Borte i 5 dager, baby 8mnd.

[AnonymBruker]

Vet du hva. ALT jeg har gjort er å føle medfølelse med TS, også har jeg postet noen linker da det ble etterspurt kilder på bakrund av det jeg sa. Ingen av kildene mine var hobbypsykologer, men objektive forskere, den ene med doktorgrad.

Jeg må bare beklage vist du føler deg støtt, men slik forfølging i tråder er bare barnslig.

Jeg kan innrømme at noen av innleggene er preget av dårlig tid, og at det blir korte bastante svar, men jeg fortjener fremdeles ikke slik hetsing av deg, kjære ab.

Det er ingen ting galt med hverken meg eller datteren min. Eller måten vi lever på.

Jeg foreslår at du bare ignorerer personangrepene deres. Hadde du vært like vemmelig som de folka du diskuterer med, kunne du nevnt at folk som sier: "næææh, jeg dro fra babyene mine fra de var tre måneder gammel, og de viste ingen reaksjon", sannsynsligvis har veldig dårlig relasjon med babyene sine, eller leser dem veldig dårlig. Ville gitt omtrent lik saklighetsgrad og er omtrent like uetisk argumentasjon.

De har en dårlig sak: (Å anbefale mødre å reise vekk nesten en uke når ungen verken går eller har språk, har per definisjon en dårlig sak). Derfor går de på person, og siden du er en av dem som har nick, angriper de deg. Dermed er det mange som ikke vil delta i debatten.

Ignorer det. Ingen grunn til å forsvare seg mot kakkerlakkvirksomhet.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Du snakker helt mot deg selv!

Naturen kompenserer alltid med overlevelsesevner. Det vil si at i og med at naturen vet at sjansen er ganske stor for at en baby vil miste moren sin, så er naturen nødt til å ha kompensert opp for dette. Babyen må da ha det i seg, i sine gener og arvemateriale, at baby ikke tar alt for stor skade dersom mor dør.

Ergo, baby kan lett knytte seg til andre omsorgspersoner.

Går du bare 100 år tilbake i tid, så var dette vanlig. Det var vanlig at tjenestepiker tok seg av mesteparten av stellet av babyene, og gav dem omsorg. Ingen skade har skjedd av det, menneskeheten har vel aldri klart seg så godt....

"Biologisk" sett er menn skapt for å parre seg med mange hunner. Men menn verken dør, eller blir skadet, dersom de ikke lever slik "biologien" mente de burde leve.....

Anonymous poster hash: da1e8...86e

Mmm. Interessant teori! Du sier at:

1. Natur og evolusjon er det samme.

2. Natur/evolusjon er et tenkende vesen.

3. Natur/evolusjon er et tenkende vesen som vil det beste for menneskeheten

4. Natur/evolusjon har gått nærmere inn på hvordan samsunnsforholdene var for ca. 100 år siden, og har modifisert menneskenaturen for at den best mulig skal tilpasse seg dette.

La meg omformulere, dette er ikke bare interessant - det er revolusjonerende! Har du kontaktet BBC?

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Nei, du skriver gjentakende innlegg om din tolkning til tilknytningsomsorg i ulike settinger- og jeg har da fått et inntrykk av at du er en utrolig snill og velmenende person og mamma- men også ung og svært engstelig når det kommer til disse tingene.

Jeg er også engstelig for en rekke ting og kan gruble mye, men jeg sprer ikke alle mine irrasjonelle tanker på forumer som om det var logikk og sannhet. Jeg vet jo at sannheten ligger sånn nogenlunde på midten stort sett, og at mine følelser ikke alltid er basert på sunn fornuft.

Problemet med diskusjoner her generelt er at man svarer som om TS skisserer et helt annen scenarie. TS her skal investere i fremtiden, i utdanning. Hun skal ikke dille på fylleferie i ukesvis.

Dette går helt fint for dem, og at du ikke ser det er helt sprøtt å trekke ikke alvorlig angst, uførhet og utenforskap i samfunnet, alvorlige depresjoner osv- det sier enten mye.

Forskning viser også at engstelige barn i stor grad kan få dette av sine foreldres engstelighet, og da tenker jeg det jo må være et poeng å finne en middelvei? Eller er virkelig verden så sort hvitt for deg?

Og tror du 100% at det er eneste sannhet og mulige fornuftige løsning?

