dermed ikke vite om du sier noe riktig eller galt.

[Gjest]

Jeg "kurerte" min telefonangst med å planlegge hva jeg skulle innlede med. "Hei, det er Erica som ringer. Jeg skulle gjerne ha bestilt meg en frisørtime...". Da er det jeg som har kontrollen. Å ta telefonen er jeg ikke redd for.

[Gjest thesledge]

Jeg har også telefonskrekk, helt ekstremt. Ringer kun til kjæresten, foreldre og søsken. Jeg ringer aldri selv med mindre jeg MÅ, og da er det for det meste ting som bank, taxi og lignende. Jeg tar sjeldent telefonen om noen ringer. Det kommer helt an på hvem som ringer, og jeg må manne meg opp i kjempelang tid før jeg klarer å ta den. Som oftest lar jeg den bare ringe ut, og jeg sender ofte heller melding om at jeg ikke kan snakke akkurat nå, og spør hva de ville. Har ikke fortalt venninner osv om telefonskrekken fordi jeg vet hvordan reaksjonen blir når de ikke har det selv. Skal jeg bestille pizza eller ringe taxi, får jeg alltid andre til å ringe for meg. Jeg har også sosial angst, og det har en sammenheng med telefonskrekken min. Må alltid planlegge hva jeg skal si og pugge det i hodet før jeg kan ta telefonen eller ringe selv.

[AnonymBruker]

På jobb har jeg merkelig nok heller ingen problemer med å ta telefon eller å ringe selv.

Jeg har sagt til folk at jeg foretrekker sms og at jeg hater å snakke i telefon, men det er ingen som tar det seriøst når jeg sier at jeg har telefonskrekk, de ler det bare bort, det høres liksom så teit ut for alle vet jo at det ikke er farlig å snakke i telefonen Men det knyter seg skikkelig i magen og jeg blir ordentlig stressa når telefonen ringer eller om jeg må ringe en telefon, alt fra å ringe å bestille time til frisøren, bestille pizza, ringe ei venninne og så videre; det takler jeg ikke.

Må sikkert øve meg, ja, noen ganger MÅ jeg jo ringe og jeg utsetter og utsetter viktige telefoner...

Anonymous poster hash: 91284...eab

Jeg har det sånn jeg og. Jeg har absolutt ingen problemer med å svare telefoner på jobb, ringe Telenor, frisør eller hva det måtte være. Kan vi kalle det profesjonelle settinger? Altså der det ikke er noen personlig relasjon?

For det sliter jeg med. Når jeg skal svare eller ringe noen som meg selv, så synes jeg det er fryktelig. Familie går forsåvidt greit, men jeg får vondt i magen hver gang moren eller faren min ringer. Redd de skal komme med noen grusome nyheter.

Vet ikke hvorfor jeg har det sånn.

Anonymous poster hash: c6b10...e83

[AnonymBruker]

Ta jobb som telefonselger, det kurerte meg. Man må snakke, og man gjør det kun med vilt fremmede som driter i hvem du er, så du dummer deg ikke ut. Jeg turte knapt å ringe kjæresten min før, nå kan jeg snakke med hvem som helst i telefon.

Anonymous poster hash: 49f97...438

[Gjest Vevila]

Jeg hadde det også før, til en viss grad enda, men før var det ekstremt. For min del ble det bare verre av å jobbe en plass hvor jeg ofte måtte snakke i telefonen. Det er utrolig slitsomt, men det hjelper som flere over her skriver å skrive ned og planlegge hva man skal si.

[AnonymBruker]

Tror det er vanlig blant yngre voksne, faktisk. Jeg hadde det slik i startenav 20-åra og mange av venninnene mine også. men ingen var så ille som meg. jeg fikk hjertebank og pustet anstrengt, en slags angst kan man si. For mg hang det sammen med redsel for å høres rar ut, fordi jeg helt siden jeg hørte meg selv på opptak som liten var sikker på at jeg hadde dødsteit stemme (senere skjønte jeg at alle høres fordreid ut på slike kassetter):

Uansett, for meg har det gått over pga fikk meg en herlig kjæreste som kunne korrigere disse "feilslutningene" i hodet mitt og ai at det ikke stemte. bare det å ha noen jeg var trygg på rundt meg og i livet mitt hjalp også. Så ble jeg mamma og det har gitt meg masse trygghet i alle slike situasjoner. Man vokser det liksom litt av seg m alderen, men øving er det eneste som fungerer om man vil ha rask bedring... presse seg til det

Anonymous poster hash: 25c18...abc

[Gjest Gaea]

Jeg har det også slik, og ja, det er ingen som tar det seriøst.

For min del handler det ikke om at jeg er redd for å høres teit ut, egentlig er det ingen spesifikk grunn til at jeg synes det er ekkelt (som jeg er klar over i alle fall). Sist gang jeg ringte kundeservice hos banken skalv jeg i 5-10 minutter etterpå og greide ikke å slappe av ordentlig før etter over en halvtime - selv om samtalen hadde gått heeelt fint. Sære greier altså.