Min mor tviler på meg HELE tiden.

[AnonymBruker]

Hun tviler på alt jeg gjør, og tror aldri på noe jeg forteller henne. Hun stoler heller ikke på at jeg kan klare noe selv. Her er noen eksempler.

Hun spurte meg om jeg hadde bestått alle eksamnene, hvor jeg svarte ja (som stemmer). Da sa hun: "Det gjorde du ikke", og ler, "Det tror jeg ikke på". Så må jeg overbevise henne, og komme med mange bevis, slik at hun skal gi seg. Likevel føler jeg ikke at hun helt tror på det.

Jeg flytter snart hjem, og jeg kom med en kommentar som "åå, skal bli deilig å ikke være fattig hele tiden". Da svarte hun med "Hallo, nå må du ikke tro at du kan bruke penger på masse tull. Jeg: "Nei, det skal jeg jo ikke, men nå har jeg penger til å ha det litt gøy istedenfor at alt skal gå til husleien". Da sier hun: "Du bruker jo alltid penger på masse tull". ( alt jeg har brukt av penger det siste år er til mat og husleie). Har f.eks ikke kjøpt et eneste klesplagg på et år. Prøvde å fortelle henne det da, men hun tror det fortsatt..

Jeg hadde fri fra skolen en dag, og jeg lå og sov kl 8 om morgenen. Da banker hun på døren og spørr hvorfor jeg ikke har stått opp. "Jeg har jo fri". Hun "Det tror jeg ikke noe på", og begynner å kjefte på meg.

En gang sa jeg at jeg følte meg dårlig, og hun trodde ikke på meg og dro meg med på en lang tur (jeg var 12). Senere på dagen fant legen ut at jeg hadde lungebetennelse, og måtte legges inn på sykehuset.

Jeg fikk dårlig syn i 16-års alderen, og jeg sa dette til min mor. Hun trodde selvfølgelig ikke på dette, som resulterte at jeg måtte gå og nesten ikke se noe i 3-4 mnd. (Tilslutt fikk jeg endelig tatt en synstest, hvor jeg måtte ha minus 2,50 i styrke...

Slik er det hele tiden, og det er så slitsomt. Jeg snakket med henne igår, og jeg begynte faktisk å grine etter samtalen (jeg griner jo aldri til vanlig). Hun gjør meg så frustrert, for hun tror ikke på noe jeg sier, UANSETT hvor hardt jeg prøver å bevise henne. Det ødelegger faktisk selvtilliten min. Hva skal jeg gjøre?!

Anonymous poster hash: 818cc...241

[Aurora_Versailles]

Det første som slår meg er at jeg ikke kan fatte og begripe hvorfor du vil flytte hjem til det der...

[Aurora_Versailles]

Du har et valg..

[nattsvermer]

Håper ikke du må bo der lenge... Det er sjelden bra å flytte hjem igjen etter å ha vært ute en stund. Man havner i de gamle rollene, og det kan være ødeleggende for forholdet.

Det finnes sikkert unntak, men det er ikke meg bekjent.

Men hva du skal gjøre... Snakk med henne om at du ikke liker måten hun snakker til deg på?

Endret 1. juli 2014 av nattsvermer

[AnonymBruker]

Du har et valg..

Tro meg, jeg har ikke lyst. Det er så dyrt med hybel, så jeg vurderer det derfor.

Anonymous poster hash: 818cc...241

[Catlin]

Jeg må innrømme at det høres ikke ut som noe godt alternativ å flytte hjem. Som det ble nevnt over her - så har du alltid et valg. Du liker kanskje ikke alternativene du har fått å velge i, men du HAR et valg. Se seriøst på hvilke andre alternativer du har. Sett opp fordeler og ulemper med alternativene, og se hvor du ender opp. Lykke til

[Betasuppe]

Det er jo mishandling! Håper du kan få ungått å bo der. Moren min var ikke mistroisk men hun fikk meg til å føle meg uønsket hjemme. Sånn "du må ikke komme her og tro at du kan ligge og dra deg, og tro at du skal bo gratis"... Så flytta jeg. Og da var jeg plutselig ønsket igjen...