Jeg tror du og dere andre her har lest for mye på ekstreme forum for tilknytningsomsorg- litt slik som ekstremt religiøse leser Bibelen. Det går fra å være noe som kunne vært veldig fint(samsoving/bæring/trygge forhold) til å bli fullstendig overdrevent og angstbetinget.

Det er altså ikke poenget med teoriene dere leser- det er tolkninger av folk som ikke helt har forstått poenget.

Poenget er å gjøre barn TRYGGE, ikke engstelige- og disse tingene dere argumenter for vil ikke gi hverken trygghet eller stabilitet. Det vil gi usikkerhet og engstelse.

Anonymous poster hash: 90207...896

Men babyen vet ikke at mor skal på noe nyttig. Det er her dere som ivrer for at mødre skal reise bort såpass tidlig, må realitetsorientere dere. Om mor skal på fylletur eller superviktig studietur er ikke det som er poenget her.

Det er ikke noe ekstremt ved å si at det ikke er sikkert det går så greit med å reise fra en baby på åtte måneder i fem dager. Siden det virker som om mange av dere har problemer med å skille mellom ideal og virkelighet, foreslår jeg lakmustesten, fyll inn "viktig studietur" med noe upassende, noe man tenker er veldig unødvendig. Gir det ingen negative konsekvenser for babyen, er det sannsynligvis ok.

La meg illustrere:

Spørsmålet er:

"Er det greit at mor er borte fra en normalt sunn baby på åtte måneder, for å redde barn i Afrika, mens far passer en time?" Her svarer nok alle OK.

Vi prøver X-teorien

"Er det greit at mor er borte fra en normalt sunn baby, for å kaste stein på naboens bil, mens far passer en time?" Ikke noe problem for babyen heller. Altså OK.

Så går vi til TS-spørsmålet:

"Er det greit at mor er borte fra baby åtte måneder i fem dager, for å ta en viktig utdanning, mens far passer?" Her er det delte meninger.

Vi prøver X-teorien.

"Er det greit at mor er borte fra baby åtte måneder i fem dager, for å reise på en fylletur i Las Palmas, mens far passer?" Her ville de fleste normale mennesker reagert. Kanskje det ikke er så uproblematisk, da?

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Jeg håper ikke du tolket det slik at jeg mente noe var galt med deg eller barnet ditt - det ville jeg da aldri sagt eller ment.

Det er det selvsagt ikke.

Jeg peker på innleggene dine, og teorier som blir gjentatt i veldig mange sammenhenger. Det er alt.

Jeg er overhodet ikke ute etter å drive personangrep og ufine karakteristikker - ikke er det grunnlag for det heller, men jeg bare sier at mitt inntrykk er at de meningene som uttrykkes i tråder som dette er ganske drøye og overengstelige.

Og nei - jeg er ikke en av disse som mener alle bør følge Febermetode, lære babyene sine en masse greier og stempler alle mødre som "hysteriske".

Men, jeg etterlyser litt mer gangssyn og refleksjon i disse debattene - og holde seg til temaene fremfor å oppføre seg som om barna lider nød.

Som denne læreren her oppe viser til:

Jeg er oppvokst med omsorgssvikt av mine foreldre, de ble borte i dagesvis mens vi var alene uten mat og tilsyn. Det gav selvsagt angst og utrygghet.

Jeg er selv forelder nå, og jeg og pappaen skal hver for oss ha 2 døgn fra babyen mens den andre forelderen er hjemme - og anser det for å være helt trygt siden babyen generelt er veldig trygg på oss begge og er sosial og veldig lite "ekstremt tilknyttet" til en av oss alene.

Det er to helt forskjellige ting, og det er for meg - som faktisk har opplevd omsorgssvikt og følgene av det, å snakke om de samme mekanismene når en oppegående mor med en oppegående far skal ha noen dager på studietur som en positiv investering i deres fremtid.

Herregud. Skulle tro hun skulle flytte fra barnet sitt - hvilket forøvrig mødre og fedre stadig må gjøre i andre verdensdeler for å tjene penger. Og da kan man snakke om savn.

I-landsproblemer tenker jeg vi kaller det.

Anonymous poster hash: 90207...896

Leit å høre om oppveksten din. Men jeg har altså sett separasjonangst trigget i hjem som IKKE har dårlig omsorg, dårlig tilknytning, psykisk sykdom i nær familie etc. Du kan kalle det I-landsproblematikk så mye du vil, men da vil jeg tro du ikke kjenner til folk som faktisk HAR FÅTT konsekvenser av kortvarig separasjon i feil alder, på feil barn.

