Jeg er så jævlig ensom

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner. Jeg er ikke med noen i fritiden. Jeg sitter alene hjemme. Jeg har bekjente, som jeg liker å kalle venner, men jeg ser de kanskje 1 gang i året… Og jeg vet om en som sier til meg "jeg skal si ifra når vi skal ut en gang så kan du være med hvis du vil! :D", men det skjer ikke.. også ser jeg hun legge ut bilder av masse folk på facebook, det ser så gøy ut å kunne vært med. Men ingen har lyst til å være med meg. Jeg er en ubetydelig liten dritt som kommer til å råtne bort før eller senere.. Jeg hater virkelig denne følelsen. Å ikke ha noen å prate med, være med, le med og gråte med. Virker som alle har de vennene, men ikke jeg. Alt jeg har er mamma. Hun er den eneste som kjenner meg, og kanskje den eneste grunnen til at jeg ikke er dø enda.

Anonymous poster hash: dc509...678

[Gjest Coolaid]

Jeg går rett på sak her. Hvor i landet bor du ? Dette må vel kunne gjøres noe med.

Endret 3. august 2014 av Coolaid

[AnonymBruker]

Jeg går rett på sak her. Hvor i landet bor du ? Dette må vel kunne gjøres noe med.

Bor i Oslo

Anonymous poster hash: dc509...678

[AnonymBruker]

uff, jeg har hatt det som deg jeg.

det som fikk meg ut av klema og inn til en stor omgangskrets (ja nå har jeg en for stor omgangskrets), var hobbyer og lidenskap.

finn noe du liker å gjøre og del det med andre.

og når du finner noe du liker å gjøre med mennesker du liker å gjøre noe med, så ikke gi opp, det kan være hardt å komme inn i gjengen.

det tok meg nesten 2 år å komme inn i gjengen på den ene hobbyen min, men jeg klarte deg til slutt, med å være hyggelig snill og hjelpsom.

etterhvert vil du finne noen du trives sammen med.

ikke sitt hjemme og ikke gjør noe, det hjelper desverre ikke

meld deg på kurs? eller noe annet hvor folk møtes?

Anonymous poster hash: 45890...1be

[Gjest thesledge]

Edit: Fikk svar på spørsmålet før jeg postet.

Endret 3. august 2014 av thesledge

[Gjest Coolaid]

AnonymBruker, on 03 Aug 2014 - 19:41, said:

Bor i Oslo

Anonymous poster hash: dc509...678

Synd jeg bor i en annen landsdel. Ellers så hadde jeg invitert deg med på en fjelltur i morgen. Du trenger rett og slett å komme deg ut og treffe noen mennesker. Du er sikkert en veldig hyggelig person å bli kjent med.

[AnonymBruker]

Edit: Fikk svar på spørsmålet før jeg postet.

Oslo! XD

Anonymous poster hash: b675b...ba4

[Silfen]

Jeg har ingen venner. Jeg er ikke med noen i fritiden. Jeg sitter alene hjemme. Jeg har bekjente, som jeg liker å kalle venner, men jeg ser de kanskje 1 gang i året… Og jeg vet om en som sier til meg "jeg skal si ifra når vi skal ut en gang så kan du være med hvis du vil! :D", men det skjer ikke.. også ser jeg hun legge ut bilder av masse folk på facebook, det ser så gøy ut å kunne vært med. Men ingen har lyst til å være med meg. Jeg er en ubetydelig liten dritt som kommer til å råtne bort før eller senere.. Jeg hater virkelig denne følelsen. Å ikke ha noen å prate med, være med, le med og gråte med. Virker som alle har de vennene, men ikke jeg. Alt jeg har er mamma. Hun er den eneste som kjenner meg, og kanskje den eneste grunnen til at jeg ikke er dø enda.

Anonymous poster hash: dc509...678

Det er mange, mange som deg. Enten må du gjøre noe med det, eller så må du finne selskap i deg selv. En ting som ikke nytter, er å klage.

Det er dessuten stadig folk her inne som søker folk, spesielt venninner. Mange av de er i Oslo. Du må nesten hive deg med på sosiale ting dersom det er det du ønsker.

[Tullehøna]

Jeg følte det på den samme måten som deg. Men når de venninnene dine sier slike ting, men ikke gjør det. Spør de om de hadde glemt det de sa om du kunne bli med? Det er liksom kleint og føle at man trenger ser på dere... Ser ut som dere har det gøy:) bare vær rett fram, du finner ut hvem som er venna dine. Jeg er personelig 21 år, og bytter ut ei hvert år, men får sjeldent nye venner. Har ei venninne jeg holder helt og holdent med, klaffer bare så bra sammen. Har to venninner til jeg snakker med og har det gøy med til tider(ikke så ofte). Dette fordi jeg måtte finne ut hvem som virkelig var mine venner. Kunne gjerne tenkt meg flere venner selv om jeg bor 2 timer unda Oslo.

