Er 50/50 deling bra for barnet?

[Gjest Raggy]

Vi har denne ordningen for et barn på 7 år og det ser ut til å fungere bra. Men innerst inne så er jeg i tvil. Ordningen har fungert i noen mnd og ungen virker til å trives godt.

Men innerst inne så kjenner jeg at min egentlige meninge er at barn trenger et hjem, en base. Trenger litt innspill og meninger rundt dette.

Føler at det på sikt blir lite stabilt for barnet. Føler på et måte at dette er en løsning som er til det beste for oss foreldre slik at vi får sett barnet like mye. Skal jeg la denne ordningen fortsette eller forsøke å få til noe annet tro?

[Gjest Artistina]

Jeg ville snakket skikkelig med barnet for å få avklart at dette virkelig er en bra løsning.

For meg høres det ut som et mareritt. Jeg mener at det er foreldre som velger å rive opp familien, da er det også de som må ta den største støyten i tiden etterpå.

Hva om barnet får bo fast i barndomshjemmet, så flytter mor og far inn og ut annenhver uke?

Endret 1. august 2014 av Artistina

[Gjest Raggy]

Du skriver akkurat det jeg har sagt! Barnet skulle få bli i hjemmet mens vi flyttet inn og ut. Meeen det var det da...

Jeg har ikke valgt brudd, det er den andre part så lite jeg får gjort med den saken. Heldigvis er samarbeidet veldig bra, vi prater godt sammen og er "venner.

[AnonymBruker]

Tja, jeg ville aldri i livet ha byttet hjem annenhver uke, og jeg kjenner ingen andre voksne som heller ville ha gjort det. Eneste jeg kunne gjort det for er barna mine, for å sørge for at de slapp.

Anonymous poster hash: a2aad...926

[Gjest Artistina]

Tja, jeg ville aldri i livet ha byttet hjem annenhver uke, og jeg kjenner ingen andre voksne som heller ville ha gjort det. Eneste jeg kunne gjort det for er barna mine, for å sørge for at de slapp.

Anonymous poster hash: a2aad...926

Nei, det er så sant. Jeg kjenner heller ingen voksne som hadde orket eller villet gjøre det .. allikevel så krever svært mange foreldre at deres barn innretter seg på den måten.

[hjärterdam]

Har en sønn som bodde slik fra han var tre år til han var seks.

Godt forhold mellom mor og far og også mellom barn og foreldre.

Likevel var det en positiv endring i barnets ro da det ble endret så han nå har en fast base hvor han er mesteparten av tiden.

[AnonymBruker]

Personlig syns jeg det høres utrolig slitsomt ut å bytte hjem hver uke med mindre foreldrene bor ekstremt nærme hverandre. Det blir jo som å alltid bo i koffert, og når man endelig faller til ro skal man hjem til mamma/pappa. Kan ikke tro at dette er en god løsning for barnet. Annen hver helg og en dag i uka bør være løsningen til barnet er stort nok til å bestemmer selv. Mener jeg Det kan sikkert passe for noen barn, men ville ikke ha satt meg selv eller sønnen min i den situasjonen ihvertfall.

Anonymous poster hash: d3339...dbd

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket skikkelig med barnet for å få avklart at dette virkelig er en bra løsning.

For meg høres det ut som et mareritt. Jeg mener at det er foreldre som velger å rive opp familien, da er det også de som må ta den største støyten i tiden etterpå.

Hva om barnet får bo fast i barndomshjemmet, så flytter mor og far inn og ut annenhver uke?

Men da hyler foreldere om at det er umenneskelige å forvente at en person skal flytte hjem hver eneste uke.

Anonymous poster hash: 41018...cd4

[Gjest Iben]

Ikke at denne filmen nødvendigvis er et sannhetsvitne for noe som helst, men jeg vil anbefale den til dere som har en interesse av dette med barnefordeling. Syns filmen tar en del av den problematikken opp på en ganske så elegant måte.

