Grip dagen!

[Gjest Camelia]

:klem2:

[CarpeDiem]

Det lurer jeg også på. En stor klem til deg, CD, tenker på deg og håper du har en fin dag.

Ja. Den kommer, men jeg vet ikke når. Skulle vært i vår, men det ble utsatt. Skal kanskje si i fra. Da blir jo i tilfelle navnet mitt offentlig og sånn, på en måte. Men, jaja... Vi får se

[Gjest MrsL]

Du kan jo si i fra på PM til de som ønsker det

[CarpeDiem]

Du kan jo si i fra på PM til de som ønsker det

Ja, det kan jo være en løsning. Men først må den nå ferdigskrives og sånn. Journalisten hadde planer om å være med oss en tur i løpet av sommeren også, men nå vet jeg ikke. Det skjer jo ting... Joda, det er planen, så det skjer sikket. Men muligens ikke på ferie på sørlandet, som var planen. Det er jo ikke sikkert jeg kommer meg på det nå, dessverre. Vi får se. Det kommer an på resultatene vi får i morgen eller overmorgen, og planen til legene fremover.

Var på sykehuset igjen i dag. Selvsagt. Skulle jo stråle. Det gikk fint, det. Og mens jeg var i ferd med å bli lagt på benken inne i stråleterapien, så kom overlegen min. Med et smil om munnen, så jeg trodde hun hadde gode nyheter til meg. Dumme meg. Dumme henne. :evil: Jodaq, hun hadde det også... MR jeg tok i går viste ingenting til ting som presset på ryggraden og ødelegger ting i bena mine. "Men det er en del metastaser i rygg og bekken." Jippi. :-x Jada. Brystkreft. Metastaser i lever. Metastaser i hjernen. Metastaser på lungesekken (fra veldig tidlig, stoppet tidlig) Og nå metastaser i rygg og bekken. Er det ikke nok? Og skal jeg nå få vite at de som er i leveren har begynt å vokse igjen, kanskje? Det gidder jeg ikke!

Fikk i alle fall CT i ettermiddag. Rett etter strålingen, så det gikk greit. Så nå er det bare å vente å se hva de finner ut av og hvilke planer de legger for total-behandlingen. Først må nå hodet repareres. Det er første punkt på programmet.

Jeg er glad ungene er i barnehagen denne tiden, og at vi ikke har ferie nå. Det hadde vært veldig travelt. I dag ble vi forsinket i forhold til planen, siden CT kom litt etter strålingen og vi ble igjen, så min mamma måtte stille opp og dra til barnehagen for å møte dem og hente dem der. Vi rakk det selv også, men det var bare så vidt. Men Junior synes det blir litt mye nå, virker det som. Og nå er det jo hver dag. Flere ganger om dagen.

Vi har hattselskap i dag, faktisk. Mamma og pappa og svigerinne har vært her på reker. Jeg så på reklame for "Trang Fødsel" på TV i går, og den var så sommerlig og deilig. Og jeg lurer på om ikke det var en som spiste et rekesmørbrød der. Og da fikk jeg så inderlig lyst påreker. Og så invitert vi på lag. Stille og rolig, selvsagt. Men det blir det jo. Og det var veldig veldig godt. Drakk resten av roséen fra i går. Og litt deilig hvitvin også. Veldig god hvit! Livet er for kort for dårlig vin! og dersom jeg skal på cellegift igjen snart, så må jeg drikke vinen nå mens den smaker!! Viktig viktig.

Det ble en hyggelig kveld. Tross alt.

Nå må jeg legge meg. Skal opp igjen i morgen. Ny dag. Ny stråling. Nye muligheter.

Og det rare er: det skjer sikkert noe fint og hyggelig og kjekt i morgen også!

[Dina]

Tenker på deg!!!!

[Gjest Camelia]

Så bra at du er i gang med å fikse hodet! Hodet må jo være med i krigen mot resten. Tenker masse på deg. På hvor utrolig ulike folks hverdager er...

Reker og kald hvit hørtes bare deeeilig ut. Håper å få høre hva for noe fint som har skjedd i dag, også. Tross alt.

Men du, hva er CT?

[Gjest MrsL]

Du har en sånn flott innstilling til livet

Alle burde ha den innstillingen

[CarpeDiem]

Og det rare er: det skjer sikkert noe fint og hyggelig og kjekt i morgen også!

