Psykiatri- et nagativt ladet ord?

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier og jobber på litt forskjellige steder, ingen som er ren psykiatri. Når vi får en pasient med tund depresjon eller en ganske heftig angst diagnose får vi alltid rapport med en hviskende stemme " det er en del psykiatri i bildet", etter min tolkning vil denne personen som gir rapport si at pasienten kunne være krevende. Jeg opplever ofte at disse pasientene faller i mellom to stoler, de har dette tilbudet om sykepleie til sin sykekropp, men det syke sinnet får ingen riktig behandling. På høgskolen ble vi drillet på å se hele mennesket ikke bare en fysisk diagnose, men også se psyken og det åndelige. Men ute i arbeid ser man fort at det ikke er lagt opp til at man skal kunne gi riktig sykepleie til psykiske pasienter hvis deres grunn diagnose er somatisk, som feks brukket bein, hjertesvikt osv. Disse pasientene blir fort etter min erfaring litt såret, irritert og kan oppføre seg vanskelig forde de ikke får den hjelpen de trenger. Men er det urimelig av dem og si dette rett ut? Jeg synes ikke det, men som sykepleier som jobber på en avdeling kan jeg ikke noe for at vår tid og kompetanse ikke strekker til på dette punktet. Jeg tror problemet ligger høyere opp, psykiatri blir nedprioritert og pasientene med en psykisklidelse må streve alene. Det er ikke påkrevd at det skal være en ansatt med bredere kunnskap i psykiatri på alle avdelinger, men burde det ikke være det?

Psykiatrien er fortsatt litt tabu uansett, det er vanskelig for mange å snakke om.

Psykiatrien må videre frem i lyset, det må blir mer kunnskap blandt alle helsepersonell. Refrenget i sangen hjertetru, skrevet om sykepleiere burde være noe å strekke seg etter, for dette gjelder alle grener innen sykepleie.

Andre som har erfaringer innen psykiatri, tips til hvordan møte pasientene på en bedre måte eller bidra med å få psykiatrien fram i bildet? kom gjerne med alle historiene og refleksjonene deres jeg vil så gjerne lese.

Anonymous poster hash: ea0af...0f4

[altflyter]

Jeg har selv mye erfaring som pasient innen både psykiatri og somatikk. Det er nok dessverre veldig sant det du sier. Med en gang en som er psykisk syk, feiler noe somatisk, så blir de enten ikke trodd, eller nedprioritert fordi de også har en psykisk lidelse.

På somatiske sykehus har jeg møtt veldig mye motstand, og hvisking fordi jeg har en bipolar lidelse.

Det viktigste du kan gjøre er å ikke behandle psykisk syke som om de er tilbakestående. Har opplevd flere ganger å bli snakket over hodet på fordi jeg sikkert ikke vil forstå det uansett...

Snakk TIL pasienten uansett lidelse. Ikke tenk på diagnoser når du skal kommunisere noe.

[Erika]

Jeg er selv psykiatrisk pasient. Jeg må ofte på somatisk sykehus. Det er jo hovedsakelig for og få behandling for skader jeg har påført meg selv. Jeg er stort sett veldig fornøyd med behandlingen jeg får. Men av og til er det folk på jobb som ikke kan noe om psykiatri og som kommer med nedsettende kommentarer til meg fordi jeg tar opp plass, jeg trenger jo ikke bedøvelse, jeg har gjort det selv, osv... De som behandler de som skader seg sånn, synes jeg kunne trenge litt innføring i litt psykiatri.

Og også når jeg er innlagt lengre pga av større skader kunne jeg ønske at de ikke bare var opptatt av det fysiske, men også spurte hvordan jeg har det ellers. For selv om en er innlagt på somatisk, så går ikke de psykiske problemene vekk.

Var kanskje rotete svart, og kanskje ikke helt det du var på jakt etter, men....