Noen barn er mer sårbare enn andre, og man vet ikke hvem de er. Det er uforståelig for meg at man ønsker å gamble med såpass viktige ting, med mindre det virkelig er viktige ting som står på spill.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Leit å høre om oppveksten din. Men jeg har altså sett separasjonangst trigget i hjem som IKKE har dårlig omsorg, dårlig tilknytning, psykisk sykdom i nær familie etc. Du kan kalle det I-landsproblematikk så mye du vil, men da vil jeg tro du ikke kjenner til folk som faktisk HAR FÅTT konsekvenser av kortvarig separasjon i feil alder, på feil barn.

Noen barn er mer sårbare enn andre, og man vet ikke hvem de er. Det er uforståelig for meg at man ønsker å gamble med såpass viktige ting, med mindre det virkelig er viktige ting som står på spill.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Jeg betviler ikke at noen kan få seperasjonsangst - men er dette altså funn man har sett i forskning?

At babyer opp mot 1 år(ikke spedbarn) som har likeverdige foreldre, hvis mor reiser bort(evt far) i noen dager - viser klare tegn til seperasjonsangst som gir de skader som her skisseres?

Altså langvarig angst, uførhet og store problemer i livet?

Kan noen her linke til den VALIDE forskningen? Ja, valid - ikke en artikkel fra en enkelt forsker med en klar agenda.

Jeg hverken ivrer eller engstes ovenfor TS - jeg tror bare ikke dette går så galt som noen her skal ha det til. Spesielt ikke dersom barnet har to trygge omsorgspersoner i hverdagen sin.

Anonymous poster hash: 90207...896

[AnonymBruker]

Jeg foreslår at du bare ignorerer personangrepene deres. Hadde du vært like vemmelig som de folka du diskuterer med, kunne du nevnt at folk som sier: "næææh, jeg dro fra babyene mine fra de var tre måneder gammel, og de viste ingen reaksjon", sannsynsligvis har veldig dårlig relasjon med babyene sine, eller leser dem veldig dårlig. Ville gitt omtrent lik saklighetsgrad og er omtrent like uetisk argumentasjon.

De har en dårlig sak: (Å anbefale mødre å reise vekk nesten en uke når ungen verken går eller har språk, har per definisjon en dårlig sak). Derfor går de på person, og siden du er en av dem som har nick, angriper de deg. Dermed er det mange som ikke vil delta i debatten.

Ignorer det. Ingen grunn til å forsvare seg mot kakkerlakkvirksomhet.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Kakkerlakkvirksomhet og personangrep?

OK. Der mistet jeg all tro på at de mest ekstreme her kan ha fornuften i behold. Dette blir jo for dumt. Jeg er saklig i hver eneste setning, angriper ikke i det hele tatt - og spør spørsmål som er helt relevante.

Det merkelige her er at det aldri svares nøytralt og reflektert på spørsmålene - bare en masse tull om personangrep.

Da forstår du/dere vel at det er vanskelig å ta innover seg at disse poengene om store skader etc er litt vanskelig å ta seriøst?

Anonymous poster hash: 90207...896

[AnonymBruker]

Kakkerlakkvirksomhet og personangrep?

OK. Der mistet jeg all tro på at de mest ekstreme her kan ha fornuften i behold. Dette blir jo for dumt. Jeg er saklig i hver eneste setning, angriper ikke i det hele tatt - og spør spørsmål som er helt relevante.

Det merkelige her er at det aldri svares nøytralt og reflektert på spørsmålene - bare en masse tull om personangrep.

Da forstår du/dere vel at det er vanskelig å ta innover seg at disse poengene om store skader etc er litt vanskelig å ta seriøst?

Anonymous poster hash: 90207...896

Det er mulig du tror det er nøytralt når du skriver om et nick i tråden, at hun nok mener det hun mener fordi hun er ung, velmenende, usikker og har problemer med faren til babyen. Eller lignende. Og det er mulig du tror at det blir enda mer saklig, når du sier at hun virker snill altså, så det er ikke stygt ment.

Men det er ikke det, altså. Og du virker ikke spesielt dum, selv om vi er uenige om dette, så jeg skal ikke gå i dybden om hvorfor dette ikke er en fruktbar måte å argumentere på.