[AnonymBruker]

Tja, jeg ville aldri i livet ha byttet hjem annenhver uke, og jeg kjenner ingen andre voksne som heller ville ha gjort det. Eneste jeg kunne gjort det for er barna mine, for å sørge for at de slapp.

Anonymous poster hash: a2aad...926

Men hadde du valgt å ha minimalt kontakt med én av foreldrene dine og likevel måtte reise bort annenhver helg da? Sønnen min er hos faren sin annenhver helg, og jeg ser at det er slitsomt det også. Han har hele nettverket sitt her han bor og går glipp av ting når han er borte. Planlagt ting, som f.eks. bursdager o.l er han jo med på selv om det er farens helg, men det spontane går han glipp av. I tillegg blir kontakten med far dårligere, det er veldig navit å tro at man kan kjenne hverandre godt nok når man bare er sammen 48 timer annenhver uke.

Min mening er at barn av foreldre som ikke kan leve sammen taper uansett, og det er oss som foreldre som må sørge for at tapet blir minst mulig belastende. Om det er 50-50 eller 80-20 som skal til, er umulig å vite.

Anonymous poster hash: f1d19...450

[Aomame]

Skilsmisse er det som ikke er bra for barnet. En splittet familie og det at foreldrene ikke bor sammen får man ikke gjort noe med. Om det er 50/50 eller en annen fordeling tror jeg neppe det som er avgjørende. Det som er viktigst for barnet tror jeg er at foreldrene ikke er i åpen konflikt, samarbeider bra og sørger for å ha en god kontakt med barnet på begge sider.

Jeg vokste opp med 50/50 fordeling med skilte foreldre og det var tidvis slitsomt. Men jeg tror virkelig at mine foreldre gjorde det beste ut av situasjonen ved at de prioriterte samarbeid seg imellom og bosatte seg svært nær hverandre slik at nærmiljøet var det samme uansett hvilken uke vi var i.

[Skogsprinsessa]

Jeg mener nok at 50/50 er den beste løsningen for foreldre, -ikke barnet. Bodde selv litt her og der en periode som voksen, og det var slitsomt. Tror barn har godt av å kjenne på at de har et sted de "hører til". Tenker at om ikke annet, så er også 60/40 bedre enn 50/50.

[umwar]

Det er opprivende nok i seg selv at foreldrene ikke lengre skal bo sammen, og i tillegg mister barna den trygge basen sin. Jeg tror ikke dette er helt bra for små barn. Stabilitet og trygghet er utrolig viktig i oppveksten, og den utrolige omveltningen med skilte foreldre og to hjem, bidrar ikke til det. Jeg ville gjort alt jeg kunne for å unngå en slik situasjon.

[AnonymBruker]

Barn er forskjellige og takler ting ulikt. En 50/50-ordning der barnet bor halvparten hos hver av foreldrene forutsetter jo at de bor nær hverandre og at de går på samme skole. Dette funker jo ikke hvis man ikke bor på samme sted, eller hvis man bor i by og langt unna hverandre.

På generelt grunnlag vil jeg anta at det beste for et barn er å ha et fast bosted, da barn er veldig avhengig av rutiner og rammer for å være trygge. På den andre siden så lever vi nå i 2014 og våre barn vokser opp i et mye mer kynisk og kaldt samfunn, der det viktigste for mor og far er karriere og å dyrke sine egne interesser og hobbyer, og ikke minst pleie kontakt med kolleger og andre. Dermed blir barna uansett ganske hardfør fra de er ganske små, og det å bo 50/50 hos mor og far blir i det store bilde bare en bagatell i forhold til alt det andre som svikter rundt dem.

Anonymous poster hash: ff992...df6

[AnonymBruker]

Vi har ikke 50/50 men 70/30, og selv dette ødelegger mye for barnet sosialt. H*n går glipp av mye av fellesskapet blandt ungene i nabolaget og på skolen, og det er vanskelig å bygge og "vedlikeholde" gode vennskap når h*n i perioder reiser til far.