Det skjedde noe fint i dag også! Faktisk

Jeg har fått gode meldinger. Det var falsk alarm. De høye levertallene mine har ingenting med ny vekst av svulster å gjøre. INGENTING!!!! Alt er fortsatt stabilt i leveren. Jeg trenger ikke begynne på ny runde med cellegift ennå. Alt virker fortsatt. Alt er bra (jaja, en liten ovderdrivelse den uttalelsen der...)

Det er så deilig. Jeg var så redd for at det nå var i gang igjen. Men nei. Heldigvis. Jeg fikk beskjed og ble helt satt ut. Begynte å gråte. Mannen og. Ble helt tom. Og har vært mer eller mindre tom siden. Utladet fullstendig. Det ble middag på restaurant. Svigermor ble med (og betalte...) :-) Liten spasertur rundt i byn med ungene etterpå. Hjem. Mormor kom innom på kaffe. hun hadde laget favorittkaken min til meg og kom med den. Deilig. Ungene er blide og glade. Vi er blide og glade. Jeg skal ikke ha cellegift på lenge og medisinen virker!!!!!!!!!

Dette betyr at jeg kan være med på ferie med Mannen og ungene om et par uker. Vi skal til kristiansand med en hel vennegjeng. Mange familier skal sammen, og jeg var så redd for at jeg måtte sende Mannnen og Junior av gårde alene, mens jeg satt her og var full av gift. DET VAR IKKE MORSOMT! :evil: Men nå skal det gå bra. Bare hodet mitt kommer seg litt. Jeg sitter fremdeles inne i en klokke stort sett hele tiden. Men det går det og. Jeg klarer alt!

CD

[Gjest MrsL]

Å herregud så deilige nyheter :-)

[CarpeDiem]

CT er en meget avansert måte å ta røntgen på, der man liksom blir fotografert i skiver gjennom kroppen, om du skjønner?

MR er fotografering med magnet. Tror jeg. Passer godt for bløtvev.

Meeeeget enkelt forklart.

[Gjest Camelia]

Falsk alarm?? :o

Å, nå ble jeg glad, altså! Teite lever som lager høye verdier bare for å skremme! :-?

Vet du når du får vite mer om den videre slagplanen for hodet?

Tur til Kristiansand høres toppers ut, måtte det bli en herlig tur, med akkurat passe sommervær. Blir det dyreparken? Tømmerrenna? Kaptein Sabeltanns verden? Kardemommeby? I hvertfall helt sikkert masse reker og kald hvit, eller hva?

Du klarer alt, ja! :D

[Juci]

Og jeg har vært glad i hele dag siden du sendte melding, og måtte synge og danse på motorsykkelen hele veien hjem! :-D

*spiser virtuelle reker (reeeeeekeeeeer!!!!) og drikker virtuell kald hvitvin med deg - skål, vennen!*

[CarpeDiem]

Og jeg har vært bare glad i hele dag.

Det har vært en finfin dag. Men slitsom. Er veldig sliten nå. Men det var verdt det.

Sovet dårlig. Veldig dårlig. Selv om jeg tok pille fikk jeg sove ca fem timer bare. Begynte dagen hos fysio klokken åtte. Tidlig! Så var det hjem. Så til barnehagen. Så på stråling. Med mye venting. Så en lang handletur for å få tak i masse mat. Så lage mat.

OG SÅ KOM VENNENE MINE PÅ BESØK!!! I solen. Fire venninner. En venn. Fire fireåringer og to på knapt ett-halvannet. I tillegg til mine egne. Til pasta og salat. Og is og frukt til dessert. I nydelig vær i hagen. Alle hadde det fint. I alle fall jeg. *Det var så kjekt atte. Utrolig moro å se hvordan ungene koste seg sammen alle. Det gikk så fint at. De kjenner hverandre godt også da. Men likevel.

Men nå er jeg trøtt. Men begge ungene er i seng. Alt er rolig. Kjøkkenet er fint (Mannen er en racer til å rydde!) Og jeg kan bare slappe av og kose meg.

Kanskje jeg skal ta med meg et ørlite glass med den hvite opp foran tv'en... Den står til kjøling. Eller forresten. Hagen er mye bedre enn tv'en! Fremdeles sol og varmt.