Jeg tar dette ytterst seriøst. For jeg vet at det er mange som leser i denne tråden, og lignende tråder, fordi de googler spørsmål om når og hvor lenge de kan dra fra babyene sine. At mor reiser i fem dager når babyen er såpass liten, kan for noen babyer få konsekvenser. Og den rasjonaliseringen av egne valg som jeg ser i denne tråden, bør få noen motforestillinger. Det er derfor jeg skriver her. Ikke fordi jeg er en ekstremist som har mistet min sunne fornuft.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[Vera Vinge]

Det er jo ikke lett å vite hva man skal tenke om tilknytningsteori, når fagfolk har så ulike meninger. Jeg syns det er positivt at spedbarnets perspektiv har kommet tydeligere fram, sammenlignet med tidligere, hvor det f.eks. var mer normalt å la spedbarn skrike seg i søvn fordi de "trengte å lære". Det er nok også sånn med dette som med alkohol i svangerskapet, at man gir svært strenge råd fordi babyer har ulik sårbarhet og man ikke man vite hvor lite alkohol eller fravær som skal til før det oppstår skade. Man må jo rett og slett gjøre sine egne vurderinger her, fordi det fins ingen fasit, annet enn at alle er enige om at det ideelle er å begrense fravær for primær omsorgsperson første leveår.

Ellers tror jeg personlig at tilknytningsproblematikk handler om mer enn at mor er borte noen dager en gang. Hvis man holder spesielle situasjoner utenom (som at ts må på en enkelt studietur), vil jeg tro at en del av de som syns det er helt uproblematisk med en del fravær fra babyer, ikke nødvendigvis holder seg til fravær en gang eller to. Noen av dem vil nok dra av gårde titt og ofte, og gjerne overlate babyen til barnevakter barnet ikke kjenner så godt. Eller de gjør en del andre ugunstige ting i tillegg, fordi det er den grunnleggende vurderingsevnen det er noe feil med. Sånn generelt når det gjelder barn, tror jeg ikke det er de sjeldne enkelttilfellene av ugunstige ting som gjør skade, men et mønster av samme eller flere ting som skaper utrygghet hos barnet.

Selv hadde jeg ikke vært komfortabel med dette. Men, når det gjenstår kun ett år av en lang utdanning, noe som både ville ha betydning for økonomi og kjedelige arbeidstider, hadde jeg likevel reist. Jeg kan ikke anbefale noe her, for en hver får ta til seg råd som gis og gjøre sine vurderinger ut fra det. Men jeg ville aldri si at noen er en dårlig mor for å reise. Selv om mor er primær omsorgsperson, hører jeg at far her er veldig deltakende. Han er ikke en fremmed, akkurat. Og at ts ikke ammer, gjør det også enklere.

[AnonymBruker]

Mmm. Interessant teori! Du sier at:

1. Natur og evolusjon er det samme.

2. Natur/evolusjon er et tenkende vesen.

3. Natur/evolusjon er et tenkende vesen som vil det beste for menneskeheten

4. Natur/evolusjon har gått nærmere inn på hvordan samsunnsforholdene var for ca. 100 år siden, og har modifisert menneskenaturen for at den best mulig skal tilpasse seg dette.

La meg omformulere, dette er ikke bare interessant - det er revolusjonerende! Har du kontaktet BBC?

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

For å si det slik. Naturen er jo en del av evolusjonen, eller motsatt om du vil. Den står aldri stille, men er i konstant endring, akkurat som en rennende elv.

Alt er evolusjon, og har vært en evolusjon, og kommer også til å være en evolusjon, i alle fall slik vesten har valgt å akseptere det, og slik vi har valgt å kjenne det! Dersom menneskene ikke hadde tilpasset seg de krav og utfordringer vi møter, ja så hadde vi ikke levd i dag. Det er nettopp derfor de ulike grenene av de ulike mennesketypene har dødd ut, nettopp fordi de ikke har klart å tilpasse seg ( evolusjonere seg) til de krav og utfordringer de har møtt. Som feks neandertalerne som menneskerase.

At du begynner her å blande inn naturen/evolusjonen som ett tenkende vesen, ja det velger jeg å la ligge.

