Borte i 5 dager, baby 8mnd.

[Stormborn]

http://www.mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Min har ingen av de "symptomene" som nevnes i artikkelen her så da går det greit da

Tror det er mer usunt med de som gjør babyene totalt avhengig av seg...

[AnonymBruker]

Min har ingen av de "symptomene" som nevnes i artikkelen her så da går det greit da

Tror det er mer usunt med de som gjør babyene totalt avhengig av seg...

Babyer ER avhengige av foreldrene sine. For å få trygg begynnelse på tilværelsen skal den løsrivelsen skje gradvis, vennlig og sakte. Babyer har også svært forskjellige utgangspunkt, vi er IKKE blanke ark når vi blir født. Å slenge ut ganske ekstreme råd som at det er helt ok for mor å reise bort en liten uke før barnet er ett år gammel, er IKKE greit. For det er faktisk ikke sikkert at det er greit.

I hverdagen min følger jeg en rekke sikkerhetsregler, for sikkerhets skyld. Jeg setter grind i trappen, og om jeg trekker en kanne med kaffe, setter jeg den langt inn på benken. Jeg har aldri kræsjet med en annen bil, likevel setter jeg ungen i bakovervendt sete, og spenner det fast med seler. Ingen kaller meg hysterisk for det, tvert i mot. Det kalles visst sunn fornuft.

Men når jeg på samme måte lar være å reise bort fra en baby over lengre tid, er jeg "hysterisk". Hvorfor det? Separasjonsangst har jeg sett på nært hold, og det er helt uaktuelt for meg å gamble med dette.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

http://www.mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Tilknytningsvansker skjer dersom mor er borte i de første månedene, ikke etter 8 måneder. Skjerp deg

Anonymous poster hash: bc7fa...4f5

[AnonymBruker]

Babyer ER avhengige av foreldrene sine. For å få trygg begynnelse på tilværelsen skal den løsrivelsen skje gradvis, vennlig og sakte. Babyer har også svært forskjellige utgangspunkt, vi er IKKE blanke ark når vi blir født. Å slenge ut ganske ekstreme råd som at det er helt ok for mor å reise bort en liten uke før barnet er ett år gammel, er IKKE greit. For det er faktisk ikke sikkert at det er greit.

I hverdagen min følger jeg en rekke sikkerhetsregler, for sikkerhets skyld. Jeg setter grind i trappen, og om jeg trekker en kanne med kaffe, setter jeg den langt inn på benken. Jeg har aldri kræsjet med en annen bil, likevel setter jeg ungen i bakovervendt sete, og spenner det fast med seler. Ingen kaller meg hysterisk for det, tvert i mot. Det kalles visst sunn fornuft.

Men når jeg på samme måte lar være å reise bort fra en baby over lengre tid, er jeg "hysterisk". Hvorfor det? Separasjonsangst har jeg sett på nært hold, og det er helt uaktuelt for meg å gamble med dette.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

BABYEN ER MED FAR! Forstår du ikke det?

Anonymous poster hash: 3d1df...736

[AnonymBruker]

http://www.babyverden.no/Baby/Tema/Fritid-og-reise/Vent-med-a-reise-fra-barnet-ditt/

http://m.db.no/2013/04/10/tema/klikk/helse/foreldre/26598999/?www=1

http://www.nrk.no/nordland/forsker_-_-stressende-for-barnet-1.10890605

Anonymous poster hash: 3e525...e58

[AnonymBruker]

BABYEN ER MED FAR! Forstår du ikke det?

Anonymous poster hash: 3d1df...736

Jo, jeg forstår det. Men selv med sterk, trygg og god tilknytning, er ikke far det samme som mor. Vi mennesker har kommet langt i utvikling av kultur, men den naturen henger liksom igjen, fortsatt. Og det er der mange svikter: De LATER som om det er det samme for en baby om det er mor eller far som drar. Men det er ikke det for babyen! Det vet nesten alle foreldre innerst inne.

Fedre er kjempeviktige! Jeg sier ikke noe annet. Men for en åtte måneder gammel baby, er det langt kjipere om mor forsvinner en liten uke, enn om far gjør det. Og ser dere en eller annen ekspert på tv med flakkende blikk som mumler noe annet, så JUGER vedkommende, og vet det sannsynligvis selv.

