Kan man vokse fra autisme?

[AnonymBruker]

Min niese har akkurat fått diagnosen autist. Er dette noe hun på noe vis kan vokse fra eller lære å leve med slik at hun kan leve nærmest normalt som voksen?

Anonymous poster hash: df7fe...60f

[AnonymBruker]

nei

Anonymous poster hash: 3b8a2...a9c

[Chanchan]

Tja, hun kan alltids leve "som normalt", men måten hun tenker på og er på kommer alltid til å være annerledes.

[Cata]

Nei. Litt avhengig av graden av autisme kan hun kanskje lære seg å reagere mer "normalt", men det vil i så fall være viljestyrt fra hennes side (hun lærer seg regler for hva man skal si og hvordan man skal oppføre seg i gitte situasjoner), men det vil ikke falle naturlig for henne så det vil nok uansett glippe innimellom.

[AnonymBruker]

Nei. Autisme vil vare hele livet, dersom det er en riktig satt diagnose. Hun kan dog lære seg strategier for å mestre hverdagen, som Cata sier, og en del med høyfungerende autisme eller Asperger klarer seg bra i voksen alder, men det er ikke det samme som å "vokse fra" autismen.

Anonymous poster hash: dc65c...0e4

[Djungelvrål]

Nei dessverre, dette er en medfødt skade.

[AnonymBruker]

Dette bør du google selv, og skaffe deg kunnskap om, eventuelt snakke med fastlege.

Autisme er en utviklingsforstyrrelse i hjernen.

Det du spør om blir like rart som å spørre; "kan man vokse fra hukommelsen" ?

Anonymous poster hash: 0c791...2ad

[AnonymBruker]

Du bør lese deg opp om autisme.

Nei, man kan ikke vokse det fra seg.

Hun vil være autist hele livet.

Anonymous poster hash: c6bb2...645

[AnonymBruker]

Hvis hun har mild autisme kan hun kanskje virke mer "normal" utad som voksen. Min erfaring med voksne med Asperger syndrom er at de kan virke ganske normale. Noen er det umulig å gjette at har autisme. Men mange bruker mye krefter på å oppføre seg "normalt" og sliter med utmattelse, stort søvnbehov og kan etterhvert bli utbrente.

Anonymous poster hash: 70327...9a1

[Missy1]

Autisme er en utviklingsforstyrrelse som er nevrologisk og man kan ikke vokse det av seg.

Det er ingen som kan svare på hvordan din niese sin fremtid vil se ut. Det avhenger av hva slags hjelpetiltak foreldrene får satt inn og hvor intensivt det vil bli jobbet med barnet, om hun drar nytte av treningen, hvor "sterkt rammet" hun er av denne diagnosen, om hun har noen tilleggssykdommer osv.

Disse tingene kan gi en liten indikasjon på hvordan fremtiden vil se ut, men man kan aldri vite helt sikkert fordi det kan snu.

Jeg har et barn med autisme og vi lever en dag om gangen. Vi ser ikke fremover og tenker "om 1år kan han ****" for det vil bare ende opp i at vi blir skuffet. Vi gleder oss selvfølgelig over alle små fremskritt, men vi aksepterer at han er den han er. Han kan ha enorm progresjon i en periode forså å gå helt tilbake igjen, noe som er normalt.

Mitt barn fikk diagnose tidlig og startet derfor tidlig med trening og veiledning. Å starte tidlig gir mye bedre utsikter for barnet.

Det er veldig viktig at man leser om diagnosen slik at man får en forståelse for hvorfor barnet er som det er. Vi møter mye fordommer og meninger fra folk som mangler kunnskap om diagnosen og det gjør livet til barnet samt jobben vår mye mer vanskelig. Ettersom du er barnets tante så er du kanskje en del sammen med henne og da er det viktig at du tilegner deg noe kunnskap.