Jeg tror du innerst inne vet at verden ikke er så sort og hvitt angående dette med å dra fra en baby på 8 måneder. I de aller aller fleste tilfellene går dette utrolig bra!! Og baby tar ikke skade av dette. At noen barn er såpass "uttrygge" at de ville tatt skade av det, skal jeg ikke nekte for. Men disse tilhører mindretallet, og jeg ville tro at det her er spesielle ting som gjør at barnet er "uttrygg". Det kan være gener, men det kan også være at forelder ikke har klart å stimulere babyen sin tilstrekkelig, og at samspillet mellom forelder og baby rett og slett er for dårlig.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[AnonymBruker]

Jeg betviler ikke at noen kan få seperasjonsangst - men er dette altså funn man har sett i forskning?

At babyer opp mot 1 år(ikke spedbarn) som har likeverdige foreldre, hvis mor reiser bort(evt far) i noen dager - viser klare tegn til seperasjonsangst som gir de skader som her skisseres?

Altså langvarig angst, uførhet og store problemer i livet?

Kan noen her linke til den VALIDE forskningen? Ja, valid - ikke en artikkel fra en enkelt forsker med en klar agenda.

Jeg hverken ivrer eller engstes ovenfor TS - jeg tror bare ikke dette går så galt som noen her skal ha det til. Spesielt ikke dersom barnet har to trygge omsorgspersoner i hverdagen sin.

Anonymous poster hash: 90207...896

For å si det slik. Naturen er jo en del av evolusjonen, eller motsatt om du vil. Den står aldri stille, men er i konstant endring, akkurat som en rennende elv.

Alt er evolusjon, og har vært en evolusjon, og kommer også til å være en evolusjon, i alle fall slik vesten har valgt å akseptere det, og slik vi har valgt å kjenne det! Dersom menneskene ikke hadde tilpasset seg de krav og utfordringer vi møter, ja så hadde vi ikke levd i dag. Det er nettopp derfor de ulike grenene av de ulike mennesketypene har dødd ut, nettopp fordi de ikke har klart å tilpasse seg ( evolusjonere seg) til de krav og utfordringer de har møtt. Som feks neandertalerne som menneskerase.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

Nei, alt er ikke evolusjon. Da har du fulgt for dårlig med i naturfagtimene. Enten skjønner du ikke hva jeg mener, eller du fossror.

Nei, verden er ikke svart-hvit. Jeg er enig i det. Jeg er ikke enig i at det er uproblematisk at mor reiser fra et språkløst barn i fem dager. At barn har opplevd verre ting, er et dårlig argument. Om oppdragelsesmålene dine er at barna dine skal ha det hakket verre enn krigsrammede barn, har du for lav standard.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Jeg betviler ikke at noen kan få seperasjonsangst - men er dette altså funn man har sett i forskning?

At babyer opp mot 1 år(ikke spedbarn) som har likeverdige foreldre, hvis mor reiser bort(evt far) i noen dager - viser klare tegn til seperasjonsangst som gir de skader som her skisseres?

Altså langvarig angst, uførhet og store problemer i livet?

Kan noen her linke til den VALIDE forskningen? Ja, valid - ikke en artikkel fra en enkelt forsker med en klar agenda.

Jeg hverken ivrer eller engstes ovenfor TS - jeg tror bare ikke dette går så galt som noen her skal ha det til. Spesielt ikke dersom barnet har to trygge omsorgspersoner i hverdagen sin.

Anonymous poster hash: 90207...896

Det er gjort en del dyreforsøk hvor man separere mor/barn for å se skadene på barnet. Har du mage til det, er det bare å søke. Jeg linker ikke til denne type forskning.

Det finnes ellers et vell av separasjonsforskning, den er ikke entydig. Man eksperimenterer ikke på spedbarn på denne måten, så mye av forskningen som er gjort, er av mer ekstrem art.

Det er heller ikke noen i denne tråden som har sagt at utfallet garantert er langvarig angst, uførhet og store problemer. Det som er sagt i denne tråden er at det er usikkerhet i området, for mange vil det gå greit, for noen vil det kunne gi langvarige konsekvenser.

De fleste babyer vil oppleve en form for utrygghet i den tiden adskillelsen varer. Men jeg skjønner at ikke alle har samme terskel her. For å bruke et bilde: Jeg lar ungene mine leke, men om fallet er så stort at det er gode sjanser for å brekke et bein, ber jeg dem leke et annet sted. Jeg setter ikke terskelen på: "Er stupet så stort at de blir lamme for resten av livet hvis de hopper?" Dette når det gjelder tilknytning og trygghet i så tidlig stadie av livet. For meg er dette en grunnmur, og en investering.

