Unge kvinner får brystkreft også...

[CarpeDiem]

Heisann

Vil gjerne fortelle historien min. Dette vil jeg gjøre for at kanskje noen der ute, etter å ha lest dette, er litt kjappere i avtrekkeren enn det jeg har vært...

I januar i år fødte jeg en vakker liten jente. Jeg hadde problemer med å amme henne, som jeg hadde med storebroren to år tidligere. Det var lite melk, og ting stoppet opp. Jeg hadde en del tilstoppete melkekjertler som vesla ikke klarte å hjelepe meg med. Dermed var jeg en ivrig bruker av pumpe, samtidig som jeg masserte og håndmelket så godt jeg kunne. Likevel gikk ammingen veldig dårlig, og jeg ga opp etter noen uker.

Jeg hadde en klump i venstre bryst, en ekstra stor melkekjertel, som jeg jobbet ekstra med for å få bort. Jeg syntes den varierte litt i størrelse, ømhet og hardhet, og ventet på at det skulle løsne. Jeg regnet med at når jeg hadde sluttet å amme, og melken ikke kom lenger, så ville oppsamlet "gammel" melk drenere seg bort av seg selv. Det skjedde ikke. Klumpen ble der, og den vokste. Etter noen uker til tok jeg turen til legen for å få hjelp. Han kjente på den, og fortalte at han ville sende meg videre til sykehuset for mammografi, for sikkerhets skyld. Han fortalte meg også at det høyst sannsynlig var en gammel brystbetennelse, og at jeg ville være noe tilnærmet en sensasjon om det var kreft, siden "unge kvinner som nettopp har født aldri får brystkreft"...

En måned gikk det før jeg fikk innkalling! Og i løpet av den tiden fant jeg en ny klump, i armhulen. Tre ganger ringte jeg og purret før jeg fikk time. I begynnelsen av mai dro jeg av gårde til sykehuset. Først mammografi av begge brystene, så ultralyd av brystene og armhulene, og så ble jeg undersøkt av en kirurg. Det tok ikke lang tid før han rett ut sa at han trodde klumpen var en kreftsvulst. Både bilder, ultralyd og det han kjente tydet på det. Det ble tatt celleprøve av begge klumpene, både den i brystet og den i armhulen, og så dro jeg hjem - i angst!

Jeg kjeftet på dem fordi det hadde tatt så lang tid å få meg innkalt. Det holder ikke at det tar en måned fra henvisning fra lege til man kommer til! :evil: Kjeftingen førte til at jeg ble lovet svar på celleprøvene allerede dagen etter, i stedet for etter 8-9 dager, som de først hadde sagt.

Neste ettermiddag ble jeg oppringt; JEG HADDE KREFT! Og jeg måtte fjerne hele brystet, fordi svulsten var så stor. Utrolig nok er det ventetid på slike operasjoner. Først uken etterpå var det ledig plass til meg. Og da måtte jeg være på dagkirurgi! Inn om morgenen, legges i narkose, fjerne et bryst og en million lymfekjertler, og hjem samme dag... Likte ikke tanken, men det var lengre ventetid på den vanlige kirurgien.

En uke gikk. Jeg var redd. Og forbannet. Både på meg selv og på sykehuset. Og på legen som hadde fortalt meg at det ikke kunne være kreft. På verden. På alle!

Men jeg bestemte meg for at det skulle gå bra. Jeg skulle være en av dem det gikk fint med.

Etter en uke dro jeg til sykehuset igjen. Fikk tatt røntgen av lungene (det er et av tre vanlige spredningssteder ved brystkreft, og alle som skal opereres får tatt lungerøntgen). Og ble lagt til venting... Jeg skulle opereres ca ni om morgenen, slik at jeg hadde mange timer å komme meg på før de stengte dagkirurgisk post, og jeg måtte dra hjem. Slik gikk det ikke. Klokken ble godt over elleve før jeg ble klargjort og kjørt til operasjonssalen. Og den var over to før jeg kom ut igjen. Knappe to timer før de stengte... De klarte ikke å temme smertene mine godt nok til at jeg kunne sendes hjem, og fikk derfor en seng på sykehuset for natten likevel. Godt var det.

Dagen etter kom kirurgen på visitt. Alt han sa var at operasjonen hadde gått bra, og "vi sees igjen til kontroll om tre uker". Det var det. En sykepleier tok seg heldigvis bedre tid, og tok seg av meg. Hun ga meg mye informasjon om hva som ventet meg fremover. Til slutt ga hun meg en midlertidig protese, og sendte meg hjem. Jeg ble fortalt at med så unge kvinner som meg (jeg er 32) så gir man alltid cellegift, 6 ganger, og stråling etter operasjon, for å bedre prognosene.

