Fødselshistorer juli-august 2014

[blomst12]

Oppretter en fødselshistorietråd for de som ønsker å dele!

Jeg vil gjerne dele min, er så greit å få det ned på papiret! Tenkte å ta skrive i morgen, nå må jeg få meg noe søvn!

[blomst12]

Se det! Nå skal jeg prøve å skrive ned fødselshistorien min!

Det hele startet egentlig fredag 30 juni. Vi hadde vært med noen venner og spist god mat og kost oss. Da vi kom hjem begynte jeg plutselig å kjenne svake menssmerter som kom og gikk, begynte å ta tida, og de kom ganske regelmessig. Ikke vondt egentlig, men kjente at noe skjedde. Natta kom og gikk og det samme gjorde disse menssmertene. De var noe vondere nå enn da de startet, men måtte ikke akkurat puste meg gjennom de eller noe. Ringte likevel til føden, og sa jeg hadde hatt sammentrekninger i 12 timer nå, og lurte på hva jeg skulle gjøre videre. Fikk beskjed om at dette kunne ta laaang tid, og at jeg bare måtte være hjemme å slappe av, ta paracet og dusj. Javel, det var greit det. Var jo ikke så vondt heller. Lørdagen gikk og søndagen gikk og smertene tok seg veldig opp. Var seriøst VONDT, men de var ikke hyppige nok. Nå begynte jeg å kjenne det i ryggen også. Søndags kveld ringte jeg inn til føden igjen og sa jeg ville inn til sjekk. Var litt bekymret siden det tok så lang tid dette her, og visste liksom status. De tok meg heldigvis inn, og hadde 1,5 cm åpning. Ergo ingen fødsel idag. FIkk valget mellom å reise hjem med smertestillende eller bli der å få en sovedose. Valgte å reise hjem. Sov litt den natta. Disse maseriene pågikk helt til natt til onsdag, da fikk jeg plutselig nok. De var så sykt vonde, jeg dreiv å vrei meg i smerte og klarte ikke kontrollere pustingen. Begynte å grine og falt bare helt sammen. Var helt ødelagt etter så mange dager med vondt og lite søvn. Ringte inn til føden, sa jeg måtte inn nå for orket ikke mer. Ville ha noe smertestillende. Nå begynte plutselig riene å komme med fem minutts mellomrom i motsetning til de 6-8 minuttene jeg var vant til. Jeg våknet mannen, pakket resten av bagen sånn i tilfelle, og vi kjørte inn. Turen inn var grusom, sitter jo med belte så fikk ikke bevegd meg som ønskelig når riene kom.

Da vi kom inn ble jeg sjekket, og vips, 4 cm åpning og i aktiv fødsel!!! Jeg var i sjokk, og det var mannen også. Hadde jo ikke akkurat forventet dette. Jeg skulle jo bare ha noe for smertene. Vi fikk tildelt fødestue og jeg ble satt på lystgass. Det funket utmerket og klarte endelig få kontroll på pusten igjen når jeg hadde rie. Nå gikk det slag i slag, fra 4 cm til 10 cm på 5 timer. Fikk også fentanyl som tok de værste toppene. Jeg fikk fort trykketrang, men problemet var at snuppa ikke var langt nok nede, så presset litt forgjeves ei stund og fikk til slutt beskjed om å puste meg gjennom pressriene istedenfor å presse. Dette var utrolig vanskelig, kroppen min ville jo presse. Men det gikk jo på et vis. Når jeg endelig fikk presse var det ikke særlig fremgang, og plutselig stod det masse folk der, tror de snakket om vakuum for å hjelpe henne ut. Men plutselig fikk jeg skikkelig taket på pressriene, og hun bevegde seg nedover. Etter litt over en time med pressing var hodet i åpningen og manglet bare å få henne ut. Det viser seg da at hun er en stjernekikker, og at det nok var derfor pressedelen dro sånn ut. Satt slik til at jeg så når hodet kom ut, og det var litt av en opplevelse. Neste pressrie var hun ute, og gleden var enorm. Hun var jo helt perfekt. 3320 g og 49 cm lang! All smerten var glemt, og alt jeg følte var glede og lettelse for at alt var over, og at alt hadde gått fint.

[bib_84]

Så spennende å lese! Herlig at det gikk så bra, selv om det sikkert var utrolig slitsomt å gå så lenge. Håper det blir en rask affære for min del (bare ikke for rask heller, hehe). Vet du om fentanyl er noe alle fødesteder tilbyr?

Håper dere koser dere med jenta deres nå!

[blomst12]

Hmm aner ikke om de tilbyr det men vil kanskje tro det?

[Gjest Tekola]

Termindatoen kom og gikk i går, og jeg var dermed innstilt på at Lillebror kom til å være en treigfis. Hadde litt maserier, konkluderte med at det var srt siden de forble ujevne. Sov ikke så mye i natt, hadde vonde tak i magen hvert 20/30- minutt, men trodde ikke det var ordentlige rier siden jeg ikke merket noe i ryggen. Men tydeligvis gjorde det susen!