Ingen kan sikre seg på alle områder i livet hele tiden, og det er heller ikke noe mål. Man gjør så godt man kan, og man velger seg ut noen områder i livet hvor man setter inn støtet. Jeg synes mange setter inn støtet sitt feil. Det er stor sjanse for at barnet føler det utrygt i flere timer, i flere dager. Det er sjanse for at jeg må "reparere" når jeg kommer hjem, at barnet er forvirret og redd for at jeg skal bli bort igjen. Og det er en viss sjanse for en større sårbarhet, at barnet skal få trigget en mer langvarig separasjonsangst. Da ville jeg droppet det, hvis ikke det gjaldt noe svært, svært viktig.

At andre velger annerledes, er det ikke noe å gjøre med. Men at folk LATER som om denne type er uproblematisk - det kan jeg faktisk gjøre noe med.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Nei, alt er ikke evolusjon. Da har du fulgt for dårlig med i naturfagtimene. Enten skjønner du ikke hva jeg mener, eller du fossror.

Nei, verden er ikke svart-hvit. Jeg er enig i det. Jeg er ikke enig i at det er uproblematisk at mor reiser fra et språkløst barn i fem dager. At barn har opplevd verre ting, er et dårlig argument. Om oppdragelsesmålene dine er at barna dine skal ha det hakket verre enn krigsrammede barn, har du for lav standard.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Dette innlegget ble helt feil: Jeg siterte et feil svar øverst, og mente selvfølgelig at om målet ditt er at så lenge ungen har bedre forhold enn barn som virkelig lider er det ok, DA har du for lav standard.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Det er gjort en del dyreforsøk hvor man separere mor/barn for å se skadene på barnet. Har du mage til det, er det bare å søke. Jeg linker ikke til denne type forskning.

Det finnes ellers et vell av separasjonsforskning, den er ikke entydig. Man eksperimenterer ikke på spedbarn på denne måten, så mye av forskningen som er gjort, er av mer ekstrem art.

Det er heller ikke noen i denne tråden som har sagt at utfallet garantert er langvarig angst, uførhet og store problemer. Det som er sagt i denne tråden er at det er usikkerhet i området, for mange vil det gå greit, for noen vil det kunne gi langvarige konsekvenser.

De fleste babyer vil oppleve en form for utrygghet i den tiden adskillelsen varer. Men jeg skjønner at ikke alle har samme terskel her. For å bruke et bilde: Jeg lar ungene mine leke, men om fallet er så stort at det er gode sjanser for å brekke et bein, ber jeg dem leke et annet sted. Jeg setter ikke terskelen på: "Er stupet så stort at de blir lamme for resten av livet hvis de hopper?" Dette når det gjelder tilknytning og trygghet i så tidlig stadie av livet. For meg er dette en grunnmur, og en investering.

Ingen kan sikre seg på alle områder i livet hele tiden, og det er heller ikke noe mål. Man gjør så godt man kan, og man velger seg ut noen områder i livet hvor man setter inn støtet. Jeg synes mange setter inn støtet sitt feil. Det er stor sjanse for at barnet føler det utrygt i flere timer, i flere dager. Det er sjanse for at jeg må "reparere" når jeg kommer hjem, at barnet er forvirret og redd for at jeg skal bli bort igjen. Og det er en viss sjanse for en større sårbarhet, at barnet skal få trigget en mer langvarig separasjonsangst. Da ville jeg droppet det, hvis ikke det gjaldt noe svært, svært viktig.

At andre velger annerledes, er det ikke noe å gjøre med. Men at folk LATER som om denne type er uproblematisk - det kan jeg faktisk gjøre noe med.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Djeeses...Vet du at du behandler alle individer og babyer som en universell organisme??

Alle mennesker er født ulike. Noen vil takle ting veldig bra, mens andre aldri vil takle dette.

Det er ikke sånn at vi er født like, og at bare vi får samme behandling, så vil vi alle ende opp like.

Jeg synest det derfor er utrolig dumt å skulle forsøke å lage en standard om at "baby kan ta skade av at mor drar bort". Dette vil for veldig mange aldri bli tilfelle- selv om mor drar bort.

Er det derfor ikke bedre å si at dette må være opp til foreldre å skulle bestemme og vurdere? De kjenner sitt eget barn best. De fleste foreldre vil ikke forlate sitt barn, dersom de vet at barnet ikke toler det.