Etter tre uker troppet jeg opp på sykehuset, nok en gang. Klar for å starte med cellegift. Men, neida. Det skulle ikke skje enda. Det var kun en kontroll etter operasjonen. På denen kontrollen sendte legen henvisning videre til kreftavdelingen, samt til undersøkelse av skjelettet og leveren, som er de to andre vanlige spredningsstedene.

[Tusenfryd]

Tankvekkende historie. Takk for at du fortalte den.

Og jeg ønsker deg og lille piken din alt godt! God bedring!

[Gjest gjesta]

Tankevekkende ja, takk for at du delte historien din med oss. Noen ganger trenger vi å lese slike historier - vi trenger å forstå at når det sies at det rammer svært få så unge, så betyr det at noen faktisk rammes.

God bedring, og alt godt til dere.

[CarpeDiem]

Fortsetter...

Mer ventetid... Nye dager gikk. Ingen innkalling kom. Jeg var klar som et fly til å starte med cellegift, for å starte kampen. Det kom innkalling til skjelettscreening, etter enda flere dager kom innkalling til kreftavdelingen, og til slutt kom den siste, til ultralyd av leveren.

Jeg møtte opp på poliklinikken for samtale dagen før cellegiften skulle starte. Jeg tok blodprøver for å sjekke at jeg var frisk nok" til å få cellegift... :-? Alt så bra ut, og jeg gledet meg til å komme igjen dagen etter. Så fikk det bare gå som det ville med de andre testene jeg skulle ta hhv en og to dager etter cellegiften. Fire timer etter at jeg var kommet hjem ble jeg oppringt fra sykehuset. De hadde fått enda flere resultater fra blodprøvene, og de så ikke bra ut. Noen av verdiene var veldig forhøyet! :o Og det gjaldt slike verdier som er forhøyet på dem som har spredning. Men det KUNNE selvsagt være noe annet... Cellegiften ble avlyst inntil de andre undersøkelsene var gjennomført. ANGST - nok en gang!

Ny time til poliklinikken fikk jeg etter at de var ferdige. Dro av gårde til sykehuset på nytt. Kom inn til legen, og skrekk - det var funnet to flekker på leveren min. Høyst sannsynlig nye kreftsvulster. Nye undersøkelser måtte til for å bekrefte mistanken, men etter all sannsynlighet er jeg nå uhelbredelig syk!

[CarpeDiem]

Og nå sitter jeg her, og venter på innkalling til nye undersøkelser. De tas kirurgisk på kreftavdelingen, og på nytt er det ventetid... Det er guffent å sitte her og vite at det er noe som spiser meg opp innenfra, og ikke kunne gjøre noe med det. Og bare vente og vente og vente...

Håper på å få komme i gang snart. Og håper inderlig på at jeg ikke blir oppringt igjen i morgen, og fortalt at de har funnet noe i skjelettet også. De testene var selvsagt ikke klare enda, da jeg var der på fredag. :evil:

Men, jeg har bestemt meg for at dette skal gå bra - lenge!!! Jeg har en stor heiagjeng der ute som gjør det de kan for å støtte meg. I tillegg har jeg en herlig mann og to vidunderlige barn som er verdens beste medisin og motivasjon.

Mannen min og jeg vet ikke hvor lang tid vi har igjen sammen. Til høsten feirer vi vår fem års bryllupsdag. Blir det flere? Vi vet ikke. Men vi håper. Og vi har bestemt oss for å gjøre hver dag, uke måned og år vi har igjen innholdsrik og meningsfull.

Carpe Diem!

[Gjest Anonymous]

Dette er ikke til å holde ut. Jeg er like gammel som deg, har to barn. og kan ikke slutte å gråte.

[Gjest Anonymous]

Håper alt ordner seg for deg og dine CarpeDiem! :-) Lykke til i tiden fremover.

Klem fra meg.

[Pbrina]

En virkelig tankevekker.. Har ikke tatt selvkontroll av brystene særlig nøye, men heretter skal det klemmes og kjennes grundig hver måned. Når jeg tenker litt etter, måtte faktisk moren min operere vekk en klump i brystet(som viste seg å være godartet) da hun var ca like gammel som jeg er nå.

Jeg håper virkelig det går bra for deg til slutt! Det er fint å høre at du har god støtte rundt deg.

Klem til deg

[jomfru74]

Finner ikke trøstende ord i en sånn sammenheng, men tenker på deg... :trøste:

[Diaz]

Hei.

Jeg har en venninne som fikk brystkreft for 2 år siden, hun er 36 år og har også 2 barn som deg.