Nei, det betyr ikke at mødre ikke kan jobbe, og gjøre mange morsomme ting, eller at jeg tror at fedre ikke betyr noe for barna. Tvert i mot, det er svært viktig med en god farsrolle i barnets liv.

Men at det er UPROBLEMATISK at mor blir borte i fem døgn, akkurat i de månedene hvor separasjonsangsten trigges for babyer - det er feilinformasjon. TS avgjør jo selv om hun reiser eller ikke, men jeg fatter og begriper ikke at det sitter så mange folk på KG som mener at alle som mener noe annet er "hysteriske". Vi er ikke det, vi er bare sånne som faktisk tar på oss bilsele, selv om vi aldri har kræsjet, og bare skal en tur i butikken. For det er så innmari kjipt hvis det skjer noe.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[Skogsprinsessa]

Bare for å presisere: De fleste her snakker om at mor er viktigere enn far, og så er det enkelte som hisser seg opp over dette. Men det de egentlig mener (tror jeg), er at den som har vært hjemme i permisjon med barnet hele livet dets er viktigere enn den andre. Dersom det er far som har vært hjemme i åtte månederer det selvsagt far som er den viktige og som ikke kan være borte over lengre tid.

Jeg er pedagogisk utdannet TS, og jeg vet at du ikke bør reise fra barnet ditt så lenge. MEN jeg har ikke nok kompetanse til å si deg HVOR alvorlig det er. Husker ikke helt kilden min her folkens, mye fra utdannelsen min jeg ikke klarer å huske hvilken bok det står i, men tror dere kan begynne å lese hos Øyvind Kvello.

Men jeg vet også det, TS, at dette handler om risikofaktorer. Et barn som har få andre risikofaktorer vil f.eks. takle dette bedre enn et barn som har flere risikofaktorer.

Og så synes jeg du også bør rådføre deg med fagpersoner som f eks. helsesøster og ikke bare på et forum

[MockingJay]

Siden noen etterspør kilder så kan jeg leite fram når jeg kommer hjem.

Sitter på ferie med wifi fra 1990.

Og forresten; i den alderen kunne jeg ikke en gang dra til frisøren, og i alle fall ikke gå på do. Andres barn har grått i hele 8 timer når mor har dratt på jobb om permisjon er over i den alderen.

Endret 12. juli 2014 av MockingJay

[AnonymBruker]

Med fare for å bli gjennkjent nå..vi har tvillinger som blir 8mnd til høsten, så far har vært meget delaktig i babyene. Vil påstå at selv om det er jeg som er hjemme på dagtid, gjør far like mye med tvillingene som meg. Jeg trekker meg litt unna når han kommer hjem, det krever sin mann for å si det slik ☺️ Så vi også et barn på 3 år, som også har krevd alenetid sammen med moren sin. Med tvillinger blir omsorgspersonene ganske likestilt, da det kreves ettersom det er to. Jeg har les i gjennom linkene, men fortsatt synes jeg det er vel mye synsing. Takk for alle svar og synspunkt 😊

Anonymous poster hash: 87a0c...6ea

[Gjest Newbitch]

Ja, du blir nok gjenkjent som ab......

[MarenogAron]

Siden noen etterspør kilder så kan jeg leite fram når jeg kommer hjem.

Sitter på ferie med wifi fra 1990.

Og forresten; i den alderen kunne jeg ikke en gang dra til frisøren, og i alle fall ikke gå på do. Andres barn har grått i hele 8 timer når mor har dratt på jobb om permisjon er over i den alderen.

Du kunne ikke gå fra en 8 mnd gammel baby i to min for å gå på do?! Hjelp!

[Pottepalme]

Siden noen etterspør kilder så kan jeg leite fram når jeg kommer hjem.

Sitter på ferie med wifi fra 1990.

Og forresten; i den alderen kunne jeg ikke en gang dra til frisøren, og i alle fall ikke gå på do. Andres barn har grått i hele 8 timer når mor har dratt på jobb om permisjon er over i den alderen.

Ok hæ? Hva gjorde du da? Dreit på deg?