Når du skal lage dette til en universell greie, så fremstår du som fundamentalistisk, og du tror att det finnes en fasit på alle problemer.

Så, da er vi enige da: Noen kan fint dra bort fra baby, uten at dette får noe utfall. Andre kan ikke dra bort fra baby. Foreldre får vurdere dette, og ikke du!!

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[AnonymBruker]

Det er gjort en del dyreforsøk hvor man separere mor/barn for å se skadene på barnet. Har du mage til det, er det bare å søke. Jeg linker ikke til denne type forskning.

Det finnes ellers et vell av separasjonsforskning, den er ikke entydig. Man eksperimenterer ikke på spedbarn på denne måten, så mye av forskningen som er gjort, er av mer ekstrem art.

Det er heller ikke noen i denne tråden som har sagt at utfallet garantert er langvarig angst, uførhet og store problemer. Det som er sagt i denne tråden er at det er usikkerhet i området, for mange vil det gå greit, for noen vil det kunne gi langvarige konsekvenser.

De fleste babyer vil oppleve en form for utrygghet i den tiden adskillelsen varer. Men jeg skjønner at ikke alle har samme terskel her. For å bruke et bilde: Jeg lar ungene mine leke, men om fallet er så stort at det er gode sjanser for å brekke et bein, ber jeg dem leke et annet sted. Jeg setter ikke terskelen på: "Er stupet så stort at de blir lamme for resten av livet hvis de hopper?" Dette når det gjelder tilknytning og trygghet i så tidlig stadie av livet. For meg er dette en grunnmur, og en investering.

Ingen kan sikre seg på alle områder i livet hele tiden, og det er heller ikke noe mål. Man gjør så godt man kan, og man velger seg ut noen områder i livet hvor man setter inn støtet. Jeg synes mange setter inn støtet sitt feil. Det er stor sjanse for at barnet føler det utrygt i flere timer, i flere dager. Det er sjanse for at jeg må "reparere" når jeg kommer hjem, at barnet er forvirret og redd for at jeg skal bli bort igjen. Og det er en viss sjanse for en større sårbarhet, at barnet skal få trigget en mer langvarig separasjonsangst. Da ville jeg droppet det, hvis ikke det gjaldt noe svært, svært viktig.

At andre velger annerledes, er det ikke noe å gjøre med. Men at folk LATER som om denne type er uproblematisk - det kan jeg faktisk gjøre noe med.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Så...barna dine får ikke lov å klatre i trær og klatrestativer?

Dagens barn blir overbeskyttet. De får datakropper, får dårlig motorikk og faller over ende bare de skal gå utenom asfaltkanten. Barn må lære å slå seg, men de skal selvsagt ikke leke på steder der skaden blir så stor at de får varige me`n, eller kan dø.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[AnonymBruker]

Man kan ikke sy puter under armene på barna.

Hvordan kan du vite at barnet ditt ikke sliter psykisk uansett hva du gjør?

Kan det utløses av å reise vekk i fra barnet over noen dager? Ja, det kan det.

Kan det utløses av overbeskyttende foreldre? Ja, absolutt.

Kan det utløses av influensa? Ja.

Kan det ligge latent i noen år og ikke utløses av noe spesielt annet enn tid? Ja.

ect.

Alt vi gjør er en risiko. Og vi kan ikke vite akkurat hva vi gjør som utløser psykisk sykdom. Kanskje var det ingenting vi gjorde. De aller fleste er disponert for psykisk sykdom, Hos noen ligger det latent i flere år og plutselig bryter ut, hos andre ligger det der, men blir ikke utløst fordet om de kanskje har opplevd noe traumatisk.

I TS situasjon ville jeg reist, dette fordi det er en reise som vil være positiv for oppveksten til barnet (økonomisk stabilitet). Det er ikke en reise hvor TS skal ligge på stranden og ha pause fra å være mamma. Det er en studiereise som er viktig for utdannelsen og det er snakk om kun 5 dager. 5 dager hvor barnet er sammen med Pappa som barnet er kjenner og er trygg på.

Risikerer TS å utløse noe? Ja, men det er umulig å vite om barnet til TS for psykisk sykdom av denne hendelsen. Sannsynligheten er liten. Det kan like gjerne være en hendelse som skjer om 5-10år eller så er det ikke noe spesielt som utløser det.

For alt vi og TS vet så kan det hende barnet hennes vokser opp til å bli selvstendig og sterk uten noen form for sykdom.