Forholdet er ikke på topp i dag... Du burde ta en ordentlig prat med denne mishandleren.

[AnonymBruker]

Det er jo mishandling! Håper du kan få ungått å bo der. Moren min var ikke mistroisk men hun fikk meg til å føle meg uønsket hjemme. Sånn "du må ikke komme her og tro at du kan ligge og dra deg, og tro at du skal bo gratis"... Så flytta jeg. Og da var jeg plutselig ønsket igjen...

Forholdet er ikke på topp i dag... Du burde ta en ordentlig prat med denne mishandleren.

Takk for svar. Deilig å høre at det ikke er jeg som er gal, (noe jeg har trodd noen år nå)...

FYI: Jeg ringte henne isted og sa at jeg ville snakke med henne. Da sa hun bare "ååå, hva er det nå". Og jeg "Jeg syns det er veldig slitsomt at du hele tiden ikke skal tro på det jeg forteller deg". Og hun bare"Jeg er så sliten, skal legge meg nå, så jeg orker ikke diskutere dette".

Hun er håpløs.

Anonymous poster hash: 818cc...241

[Gjest Chloe87]

Uff, det der vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut! Har du prøvd å snakke ut med henne om dette?

[Betasuppe]

Takk for svar. Deilig å høre at det ikke er jeg som er gal, (noe jeg har trodd noen år nå)...

FYI: Jeg ringte henne isted og sa at jeg ville snakke med henne. Da sa hun bare "ååå, hva er det nå". Og jeg "Jeg syns det er veldig slitsomt at du hele tiden ikke skal tro på det jeg forteller deg". Og hun bare"Jeg er så sliten, skal legge meg nå, så jeg orker ikke diskutere dette".

Hun er håpløs.

Anonymous poster hash: 818cc...241

Du er slettes ikke gal. Jeg tror mistro og å gi en følelse av at man er uønsket er noe av det styggeste man kan gjøre mot barnet sitt.

Er det mulig å bo et annet sted? Få seg en jobb? For en slik "mor" som driver med slik psykisk mishandling er det rett og slett farlig og destruerende å være i nærheten av. Jeg mener - du trodde du var gal... Du hører jo selv responsen hennes og manglende vilje til å høre på deg.

Folk slår barna sine, noe som alle synes er forferdelig. Men psykisk vold kan være mye verre. Det hadde vært uhørt hvis hun snakket sånn til et annet voksent menneske som hun gjør til deg.

Personlig hadde jeg prøvd å kutte all kontakt. Og hvis jeg hadde fått barn selv, så skulle hun ha lagt seg paddeflat og grini flere liter. Jeg er VELDIG var når mitt barn er i nærheten av min mor. Jeg passer på som en hauk.

Barn har en evne til å tilgi sine foreldre for mye rart, siden foreldrene er den primære omsorgspersonen, og den "eneste" som sørger for at barnet er i live. Derfor er instinktet å tilgi for å overleve. Du er ikke barn, men jeg bruker det bare som samlebegrep på "ungen til"

Endret 1. juli 2014 av Betasuppe

[AnonymBruker]

Du er slettes ikke gal. Jeg tror mistro og å gi en følelse av at man er uønsket er noe av det styggeste man kan gjøre mot barnet sitt.

Er det mulig å bo et annet sted? Få seg en jobb? For en slik "mor" som driver med slik psykisk mishandling er det rett og slett farlig og destruerende å være i nærheten av. Jeg mener - du trodde du var gal... Du hører jo selv responsen hennes og manglende vilje til å høre på deg.