Halv seks begynte de å komme oftere, og det var veldig ubehagelig å ligge mest mulig stille ved siden av Vesla som hadde våknet hylskrikende rundt midnatt og HerrTekola på andre siden (i vår enorme 140-seng ). Kvart over seks innså jeg at ting faktisk var ordentlig i gang, riene varte i ca et minutt og kom med tre-fire minutters mellomrom. HerrTekola ringte moren min for å få barnevakt til Vesla, og jeg kom på at det kanskje var lurt å ringe føden

Stakkars sladrisen min Niennas hørte ingenting, og det gjorde i grunn ingen andre heller, jeg var helt i ørska med søvnmangel og rier.

HerrTekola fikk pakket fødebaggen, for den hadde jeg jo utsatt på trass, og så kjørte moren min oss til sykehuset imens min far passet Vesla.

Var på plass på sykehuset litt over syv, og da de sjekket åpningen nærmere åtte var den på syv centimeter!

Jeg jobbet med pusten hele veien, og fikk på et stadie litt smertestillende som stikkpille. Det hjalp veldig for å ta av de verste smertene. Hadde veldig god tone med jordmor og barnepleier hele veien, og det ble mye skravling og latter. HerrTekola satt trofast ved siden av senga mi og bidro med saft og vann ved behov. Fine mannen

Litt usikker på når jeg reiste meg opp på kne og hang over sengegjerdet, men det tok ikke mange riene før jeg bare måtte presse. Fikk masse skryt hele veien for hvordan jeg jobbet med pusten, og hundepustet meg gjennom før jeg fikk presse. Følte jeg hadde en helt annen kontroll denne gangen! Og plutselig var han ute. Navlesnoren var visst lang, må huske å spørre hvor lang!

Lillebror ble født 10:15, veide 4080 gram, var 51 cm lang og var 37 cm rundt hodet. Han fikk ligge på brystet mitt en stund, og så fikk han godt grep på begge puppene, hurra! Jeg måtte ha en tre-fire sting. Veldig deilig med mat og dusj etterpå!

[bib_84]

Kanskje jeg skal skrive fødselshistorien min jeg også. Det jeg husker iallefall, jeg må innrømme at jeg går litt i surr med rekkefølger, tidspunkt osv

Hos meg begynte det hele med vannavgang natt til onsdag, to dager før termin. Jeg våknet og tenkte i ørska "Oi, det kjentes ut som vannet gikk". Men jeg visste jo at det ikke gikk an, min fødsel skulle jo starte med rier, så jeg sov bare videre Ti sekunder senere våknet jeg skikkelig og skjønte at det var virkelig vannet som gikk. Jeg spratt ut av senga, og det plasket ut på gulvet - akkurat som på film, hehe. Jeg fikk vekket samboeren som henta håndkle og jeg kom meg på do. De på føden ville ha meg inn på sjekk, så vi fikk pakket det som gjenstod i fødebagen og kjørte nedover. Enda kjente jeg ikke noe til verken kynnere eller rier.

På sykehuset stod alt bra til, og vi fikk beskjed om å komme tilbake om 12 timer hvis fødselen ikke startet før det. Så da dro vi hjem og sov noen timer. På ettermiddagen hadde det enda ikke skjedd noe, så vi dro inn til enda en sjekk på sykehuset. Fremdeles var alt bra, og vi fikk samme beskjed på nytt. Dermed ble det enda en tur hjem. Nå begynte jeg å kjenne noen tak foran, så jeg lagde en skikkelig kaloririk middag: pannekaker med smør, syltetøy og banan, for å lade opp til fødselen Kynnerene utviklet seg gradvis til rier, og det ble null søvn på oss før vi dro inn til føden klokka tre på natta, ett døgn etter at vannet gikk.

På sykehuset kunne de konstatere at jeg hadde 4 cm åpning, og vi fikk installert oss på en fødestue. Jeg syntes det var best å stå, så jeg hang over prekestol veldig lenge. Etterhvert fikk jeg feber og måtte ha antibiotika intravenøst og elektrode på babyens hode, så da måtte jeg opp i senga. På ett tidspunkt forsvant babyens hjertelyd og det ble snakk om hastesnitt, men jordmor fikk meg til å endre stilling fra rygg til sideleie og hjertelyden kom tilbake, takk og lov. Det kunne sikkert vært veldig dramatisk, men på det tidspunktet var jeg så sliten at jeg ikke klarte å ta noe inn over meg. På 7 cm åpning foreslo jordmor at jeg skulle ta en epidural, og jeg kunne ikke vært mer enig Uheldigvis hjalp den bare på en side, og dermed ble smertene nesten verre på den andre siden. Men anestesilegen fikk rettet på det etterhvert, og DA var jeg i himmelen. Jeg sovnet på et blunk og registrerte bare såvidt riene som kom og gikk Jeg våknet når det var tid for å presse, og det var virkelig en lettelse å endelig kunne gjøre noe. Pressfasen varte bare i ca. en halvtime, og plutselig var han der, lille gutten vår. 4100g og 48cm, frisk og fin og helt nydelig.

Det tok tolv timer fra vi kom på sykehuset til han var ute, og den rolige, naturlige vannfødselen jeg hadde sett for meg ble det selvfølgelig ikke noe av underveis og rett etter fødselen opplevde jeg det hele som veldig vondt, tungt og til tider dramatisk, men nå i etterkant vet jeg jo at vi hadde en helt normal fødsel (om enn litt utfordrende som jordmoren sa) og vi har allerede bestemt oss for at vi skal ha en til. Om noen år...