[Tullehøna]

Pm meg om du vil chatte ellerno ts:)

[Mrs Smith]

Har hatt det akkurat som deg når jeg var i begynnelsen av 20 årene TS. Du kan snu det, men du må gjøre noe med det selv. Bli mer aktiv, meld deg inn i noe fritidsinteresser du har lyst til å prøve ut. Mulig det skremmer vettet av deg men du må gjøre det fordi om hvis du skal forandre situasjonen din.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, TS?

Anonymous poster hash: 3be72...1fc

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, og slik har det vel vært omtrent hele mitt liv - med unntak av noen år i slutten av tenårene. Nå nærmer jeg meg slutten av 20-årene og kan med sikkerhet si at jeg ikke har en eneste venn/venninne. Jeg har familie, samboer og barn, men man blir jo "lei" av å omgåes de samme menneskene hver eneste dag (selv om jeg aldri ville vært noen av dem foruten!). Jeg studerer, men de fleste medstudentene mine er i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og har helt andre interesser og holdninger enn meg. Jeg er ikke nevneverdig opptatt av sminke, alkohol og overfladisk "koseprating", så da blir det slik.

Anonymous poster hash: 64437...94e

[skreppamedleppa]

Merkelig at alle her sier de har det på "samme måte" når som silfen sier at inne på *personlige meldinger* her er det tråder så lange som bare det med folk i hele landet som samles enten får å gå på kino, trene, ta seg en øl, shoppe. Det burde ikke være så vanskelig å ta kontakt i en av disse trådene. "Jente 26 søker venner i oslo", trenger nye venner i oslo" og dette var bare på to sekunders søk. Poenget er at man må nesten søke litt selv og ikke forvente at folk kommer til deg på døren din å spør deg.

Har selv gått på kino en gang og to med folk som spurte om det var noen i min by som ønsket å være med på noe.

I tillegg til disse trådene på kg finnes det aktiviteter, vet at f.eks turlaget har masse aktiviteter, finnes helt sikkert noe annet å ta seg til og folk å være med og om hobbyen ikke akkurat er tur i fjell og skau. barista-kurs-, fotokurs, matlaging, hva som helst for det finnes jo så mye og i Oslo spesielt. Poenget er at det nytter ikke å sitte med hendene i fanget og tvinne tommeltotter og forvente at alle skal ta kontakt. Det kan føles kjipt og små nervøst å ta det første steget å bli kjent med nye folk å danne relasjoner men som oftest går det helt fint.

Dessverre kan det være fort gjort å glemme en invitasjon gjort for en stund siden når ingen spesifikke detaljer er blitt avtalt men send en melding til de på face da "skal dere ut denne helgen?"

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner. Jeg er ikke med noen i fritiden. Jeg sitter alene hjemme. Jeg har bekjente, som jeg liker å kalle venner, men jeg ser de kanskje 1 gang i året… Og jeg vet om en som sier til meg "jeg skal si ifra når vi skal ut en gang så kan du være med hvis du vil! :D", men det skjer ikke.. også ser jeg hun legge ut bilder av masse folk på facebook, det ser så gøy ut å kunne vært med. Men ingen har lyst til å være med meg. Jeg er en ubetydelig liten dritt som kommer til å råtne bort før eller senere.. Jeg hater virkelig denne følelsen. Å ikke ha noen å prate med, være med, le med og gråte med. Virker som alle har de vennene, men ikke jeg. Alt jeg har er mamma. Hun er den eneste som kjenner meg, og kanskje den eneste grunnen til at jeg ikke er dø enda.

Anonymous poster hash: dc509...678

Det er da mange av oss som har det sånn!

1. Begynn med en eller annen døll fritidssyssel i klubb for å omgås andre, uansett hva slags hobby, uansett hva slags alderssegment du omgås.

2. Se om du kan finne noen å spise lunsj med på jobben.

Anonymous poster hash: 38f3a...16c

[AnonymBruker]

Merkelig at alle her sier de har det på "samme måte" når som silfen sier at inne på *personlige meldinger* her er det tråder så lange som bare det med folk i hele landet som samles enten får å gå på kino, trene, ta seg en øl, shoppe. Det burde ikke være så vanskelig å ta kontakt i en av disse trådene. "Jente 26 søker venner i oslo", trenger nye venner i oslo" og dette var bare på to sekunders søk. Poenget er at man må nesten søke litt selv og ikke forvente at folk kommer til deg på døren din å spør deg.

Har selv gått på kino en gang og to med folk som spurte om det var noen i min by som ønsket å være med på noe.