CD

[Gjest Gjesta]

Så deilig å lese gode nyheter her, CD! :D

Og så flott at sommern får en annen og mer positiv vending enn det så ut til først.

God helg!

[CarpeDiem]

Så var det åpnet igjen?

Lurer på hvordan dette blir. Innleggene over ser litt rare ut. Tror i grunnen at jeg skal begynne med blogg i stedet. Men da må jeg finne ut hvordan det virker.

Har for øvrig kost meg i helgen. Sliter litt fysisk. Hjernen har det ikke bra. Og stråling virker ekkelt på hodet. Men det verste er at bena ikke virker skikkelig.

Har likevel gjort mye kjekt. Skriver mer senere.

CD

[Gjest Camelia]

Blogg? Ikke forsvinn uten å si fra, da.

[Gjest baby-E]

Hei hei CD!

En stund siden jeg har lagt igjen noen spor her nå...HAr bare så mye å gjøre om dagen, for jeg har nemmelig ferie! Kommer sterkere tilbake om litt over en uke!

Du får prøve å kose deg så lenge, så krysser jeg fingrene for at ikke uvellheten tar helt overhånd.

Skulle ønske jeg klarte å finne opp en stråling som det ikke var neon bivirkninger på jeg...

Helten som alltid, CD!

[flowerpower]

Hei på deg!

Dette var da trist lesing Det vekket mange følelser og tanker å lese dagboka di, carpe diem Moren min døde nemlig av kreft (føflekk ikke bryst) da jeg var 14, og jeg har mange ganger tenkt på hvordan det måtte være for henne (og faren min) da hun ble så syk. Jeg skjønte noe av det da bestevenninnen min gikk igjennom det du gjør nå, hun hadde unger i samme alder som broren min og jeg var, men uansett kan vi nok ikke skjønne det før vi eventuelt opplever det selv.

Akkurat det du skriver om angsten kan jeg forstå, for jeg fikk samme diagnosen som moren min for ca 5 år siden Det er venting på alt mulig og hele tiden ligger angsten der. Hva finner legene på den prøven? Endelig nå klarer jeg å "slappe av" noe før jeg skal til sjekk av føflekkene.

På fredag skal jeg til min årlige mammografi. Jeg har hatt flere kuler men bare vært nødt til å skjære vekk èn, har en kropp som lager kuler. Regner jo med at det går bra (en må jo det), men det ligger en liten rev bak øret som hvisker: er du nå så sikker på at det går bra,da?...

Jeg synes du høres utrolig sterk ut, og jeg ser at du har mange flotte mennesker rundt deg,- det er godt å høre.

Håper legene og sykepleierne tar godt vare på deg, bruk dem det du kan og trenger!

Mange fra lille meg

[Hu i Svingen]

Hei CD.

Jeg har lest dagboka di for første gang, og det tok ganske mange timer å komme gjennom alt sammen. Først syntes jeg nicket ditt lød litt klisjéaktig, men det tok meg ca. tre sekunder å skifte mening. Det er en sterk historie du forteller, og det er vanskelig å kommentere den - ord blir fattige. Jeg synes det er flott at du skriver her, særlig for alle som har kreft eller andre alvorlige sykdommer, og deres nærmeste. Det er også (altfor) mange av oss som kjenner en eller flere i din situasjon, og det du forteller hjelper oss til å forstå litt bedre. Takk for det! Jeg krysser det jeg har for deg her jeg sitter, selv om det neppe hjelper det grann. Om ikke annet er det veldig mange her som har deg i tankene. Og vi håper jo alle sammen at det skal gå så godt det bare kan med deg og dine.

Håper forresten at du snart er tilbake her - det er en stund siden nå ser jeg...

En sen tirsdagsklem til deg!

[CarpeDiem]

Hei igjen

Nei, nicket mitt passer veldig godt det. Faktisk. Jeg legger så godt som all min energi og kraft og vilje ned i å gripe hver en dag og hvert et øyeblikk. Å dra ut de små verdifulle tingene som danner et liv. Selv om livet blir kort, så skal det for POKKER ha litt innhold! MASSE INNHOLD! Jeg skal spekke mine dager med hyggelige ting. Og jeg skal være sammen med mine nære og tilføre innhold til deres dager også. Dermede basta. Det er det jeg er best på for tiden. Det er i grunnen det jeg kan... Det er ikke så mye annet jeg er i psykisk eller fysisk stand til.