Det er mulig at utredningsenheten tilbyr pårørendekurs og hvis mulig burde du melde deg på et slikt kurs. Snakk med barnets foreldre og vis interesse, det vil nok bety mye for de

Husk at alle med autisme er individer. Møter du min sønn så ser du ikke din niese selvom de har samme diagnose. Du kan gjerne sende meg en pm hvis du vil ha noen å snakke med om temaet

[Yme]

Jeg er autist, og det er ingen som merker det på meg. Hvis man har en veldig mild utgave av det, kan man lære seg å oppføre seg mer som andre, om man øver, men det er visse ting ved diagnose som aldri blir bedre. Jeg trenger for eksempel mer søvn, og hvis det blir for mange inntrykk på en gang, som for eksempel på en fest med mange folk, blir det ganske vanskelig for meg å "late som" jeg er utadvendt.

[AnonymBruker]

Jeg er autist, og det er ingen som merker det på meg. Hvis man har en veldig mild utgave av det, kan man lære seg å oppføre seg mer som andre, om man øver, men det er visse ting ved diagnose som aldri blir bedre. Jeg trenger for eksempel mer søvn, og hvis det blir for mange inntrykk på en gang, som for eksempel på en fest med mange folk, blir det ganske vanskelig for meg å "late som" jeg er utadvendt.

Spør bare av ren nysgjerrighet, skjønner du selv at du er "annerledes"? Forresten flott at du ikke er så ille rammet, om jeg kan si det sånn. Kjenner jo noen autister man omtrent ikke kan være i nærheten av, pga. vanskelig atferd.

Anonymous poster hash: 7d433...d05

[Yme]

Spør bare av ren nysgjerrighet, skjønner du selv at du er "annerledes"? Forresten flott at du ikke er så ille rammet, om jeg kan si det sånn. Kjenner jo noen autister man omtrent ikke kan være i nærheten av, pga. vanskelig atferd.

Anonymous poster hash: 7d433...d05

Jeg merker veldig godt at jeg er annerledes, siden jeg veit hva slags tanker som flyr rundt oppi mitt eget hode, men folk rundt meg merker som regel ingen ting, annet enn at jeg for eksempel blir innadvendt om det er mange folk rundt meg.

Da jeg var barn, skjønte jeg ikke så mye, så da kunne jeg plutselig finne på å kle meg helt naken ute, også sloss jeg mye med de andre barna. Hadde ikke noe særlig tonefall eller ansiktsuttrykk heller.

[Missy1]

Jeg merker veldig godt at jeg er annerledes, siden jeg veit hva slags tanker som flyr rundt oppi mitt eget hode, men folk rundt meg merker som regel ingen ting, annet enn at jeg for eksempel blir innadvendt om det er mange folk rundt meg.

Da jeg var barn, skjønte jeg ikke så mye, så da kunne jeg plutselig finne på å kle meg helt naken ute, også sloss jeg mye med de andre barna. Hadde ikke noe særlig tonefall eller ansiktsuttrykk heller.

Er litt nysgjerrig jeg også, håper ikke det gjør noe. Når fikk du diagnose? Utviklet du deg normalt (språk, forståelse, ferdigheter osv)?

Det er jo et stort spekter og hos de som har milde symptomer er det liten grunn for å bekymre seg enormt for fremtiden. Mitt barn sin utvikling stoppet helt opp og ingenting er selvlært for han. Vi må trene på hver minste ting og det går sakte. Spør ikke for å sammenligne, men er interessert.

Jeg syns autisme er en interessant diagnose og ser egentlig ikke noe galt i den. det er selvfølgelig vanskelig og det er trist at barnet ikke utvikler seg, men måten å tenke på, evnen til å fokusere på sine interesser uten å bry seg om hva alle andre syns osv, det er gode egenskaper.

Sønnen min er 4år nå og jeg har langt igjen før jeg kan si jeg kjenner han, men når han "slipper meg inn" i sin verden så ser jeg mye fint. Han blir så lykkelig av så små ting mange mener at han burde like ditt og datt fordi alle andre barn på hans alder liker det, men jeg ser ikke vitsen i å prøve å forme han til å bli "normal". For meg er det viktig å følge opp, trene med han osv slik at han kan lære det man trenger å kunne for å klare seg. Interessene hans skal han få lov å beholde og jeg er sikker på at han kan bruke det til noe nyttig når han blir eldre

[AnonymBruker]

Autister er fra Mars og nevrotypikere ("vanlige") er fra Venus. Ikke noe feil med noen av dem, men vokser de opp på Venus, er det helt klart enklest å være nevrotypikere. Og autister blir dermed sett på som rare og funksjonshemmede (ikke rart når de egentlig er marsboere). Man kan ikke vokse fra seg å være en marsboer heller.