I tillegg til disse trådene på kg finnes det aktiviteter, vet at f.eks turlaget har masse aktiviteter, finnes helt sikkert noe annet å ta seg til og folk å være med og om hobbyen ikke akkurat er tur i fjell og skau. barista-kurs-, fotokurs, matlaging, hva som helst for det finnes jo så mye og i Oslo spesielt. Poenget er at det nytter ikke å sitte med hendene i fanget og tvinne tommeltotter og forvente at alle skal ta kontakt. Det kan føles kjipt og små nervøst å ta det første steget å bli kjent med nye folk å danne relasjoner men som oftest går det helt fint.

Dessverre kan det være fort gjort å glemme en invitasjon gjort for en stund siden når ingen spesifikke detaljer er blitt avtalt men send en melding til de på face da "skal dere ut denne helgen?"

Det er ikke min (ikke TS) erfaring.

Som regel så går det ikke fint å danne relasjoner.

Når du en viss alder, så er folk alene uansett, eller har familie.

Er du singel, så er du defensiv. Folk lurer på hva som er rart med deg. Hvis du ikke er sosial, så unnslipper du den sosiale vurderingen. Det å være sosial uten å kunne være fullstendig sosial, er vanskelig.

Anonymous poster hash: 38f3a...16c

[Mrs Smith]

Det er da mange av oss som har det sånn! 1. Begynn med en eller annen døll fritidssyssel i klubb for å omgås andre, uansett hva slags hobby, uansett hva slags alderssegment du omgås. 2. Se om du kan finne noen å spise lunsj med på jobben. Anonymous poster hash: 38f3a...16c

trenger ikke være dølt da

[AnonymBruker]

uff, jeg har hatt det som deg jeg.

Dette er ikke uff!!!!

Før i tiden så ble man drept, om man var utenom fellesskapet!!!!

Man kan ha det masse moro i livet selv om man er utenfor samfunnet! Man kan lære seg instrument, man kan se filmer, man kan trene, gå turer, gå på kino, teater, konserter. Man kan lage god mat. Man kan se porno, eller lese erotiske noveller.

Det er lett å tenke at man skulle gjort noe annet. Men som regel, så kan man ikke noe for at man er født som den man er, og at verden har formet en slik den har. Ikke ha dårlig samvittighet, bare fortsett videre, det har gått i går og uka før, det kommer til å gå neste uke også.

Anonymous poster hash: 38f3a...16c

[skreppamedleppa]

Det er ikke min (ikke TS) erfaring. Som regel så går det ikke fint å danne relasjoner. Når du en viss alder, så er folk alene uansett, eller har familie. Er du singel, så er du defensiv. Folk lurer på hva som er rart med deg. Hvis du ikke er sosial, så unnslipper du den sosiale vurderingen. Det å være sosial uten å kunne være fullstendig sosial, er vanskelig. Anonymous poster hash: 38f3a...16c

Jeg har litt andre erfaringer enn deg. Men det kommer litt an på innstillingen din, tror du at du er dømt før du er det så går det kanskje ikke så bra. Men både da jeg var singel og nå med samboer har jeg opplevd nye relasjoner tross for at jeg ikke er den mest sosiale personen på jorden. Jeg hoppet ut i som frivillig på en festival for tre år siden, kjente ikke en sjel og ante ikke hva jeg holdt på med men to av de jeg møtte der har jeg hatt masse med å gjøre i ettertid, og de har dratt meg med sin omgangskrets igjen.. Bare et av noen eks på nye relasjoner som er blitt nære relasjoner i mitt liv. Jeg er verken ung eller gammel men kanskje så gammel at mange tenker at "om du ikke har fått deg venner nå skjer det ikke", er uenig i den jeg, basert på egne opplevelser og jeg tror ikke jeg er et så stort unikum at det gjelder bare meg at kun jeg på denne kloden blir kjent og godt kjent med folk.

Jeg er da verken perfekt, eller a4 med tanke på at jeg aldri ønsker meg barn f.eks og andre ting, kan være litt teit til og med som et første inntrykk, distre og tja ganske usosial så for min del velger jeg selv å ikke ha et ekstremt over sosialt liv, men hadde jeg ønsket det tror jeg nok muligheten hadde vært der

Endret 3. august 2014 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Jepp, er i samme situasjon.. I starten overbeviste jeg meg selv om at jeg bare var meget glad i være for meg selv.. Introvert delux og den pakka der, men ser jo nå at jeg kanskje har lurt meg selv litt. Noooen venner bør man ha, hvis ikke kan ting fort bli ensomt i lengden. Ingen å dele gleder med, le med, dele opplevelser, tanker og følelser med.. I det hele tatt. Blir ganske tomt!

Anonymous poster hash: 84546...344