Folk slår barna sine, noe som alle synes er forferdelig. Men psykisk vold kan være mye verre. Det hadde vært uhørt hvis hun snakket sånn til et annet voksent menneske som hun gjør til deg.

Personlig hadde jeg prøvd å kutte all kontakt. Og hvis jeg hadde fått barn selv, så skulle hun ha lagt seg paddeflat og grini flere liter. Jeg er VELDIG var når mitt barn er i nærheten av min mor. Jeg passer på som en hauk.

Barn har en evne til å tilgi sine foreldre for mye rart, siden foreldrene er den primære omsorgspersonen, og den "eneste" som sørger for at barnet er i live. Derfor er instinktet å tilgi for å overleve. Du er ikke barn, men jeg bruker det bare som samlebegrep på "ungen til"

Jeg kan jo finne en ny hybel, men prisene er jo så høye. (Jobb har jeg). Jeg tror ikke jeg tørr å flytte hjem, når jeg tenker på alt jeg har vært igjennom.

Jeg kuttet forresten all kontakt med henne for et år siden, jeg fortalte at jeg ikke orket mer. Men fordi hun har en evne til å få meg til å tro at det er JEG det er noe i veien med, så ble det til at jeg ringte og ordnet opp...

Det er helt utrolig, jeg har prøvd i sikkert 7-8 år å fortelle henne dette. Hun har enda ikke forstått det. Er det mulig??!

Anonymous poster hash: 818cc...241

[Catlin]

Du må bare akseptere at hun kanskje aldri forstår. Ikke bruk energi på å prøve å få henne til å forstå, hvis du innerst inne vet at det ikke er noen vits. Du har mye annet som er mer konstruktivt å bruke tid, krefter og energi på.

Du må prøve å lære hvordan du selv skal sette premissene for hvordan kontakten med henne skal være. Jeg brukte lang tid på å få til dette selv i forhold til min mor, men det går. Det er ikke gjort over natten å lære seg selv dette. Jeg har f.eks mye jeg aldri snakker med min mor om. F.eks personlige ting, problemer og ting av negativ karakter. Dersom hun begynner å snakke om temaer som jeg ikke ønsker å snakke om, bytter jeg tema. Dette er helt nødvendig hvis jeg skal orke å ha kontakt med henne.

"Don't let the behavior of others destroy your inner peace" sa Dalai Lama. Dette er noe jeg forsøker å leve etter. Masse lykke til. Send meg gjerne en PM dersom du trenger å "snakke" litt

[Betasuppe]

Jeg kan jo finne en ny hybel, men prisene er jo så høye. (Jobb har jeg). Jeg tror ikke jeg tørr å flytte hjem, når jeg tenker på alt jeg har vært igjennom.

Jeg kuttet forresten all kontakt med henne for et år siden, jeg fortalte at jeg ikke orket mer. Men fordi hun har en evne til å få meg til å tro at det er JEG det er noe i veien med, så ble det til at jeg ringte og ordnet opp...

Det er helt utrolig, jeg har prøvd i sikkert 7-8 år å fortelle henne dette. Hun har enda ikke forstått det. Er det mulig??!

Anonymous poster hash: 818cc...241

Så bra at du har sagt fra!

Tror det er bedre å ha dårlig råd for å si det sånn. Du vil ha det bedre med deg selv.

Du får kutte kontakten til hun kanskje skjønner det men etter alle årene så har mye av skaden skjedd relasjonsmessig.

Du gjør det nok lurt i å flytte på hybel!

[globalagogo]

Selv om det er dyrt å bo på hybel er det nok verdt det. Støtter deg i dette. Ikke flytt hjem igjen, du blir ødelagt

[AnonymBruker]

Selv om det er dyrt å bo på hybel er det nok verdt det. Støtter deg i dette. Ikke flytt hjem igjen, du blir ødelagt

Ja, er redd for at jeg kommer til å bli ganske ødelagt om jeg flytter hjem.