(egentlig er jeg mest en byrde akkurat nå. Jeg fungerer fysisk ganske så dårlig og klarer ikke så mye selv... Må ha så masse hjelp. Det er VELDIG guffent, gitt. Liker ikke å hå det slik. Vil klare meg selv!

Dette ble en feil sommer. Jeg var begynt å bli så frisk og fin etter å ha fått pause fra cellegiften i påsken. Det tok lang tid å komme seg opp igjen. Kroppen var nedslitt og vond. Men sakte, men sikkert gikk det bedre. Og utover i mai og mot juni var det fint. Energien kom, og vi dro på ferie til Rhodos. Hadde det kjempefint! Pappa feiret sin store dag på fjellet. Min form , og hans, var fin-fine. Vi hadde det så flott! Lillesøster giftet seg, med fest to dager til ende. BigSis var stolt og glad og lykkelig på Lillesøs sine vegne. Det var veldig gode dager, og det lovet godt for en deilig sommer. Spesielt da jeg fikk vite at alt i leveren holdt seg stabilt, og pausen fra cellegift er forlenget til over sommeren.

Jeg skulle til og med begynne deltid på jobb, var planen! Jeg var der noen timer... Og det gikk helt fint. Jeg gledet meg kjempemasse til å være virksom. Til å fungere litt i verden, ikke bare være hjemme, mor, kone, familiemedlem og venninne, men faaktisk én som er i samfunnet og gjør noe nytte for seg. DET hadde vært fint det.

Men så. Så begynte jeg å bli litt rar i hodet. Jeg begynte å surre litt, men jeg merket det ikke selv. Har bare tenkt og registrert etterpå, egentlig at det ble sånn. Har forstått litt mer hva som skjedde. Skulle ønske jeg hadde skjønt før. Kanskje jeg hadde oppdaget det litt før da? Sikkert ikke. Symptomene var veldig tydelige i det de kom, og da tok vi det med én gang. Joda. IKKE LEGG DETTE PÅ DEG SELV!!! streng beskjed til seg selv. Har det ille sok som det er, om jeg ikke skal være sinna på meg selv også... Det var en dag der i juni som var så rar. Jeg skjønte ikke noe. Kunne først lese, mem skjønte ikke hva jeg leste. Og etterpå så klarte jeg ikke lese. Kunne stave bokstavene, sånn omtrent, men forstod ikke hvilke ord det ble. Og det rare var at jeg ikke skjønte hvor feil og hvor farlig det var!!! Jeg bare syntes det var rart. Tok det ikke opp på sykehuset en gang. Hjernen fungerte rett og slett ikke normalt. Den reagert ikke på at jeg var rar...

Heldigvis har jeg en veldig god venninne som fikk meg til fornuft, og jeg tok affere. Det viste seg dessverre at jeg hadde fått metastaser i hjernen. Det eneste stedet cellegiften ikke virker, er i hjernen.... Så der har kreften flyttet seg, og ligget og godgjort seg en stund. Så lenge at det var blitt for mye til å få det vekk med strålekniv. Jeg har strålet hele hjernen. Det er siste dag i dag. Det er ikke noe kjekt!!!!! Hva det er som ikke er kjekt, vet jeg i grunnen ikke. Om det er dritten i hodet på meg som plager. Om det er stråleplager som plager. Eller om det er all medisinen jeg trykker i meg for å motvirke symptomer som plager. Det rette er jo at det er ALT som plager! Jeg har det rett og slett ikke noe bra!

Jeg er trykket og sliten i hodet. Og forferdelig tung og sliten i kroppen. Jeg har to ben som knapt virker. Jeg har ikke særlig kontroll på dem, og de er mye svakere enn vanlig. Trappen er en utfordring, og å følge ungene i trappen er uaktuelt og farlig. Jeg blir veldig fort sliten av aktiviteter og lyder. Sitter for det mest i ro. Jeg fungerer rett og slett ikke noe særlig. Og det er veldig veldig vanskelig for meg. Jeg gjør så godt jeg kan med å følge opp barna, i alle fall. Med det jeg kan, men det er ikke så lett det heller. Mannen sier at jeg gjør en god jobb, men jeg er sikkert litt mer kravstor enn ham, på mine vegne.