[Gjest Blomst83]

Jeg er sykepleier og jobber på litt forskjellige steder, ingen som er ren psykiatri. Når vi får en pasient med tund depresjon eller en ganske heftig angst diagnose får vi alltid rapport med en hviskende stemme " det er en del psykiatri i bildet", etter min tolkning vil denne personen som gir rapport si at pasienten kunne være krevende. Jeg opplever ofte at disse pasientene faller i mellom to stoler, de har dette tilbudet om sykepleie til sin sykekropp, men det syke sinnet får ingen riktig behandling. På høgskolen ble vi drillet på å se hele mennesket ikke bare en fysisk diagnose, men også se psyken og det åndelige. Men ute i arbeid ser man fort at det ikke er lagt opp til at man skal kunne gi riktig sykepleie til psykiske pasienter hvis deres grunn diagnose er somatisk, som feks brukket bein, hjertesvikt osv. Disse pasientene blir fort etter min erfaring litt såret, irritert og kan oppføre seg vanskelig forde de ikke får den hjelpen de trenger. Men er det urimelig av dem og si dette rett ut? Jeg synes ikke det, men som sykepleier som jobber på en avdeling kan jeg ikke noe for at vår tid og kompetanse ikke strekker til på dette punktet. Jeg tror problemet ligger høyere opp, psykiatri blir nedprioritert og pasientene med en psykisklidelse må streve alene. Det er ikke påkrevd at det skal være en ansatt med bredere kunnskap i psykiatri på alle avdelinger, men burde det ikke være det?

Psykiatrien er fortsatt litt tabu uansett, det er vanskelig for mange å snakke om.

Psykiatrien må videre frem i lyset, det må blir mer kunnskap blandt alle helsepersonell. Refrenget i sangen hjertetru, skrevet om sykepleiere burde være noe å strekke seg etter, for dette gjelder alle grener innen sykepleie.

Andre som har erfaringer innen psykiatri, tips til hvordan møte pasientene på en bedre måte eller bidra med å få psykiatrien fram i bildet? kom gjerne med alle historiene og refleksjonene deres jeg vil så gjerne lese.

Anonymous poster hash: ea0af...0f4

Takk for et fantastisk innlegg!

Ja det burde være noen på alle avdelinger så har litt mer kunnskap innenfor psykiatri. Jeg har alt for mange ganger blitt lagt inn på tvang under paragrafen for tvungen somatisk helsehjelp pga anoreksien min.Med andre ord har jeg der og da inget ønske om å være der,men jeg har ikke noe valg.Og veldig ofte kjenner jeg på en vond følelse av at jeg opptar en plass der nettopp fordi det er psykiatri inni bildet.Det virker som en del glemmer at jeg faktisk er der fordi det faktisk er fare for liv og død.De ser bare en psykiatrisk pasient som ikke vil spise.Og hvis jeg prøver å forklare ting for å gjøre ting lettere for begge parter blir jeg ikke hørt.Da er det bare sykdommen som prater.De er opptatt av å få vekta fortest mulig opp,og få meg fortest mulig ut. Og da hadde det vært veldig greit at det fantes noen som hadde kunnskap om psykiatri,eller at de bare så forbi diagnosen og ga meg den verdige hjelpen til ville ha gitt til en annen pasient hvor det faktisk var fare for liv,men som ikke hadde noe psykisk lidelse i tilegg.

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger blitt innlagt på medisinsk og kirurgisk avdeling etter selvpåført skade, alt fra 2-4 uker... Jeg opplever at de "vurderer" meg. "Trenger hun fastvakt nå?". Når jeg kommer inn, har jeg alltid fastvakt det første døgnet, men jeg føler veldig på at jeg sløser bort tiden. Etter en slik selvskade, kommer en psykiater som snakker med meg og vurderer suicidalfaren. Det trodde jeg var rutiner på alle sykehus (?). Jeg opplever at de kun behandler meg for det fysiske. Drikker jeg ikke, så får jeg IV. Spiser jeg ikke, tilbyr de næringsdrikk. Gråter jeg, blir jeg oversett.<br /><br />Det at somatikken ikke tar hensyn til det psykiske mener jeg ikke bare er utelukkende negativt. For meg er det godt med en pause fra alt det psykiatriske. Jeg får rett og slett en pause, og får en omsorg som jeg manglet i barndommen.

Anonymous poster hash: cb379...f60