Har noen tips, til hvordan jeg kan få henne til å forstå hva hun har gjort? Hvordan er det mulig at hun ikke forstår det selv? Det er veldig rart, syns jeg.

Anonymous poster hash: 818cc...241

[Catlin]

Ja, er redd for at jeg kommer til å bli ganske ødelagt om jeg flytter hjem.

Har noen tips, til hvordan jeg kan få henne til å forstå hva hun har gjort? Hvordan er det mulig at hun ikke forstår det selv? Det er veldig rart, syns jeg.

Det er ikke sikkert hun noen gang kommer til å forstå. Det virker som om du har forsøkt å få henne til å skjønne dette. Så det kommer til et punkt der du må se på om du skal fortsette å bruke energi på å få henne til å forstå - eller om du skal samle sammen trådene dine og bare gå videre. Å akseptere at hun aldri vil forstå betyr at du må tilgi henne og forsøke å gå videre. Ikke tilgi fordi HUN fortjener det, men fordi DU fortjener sjelefred. Jeg tror det er lett å bli bitter hvis man ikke greier å gå videre. Hvis du blir bitter for den skaden hun har påført deg, vil det spise deg opp fra innsiden. Det kommer til å sluke mye av din energi - energi du kunne brukt på mer konstruktive ting.

[AnonymBruker]

Mitt råd som har en lignende mor; slutt å bry deg. Sikkert vanskelig men du sparer deg for mye frustrasjon. Begynn å svar hennes; det tror jeg ikke på, med; jeg bryr meg ikke. Og ikke flytt hjem, bo hos en venn om du må til du finner sted å bo.

Anonymous poster hash: fabd3...ff5

[AnonymBruker]

Du er slettes ikke gal. Jeg tror mistro og å gi en følelse av at man er uønsket er noe av det styggeste man kan gjøre mot barnet sitt.

Er det mulig å bo et annet sted? Få seg en jobb? For en slik "mor" som driver med slik psykisk mishandling er det rett og slett farlig og destruerende å være i nærheten av. Jeg mener - du trodde du var gal... Du hører jo selv responsen hennes og manglende vilje til å høre på deg.

Folk slår barna sine, noe som alle synes er forferdelig. Men psykisk vold kan være mye verre. Det hadde vært uhørt hvis hun snakket sånn til et annet voksent menneske som hun gjør til deg.

Personlig hadde jeg prøvd å kutte all kontakt. Og hvis jeg hadde fått barn selv, så skulle hun ha lagt seg paddeflat og grini flere liter. Jeg er VELDIG var når mitt barn er i nærheten av min mor. Jeg passer på som en hauk.

Barn har en evne til å tilgi sine foreldre for mye rart, siden foreldrene er den primære omsorgspersonen, og den "eneste" som sørger for at barnet er i live. Derfor er instinktet å tilgi for å overleve. Du er ikke barn, men jeg bruker det bare som samlebegrep på "ungen til"

Hei

Jeg er en annen anonym som har opplevd å bli mishandlet psykisk. Du skriver svært støttende og gir god informasjon om emnet psykisk mishandling. Har du anbefaling til lesestoff om emnet?

Anonymous poster hash: b89ca...e13

[Betasuppe]

Hei

Jeg er en annen anonym som har opplevd å bli mishandlet psykisk. Du skriver svært støttende og gir god informasjon om emnet psykisk mishandling. Har du anbefaling til lesestoff om emnet?

Anonymous poster hash: b89ca...e13

Takk! Jeg har sett en del videoer av stefan Molyneux på YouTube. Feks https://m.youtube.com/watch?v=N3iw0py_PL8

[AnonymBruker]

Takk! Jeg har sett en del videoer av stefan Molyneux på YouTube. Feks https://m.youtube.com/watch?v=N3iw0py_PL8

Takk!

Jeg fant også en interessant nettside med info http://www.pustogbalanse.com/96187431

Anonymous poster hash: b89ca...e13