Men planene var jo så gode. Jeg skulle være i fin form hele sommeren, i alle fall nå, som jeg ikke skulle ha gift. Vi skulle virkelig kose oss og nyte sommeren og tiden sammen som famile. Turbo-Vesla på halvannet, som er på utforsking hele tiden og Junior som er blitt sås tor at han kan være med påså mye. I stedet for så føler jeg meg låst og isolert.Klarer liksom ikke komme meg på stranden med dem, en gang, når solen skinner. Skjønner? Vi sitter i hagen med plaskebassng i stedet for å sykle med sykkel og sykkelvogn av gårde til stranden. Vi, jeg, får ikke gjort alle de tingene jeg har så inderlig inderlig lyst til å være med på. Men det går rett og slett ikke an. Jeg er ikke i stand til å gjennomføre. Og det er så forferdelig sårt og feil. FEIL FEIL FEIL!

Menmen. Det er sånn verden har behandlet meg denne sommeren. Det er ikke noe annet å gjøre enn å ta imot det med hevet hode. Og mest mulig humør. Ungene har en mamma som ikke er aå fysisk, men de skal i alle fall ha en glad og kjærlig og tilstede mamma som gjør så mye hun kan.

Vi har nå uansett fått gjort en del med dem nå i sommer. Vært på ferie på Rhodos. Vært på familietur med hele slekten til Aberdeen. Vi har reist så mye med fly, tydeligvis, at Junior er riiimelig sikker på at SNART skal vi ut og fly igjen. I alle fall han og pappa)

De var i barnehagen i ukene etter Aberdeen. Korte dager. Våknet relativt sent. Kom inn til oss i sengen. Det har Junior gjort lenge. Det er dagens desiddert beste stund. Han kommer tuslende med dynen og puten sin. Kryper opp i sengen, mest til meg. Legger seg i midten. Og ligger og koser og prater. Da ligger vi og snakker om hva vi gjorde påi går og hva vi skal gjøre på i dag. Og hvor fint det er å være familie og glade i hverandre og slikt. Mye forskjellig. Synger litt og leser litt. Vesla kommer også når hun er våken. Og hun og vil ha med seg dynen sin. Hun synes imidlertid det er gøyest å herje. Hun ligger litt i ro med dynen og koser litt med storebror, men ellers så skal hun hoppe rundt. Kjempekjekt det også. Rett og slett en veldig fin tid på dagen.

Nå er de på ferie med besteforeldre. De sluttet i barnehagen på fredag. Lørdag kom Bestemor og Bestefar og tok dem med seg til Geilo. Begge to. De var klare som bare det. Alle fire. Jaja, kanskje ikke Vesla skjønte så mye, men hun ble da med, eventyrjenten. Junior var våken en time før normalen. NÅ KOMMER DE SNART! Vi må spise frokost nå. De kommer snart!!! Da Besteforeldrene kom satte han seg rett i setet i bilen og var klar for tur. Utrolig kjekt for oss at det er sånn det fungerer å sende fra seg barna! Så dro de. Og der er de. De har vært på Geilo hos Svigers frem til i går. I helgen var tanten og onkelen på hytten også. Det hadde visst vært veldig kjekt for alle parter. Og i går ble de overlevert til hytten til mine foreldre, hvor de er nå. De var visst stor stas det også. Og i morgen drar vi til fjells. Endelig ferie!!! Igjen.

Jeg har siste stråling i dag. Og antistoff. Og så skal jeg faktisk ha pause fra antistoff neste uke. JIPPI! Sånn at jeg får to ukers ferie fra sykehus. Det gjør ingenting. I kveld feirer vi med restaurant og konsert med svoger og svigerinne, og så er det til fjells til mamma og pappa og barna i morgen. Jeg gleder meg til å se dem igjen. Og jeg gleder meg til å reise litt rundt. Vi har laget en fin rute. Skal besøke masse gode venner på veien. Og med innlagt opphold med min fantastiske vennegjeng noen dager i Kristiansand. Det skal bli flott. I tillegg skal vi treffe en veldig god venninne av meg som bor i Boston. Hun kommer til Kristiansand for å treffe oss. Det skal bli veldig veldig kjekt.

Så, det tar litt tid før jeg er tilbake igjen her. Men nå er det i alle fall oppdatert litt på ståa.

Carpe Diem - som bærer sitt nick med stolthet