Anonymous poster hash: 22172...882

[Gjest Coolaid]

Jeg mener at barn generelt sett trenger som du ts skriver, en fast base, faste rammer, faste rutiner osv. Barn trenger forutsigbarhet og stabilitet. Derfor mener jeg at barn bør bo et sted og heller ha god kontakt med den andre forelderen og hans familie.

Jeg kjenner flere ungdommer, altså annen aldersgruppe en ts sitt barn, hvor foreldrene er skilt og ungdommen skal bo 50/50. Disse ungdommene, tre stykk som altså ikke er i slekt, er alle misfornøyd med situasjonen og ønsker å bo med en av foreldrene. De fellestrekk de opplever konflikter med er å måtte bytte mellom to ulike hjem, ha to ulike liv, reise fra venner den ene uken, ikke komme overens med foreldrenes nye samboer osv. Det er også vanskelig i forhold til skole.

Fra psykologien vet vi at den viktigste rollemodellen er foreldre av samme kjønn. Det betyr ikke at den andre forelderen er mindre betydningsfull, men for barnets utvikling er det særdeles viktig bo med foreldre av samme kjønn.

Still gjerne disse spørsmålene:

Ville jeg som voksen likt å bytte bosted annenhver uke og flytte inn og ut ?

Er delt omsorg egentlig løsningen valgt fordi foreldre er egoistiske og tenker mer på å få være sammen med eget barn ?

Hva du ts skal gjøre er vanskelig å si. Dersom man går ut fra at begge foreldre har normal god omsorgsevne så ville jeg latt barnet bo hos den ene av foreldrene med god kontakt med den andre. Aller helst gutt hos pappa, jente hos mamma dersom det er enebarn.

Selv er jeg vokst opp med en fraværende far som knapt nok har stilt opp annenhver helg og vist lite interesse. Det har skapt et savn inne i meg. Likevel er jeg glad for at jeg har hatt et hjem hvor jeg har vokst opp.

Raggy, har du jente eller gutt og er det andre søsken involvert ?

[Leeloo]

Hvor nært tenker dere er nært nok for å opprettholde kontakten med nærmiljøet? Her bli far og jeg boende ti min. gange fra hverandre, skole/bhg. ligger midt i mellom husene. En ting jeg tenker er viktig er å ha både helg og hverdager med begge foreldrene. Vi kommer til å prøve 50/50, så tilpasser vi det om det ikke fungerer for ungene.

[Gjest Coolaid]

Hva om barnet får bo fast i barndomshjemmet, så flytter mor og far inn og ut annenhver uke?

Jeg kjenner en familie som gjorde akkurat det. Det fungerte ikke særlig lenge og ble komplisert når mor fikk ny kjæreste. Men det skulle vært obligatorisk å prøve det for alle som ønsker 50/50 omsorg for barna sine.

[Gjest SoccerPlayer]

Synes 50/50 deling er bra. Er godt for barnet å være like mye hos begge foreldrene synes nå jeg. Trenger ikke flytte på seg hver uke. Men hva med 2 uker hos hver? Eller mer for den saks skyld.

[Gjest Artistina]

Synes 50/50 deling er bra. Er godt for barnet å være like mye hos begge foreldrene synes nå jeg. Trenger ikke flytte på seg hver uke. Men hva med 2 uker hos hver? Eller mer for den saks skyld.

Det krever i det minste at foreldrene bor så nær hverandre at barna kan opprettholde kontaktene sine i nærområdet uansett hvem de bor hos. Mange flytter dessverre så langt fra hverandre at dette vanskelig lar seg gjennomføre på en tilfredsstillende måte.

Jeg hadde følt det som et overtramp om mine foreldre hadde gjort dette mot meg da jeg var ung. I den alderen betyr kontakt med venner mer enn samvær med foreldrene.