Hun fjernet det ene brystet og har vært gjennom cellegift og stråling.

Heldigvis ser det ut som det går bra, hun har hvertfall foreløpig hatt bra prøver, men jeg husker i starten så var det mye usikkerhet.

Håper du vinner denne kampen du også

Lykke til

Stoor fra Betty.

[LilleBille]

Får forferdelig vondt når jeg leser sånn.. og føler virkelig med dere.

Det er så fortvilet at helsevesenet vårt ikke kan ta sklikkelig vare på de som er syke .. og gi dem den oppfølgingen de trenger .. der og da.

Takk for at du deler historien med oss.. og kanskje det kan være en tankevekker for flere.

Ønsker deg masse lykke til. :trøste:

[Gjest Gjesta]

Jeg ble litt paff over at sykehuset tillot seg å bruke den tiden det gjorde! :o

(Hvilket sykehus var dette?)

Svogeren min fikk kreft (med spredning), og han ble sendt til sykehus i hui og hast, folkene på sykehuset la alt til rette for han og hjalp han med ting han trengte hjelp til, og han ble friskmeldt allerede etter 2mnd!

En venninne av meg, som har hatt kreft to ganger fikk også utrolig bra oppfølging og hjelp fra sykehuset.

Begge to ble behandlet på rikshospitalet i Trondheim.

Håper alt ordner seg for deg, ønsker deg god bedring!! Vi på Kg er her for deg!

Clea

[Gjest Moonshadow]

:trøste:

God bedring og lykke til videre!

[Gjest Anki]

Får helt vondt inni meg av å lese historien din, er like gammel som deg og har to barn. Noe så fortvilende! Og tankevekkende!

Lykke til!!

[Arkana]

Lykke til.

[Elbereth]

Trist historie! Lykke til videre

Det er nesten fantastisk at de kan bruke argumentet om at unge kvinner ikke får brystkreft, særlig ikke hvis de ammer, for det skjer jo fler og fler. En bekjent av meg fikk brystkreft i en alder av 37 år, etter å ha ammet sitt tredje barn. Fjerning av bryst, cellegift og hele pakka. Jeg var selv til mammografi for 5 år siden, og det måtte jeg slåss meg til, selv om jeg hadde en kul i brystet, for jeg var for ung til mammografi. Norsk helsevesen på sitt beste!

[*Shira*]

Enig, en trist historie og en tankevekker. Det er jo helt utrolig for en kamp en må kjempe for å få hjelp. Ikke nok med sin egen kamp må en stå på som bare det for å få behandling.

Lykke til CarpeDiem, ønsker deg alt vel.

Når er en "gammel" nok til å ta mammo da?

[Christy]

En tankevekker ja..Blir trist jeg..

Vil bare si lykke til og håper alt ordner seg for dere!

[Gjest Anonymous]

Finner ikke ord. Vil bare si at jeg tenker på deg og føler med deg. Ønsker deg og din familie alt godt fremover.

Blir frustrert og sint på helsevesenet. Synes du og alle andre i din situasjon fortjener så mye bedre oppfølging enn det du beskriver. Tror ikke folk flest og landets politikere er klar over hvordan norsk helsevesen svikter. Takk for at du deler det med oss. Det er virkelig en tankevekker.

Jeg oppdaget selv en kul da jeg ammet. Jeg var 31 år. Jeg ble sendt til ultralydunsersøkelse. Tok ca 3 uker fra jeg var hos legen til jeg fikk time. 3 uker i uvisshet. Min kul var en ufarlig cyste. Men ventetiden var forferdelig.

Godt at du har familie og venner som støtter deg i denne vanskelige tiden. Det er godt å ha noen å prate med. Noen å bare være sammen med. Noen som hjelper med det praktiske. Noen å være glad i. Noen å elske. *klem*

[Fru Fomle]

Huff, for en fryktelig historie som føyer seg inn i rekken av alle andre saker med skremmede behandling av norsk helsevesen. :-(

Ønsker deg masse lykke til videre. :trøste:

Selv har jeg (heldigvis) en positiv fortelling fra da jeg oppdaget kul i mitt bryst ved påsketider dette året. Ble tatt veldig alvorlig av legen, og ved SiR er det veldig kort ventetid for å komme inn til mammografi. For min del så viste det seg å være ufarlig (noe 9 av 10 kuler i brystet er), og det var utrolig fint å få den avklaringen raskt. Så det er tydeligvis stor forskjell fra sykehus til sykehus, noe som er skikkelig skremmende!

Det er ikke noe som heter nedre aldersgrense for å få mammografi, det er jo helt høl i huet og bruke det argumentet for at man ikke skal få en slik undersøkelse. :-x