[AnonymBruker]

I alle dager, barnet skal jo være med faren sin?? Hva er problemet?

Anonymous poster hash: 0c186...3bc

Gud, det er ikke alle fedre som er egnet til å ta seg av barn. Moren min kunne aldri la faren min være alene med oss barna, fordi han ikke var omsorgsfull nok, ikke tålmodig nok, og ingen av oss likte han heller.

Nå er sikkert ts sin mann en god pappa, og da går det jo bra.

Anonymous poster hash: dd4f2...cb9

[AnonymBruker]

Forresten, du kan fint være borte 1 uke eller 2, men ville ikke vært borte lenger.

5 dager går helt greit. Slapp av.

Jeg vet om en mor som ble alvorlig syk og lå på sykehus i 6 mnd. Hun hadde da to barn på 3,5 år og 1,5 år. Da moren kom hjem var barna 2 og 4 år, og yngste barnet husket henne ikke igjen når hun kom hjem, og hadde problem med å knytte seg til moren igjen.

Anonymous poster hash: dd4f2...cb9

[Blådotter]

Jeg er for likestilling, men hvis du har vært mest hjemme med babyen og far "bare" har hjulpet til, ville jeg ikke gjort det. Hvis far f.eks overtar permisjonen før studieturen, slik at babyen blir vant med å bare være med far, er det noe annet. Det handler ikke om at mor alltid er en viktigere omsorgsperson enn far, men den som har vært mest hjemme med barnet, og den barnet kjenner mest og føler seg tryggest på, er den viktigste omsorgspersonen.

En annen ting: Studieturer er sjeldent 100 % obligatoriske - har du ikke annledning til å være med på turen, får du typisk enn oppgave du skal arbeide med hjemme og få godkjent. Slik har det i alle fall vært under mine studier (var alltid noen som ikke kunne/ville være med på turene). Snakk i alle fall med lærer/veileder, ganske sikker på at det lar seg ordne!

Ikke dra hvis du nøler, er mitt råd.

[AnonymBruker]

Ok hæ? Hva gjorde du da? Dreit på deg?

hun mener akkurat i den fasen når barnet har separasjonsansgt, det varer vanligvis noen uker

Anonymous poster hash: f2425...5ff

[AnonymBruker]

Slapp av og reis! Babyen skal være med sin egen far! Jeg syntes nesten synd på mennene til flere av de som svarer her! Hva slags mannfolk har de valgt å få barn med?!

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/--Rad-om-at-foreldre-ikke-kan-reise-fra-spedbarn_-er-bare-tov-7464487.html#.U8GZaSj4WJs

Anonymous poster hash: 8e612...d90

[Pottepalme]

hun mener akkurat i den fasen når barnet har separasjonsansgt, det varer vanligvis noen uker

Anonymous poster hash: f2425...5ff

Ja? Skal hun la være å gå på do på ett par uker?

[AnonymBruker]

Du kunne ikke gå fra en 8 mnd gammel baby i to min for å gå på do?! Hjelp!

Det er ikke uvanlig at en baby på 8 mnd gråter sårt dersom mor er ute av synet.

Vi har vært veldig sosiale med både venner og familie helt siden fødselen, så sønnen min er vant til andre mennesker, men den siste måneden har skepsisen til andre blitt veldig tydelig. Han er nå nesten 10 mnd. Han foretrekker helt tydelig å bli trøstet av meg heller enn pappaen, snur seg bort når noen forsøker å nærme seg ham, krabber raskt bort fra andre og mot meg osv. Akkurat nå kan jeg ikke gå ut av stua og la ham være i lekegrina mens jeg går på do; han begynner å gråte sårt i det jeg går mot døra. Så han er med på do og sitter enten på gulvet eller i fanget. Det er ikke aktuelt å la babyen gråte bare fordi jeg ikke gidder å ha ham med på do. Så vi er flere som sliter litt med dogåingen

Anonymous poster hash: 35242...d13

[Blådotter]

Forresten: Synes det er viktig å merke seg at TS skriver at hun har fryktelig lite lyst til å ta denne turen. Hvis du ikke har lyst TS, så synes jeg i alle fall du skal prøve å snakke med skolen om en hjemmeoppgave i stedet for tur.