Anonymous poster hash: 3c798...f93

[Yme]

Er litt nysgjerrig jeg også, håper ikke det gjør noe. Når fikk du diagnose? Utviklet du deg normalt (språk, forståelse, ferdigheter osv)?

Diagnosen fikk jeg for 2 år siden, og jeg husker omtrent ingen ting av livet mitt før jeg var 16, så jeg veit ikke så mye av hva som skjedde. Har bare blitt fortalt litt her og der, som det jeg nevnte i posten over her, at jeg var veldig kranglete.

[Missy1]

Diagnosen fikk jeg for 2 år siden, og jeg husker omtrent ingen ting av livet mitt før jeg var 16, så jeg veit ikke så mye av hva som skjedde. Har bare blitt fortalt litt her og der, som det jeg nevnte i posten over her, at jeg var veldig kranglete.

Ok. Er det asperger?

De skal jo fjerne disse forskjellige navnene innen autismespekteret, men jeg syns egentlig det er litt dumt at de skal gjøre det. Navnet på diagnosen beskriver hvor alvorlig graden er på en "snill" måte slik det er nå synes jeg.

[Sommerfugl90]

Hvis hun har mild autisme kan hun kanskje virke mer "normal" utad som voksen. Min erfaring med voksne med Asperger syndrom er at de kan virke ganske normale. Noen er det umulig å gjette at har autisme. Men mange bruker mye krefter på å oppføre seg "normalt" og sliter med utmattelse, stort søvnbehov og kan etterhvert bli utbrente.

Anonymous poster hash: 70327...9a1

Autisme og aspergers syndrom er dog to ganske forskjellige diagnoser?

[Yme]

Ok. Er det asperger?

Ja, det stemmer.

De skal jo fjerne disse forskjellige navnene innen autismespekteret, men jeg syns egentlig det er litt dumt at de skal gjøre det. Navnet på diagnosen beskriver hvor alvorlig graden er på en "snill" måte slik det er nå synes jeg.

Jeg tror det bare er i statene, og noen andre land som har samme system som de har. I de fleste land, vil diagnosene fortsette som nå, så vidt jeg forsto.

[Missy1]

Ja, det stemmer.

Jeg tror det bare er i statene, og noen andre land som har samme system som de har. I de fleste land, vil diagnosene fortsette som nå, så vidt jeg forsto.

Å? Jeg forstod det sånn at det skulle endres i Norge og jeg. Egentlig håper jeg det ikke skjer her for autismespekteret er så bredt at et navn på hele spekteret vil skape ennå mer forvirring. Det er jo enorme forskjeller på apergers og barneautisme f.eks. Aspergers kan ofte ta tid å diagnostisere fordi det ikke er betydelige bekymringer, men heller bare noe som skurrer, mens ved barneautisme stopper ofte utviklingen helt opp og barnet trenger utrolig mange repetisjoner for å lære en enkelt ting. Det er jo en stor forskjell ift funksjonsnivå og fremtidsutsikter på disse diagnosene selvom de er innunder samme spekter.

Jeg ordlegger meg kanskje litt rart her, men du skjønner kanskje hva jeg mener har du noe særinteresse forresten? Og hvis det er tilfelle, har din interesse hjulpet deg i livet?

Min sønn er fortsatt liten, men særinteressen hans har vært fremtredende siden han var veldig liten. Det tar tid for meg å bli godt kjent med han ettersom han har dårlig språk og dårlig språkforståelse, men i det siste har jeg også lagt merke til at han har en enorm hukommelse. Han er veldig opphengt i kjøretøy og spesielt litt "sære"kjøretøy. Han kan huske hvilke hager han en gang har sett en gressklipper i og hvilken farge de hadde. Han kan veien til steder som han skjeldent har vært og husker folk fra hvilken farge gressklipperen dems har. Helt utrolig egenskap og i mine øyne helt fantastisk. Om han noen gang kan klare å kommunisere ordentlig så tror jeg at vi kommer til å få en del overrakselser for å si det sånn