Kan reisen være grunnen? Ja, absolutt! Det er fullstendig umulig for oss å vite hva som utløser og ikke utløser diverse. Det kan være små ting som vi ikke en gang tenker over. Eller det kan være større ting.

Anonymous poster hash: 58158...b77

[AnonymBruker]

Så...barna dine får ikke lov å klatre i trær og klatrestativer?

Dagens barn blir overbeskyttet. De får datakropper, får dårlig motorikk og faller over ende bare de skal gå utenom asfaltkanten. Barn må lære å slå seg, men de skal selvsagt ikke leke på steder der skaden blir så stor at de får varige me`n, eller kan dø.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

Jeg er enig i det. Det var ment som en allegori.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Så, da er vi enige da: Noen kan fint dra bort fra baby, uten at dette får noe utfall. Andre kan ikke dra bort fra baby. Foreldre får vurdere dette, og ikke du!!

Anonymous poster hash: da1e8...86e

Ehh, ja? Det er jo foreldrene som avgjør det? Og ja, jeg er enig. Barn er forskjellige.

Tidenes mest meningsløse innlegg? Du er helt enig med meg, men synes jeg er SÅ DUM, liksom?

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Ehh, ja? Det er jo foreldrene som avgjør det? Og ja, jeg er enig. Barn er forskjellige.

Tidenes mest meningsløse innlegg? Du er helt enig med meg, men synes jeg er SÅ DUM, liksom?

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Meningsløse innlegg?

Nei, nå må du gå å ta deg en is:-)

Nei, jeg oppfattet at måten du la dette frem på, ikke er helt det samme.

Jeg opplever at du har messet om at " fordi vi ikke vet hvilke barn som behersker et fravær eller ikke", så må absolutt ingen mødre dra bort.Det er slik jeg har oppfattet ditt budskap. Du vil fraråde absolutt alle mødre å dra fra barna sine, bare for å være på den sikre siden. Det kan jo være at en av disse kvinnene har ett barn som ikke vil tole det.

Jeg er på den andre siden. Jeg mener at de fleste kan dra,. fordi majoriteten av alle babyer ikke lider av denne uttryggheten,. De foreldre som allerede er usikre på om de skal dra, har nok oppfattet at barnet deres er ekstra uttrygt, og kanskje trenger å være hjemme.

Ergo er det bedre å si:

Bare dra, med mindre barnet ditt er ekstra sårbart, redd og veldig uttrygt.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[AnonymBruker]

Ergo er det bedre å si:

Bare dra, med mindre barnet ditt er ekstra sårbart, redd og veldig uttrygt.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

Ah, ok. Nei, da er vi nok uenige. Jeg synes det er både lenge og tidlig å dra fem døgn, når babyen er åtte måneder. Selv om barnet ikke er et spesielt utrygt barn. Normale babyer i den alderen, vil uansett reagere negativt på fem dagers fravær fra mor. Det sier seg vel nesten selv.

Litt overrasket dog, over at det blir oppfattet som såpass kontroversielt å påpeke det.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Ah, ok. Nei, da er vi nok uenige. Jeg synes det er både lenge og tidlig å dra fem døgn, når babyen er åtte måneder. Selv om barnet ikke er et spesielt utrygt barn. Normale babyer i den alderen, vil uansett reagere negativt på fem dagers fravær fra mor. Det sier seg vel nesten selv.

Litt overrasket dog, over at det blir oppfattet som såpass kontroversielt å påpeke det.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Men her behandler du igjen samtlige babyer som en eneste organisme.

Behandler du voksne mennesker også slik?

Hva med: Alle normale mennesker tenner kun på det motsatte kjønn ( hvor sant er dette??)

Babyers måte å reagere på, er like individuell og forskjellig som mennesker er forskjellige.

Se bare på når barn begynner i barnehagen. Noen barn er totalt hjelpesløse når det er 1 år, utrolig klengete og usikkre. De klarer ikke gå, og har nok med å bare krabbe. Andre barn igjen er superraskt utviklet, modne for alderen, og klarer seg uvanlig bra, gikk når de var 9-10 mnd, osv. Ville du ha behandlet slike barn helt identisk???? Jeg tipper at det ville du ikke ha gjort, eller jeg håper ikke det. Dersom du ville behandlet disse ulikt, hvorfor vil du da legge deg på en linje der alle babyer på 8 måneder skal behandles likt`??

Anonymous poster hash: da1e8...86e